Albumguide til The Who

[tjalla]

Ble inspirert av den kreative bølgen med album-guider som har florert forumet i det siste, og ønsker å gi mitt bidrag. Med alt for mye fritid, så er det kjekt å gjøre noe forholdvis konstruktivt som dette. Håper at noen av dere får interessen for bandet. Som du har forstått så er det en kjapp gjennomgang av albumene til britiske The Who som står for tur.

 

 

Litt kjapt om medlemmene i det org. bandet:

Roger Daltrey: Sanger og kjent for å svinge mikrofonen i sirkel ved å holde i ledninga. Grusomt dårlige soloalbum.

Pete Townshend: Gitarist og hovedlåtskriver. Kjent for å være den første som ødela gitarer på scenen, de berømte vindmøllene og power chordene.

Keith Moon: Trommis. Voldsomt tempo. Regnet som den mest innflytelsesrike tromissen ved siden av John Bonham. Hadde en tendens til å ødelegge hotellrom og hadde et fuktig liv. Døde i 1978 av overdose av medisin som skulle hjelpe ham til å slutte med narkotika.

John Entwistle: Ble av leserne av Gitar Magazine regnet som århundrets bassist av i 2001. Utviklet bassen til det den er i dag. Var bla.a den første: som tok i bruk flere enn to fingre, distortion, mer diskant og tapping. Han banet med andre ord veien for "heavy metal-bassen". Døde i 2002 i Las Vegas av overdose kokain med ei hore i senga. Won't Get Fooled Again isolert bass track Funky og rytmisk, enkelt og greit.

 

 

 

My Generation (1965)

 

 

En knallgod debutplate. Det lydbildet gruppa hadde, var ellers ikke å finne på den tiden; Power chords, eksplosive trommer og fremtredende basstoner preger dette albumet og var på sin tid den hardeste rockeplata som var innspilt. Når det gjelder sangene i seg selv, så var det en del av dem R&B-coverlåter av James Brown. Ellers var tekstene og melodiene typisk popsanger som gjerne kunne ha vært skrevet av The Beatles. “The Ox” skiller seg veldig ut. En instrumental sang som er sinna til tusen. Konstant tromming og mye distortion på både bass og gitar. Kaos! På plata finner man selvsagt den mest kjente sangen til gruppa; “My Generation” - Selve symbolet på ungdommelig opprør.

 

Se forresten hvor dårlig Moon er til å 'mime på trommene'. Skulle nesten tro det er med vilje. Se videon før du leser videre hvis du liker "overraskelser". Keith bestakk en av crewmedlemmene til programmet og fikk montert dynamitt i trommesettet. Det var altfor mye dynamitt dog. Håret til Townshend tok fyr og den skal også ha bidratt til nedsatt hørsel. Etter denne seansen fikk de aldri lov til å spille mer på amerikansk TV

 

Sporliste:

Klikk for å se/fjerne innholdet nedenfor

01. Out in the Street

02. I Don't Mind

03. The Good's Gone

04. La La La Lies

05. Much Too Much

06. My Generation

07. The Kids Are Alright

08. Please, Please, Please

09. It's Not True

10. The Ox

12. A Legal Matter

13. Instant Party (Circles)

Høydepunkter: My Generation, The Kids Are Alright, The Ox, A Legal Matter

Karakter: 8/10

 

 

 

 

A Quick One (1966)

 

 

Dette albumet viser et band som stadig blir mer sofistikert. Både tekstene og materialet er i forandring. Alle medlemmene bidrar med minst en sang og humor ser ut til å være stikkordet på denne plata. Selv om mye av materialet kunne ha passet på debuten tar de popmusikken et steg videre med “A Quick One, While He's Away”. Sangen er en 9-minutters mini-opera. Den handler kort sagt om en ung jente som savner kjæresten men blir forført av 'Ivor the engine driver', hvorpå kjæresten senere finner de to mens de holder på. Musikalsk er den delt opp i 6(?) forskjellige melodier. Er ikke så veldig glad i albumversjonen men det er et veldig kjent konsertopptak av sangen. The Rolling Stones skulle lage et TV-show med bla.a Lennon, The Rolling Stones, Jethro Tull og The Who i 1968. The Who stjælte showet og ryktene skal ha det til at Keith Richard ikke ville at programmet skulle sendes nettopp pga dette. Først i 1996 ble videon først utgitt. Her er konserten

 

Sporliste:

Klikk for å se/fjerne innholdet nedenfor

01. Run Run Run

02. Boris the Spider

03. I Need You

04. Whiskey Man

05. Heat Wave

06. Cobwebs and Strange

07. Don't Look Away

08. See My Way

09. So Sad About Us

10. A Quick One While He's Away

11. Happy Jack

Høydepunkt: Boris The Spider, A Quick One While He's Away, Happy Jack

Karakter: 7/10

 

 

 

 

The Who Sell Out (1967)

 

 

Dette albumet er regnet blant de beste i bandets katalog og jeg kan ikke si meg uenig. Sangene på albumet er både tradisjonelle popsanger men også i høy grad psykedeliske og progressivt ladd. Låtene på siste halvdel må nok synke godt nok i hjerterota før jeg virkelig digger hele plata. Første del er i allefall knallgod.

 

Sporliste:

Klikk for å se/fjerne innholdet nedenfor

01. Armenia City in the Sky

02. Heinz Baked Beans

03. Mary Anne With the Shaky Hand

04. Odorono

05. Tattoo

06. Our Love Was

07. I Can See for Miles

08. I Can't Reach You

09. Medac

10. Relax

11. Silas Stingy

12. Sunrise

13. Rael 1

14. Rael 2

15. Glittering Girl

16. Melancholia

17. Someone's Coming

18. Jaguar

19. Early Morning Cold Taxi

20. Hall of the Mountain King

21. Girl's Eyes

22. Mary Anne With the Shaky Hand [Alternative Version]

23. Glow Girl

Høydepunkt: Armenia City in the Sky, Tattoo, I Can See for Miles, I Can't Reach You

Karakter: 8/10

 

 

 

 

Tommy (1969)

 

 

Dette er muligens det beste studioalbumet deres og det albumet som gjorde The Who til superstjerner. Kjent som den første rocke-operaen. Hele albumet handler kort sagt om en gutt som er blind, døv og stum og som av alle ting er kanonbra i pinball. Den tar opp temaer som mishandling, pedofili og hele albumet er generelt dystert. Musikalsk så er det hovedsaklig pompøst og storslagent. Mange av de musikalske elementene går igjen i albumet noe som skal skape kontinuitet. Albumet ble populært og ble mye spilt i sin helhet på konserter 2-3 år etter albumet ble gitt. Skal du ha et album studioalbum av The Who så er dette platen. “Pinball Wizard” er vel kanskje den låta som er mest kjent, men absolutt ikke typisk for albumet.

 

Sporliste:

Klikk for å se/fjerne innholdet nedenfor

01. Overture

02. It's a Boy

03. 1921

04. Amazing Journey

05. Sparks

06. The Hawker

07. Christmas

08. Cousin Kevin

09. The Acid Queen

10. Underture

11. Do You Think It's Alright?

12. Fiddle About

13. Pinball Wizard

14. There's a Doctor

15. Go to the Mirror!

16. Tommy, Can You Hear Me?

17. Smash the Mirror

18. Sensation

19. Miracle Cure

20. Sally Simpson

21. I'm Free

22. Welcome

23. Welcome

24. We're Not Gonna Take It

Høydepunkt: Det er for mange av dem. Hele plata er glimrende.

Karakter: 10/10

 

 

 

 

Live At Leeds (1970)

 

 

Veldig sjeldent har jeg blitt imponert over live-plater. De preges ofte av dårlig lydkvalitet eller så gir bandet akkurat den samme versjonen som er på studioalbumet. Denne plata regnes av mange som tidenes beste live-plate og står som en bautastein for hva The Who kunne prestere på scenen. Låtene er SÅ mye hardere enn det de er på til det tilhørende studioalbum. I tillegg spilte de i 69/70 sanger som de ellers ikke hadde gitt ut på plate, men som senere ble gitt ut. “Heaven & Hell” og “Young Man Blues” er sanger som kan regnes som deres beste live, men som rett og slett sugde på studioplate.

 

Noe som jeg syns er helt ekstremt catchy med mange av live-låtene (som ikke har noen studioplateversjon) (“Heaven & Hell”, “Young Man Blues”, Water” etc) er hvordan bandet jammer. Townshend og Entwistle spiller hver sin melodi eller de spiller ikke synkront. Sistnevnte spiller rytmisk og flytende mens Pete spiller brutalt og “stygt”. Denne motsetningen får meg til å rive meg i håret av begeistring og gåsehud. Et eksempel på dette er “Young Man Blues-versjonen” fra Live at Isle of Wight 1970, som forøvrig finnes på DVD. Lyden er ikke like god som på Live at Leeds, da den er langt mer brutal og upolert. Keith Moon har også fått rykte på seg for å være sloppy på denne konserten.

 

Dette er forøvrig plata jeg startet med og så har det bare ballet seg på. Om du skal gå til innkjøp/laste ned plata så kan jeg anbefale deg “Deluxe edition”. Den inneholder alle låter som blir nevnt i sporliste + hele Tommy fremført live.

 

Sporliste:

Klikk for å se/fjerne innholdet nedenfor

01. Heaven & Hell

02. Can't Explain

03. Fortune Teller

04. Tattoo

05. Young Man Blues

06. Substitute

07. Happy Jack

08. I'm A Boy

09. A Quick One, While He's Away

10. Summertime Blues

11. Shakin' All Over

12. My Generation

13. Magic Bus

Høydepunkt: Heaven & Hell, Young Man Blues, Summertime Blues, My Generation

Karakter: 11/10

 

 

 

 

Who's Next (1971)

 

 

Om ikke Tommy gjorde bandet til superstjerner så skulle denne plata sørge for det. Når jeg diskuterer musikk med folk og tilfeldigvis kommer innom The Who så er det stort sett bare Who's Next de har hørt. Av bandets album er dette det mest solgte ( og mest populære?). Musikalsk var det nyskapende: For det første var lydkvaliteten på plata uhørt bra på den tiden. Townshend benyttet seg også en del av synthesizers for å legge til musikalske teksturer noe som var ganske uvanlig i rock-sjangeren. Personlig så mener jeg denne plata ikke er så god som alle skal ha det til, i allefall ikke den beste av The Who-platene. For all del, den har “Baba O Riley”, “Behind Blue Eyes” og “Won't Get Fooled Again” som er “rock anthems” og evig tøffe, men jeg synes resten av materialet er for ujavnt til at jeg virkelig klarer å digge det. Mange av de andre sangene føles så poppete og kjedelige. Jeg sier som Daltrey sa da plata var et faktum: “We've lost one bollock”. Enig, om jeg tolker kommentaren hans riktig. Behind Blue Eyes

 

Sporliste:

Klikk for å se/fjerne innholdet nedenfor

01. Baba O'Riley

02. Bargain

03. Love Ain't For Keeping

04. My Wife

05. The Song Is Over

06. Getting in Tune

07. Going Mobile

08. Behind Blue Eyes

09. Won't Get Fooled Again

Høydepunkt: Baba O Riley, Behind Blue Eyes og Won't Get Fooled Again

Karakter: 8/10

 

 

 

 

Meaty Beaty Big And Bouncy (1971)

 

 

Meaty Beaty Big And Bouncy er den første samleplaten som The Who ga ut. Den ble sluppet kort tid etter Who’s Next og representerer bandet meget godt tiden før Tommy-perioden (foruten at den har Pinbal Wizard). Solgte i mange eksemplarerer da den kom ut, siden mange av sangene kun hadde blitt gitt ut som singler og ikke på LP. Kan som regel ikke fordra greatest hits-plater siden jeg føler sangene spriker i alle retninger og ikke har noe felles konsept om det så er tekstmessig eller musikalsk. Plata er som nevnt representabel for de 4-5 første årene med bandet og det er en slags uskyldighet og ungdommelighet som preger det hele. Ypperlig plate hvis du har lyst til å stifte litt nærmere bekjentskap med deres tidlige år.

 

Sporliste:

Klikk for å se/fjerne innholdet nedenfor

01. I Can’t Explain

02. The Kids Are Alright

03. Happy Jack

04. I Can See For Miles

05. Pictures of Lily

06. My Generation

07. The Seeker

08. Anyway, Anyhow, Anywhere

09. Pinbal Wizard

10. A Legal Matter

11. Boris The Spider

12. The Magic Bus

13. Substitute

14. I’m A Boy

Høydepunkter: The Seeker, Kids Are Alright, Anyway, Anyhow, Anywhere, Magic Bus +++

Karakter: Det blir feil å sette karakter her, siden dette er et samlealbum. Uansett, meget bra!

 

 

 

 

Quadrophenia (1973)

 

 

The Who vender med denne platen tilbake til rockeoperakonseptet, hvor hele platen henger sammen både musikalsk og tekstmessig. Den handler om Jimmy som vokser opp i England tidlig på 60-tallet i mod-miljøet. Miljøet var kjent for hippe ungdommer med moderne klær, alternativ musikksmak og var ganske flittige narkotikabrukere. En forgjenger til punken kan den også beskrives som. Jimmy har fire personligheter (jmf: quadrophenia) og alle personlighetene er motsettende. Sangene på albumet skal på en måte høre til hver av personlighetene. De skal også representere medlemmene i bandet i det virkelige liv. Har ikke helt forstått konseptet bak albumet, og er nok ikke alene om det. Denne platen fikk en noe lunken mottagelse og mange hevder at Townsend tok litt mer enn han kunne gape over på denne platen.

 

Musikalsk syns jeg denne platen er kanskje den vakreste av alle The Who's plater. Townsend blandet på mange måter Tommy og Who's Next. Det pompøse i førstnevnte plate blir akkompagnert av synthesizernene først brukt i Who's Next. I tillegg blir piano, hornblåsere og strykere flittig brukt. Det som imponerer musikalsk meg mest er hvordan bassen blir brukt omtrent som lead-guitar i mange av låtene.

Låtene ble veldig sjeldent spilt live siden det var vanskelig å reprodusere de på et tilfredsstillende nivå ifølge bandet. Musikalsk og konseptmessig så er dette uten tvil det mest avanserte The Who har kommet ut med. Tror fans av 70-talls prog-rock kan like denne skiven.

 

Sporliste:

Klikk for å se/fjerne innholdet nedenfor

01. I Am The Sea

02. The Real Me

03. Quadrophenia

04. Cut My Hair

05. The Punk And The Godfather

06. I'm One

07. The Dirty Jobs

08. Helpless Dancer

09. Is It In My Head?

10. I've Had Enough

11. 5:15

12. Sea And Sand

13. Drowned

14. Bell Boy

15. Doctor Jimmy

16. The Rock

17. Love, Reign O'er Me

Høydepunkter: The Real Me, Quadrophenia, Cut My Hair, The Punk And The Godfather, 5:15, Love Reign O'er Me

Karakter: 10/10

 

 

 

 

The Who By Numbers (1975)

 

 

Om det ikke var klart for alle at Townshend var sjefen i bandet med ansvar for låtskriving så ble det iallefall klart med dette albumet. Han skrev flesteparten av sangene og de har med svært personlige temaer knyttet til han; alkoholisme, damer og livet generelt. Tekstene setter standarden og musikalsk er det egentlig like kjedelig og poppa. I ettertid så mener mange at de burde ha gitt seg etter Quadrophenia og jeg er enig på mange punkter. Borte er energien og det råe. Keith Moon ble svakere og svakere pga alkohol og narkotika og det merkes på denne og neste plate. Uansett så er dette den siste studio-cd’en jeg føler det er verdt å bruke penger på. Den har generelt greie sanger, men blir aldri hva jeg forbinder med The Who.

 

Sporliste:

Klikk for å se/fjerne innholdet nedenfor

01. Slip Kid

02. However Much I Booze

03. Squeeze box

04. Dreaming From The Waist

05. Imagine A man

06. Success Story

07. They Are All In Love

08. Blue, Red and Grey

09. How Many Friends

10. In A Hand Or A Face

11. Squeeze Box (live)

12. Behind Blue Eyes (live)

13. Dreaming From The Waist (live)

Høydepunkter: Dreaming From The Waist og Success Story

Karakter: 6/10

 

 

 

 

Albumene og The Who post-Moon/Entwistle

Moon var på mange måter ryggraden i bandet både musikalsk og off-stage. Da han døde av overdose i 1978 (med piller som paradoksalt nok skulle hjelpe han med å slutte å drikke) mistet bandet på mange måter det råe og usminkede da de spilte live. Kenney Jones (ex-Small Faces/Faces) var en langt mer ordinær trommiss som spilte rytmisk med resten av bandet imotsetning til Moon spilte urytmisk om man tenker på mønstre, men som likevel tilførte bandet et gir til med energi. Dog, før han døde så fikk han være med på en plate til; Who Are You. Ja, her er det vel stort sett sangen med samme navn. Unyttig fakta: Om man tar en nøye titt på coveret så ser man på seteryggen til stolen Moon sitter på, så står det ”Not to be taken away”. Den ble visst plassert der for å skjule ølmagan. Neste plate er Face Dances. Inneholder visstnok mange av Townshends beste tekster men det blir som med gitarrunking; har du ikke god melodi og gode riff så blir det til slutt endende opp veldig kjedelig, noe også Face Dances gjør. Kom over en liten lekkerbisk iform av

(som er på Face Dances), hvor man tydelig ser ideen bak at Entwistle tar på seg rollen som rytmegitarist.

 

Dette blir en veldig overfladisk gjennomgang men jeg klarer virkelig ikke å engasjere i meg plater som jeg ikke kan fordra og hørt lite på. It’s Hard er på mange måter regnet som det dårligste og det ble også det siste albumet på nesten 25 år. I 2002 døde John Entwistle som tidligere nevnt av overdose på et hotelrom dagen før bandet skulle begynne på en turne i USA. Da mistet de den andre halvdelen av det som gjorde bandet så eksplosivt og resulterte i tidenes beste rytmeseksjon. Resultatet ble en ny bassist som naturligvis ikke kan spille på komplekst i tillegg til at han bruker mye mindre treble enn det John gjorde, noe som også førte til at de dro med en gitarist til i bandet siden lydbildet ble svakere uten han. I fjor så kom Endless Wire. Kan ikke unngå å småflire litt når jeg tenker på det. Jeg ser på den plata som to dritafulle gamle tanter som forsøker å komme seg oppå koldtbordet for å danse sving; det er bare flaut og tragisk. Det er en soleklar ener. Finner ikke en eneste sang som fenger meg. Om du vil at jeg skal sette karakter så blir det mellom 1-5 på de fire siste studioalbumene. Kunne ikke bry meg mindre å sette karakter på dem, så kjipe er dem. Skal se dem for første gang i sommer og jeg gleder meg voldsomt, til tross for alt det kjipe jeg har sagt om dem i de siste setningene.

 

 

 

 

DVD'er

 

 

The Kids Are Alright (1979)

 

 

Denne berømte rockumentaryen laget i 1978 av en ihugga amerikansk Whooligan på hele 17 år. Den består av promoklipp, intervjuer med bandet og liveopptredner på TV. Jeff Stein som lagde filmen fikk også i land en deal med Pete Townshend med å filme dem på en konsert med profesjonellt opptaksutstyr. Det er ingen voice-over eller noe forklarende. Bandet snakker for seg selv via intervjuer og handling. Moroa starter med et klipp hvor de spiller ”My Generation” på amerikanske The Smothers Brothers Show i 1967. Deres første og eneste TV-oppdrag i statene grunnet en viss planting av eksplosiver i stortromma til Moon, naturligvis plantet av Moon. Eksplosjonen svidde deler av håret hans og ryktene har det til at Townshends dårlige hørsel har røtter til denne hendelsen. Videre hopper vi tilbake til noen år hvor vi hører en live performance i England hvor de spiller ”Can’t Explain”. Så hopper man ukronologisk 10 år fram i tid hvor de akkurat har spilt og skal til å bli intervjuet. Moon og Townshend tar tidlig makten og det er ikke mye intervjueren kan gjøre enn å høre hva førstnevnte har å si og gjøre. Også veldig lett å se hvem som er tullebukkene og hvem som er de mer nøytrale i bandet. Slik er stort sett hele filmen; den hopper ukronologisk fram og tilbake i tid mellom 1964-1978. Viser veldig godt variasjonen i musikken deres i tillegg til å være en representant for hver av de fire medlemmene. Fryktelig morsom og meget intr. Kan anbefale å kjøpe 2-discversjonen. På disc 2 så finner man grundige bakgrunnsdokumentarer om restaureringen av filmen i tillegg til mye om selve filmen. Min favoritt derimot er to isolerte bass tracks av Entwistle. Får aldri nok av å høre på dem, spesielt WGFA:

 

Won’t Get Fooled Again

Baba O’Riley

 

Kan kjøpes HER

 

Must-have og en svært god introduksjon til bandet!

Endret 3. mai 2007 av tjalla

[hylo]

Jeg syntes fremdeles at Who's Next er best av alle The Who platene.

[Vetlite]

John Entwistle er bare hærlig på scenen, så bedagelig og behersket.

[Axes]

The Who er fin musikk, veldig fin musikk.

[834HF42F242]

Kjempegreier! Gleder meg til å lese mer, tjalla.

The Who er åpokker meg like gode på scenen idag. De gamle er best, sånn er den saken.

[tjalla]

Da er Live At Leeds lagt til.

 

Hylo: Ikke vært no kjempefan av Who's Next, noe jeg kommer nærmere tilbake til.

 

neitakk: The Who er ikke akkurat det samme uten Moon og Entwistle, men herre som det fortsatt er liv i Townshend. Er like fæl på å 'voldta' gitarer den dag i dag som for 40 år siden.

[834HF42F242]

Hans lange arm svinger fortsatt ja...

[master air]

Bra jobbet Tjalla. Må vel nesten skaffe meg Live At Leeds vis den er så bra.

[tjalla]

Da er Who's Next lagt til..

[834HF42F242]

Hotlinkene fungerer ikke. Er nok bare du som ser bildene, ettersom de ligget i cache hos deg. Vi andre ser 4 cover.

Hvis du hotlinker mot amazon, så vil alle bildene vise her.

[DoNotWant]

Flott guide .

 

Ser på platekompaniet at diverse The Who album selges til 59,50 Så nå skal jeg bestille ett eller to album, tenkte jeg =) . Bestiller Tommy og Live at leeds. Har jo hørt masse på The Who, men har ingen cd'er ennå, bare et par dvd'er.

 

Gleder meg

 

Usj, får ikke bestilt før mamma langer over mastercard-info, så imens har jeg satt tommy-coveret som avatar, for det er stilig! (også har jeg bestilt noen plater fra play.com, for der ligger kortet hennes lagret, tihi )

Endret 22. juli 2006 av eirik1989

[Øyh]

Kjøp heller Deluxe Edition albumene, de koster riktignok 210,- på platekompaniet, men du får med 2 disker med masse snacks, i tillegg til et knallfett teksthefte som omhandler bandet og albumet... Som tjalla skriver, så er Live at Leeds Deluxe Edition spesielt bra i så måte, Disk nr. 2 der (Tommy Live) er den CDen jeg har hørt mest på av alle CDer jeg har...

 

On-Topic, flott guide, skal du ta resten av albuma?

Er uenig i scoren du gir "Who's Next", syns det er et genialt album og absolutt blant deres beste...

Skulle jeg rangert ville det nok blitt slik:

-Live at Leeds

-Tommy

-Who's Next

-Quadrophenia

-A Quick One

-The Who Sell Out

-The Who Sings My Generation

-Odds & Sodds

-Resten

[tjalla]

Quadrophenia lagt til.

 

Deluxe-versjonene er ikke dumme. I allefall ikke på Live At Leeds. En veeeldig god opptreden av Tommy der ja. Spesielt Amazing journey og Sparks er jo så utrolig mye bedre enn det de er på Tommy.

 

Objektivt så ville nok Who' Next ha vært høyere opp men har egentlig aldri likt hele plata i seg selv. 3 gode sanger der men resten syns jeg ikke holder til noe særlig bedre enn 7'er.

[Muggkaare]

har de et album som het who who eller noe, eller er det ett annet band?

[tjalla]

Ikke så vidt jeg veit, men det hørtes da ut som litt av refrenget til "Who Are You", kanskje bedre kjent for mange som tittelmelodien til en av CSI-seriene.

 

http://www.youtube.com/watch?v=7LSKCSR-X7c "who who, who who"

[wilzoo]

Har dere sett når Top Gear folka fungerer som roadies for The Who under konserten nå i sommer når de drev å testet diverse van'er?

 

Sesong 8 Episode 8 for de som er interessert.

[Kjekssjokolade]

Har lest guiden din før, men ser at jeg ikke har kommentert her. Veldig fin guide, er enig i det aller meste

 

Lurer på hva de beste The Who, filmene er. Har selv "The Kid's Are Allright", som er en fantastisk film, mye bra musikalsk og mye humoristisk, samtidig som den var lærerik. Har hørt om Quadrophenia og Tommy, men har ikke sett noen av dem. Noen som kan si litt eller noe om disse filmene, evt om andre The Who filmer

[jacoP]

En strålende guide!

 

Jeg har ikke hørt mye av The Who, men det jeg har hørt har jeg likt. Noterer "Who's Next" og tar med den på neste platebestilling ^^

[TomJ]

Glimrende guide, tjalla. Baba O Riley er en personlig favoritt på MP3'en og har vurdert å kjøpe Who's Next i en god stund nå. Kunne tenke meg å se The Who live i Kristiansand nå til sommeren.

[tjalla]

Rent glemt denne tråden og den er ikke ferdig enda så takk for tipset. Ja, Kids Are Alright er fantastisk. Mange gode konserter og humoristiske klipp som er klippet sammen på en herlig måte.

 

http://www.play.com/Music/MusicDVD/4-/1583...ht/Product.html <- 2 disc-versjonen anbefales.

 

Ellers vil jeg anbefale Live at Isle of Wight Festival 1970:

http://www.play.com/Music/MusicDVD/4-/1997...70/Product.html

 

Har både Tommy og Quadrophenia. Førstnevnte syns jeg blir noe kårny men er man fan så kommer man til å like det nogenlunde. Mange mindre gjesteopptredner med Elton John, Tina Turner, Jack Nicholson og Eric Clapton. Kunne sånt sett ikke anbefalt det til en som ikke er fan. Quadrophenia derimot er faktisk en bra film. Godt skuespill generelt og man får litt av den 60-tallsstemninga blant mod'ene. Anbefaler Quadrophenia om du kun skal ha en av dem.

 

http://www.play.com/DVD/DVD/4-/1009426/Qua...on/Product.html

http://www.play.com/DVD/DVD/4-/168706/Tomm...on/Product.html

Endret 21. mars 2007 av tjalla