Hvorfor driver folk med selvskading?

[Marius_r]

Nå er jeg på besøk hos kusina mi, og hun sliter med blant annet bulimi og depresjoner. Inntil nylig var hun suicidal. Hun har minst 300 arr på armene (nei, jeg tuller ikke), og bare for noen dager siden hadde hun rundt ti åpne sår. Jeg har snakket endel med henne om det, og vil derfor våge å påstå at jeg har rimelig god greie på hvorfor man skader seg selv.

 

Ytre smerte er ingenting mot indre smerte. Kutter man seg klarer man å befri seg fra den indre smerten en stund. Med andre ord fungerer selsakdingen som en lindring for den indre smerten. Problemet er bare at man blir avhengig av det. Selv om man ikke nødvendigvis føler en uutholdelig stor indre smerte føler man at man må kutte seg selv. Ingen har noen god forklaring på hvorfor.

 

Selv har jeg fem arr på venstrearmen fra en tid hvor jeg hadde det utrolig tøt. Tenker jeg tilbake på det virker det utrolig dumt, men der og da var det utrolig mye bedre enn å leve med den indre smerten. Jeg holdt ikke ut å føle meg som jeg gjorde, og å kjenne den ytre smerten istedenfor den indre smerten var en utrolig stor lettelse.

6466745[/snapback]

 

Endelig en som har skjønt det Det værste er når folk dømmer deg fordi du ikke alltid har det så greit. Det utrolig slitsomt. Armene mine ser ikke så ille ut på avstand, men kommer du nærme kan du se de er helt humplete og stappfulle av hvite striper. Jeg kutter fordi det er mye mer inni hodet mitt enn jeg har plass til. Jeg kutter fordi jeg hater megselv så intenst. Jeg kutter for å straffe meg og fordi ingen liker meg. Jeg finner alltid en grunn. Det er som heroin. Har ikke kutta armene på et år, har funnet andre steder det er mer plass.

6467155[/snapback]

 

hvorfor begynner du ikke å trene? når jeg trener, kobler jeg ut alt annet. fokusér på å løfte jernstenger og pleie kroppen fremfor å påføre den stygge arr?!

[Gjest Yoshi]

så det er altså ikke værre enn det? det har ingen ting med tankegang å gjøre?

da er det altså en ren "label" som jeg trodde.

6470711[/snapback]

Ja.

 

De fleste satanister (og også noen spiritister) er gothere, men langt fra de fleste gothere er satanister eller spiritister.

[Killerquo]

 

hvorfor begynner du ikke å trene? når jeg trener, kobler jeg ut alt annet. fokusér på å løfte jernstenger og pleie kroppen fremfor å påføre den stygge arr?!

6470717[/snapback]

Som kjent krever gode treningsrutiner god viljestyrke. Mange med psykiske lidelser har ikke denne på topp. Det beste er en lagsport hvor man blir oppmuntret av hverandre, og man har en annen person til å kjøre igang opplegget. Men er man redd for andre er dette vanskelig i seg selv. Alternativet vil da foruten å starte med trening selv kanskje være en personlig trener, som igjen krever både mot å ta kontakt med, og tørre å være sammen med, i tillegg til at det nok ikke er så billig...

 

Men ja. Får man til trening og en god rutine vil jeg tro det hjelper. Aldri slitt med noe sånt, og trent aktivt inntil basketballen i høst ville kostet 5k5 i året, noe som er for dyrt for meg. Koser meg med speider istedet. Der går det i turer som gir god trening, og hyggelige folk man blir ordentlig venner med.

 

Kanskje ikke så mye hjelp, men, jeg gjør mitt beste.

[Marius_r]

høres ut som et bra alternativ du har funnet deg der

[Thlom]

Mange som driver med selvskading vil aldri bli "frisk" igjen fordi de psykiske lidelsene de har som fører til selvskadingen ikke er noe man bare kvitter seg med men må leve med kanskje resten av livet. Det som må fokuseres på i slike tilfeller er å endre reaksjonsmønster slik at man ikke påfører kroppen stygge arr og utsetter seg selv for livsfare. Trening har blitt nevnt som et alternativ. Et annet alternativ er å påføre seg selv ufarlig smerte, f.eks ved å slå strikk mot armene. Noen kan klare å holde de psykiske lidelsene i sjakk over lengre tid, men når begeret først renner over er det viktig å vite hvordan man har brukt å reagere og hvordan man kan reagere på en sunnere og tryggere måte.

[Lidskjalv]

Påstand:

 

Selvskadere liker smerte. Det er en av grunnene til at de fortsetter å kutte. Etter de oppdager at smerte gir intens nytelse blir de mer fokusert på fenomenet.

[Ces1]

OT: Vegard - Du sier RETT ut at du kjenner til satanismen. Vær så snill, la meg få høre?

Hva er dyrking av satan/djevelen?

-Satanister er igrunn mer logiske enn kristne, da satan/djevelen er dem selv. Når de dyrker satan dyrker de kun seg selv, altså, sitt indre.

 

men for å holde meg til temaet, jeg leste en bok. Elleve minutter av Paulo Coelho. Denne handlet om en jente som ble plukket opp i Brasil, og ble med til Sveits for å bli berømt. Hun endte med å bli prostituert. Etter en tid begynte hun å bli syk av det hun holdt på med. Hun fikk psykiske lidelser av å holde på med det henne drev med. Til hun fikk en kunde som likte en form for voldelig sex. Hun ble slått med pisk, og følte at hun ble befridd fra sin lidelse - I de elleve minuttene det varte.

 

Kort fortalt, hun ble "reddet" av en annen kunde, ved å bli tvunget til å gå barbent i snøen til hun ikke klarte mer.

 

Og da kan vi stille oss, ligger det faktisk noe bak "fjortiss"-begrepet" Med vondt kan vondt fordrives?

Jeg tror faktisk det ligger noe bak det. En ting er at små kutt er kontrollert, og vil ha en slags "overstyring" av den psykiske lidelsen. Dette kan være avhengighetsskapende på den måten at man føler man har kontroll over seg selv, utenom at man egentlig vet hva man gjør mot kroppen.

Ved å påføre kroppen smerte i annen grad, over lengre tid, vil kroppen føle at den har mistet kontroll over fysisk smerte, og igjen bli "redd" for å påføre kroppen mer smerte.

 

Det med selvskading er kun en erfaring man vil ta med seg videre, noen vil kanskje aldri slutte med det...? men skal man ha psykiske lidelser, og gå så langt som at kroppen er den som får gjennomgå. Så begynn å tenk over ting! Ta tak i ting og gjør noe med det. Etabler deg litt, få en mening med livet, ha noe å jobbe med.

Øv på å forbedre psyken din.

Hver gang jeg skulle føle meg depresiv, tenker jeg over hva jeg har oppnådd hittil, og hva jeg vil fortsette å drive med. Samme hvor tung depresiviteten er, så klarer jeg alltid å få den bort, ihvertfall lindre den. Alt avhenger av psyken. Har du psykiske lidelser, så overstyr den med psyken, har du fysiske lidelser - ty til plaster=)

 

Å eksperimentere med seg selv på det psykiske plan er morsomt, men med alt når det gjelder kroppen - den trenger tid. Tid og konsentrasjon!

Lidelser går bort, hvis du virkelig vil ha de bort.

[mushi]

Påstand:

 

Selvskadere liker smerte. Det er en av grunnene til at de fortsetter å kutte.  Etter de oppdager at smerte gir intens nytelse blir de mer fokusert på fenomenet.

6472499[/snapback]

Jeg vil si dette er feil. Ved å påføre ytre smerte og skader får jeg det mye bedre med en gang. Merkelig nok. Kan ikke huske å ha vært så glad og lettet oppe i hodet mitt som jeg føler meg nå, på over et halv år. Jeg går ikke rundt i spenning og angst hele dagen. Jeg har en måte og "avlede" megselv på. Distrahering fra en tankegang som har grodd seg fast. Jeg liker ikke smerte. Slår jeg meg, begynner jeg å gråte. Jeg har like mye vondt som andre mennesker. Skaingen gir meg ingen nytelse, det er mer som en lettelse. Vanskelig å forklare.

[ugotabanana]

Når vi snakker om og kutte, er det slik at en lager sår i armene slik at det blør veldig eller varerier dette mye fra hvert individ?

[Gjest Yoshi]

Når vi snakker om og kutte, er det slik at en lager sår i armene slik at det blør veldig eller varerier dette mye fra hvert individ?

6477969[/snapback]

Vil tro det varierer veldig.

 

Selv har jeg bare kutta meg én eneste gang, så vil ikke tro at jeg har noe særlig å si, men jeg tok en saks og skrapte sakte men sikkert opp et lite merke. Det begynte ikke å blø, men gjorde ganske vondt. Ble et stort og rødt merke.

[mushi]

Når vi snakker om og kutte, er det slik at en lager sår i armene slik at det blør veldig eller varerier dette mye fra hvert individ?

6477969[/snapback]

Vil tro det varierer veldig.

 

Selv har jeg bare kutta meg én eneste gang, så vil ikke tro at jeg har noe særlig å si, men jeg tok en saks og skrapte sakte men sikkert opp et lite merke. Det begynte ikke å blø, men gjorde ganske vondt. Ble et stort og rødt merke.

6477997[/snapback]

Dette varierer veldig. Det kan være alt fra å skrape seg opp på bruskorker, sikkerhetsnåler og sprøytespisser til å flærre opp store deler av kroppen med skalpell så man må sy 60-70 sting. Alt er "normalt". Det siste tilfellet er vel av de skjeldne, men har snakket med fler som har gjort det. Andre måter er jo å få andre til å skade seg, dunke hodet i veggen, brenne seg, hoppe utfor bygninger og knekke bein ect. Her tror jeg bare fantasien setter grenser (rar settning ja..)

[ugotabanana]

Blir nesten litt dårlig av å lese dette mushi...

Endret 12. juli 2006 av brutti

[pOOf]

Deprimerende tema dette. Uansett hvilke grunner det ligger bak hvert enkelt tilfelle. Har lest mye rundt på nettet om dette, og det er ekkelt og lese alle deprimerende tankene som mange skriver om. Uff..

[Eplefe]

Det virker som at de som er sikrest på hva selvskading gjelder, er folk med null erfaringer på området. Jeg vet ikke selv hvorfor flk skader seg, det varierer kraftig.

Ikke bare fra person til person, men fra situasjon til situasjon.

Selvstraffing/tortur er vel en som er ganske vanlig. Jeg har venner som ikke vil kutte seg, og derfor brenner seg selv på stekeplater og slikt. I tillegg så er det ikke alltid det er straff heller. Noen ganger er det rett og slett det at du ikke klarer å kjenne skikkelig smerte uten at det er selvpåført, eller kanskje det er det at du kjenner så mye smerte overalt at du bare er nødt til å sette en demper på det psykiske ved å få mer fysisk ut av det.

[Neppe]

Three Days Grace - Pain

 

"Cause I'll rather feel pain, then nothing at all"

 

Det er svaret jeg har fått.

[Notatblokk]

Det stemmer. Jeg syns også det er synd folk dømmer selvskadere og sier at "sånn er det", uten at de egentlig vet noe om det. For utenforstående virker det bare utrolig teit, og man kan ikke se grunnen til at noen skulle ønske å kutte/skade seg selv. "De gjør det bare fordi de vil ha oppmerksomhet, idioter". Ja, noen gjør det fordi de trenger oppmerksomhet. Men ikke fordi de syns det er så utrolig gøy at noen ser at de har skadet seg selv, heller fordi de ikke kan finne noen annen måte å løse problemene sine på. Jeg tviler sterkt på at noen sitter og kutter seg for morro skyld (og i tilfelle blir jo ikke det det samme som selvskading), de fleste som gjør det har problemer på en eller annen måte.

[Gjest member-101642]

Jeg gjorde det av psykiske problemer, og et sterkt hat mot meg selv. Det var en deilig følelse, egentlig. I et øyeblikk ble den psykiske smerten glemt.

[Neppe]

Personlig mener jeg det er teit for folk å komme å si at de ikke skjønner at det går ann å være så "dum" "idiotisk" "teit" å gjøre noe sånt, uten å vite hvordan det er. Jeg har prøvd å fått det forklart, men jeg tror uansett ikke jeg forstår situasjon.

 

Du kan prøve å spørre deg selv hvordan du skal reagere om du blir lam i hele kroppen, hvordan det følels. Umulig.

 

 

Jeg vil gjerne komme med et bispørsmål til dette.

 

Vil man automatisk, eller ha lett for å dømme folk som har drevet med selvskading tidligere ?

[Eplefe]

Det tviler jeg sterkt på. Veldig mange som oppfører seg som det, men de færreste gjør det, om de kjenner noen som driver emd det/har drevet med det..

[L4r5]

Drev tidligere å brennmerket meg selv... Har aldri likt kniver, derfor brennmerkingen i stedet for kutting. Etter at jeg oppdaget at jeg greide å kontrollere den intense smerten akkurat i det det glødende jernet traff huden min oppdaget jeg også noe mere. All angst forsvant for en stund. Dette kan vel egentlig forklares med at kroppen produserer endorfiner for å prøve å døyve smerten. Disse virker igjen angstdempende.

Da diverse familiemedlemmer oppdaget at jeg drev med dette fikk jeg flere reaksjoner. Fra "Fy faen å barnslig du er! Bare idioter driver med sånt!" til overdreven bekymring og leksjoner om hvor farlig dette var. Ingen greide faktisk å finne årsaken til at jeg gjorde det jeg gjorde. Ble møtt med trusler om innleggelse og at de skulle kontakte barnevernet (var 17 på det tidspunktet). Dette var selvfølgelig noe av det verste jeg kunne tenke meg og jeg tvang meg selv til å slutte. Problemene mine forsvant jo likevel ikke og jeg måtte finne andre måter å takle angsten min på. Dette førte til et rusmisbruk jeg fortsatt sliter med til tider...