Gå til innhold

Ting som irriterer så grenseløst! *LES første post*

Neppe

Av Neppe
i OT-baren

Anbefalte innlegg

Videoannonse

Videoannonse
Annonse
Manerasita

Manerasita

Skrevet
Skrevet

Vart visst litt langt, så tar kortversonen først for dem som ikke gidder å lese alt:

Jeg er sulten og kjeder meg.

 

At stemora mi er så jævla fanatisk på at all mat må være sunn. Nå er det visst ikke sunt å varme maten heller, så middag er salat og noen sære greier av moste rå grønnsaker og lignende. Det jeg åt i dag i dag lignet disse parodiene på slankemat - små porsoner med bare grønnsaker. Det er jo ikke bra nok heller, hun blir jo ikke fornøyd før jeg sluker i meg disse tingene som om det faktisk var godt, men det klarer jeg ikke. Og bare jeg finner meg noe vanlig mat får jeg høre at jeg er så usunn, lat, fet, dum, usosial, slapp og et langt foredrag om hva som er sunt og hvordan det jeg eter er så forferdelig. Jeg eter jo nesten ikke lenger. Ja, jeg vet jeg ikke er sunn, men at hun presser så fælt gjør ikke akkurat at jeg får lyst til å eta skvipet hennes. Nesten alt anna jeg gjør må kritiseres og gjøres narr av også.

 

Har ikke noe håp om å komme meg bort heller. Jeg har ikke noe å gjøre andre steder, og jeg kan ikke bare reke rundt langs vegene heller. Har jævlig lyst til å gjøre noe med noen venner, men jeg har jo ingen, så der var de planene døde. Det kjennes som om jeg er sperret inne, jeg MÅ være her og gjøre ingenting, for jeg har ikke noe å gjøre andre steder. Eller jo, det er et obligatorisk besøk hos bestemor, der får jeg iallfall mat. Men å sitter der å høre på at bestemor uffer seg og sladrer om alt og alle, mens bestefar klager på at jeg ikke har noe å si er ikke så fristende. Spesielt ikke når de ser på meg som en unge, bestemor er jo fortsatt bekymra for om jeg klarer å ta toget alene. Jeg er atten for faen, jeg har gjort det haugesvis av ganger før. De andre slektningene mine der er ikke så ivrige på å møte meg heller, i deres øyne er jeg jo et englebarn som aldri gjør en flue fortred, og onklene mine klarer ikke å prate ordentlig med meg heller, de bare erter meg. Jeg vet det er min skyld for ikke å ta initiativ, men det er ikke så lett når jeg er jævla sjenert og skal prøve å oppføre meg ordentlig. Har ingen ting å prate om heller så uinterresant som jeg er.

I folks øyne er jeg visst tolv eller noe, det er jo utenkelig at jeg skal drikke, dra på fest og gjøre andre sånne ting. Det føles som om jeg hadde skuffa far skikkelig hvis jeg ble full. Men det er det ingen fare for, jeg blir jo aldri invitert noen steder. "Så flink du er, jeg er så stolt av deg" når jeg knapt har gjort noe, far er jo bare ute etter å gi meg et kompliment for ingenting. Han har helt rare forventninger til meg. At jeg prøver å spille LITT trekkspill betyr jo at jeg skal bli proff og er så flink atte, mens mine intensoner bare er å kunne en liten sang. Og siden jeg skal lage tegneserier på folkehøgskole neste år blir jo det den nye pondus som skal gå i avisa og jeg skal jobbe med det. NEI, det er bare for å prøve det ut, jeg tviler på at jeg går videre med det. Jeg føler at jeg oppfører meg barnslig også. Blir sur for ingenting, og skriver dette klageinnlegget sjøl om jeg kunne gjort noe med situasjonen.

Men jeg klarer ikke å la være å være det når jeg er så frustrert.

 

En siste ting: "pc-fri uke".

Får ikke bruke pc-en, så jeg blir tvingt til å komme meg ut. Eventuelt sitte hjemme og lese bøker, sove, og tenke på ting jeg vil slå opp på internett men ikke har mulighet til.

  • Liker 5
Lenke til kommentar
Romis

Romis

Skrevet
Skrevet

Skikkelig storm er bare deilig. Når man sitter på hytta med rørradio, grønn te og en god bok.

 

At været ser ut til å følge arbeidsplanen min, derimot, suger.

Det er alltid fint vær når jeg skal sove eller jobbe. Når jeg har fritid for meg selv, regner det.

 

:love: Nå fikk jeg lyst til å dra på hytta. Herregud, som jeg savner ordentlige stormer.

Lenke til kommentar
Gjest
Dette emnet er stengt for flere svar.
Gå til emneliste
×
×
  • Opprett ny...