Hva ville du gjort? Eller; hva har du gjort?

[MlleM]

Hei!

 

Jeg har studert og jobbet litt deltid/tilkalling om hverandre i ganske mange år nå. Har hovedsakelig studert. Er begynt å nærme meg 30 år, og tenker også på at jeg gjerne vil ha barn innen noen år.

 

Så, til dilemmaet.

 

Ligger an til å komme inn på masterstudier, men jeg er ikke motivert Noen ganger kan jeg ha lyst, men hovedsakelig før jeg at lesing er kjedelig... og at det er et slit å skulle sitte å konsentrere seg om noe som ikke interesserer så veldig. Interesse mangler altså også. MEN, på et masterstudie vil jeg være ganske fri til å lese om/skrive om det jeg ønsker, i alle fall i siste halvdel av studiet (2 år).

 

Jeg har mest lyst til å jobbe. Kan det være lurt å få mer fulltids arbeidserfaring (ikke bakke-nivå) før jeg eventuelt om et år eller to begynner å studere?

 

Hva ville du gjort i en sånn situasjon?

 

Til dere som har tatt master: hadde du arbeidserfaring før du begynte? Hvordan syntes du det var? Hvor interessant og utfordrende var det, ift hva du hadde forestilt deg på forhånd? Skriv ellers alt du tror kan være av interesse for en som er i tankeboksen.

 

På forhånd tusen hjertelig takk for alle svar!

Endret 19. mai 2006 av MlleM

[cybirg]

Hei!

 

Dette er fryktelig vanskelig, og det finnes nok ikke noe fasitsvar. Hovedbudskapet mitt er at du ikke kommer noen vei uten en viss interesse for faget, eller at du har en "stå-på"-holdning selv om du er umotivert.

 

Forstår jeg deg rett så har du muligheten til å komme deg inn på et integrert 5-årig masterstudium. De 3 første årene må du sannsynligvis ta de obligatoriske fagene, noe som for min del var svært lite motiverende og nokså lite matnyttig. Har du lite motivasjon fra før, kan det være vanskelig å fullføre de 3 første årene.

 

Jeg har noe arbeidserfaring ved siden av studiene. Lærdommen jeg har tatt er at det arbeidet du får uten fagkunnskaper er svært lite utfordrende, dårlig betalt og gir lite selvopplevd mestringssevne. Fordelen ved å jobbe uten utdannelse/tittel er at du blir oppmerksom på hvor dritt det er å jobbe i en lavstatusstilling og dermed kanskje får større motivasjon til å ta utdannelse.

 

Alle har hver sin smak, jeg liker å bryne meg på utfordringer, derfor gir stillinger uten formelle utdannelseskrav meg lite. Jeg vil nok anbefale deg å prøve et år eller halvår i praksis slik at du får oppleve lavere stillingsnivå før du tar sjansen på en utdannelse som du evt. ikke er motivert for. 5 års studier i et fag som du ikke er motivert for kommer til å gå halvveis galt, forsøk heller å finne noe du er litt interessert i.

 

Jeg har gått 5 år på et masterstudium, er i ferd med å avslutte. De 3 første årene var så som så, de to siste har vært veldig interessante fordi jeg har kunnet velge fag fritt. Som sagt har arbeidserfaringen vist meg èn ting: Ufaglært arbeid gir få utfordringer.

Endret 21. mai 2006 av cybirg

[swanky]

Dersom du ikke er motivert så synes jeg du skal la være å begynne.

[Wooho]

Ikke begynn på noe du ikke er klar for da kaster du vekk bare dyrbar tid noe du ikke har, innen du er 35 vil du bli ferdig med skolen jeg synes det er litt vel seint men hei jeg er ikke her for å dømme, det finnes folk som går i klassen min som er over 40 år mens jeg kun er 21. :!:

[heimei]

Hei

 

Spørsmålet er jo hva en har igjen for et masterstudium, eller om det er nødvendig i forhold til de ambisjonene man måtte ha.

 

For å få seg arbeid innenfor det fagfeltet man studerer er det ofte avgjørende at man gjennomfører master, og helst med et godt resultat. Videre er det enkelte andre jobber som krever utdanning på masternivå. Muligens kan det også åpne noen dører senere i karrieren, hvis man sikter mot spesielle stillinger. Sist men ikke minst har man jo sin egen personlig interesse.

 

Det er imidlertid slik at man også kan komme langt med en bachelor og litt arbeidserfaring. Mange stillinger krever ikke enorme mengder med utdanning. Disse kan jo også fungere som trappetrinn mot mer spennende jobber. Dette krever litt tålmodighet og taktikk.

 

Master er krevende og man kan fint leve uten. Det finnes jo også en mulighet for å ta det senere i livet. Likevel kan man ikke kreve at motivasjonen skal være på topp hele tiden.

 

(Noen løse tanker bare)

Lykke til... det ordner seg alltid...