Fritt valg av sinnsykehus - Hva mener dere?

[iChristian]

Bør Norge få fritt sinnsykehusvalg?

(Ja jeg vet det er feil bruk av ord, men unnskyld meg for akkurat det nå, det er ikke ment nedlatende.)

 

Vi har jo fritt sykehusvalg, men bør vi få dette når det gjelder psykiatriske tjenester?

 

Jeg mener at vi bør ha et fritt sykehusvalg også for dette, siden forskjellige sykehus har forskjellige regler og filosofier (kjæresten har testet noen)

Jeg mener at man ved en frivillig akuttinnleggelse skal ha muligheten til å velge mellom forskjellige sykehus(ja jeg vet man ikke kan trylle, er et sykehus fullt så får man ikke plass..)

 

Hva mener dere om dette?

 

(MOd, legg gjerne igjen en poll

PÅ følgende punkter;

Fritt for alle.

For de på frivillig innleggelse

Bare ved søknad etter innleggelse

For ingen

Psykiatriske pasienter er å regne som mordere og bør derfor ikke få noen valg)

[warpig]

Nei, da det ikke er uten grunn en person skal legges inn på "galehus".

 

Endret 13. mai 2006 av warpig

[T.F.T]

Nei, da det ikke er uten  grunn en person skal legges inn på "galehus".

 

6092224[/snapback]

Det kan være andre enn den sinnsyke som kan vurdere sykehus. Familie f.eks.

[JBlack]

Nei, da det ikke er uten  grunn en person skal legges inn på "galehus".

 

6092224[/snapback]

Jeg håper du ikke er seriøs. Men jeg frykter du er det, for ellers ville innlegget ditt vært helt meningsløst.

 

Selv om man har en mental forstyrrelse som gjør at man trenger hjelp på en institusjon så trenger man ikke være helt koko og ute av stand til å gjøre rasjonelle valg.

 

Det bør absolutt være mulighet til å velge, innenfor visse grenser. For eksempel hva legen mener er viktig for pasienten.

 

Men innenfor dette bør det være mulig for pasitenen, ved hjelp av familie eller en representant fra kommunen og legen å selv søke seg til en institusjon hvor vedkommende føler det er riktig å være.

 

Ikke minst fordi man vil som regel være mer motivert og positiv om man føler at man selv har et valg og blir hørt, enn om man bare blir plassert et sted man kanskje ikke vil være.

[Thlom]

Det er da til en viss grad mulig i dag også?

 

Det viktigste her er hva som er best for pasienten, folk som blir innlagt, frivillig eller under tvang, vet ofte ikke sitt eget beste. Derfor tror jeg kanskje den beste løsninga ville vært om pasient og psykolog sammen kom fram til det beste alternativet. Det er forsåvidt også viktig i behandlingsopplegget av mange pasienter at pasienten føler at han eller hun har kontroll og bestemmer noe selv.

[JBlack]

Det kan bety et hav av forskjell for en pasients motviasjon at vedkommende i samtale med legen blir ledet inn til det eneste alternativet i stedet for at alternativet blir vedtatt og så fortalt pasienten.

[tom waits for alice]

Så absolutt. Jeg ser ingen grunn til å la det være, så lenge pasienten er i stand til å mene noe bevisst om dette.

 

Her er forskjellige scenarioer, selvsagt:

 

I utgangspunktet snakker vi om "En frivillig akuttinnleggelse", som trådstarter nevner. Dette er ikke snakk om en håndfull tvangsinnlagt mordere.

 

Psykiatriske lidelser rammer store deler av befolkningen på et punkt i livet. Ifølge SSB har Norge halvparten så mange senger i psykiatriske sykehus som i somatiske. (Og flere hadde det vært om ikke man bevisst gikk over til poliklinisk behandling.) Det betyr at for hver annen person som legges inn for brokk eller blindtarmsbetennelse er det en som trenger hjelp med "navigasjonsutstyret"...

 

80% av disse (fortsatt i følge SSB) ligger på frivillig innleggelse. De resterende 20 er heller ikke mordere. Oftest er det folk som ikke kan ta vare på seg selv, og/eller kan være en fare for eget liv og helse. De kan godt være seg bevist på sin situasjon og behovet for hjelp, de er bare ikke i stand til å be om den, eller fullføre behandlingen frivillig.

 

Dette er altså i all hovedsak personer som er seg bevisst på at han/hun trenger hjelp, og oppsøker denne av egen fri vilje. Da er det pasienten og bare pasienten som burde få bestemme hvor de ønsker behandling. Dette er ikke noe anderledes enn at jeg forbeholder meg retten til å bestemme hvilket verksted jeg vil ha bilen på skjønt bransjen prøver å tvinge meg på et dyrt og dårlig merkeverksted.

 

Denne parallellen er ikke tilfeldig. Merkeverkstedet på bilen er dyrt og dårlig fordi det har et de facto "nesten-monopol" på service og garantireparasjoner. De behøver altså ikke anstrenge seg like mye som andre for å få kunder. Det samme gjelder i prinsippet behandlingsinstitusjoner, enten det er psykisk eller somatiske lidelser. Fritt sykehusvalg har selvsagt også negative sider, men det har med stykkprisfinansiering etc å gjøre.

 

Det er mange grunner til å foretrekke et sykehus framfor andre. Det kan være personkjemi i forhold til behandlende leger, geografisk avstand til mennesker og forhold som pasienten oppfatter som problemløsende/-skapende, og så videre.

 

Det er to andre parter som selvsagt har noe de skulle sagt her:

 

Henvisende lege/spesialist bør selvsagt ha rett til å uttale seg. Men pasienten har strengt tatt krav på fritt valg av lege også, derfor kan ikke legen ha noen makt utover pasientens eget ønske, så lenge det ikke dreier seg om tvangstiltak.

 

Den behandlende institusjon må ha anledning til å vurdere om de har kapasitet og den nødvendige medisinske (psykiatrisk faglige) kompetanse til å behandle pasienten. Dog slik at pasientens krav på behandling prioriteres. Men siden pasienten også skal ha en forsvarlig behandling må de som skal "reparere bilen" kunne si at "vi tar ikke lakkskader, det er vi ikke noe flinke på". Det blir da statens dilemma å sørge for at tilbudet til psykiatriske pasienter blir så godt utbygget at valgfriheten blir reell.

 

Hva så med pasienter som er lagt inn på paragraf? ("Tvangsinnlagt") Jeg ser ingen prinsipiell forskjell her. Spørsmålet blir bare om pasienten har og uttrykker noen bevisst preferanse. Så lenge pasienten er istand til å gjøre sin mening kjent, og hans/hennes valg finnes faglig forsvarlig, skal den etter min mening tillegges vekt. Listen skal legges rimelig høyt for når et menneske ikke gis innflytelse over sitt eget liv og helbred. Selvsagt finnes det pasienter som ikke er i stand til å ta en rasjonell og bevisst avgjørelse, og da blir saken en annen. Men det er, og skal være, unntaket og ikke regelen.

 

Og til slutt, siden folk absolutt må trekke fram trikkemordere som de tror er synonyme med psykiatriske pasienter i sin alminnelighet. (Vi får klandre VG og andre tabloider (det vil samtlige aviser i Norge, nesten) for denne vrangforestillingen): En drapsmann er fratatt retten til å gå fri etter rettens kjennelse. Han er ikke fratatt tankevnen. Og selv de fleste drapsmenn er ikke rovdyr, de evner oftest å forstå rekkevidden av sin forbrytelse. Skal vi først behandle dem må det være positivt at de får medvirkningsmulighet over behandlingen, dog selvsagt innenfor rammene av rettens beslutning. Ellers kunne vi strengt tatt bare latt være å behandle dem. Men det blir en annen diskusjon.

 

Så ja, selvsagt skal psykiatriske pasienter, i likhet med somatiske, bileiere, huseiere, flypassasjerer, TV-seere og gravide kvinner få velge sykehus, bilverksted, rørlegger, flyselskap, TV-kanal og fødselsklinikk.

 

Geir

Endret 13. mai 2006 av tom waits for alice

[V?rbris]

Hvorvidt en psykiatrisk pasient skal velge sitt sykehus forekommer meg en smule rart.

 

Dette ikke for og undervurdere disse pasienter, men vet at ved de fleste innleggelser er pasienten så syk at tvungen innleggelse er påkrevd da gjerne med hjelp av politi!

 

Her i hjemkommunen har det flere ganger skjedd at ved tvungen innleggelse med lensmannsbetjenter som ledsagere med bil til sykehus, så var pasienten hjemme igjen når lensmannsbetjentene kom hjem ( satt på første fly hjem av psykiatrisk sykehus). Når man og tenker på ventelister og geografisk spredning av disse sykehus blir tanken ennå mere utenkelig.

 

Psykiatriske tjenester varierer enormt mellom kommuner og fylker og psykiatriske pasienter er forskjellige, hvor mange er i en tilstand at de ikke innser at de trenger hjelp, hvorvidt disse da er istand til og vurdere sykehus tror jeg ikke på.

 

Den kjennskap jeg har til psykiatriske pasienter er at de jeg kjenner til ikke er istand til ( isåfall perioder ) rengjøring hjemme, ta vare på reiseregninger, holde kontakt med trygdekontor i forbindelse med egenandelskort/frikort/refusjoner, handle matvarer, nøkternt bruk av penger ( ikke bruke alt samme dag som trygda kommer ).

 

Så mange av de psykiatriske pasienter jeg kjenner er fullstendig avhengig av hjelp mange ganger til de enkleste gjøremål, sykdommsbilder varierer alt etter diagnoser/sykdom og mener derfor at fritt sykehusvalg for disse er tåpelig.

 

Tåpelig grunnet av at de fleste innleggelser for mange er via tvang med hjelp av lensmenn/politi, lange ventelister, ikke reell behandling på sykehus, er bare der for og sove ut etter f.eks. en lengre psykose.

 

Mennesker som virkelig kjenner denne gruppen bør bli mere hørt, dette gjelder ektefeller, søsken, foreldre osv som har psykiatriske pasienter i sin familie og vet hva det sier og få 20-30 tlf pr natt, sitte oppe natt etter natt med pasient som er scizofren, som virkelig ser hvilke tilbud denne pasient får over lengre tid både av kommune og psykiatrisk sykehus.

 

Det er disse personer som lever med pasienten til daglig!

[V?rbris]

For virkelig og sette fingeren på problemet... dere har en syk bror/søster som dere vet aldri har vært gift, men allikevel kan dere av deres bror/søster få spørsmålet: er jeg gift, hvem er jeg gift med? jeg husker ikke jeg er gift!.

 

Dette er hva en som har tilknytting til en psykiatrisk pasient får spørsmål om 40-100 ganger pr døgn også ved oppringing kl.04.00 på natta i lengre perioder på over flere uker mange ganger, itillegg kommer en masse annet der pasient lever ut imellom fantasi og virkelighet!

[V?rbris]

Da mener jeg tunge psykiatriske pasienter ikke de med kortvarige depresjoner, angst i lettere former og lettere nervøse tilstander.

 

Og sammenligne en tungt medisinsk behandlende psykiatrisk pasient med bileiere er dumt, disse kommer aldri til og få kjøre en bil!

 

Tunge psykiatriske pasienter med diagnoser/sykdomsbilder de har fått i ung alder f.eks. ved 15-16 års alderen vil mange ganger når de er 35-40 år fremdeles oppføre seg og oppfatte seg som en 15-16 åring.

 

Alle de åra som er gått kan imange tilfeller være gått (tapt) for dem da de har vært (borte) fra normal sosial omgang, mistet gamle venner ( som har stiftet familie osv) og de har da tildels levd i en egen verden.

[tom waits for alice]

Med all respekt: Hvor har du det fra at "de fleste innleggelser skjer med politimakt"? Fulgte du linken til statistisk sentralbyrå som fastslår at bare 20% av alle sengedøgn i psykiatriske sykehus er folk som er innlagt på paragraf?

 

Det er altså 80% som har vett nok til å legge inn seg selv, og da har de også vett nok til å kjøre bil og til å ha medbestemmelse over sin egen behandling. Poenget var selvsagt heller ikke at de skulle kjøre bil, (med eller uten medikamenter innabords), men om de skulle ha medbestemmelsesrett over sitt eget liv og helse. (Edit: Sammenligningen med bilverkstedet var forøvrig et bilde, jeg sa ikke at pasienten var bileieren, eller huseieren, eller gravid...)

 

Og selv folk med tyngre lidelser har rett til å bli hørt. Også blant tvangsinnlagte er det et mindretall som er konstant demente og ikke (i hvert fall øyeblikksvis) har evnen til å oppleve og vurdere sin egen situasjon. Det var ingen som snakket om at de skulle få velge om de vill tvangsinnlegges, eller at de ikke skulle få nødvendig behandling ved akkutte psykoser, det var snakk om at når et menneske oppsøker hjelp skal de ha et valg og rett til å bli hørt.

 

At det finnes et mindretall som ikke er i stand til å ta vare på seg selv, skal jeg ikke bestride, og det tok jeg da også forbehold om i mitt innlegg. Men det var altså ikke det som var trådstarters eller mitt poeng...

 

Edit: Dette ikke for å ufarliggjøre situasjonen for alvorlig syke og deres pårørende, men unntakene skal ikke diktere reglene.

 

Edit 2: JBlack svarte samtidig og kompletterte mitt innlegg på en utmerket måte.

 

Geir

 

Edit 3: Forbedret noen formuleringer og rettet leifer.

Endret 13. mai 2006 av tom waits for alice

[JBlack]

Den kjennskap jeg har til psykiatriske pasienter er at de jeg kjenner til ikke er istand til ( isåfall perioder ) rengjøring hjemme, ta vare på reiseregninger, holde kontakt med trygdekontor i forbindelse med egenandelskort/frikort/refusjoner, handle matvarer, nøkternt bruk av penger ( ikke bruke alt samme dag som trygda kommer ).

6093269[/snapback]

"Wisdom is knowing what to do next, sanity is doing it."

 

Mange lider av såkalte bipolare lidelser. De har i perioder svært tungt sinn, er derprimerte, apatiske og mangler evne til å gjøre selv de enkleste ting, slik du beskriver.

 

Men det betyr ikke at de er generelt dumme, eller mangler intelligens, eller er i stand til å gjøre rasjonelle valg, slik som å velge hvilken institusjon hvor de vil ha det best.

 

Når folk er i en situasjon der tvungen innleggelse er nødvendig, så kan de ofte ikke gjøre noe valg. Men denne første innleggelsen er midlertidig, og når de kan ta en avgjørelse bør de få lov til dette. (Det gjelder selvsagt i tilfelle der man sendes rett hjem og overlates til selv igjen, slik som antagelig skjer alt for ofte.)

 

Hvis det finnes reelle alternativ, så bør alltid en pasient ha mulighet til å velge, så langt det er praktisk mulig. Hvis pasienten selv ikke kan velge, så bør man forhøre seg med familien.

 

All verdens beskrivelser av folk som ikke er i stand til å velge endrer heller ikke på selve prinsippet om at dette bør så langt det er praktisk mulig og forsvarlig, være opp til pasienten og vedkommendes familie.

[V?rbris]

Nei de er ikke dumme men mange ganger smartere enn både du og meg!

 

Med en lidelse som har nedsatt ett menneske både sosialt og fysisk har får man en til tider og forståelig grunn til og ta den letteste farbare vei!

 

Fritt sykehusvalg er heller ikke reelt, her snakker jeg av egen erfaring, har og har sterkt handikappet (psykisk) person i nær famile, og har selv vært og er gjennom sykehusbehandling ved UNN Tromsø, har da tidligere vært både innom lokalsykehus og regionsykehus.

 

Fritt sykehusvalg er ikke for meg reelt grunnet PRISEN enn selv må betale dvs NÅ 800,- kr hver vei ved hver behandling!

 

Har de 3 siste år hatt over 40 narkoser, 50-60 innleggelser pga infeksjon og har tapt flere 100.000 i arbeidsinntekt, har også brukt 50.000-60.000 av egne midler til kateter, skyllevæske, bandager , klorhexid osv og er ennå til behandling.

 

Fritt sykehusvalg kan jeg ikke benytte meg av fordi økonomien ikke tilsier det!

 

Dette gjelder også psykiatriske pasienter, som sagt har jeg 15 års erfaring med tungt psykiatrisk tilfelle nært i familen og her som ellers VIL man ikke høre på den nærmeste familie, men den er god og ha når det skorter ellers i sammfunnet enten det er kommunens elendige tilbud eller psykiatrisk sykehus.

 

Erfaring jeg har og har etter samtaler med pasient er at man ikke får tilbud bra nok, man er bare på sykehus for og sove ut enten etter tung medisinering grunnet økende agresivitet eller sove ut etter en langvarig psykose hvor pasienten ikke har sovet hjemme på flere uker skikkelig!

 

Tungt medisinerte pasienter med psykoser FÅR ikke kjøre bil! det skal du heller ikke etter og ha vært hos legen for og ha fått beroligende grunnet samlivsbrudd, utrtro ektefelle etc som er noe helt annet og forbigående enn det og være psykiatrisk pasient!

 

Her må man prøve og holde tungen rett i munnen og å vise til statistikker sier ingenting om de reelle fakta.

 

Mange ganger vet ikke pasienter hvor han/hun er selv før man drar til sykehus og langt mindre etter.

 

Har en mistanke att det her diskuteres uten att en har virkelig sett hva dette innebærer det og være tung psykiatrisk pasient.

 

Her refereres til pasienter som til daglig er på jobb, kjører bil, flysertifikat?, osv, dette er pasienter som jeg ovenfor refererer til angående forbigående trøbbel alt ifra til og mistet jobb til utroskap som trenger noe og sove på om nettene eller beroligende over kortere perioder og samtaler med psykolog/psykiater.

 

Disse får tror jeg om de vil ved samtale med sin fastlege langt på vei selv bestemme hvor de skal.

[V?rbris]

Kan med den erfaring som sagt jeg har med psykiatrisk pasient sette opp denne dagbok for en dag uten og si det gjelder alle, dette er/kan være veldig forskjellig:

 

 

Står opp kl 20.00 om kvelden hvis han/hun i det hele tatt har sovet siste døgn.

 

På kjøkkenet står det skitne kopper og kar etter 1 uke uten vask.

 

Lite penger uføretrygden oppbrukt første uke, isåfall etter 14 dg, bruker penger til klær osv som en stimuli for spenning?

 

Ringer 20 - 100 tlf oppringninger pr døgn til familie kjente og kontaktpesoner innen kommunal helsetjeneste, usikker på hvilke tabletter som er tatt og hvilke som skal taes også usikker på om man har fått sin regelmessige sprøyte.

 

Tlf oppringninger kan variere alt etter tilstand og form- ifra hverdagslig prat til samtaler om att man blir forfulgt av naboen eller tv2.

 

KL 01.00 om natta i god form stereoanlegget på guffing, møbler flyttes, stua skal vaskes før kl 03.00 om natta.

 

 

kl. 06.00 om morgenen er ltt trøtt legger seg, irriterer seg over naboen ovenfor som er på toalett og skal på jobb, en skikkelig bråkmaker!

 

Får ikke sove står opp ringer kontaktperson i kommunal psykiatrisk hjelpetjeneste, skal ha skyss til byen, i bank og kjøpe tobakk, håper det er lite folk i banken og hos rema, får panikkanfall hvis mye mennesker ved kassa.

 

Kjedelig, lite sosial omgang alle barndomsvenner borte, kun kontakt med familie, og kommunal psykiatrisk hjelpetjeneste, spiller musikk, kjederøyker, legger planer fremover.

 

Vasker klær, lager middag hvis det er flere rene kasseroller igjen.

 

Ringerunde til alle kjente 5 - 20 oppringninger gjerne til samme person miutter etter siste oppringning.

 

 

Dette gjelder (kan) gjelde for enslig psykiatrisk pasient som har egen leilighet og tildels greier seg selv med noe hjelp.

 

Og når medisineringen er noenlunde riktig og tilstrekkelig.

[Blåbær]

Jeg syns ikke, når en person ikke er istand til å ta vare på seg selv psykisk så tror jeg ikke denne muligheten bør åpnes for de det gjelder.

 

Her er det heller snakk om hva legen sier, regner med at vedkommende er mer kvalifisert enn pasienten, og vet om de forskjellige tibudene.

 

Men det er et stort problem at mange pasienter allerede idag "misbruker" ordningen ved at de får seg gratis reise til slekt og venner, spesielt mange fra nordnorge reiser gratis til sørlandet.

 

Ville vært bedre om hvor det er ledig kapasitet og ekspertisen skulle tilsi hvor pasienten skulle sendes.

[V?rbris]

Når pasienten selv er/blir så frisk senere hvis mulig ser jeg ingen hinder for at han/hun senere får velge type oppfølgning og hvor det skal skje, men under i i denne forferdelige sykdomstilstand som den psykiatriske pasient kan være i, både agressiv, irritert, nervøs, psykotisk, usikker er langt på vei de fleste ikke istand til selv og velge sykehus.

[V?rbris]

Mange fastleger er i dag maktesløse, de får pasientene sendt tilbake rett etter de har blitt innlagt.

 

Og for og bli innlagt overhodet må de gå mange ganger til det skritt og be om øyeblikkelig/tvunget innleggelse.

 

Grunnen er overfylte sykehus og som jeg vet av erfaring, pasienten får høre at det er mange som er mye sykere enn deg og da snakker vi om de virkelig TUNGE psykiatriske pasienter.

 

Som pårørende blir man til tider både frustrert og føler seg maktesløs, har ikke oversikt over hvor mange hele netter jeg har sittet i tlf for og berolige nær slektning med psykisk lidelse for etterpå og gå på jobb uten søvn hele natta.

 

Som sagt ikke alltid er frivillighet det beste, mener at i mange tilfeller skulle pasient vært tvunget til og forholde seg til normal døgnrytme, mormale daglige gjøremål som vask av seg selv, kopper og kar og hus ellers.

 

Også gradvis etterhvert tvunget og forholde seg til andre mennesker i samme rom osv.

 

Dette over flere mnd så att pasienten om mulig ikke går tilbake til det gamle jeg.

 

Psykiatriske pasienter har en tendens til og flykte til fantasiverdener og enda verre gå inn i psykoser, for og slippe å forholde seg til det virkelige liv, grunnene kan være så mange og forskjellige men ens er att det ikke kommer noe godt ut av denne flukten.

[iChristian]

Jeg har faktisk erfaring i forhold til det med å ha en psykiatrisk pasient i min nærmeste omgang, nemlig min samboer.

Jeg vil faktisk ha fritt sykehusvalg i forhold til frivillige akuttinnleggelser.

Etter litt "utprøving" av forskjellige sykehus og psykiatriske akuttsentra så har man faktisk funnet frem til store forskjeller i kvalitet og matchende personkjemi.

Vi har også opplevd bedring i psykiatritilbudet etter at vi flyttet til vår nåværende bydel (Vestre Aker) fremfor der vi bodde tidligere.

Dette gjør at vi kun kan flytte innen de 4 bydelene som sogner til Vinderen DPS hvis vi ønsker å opprettholde det samme tilbudet og for å fortsette å ha den samme kontaktpersonen som vi har nå.

Derfor ønsker man fritt sykehusvalg også her.

[V?rbris]

Ja når man er såpass på bena at man er i stand til og vurdere dette.

 

Men mange ganger skorter det på den tjeneste kommunen gir når pasienten kommer hjem, både når det gjelder oppfølgning og at pasienten får (noe) og gjøre.

 

Alt for mange ganger blir pasienten sittende alene og synker tilbake til det gamle jeg som regjerte i sykdomsbildet.

 

Nå har din samboer vært så heldig og har hatt deg til støtte og sikkert fått mye hjelp gjennom deg.

 

Alle er ikke så heldige desverre, vet også at dette har slitt noe enormt på ekteskap/samboerskap hvis ingen tilbud var og få gjennom kommunen.

 

Er også enig i at det antagligvis er stor forskjell på psykiatriske sykehus og kjemi mellom pasient og leger, oppfølgningstjenester har mye og si.

 

Men da når pasienten er så bra at han/hun kan selv vurdere situasjonen, men selv da kan han/hun ha behov for noe hjelp til vurdering.

 

Når det gjelder pasient i min nære familie ble denne syk i forholsvis ung alder for ca 15 år siden.

 

Før dette var han/hun ett ungt livsglad og sprudlende menneske med mange venner, sosialt samliv, deltagelse i idrett flink på skolen osv.

 

Gjennom de 15 år som er gått har denne person utallige innleggelser ved psykiatrisk sykehus, mange ganger tvungen etter selv og ha isolert seg, stengt seg inne osv.

 

Men det er jo klart at hvis en selv har vurderingsevnen i behold sånn noenlunde og har styrke/hjelp til dette bør få selv vurdere hva han/hun vil ha av oppfølgning og hjelp etter sin erfaring.

 

Har mange ganger fått høre av min syke slektning att sykehusopphold var alt for kort, det hjalp ikke er like syk ennå hjemme, har overhodet ikke fått prøvd nye medisiner eller snakket med overleger/psykologer under innleggelsen.

 

Men ved tunge diagnoser og når pasienter er i psykoser mener jeg da at fri sykehusvalg er (tull).

 

Men som sagt disse lidelser spenner over ett vidt spekter og de fleste er forbigående heldigvis, og ved lettere diagnoser som har varigheter fra noen måneder til 2-4 år og man har vurderingsevne i behold er det ingenting i veien for at man i samråd med fastlege kan vurdere eller skifte sykehus og psykolog.

 

Dette gjelder også det kommunale psykiatriske hjelpeapperat hvis de har folk og ressurser nok til dette.

 

Min nære slekning som lider av psykiatrisk lidelse har nå tildels fått en kontaktperson som han/hun stort sett er tilfreds med selv om det til tider kan være så som så.