Bekymret for kjøring

[zagadka]

Det nærmer seg dagen der jeg får lappen, mangler "bare" teorien og oppkjøring, pluss litt "finpuss" på ferdighetene. Jeg begynte å kjøre med skole september i fjor, og har hatt kjøretimer ca hver 2-3 uke i snitt. Alt har gått milevis over egen forventning, jeg kjører langt bedre enn jeg hadde trodd, og er faktisk litt stolt over hvor raskt jeg tar ting, spesielt med tanke på hvor lite jeg egentlig har kjørt bil. Blir relativt lite øvelseskjøring, da jeg har familie litt unna og få venner jeg kan kjøre med der jeg bor.

 

Jeg har blitt 26 år, og har ikke tatt lappen før nå fordi jeg har vært redd for trafikkbildet. Denne frykten har gradvis avtatt da jeg har sett at jeg sannsynligvis takler å kjøre selvstendig (selv om jeg får skikkelig sommerfugler når jeg tenker på det). Nå i helga tok faren min og jeg en kjøretur på et par timer, bare for å finne på noe (han kjørte, vet ikke at jeg tar lappen, skal være en overraskelse). Han kjører som et svin, presser seg helt oppi folk bakfra, blinker sjeldent i rundkjøringer og kryss generelt. Natta etter denne turen våknet jeg mye og kjente at frykten rundt det å kjøre bil igjen har dukket opp. Og det er rett og slett utrolig surt, siden jeg nå er så nære å få lappen selv.

Det er tullinger som faren min som gjør meg redd for trafikken. Folk som står på vilja si uansett hva, blir sure om noen gjør noe som kan hindre dem i noen sekunder og om man skulle være så "gal" at man holder fartsgrensa så er man helt sjanseløs.

 

Har en kjørelærer som har hjulpet meg veldig mye mtp dette, stort sett ved å ikke fokusere på det, men heller ta tak i ting som går bra.

 

Er det noen som har noen tanker eller kommentarer om situasjonen? Jeg skal få tatt lappen, går ikke tilbake på det. Ønsker vel egentlig bare å ikke ha den angsten for trafikken lenger.

[HeltNils]

Jeg synes du burde prøve å ta kjøretimer oftere. Da husker du mer mellom hver time, og du rekker ikke å tenke opp så mange skumle tanker før du skal ut i trafikken igjen. Akkurat det siste tror jeg er veldig vanlig før man blir vant til å ferdes i trafikken. Den beste måten å overvinne det på er å bare ta ting forsiktig. Prøv å unngå å kjøre i den verste trafikken i begynnelsen, og heller ta det gradvis, slik at du blir skikkelig vant til den mekaniske delen av kjøringen før du må begynne å "sloss" med folk som faren din i trafikken. Uansett er det ingen skam å "gi seg" når man kommer ut for dem. Hvis noen som kommer fra venstre, og egentlig har vikeplikt ikke tydelig markerer at de har tenkt å stoppe for deg, så slipp dem fram. Som motorsyklist må jeg gjøre det til stadighet.

 

Å ha mareritt om å kjøre i trafikken før man får lappen tror jeg forøvrig er nokså vanlig. Jeg hadde det selv før jeg fikk mopedlappen, og også litt før jeg fikk bil og MC-lappen, men det går fort over når man endelig har lov til å gjøre det, og får sett at det egentlig ikke er noen heksekunst.

 

Forøvrig er det bra du legger merke til hvorfor det er dumt å kjøre som din far, så kanskje du lar være å gjøre det når kjøringen blir en vane. Vend deg gode vaner, og hold på dem. Blink uansett om det er noen andre trafikanter ser deg eller ikke. Det er bare tull å vurdere om man trenger å blinke når man bytter fil, siden man alltid skal gjøre det uansett. Kanskje ligger lille meg og lurer i blindsonen din på motorsykkel (det prøver vi riktignok å unngå), og da blir det fort skummelt når folk plutselig skjener mot oss uten å ha sagt i fra på forhånd.

[nomore]

Det er, og blir en vanesak å ferdes i trafikken. Både på godt og vondt.

 

Man blir vandt til trafikkbilde. Man blir vandt til veien. Og man legger seg rare vaner som kommer av at du kjenner både veien og trafikkbildet. Dette er veldig greit når man kjører på de samme veiene hele tia, men blir fort en fare når man er på ukjente veier. Da har man "vaner" som er tilpasset veien der man kjører mest, men som ikke passer med nye veier.

 

Og samtidig blir man vandt til trafikkbildet. Man lærer seg å sile ut informasjon som er unødvendig eller overflødig. Når man begynner å kjøre i storby er dette helt nødvendig.

 

Eg tok selv ikke lappen før eg var 19/20(var redd for å stryke på teorien), og frykten for å sitte alene i bilen i storbyen stavanger meldte seg ganske fort etter de første kjøretimene. Og ikke mange timene etter å ha bestått oppkjøring sendte sjefen meg ut på varelevering rundt om i hele sentrum. Den første tiden var værst, men etthvert som informasjon ble silt bort ble det i bunn og grunn veldig lett.

 

Å kjøre igjennom 5 rundtkjøringer på rad(små og store) samtidig som man planlegger filvalg 2-3 kryss lenger frem, bytter fil, holder fart og vikeplikt, er oppmerksom på uhensynsfulle fotgjengere/syklister, er en vanesak. Det vet eg fordi eg klarte det fint før, men nå etter å ha bodd 2-3 år på landet blir eg nervøs når eg er på besøk i byen igjen

 

Så eg forstår bekymringene dine, men eg tror faktisk dette er noe de fleste har i begynnelsen.

 

Det finnes ikke noe enklere å bli nervøs av en å kjøre på motorveien i 90 med en buss på høyre side, samtidig som du møter trafikk som skal flettes med deg! Eg hadde første gang lyst til å bare stoppe bilen og gå hjem

Endret 3. mai 2006 av nomore

[HeltNils]

Ting man ikke er vant til kan alltid bli litt skummelt. Tror f.eks. de fleste som skal gjennom denne rundkjøringen for første gang er litt nervøse:

http://www.swindonweb.com/life/lifemagi0.htm

[zagadka]

Joda, jeg forstår at mye av dette nok er noe de aller fleste går i gjennom.

De første ukene/månedene blir det nok mye kjente veier, selv om jeg tror det kan være lurt å øve litt andre steder også.

Lærer å kjøre i Bærums-området, samt Oslo. Det å kjøre med familien, som er i Skien, er noe helt annet, mye pga at jeg kjenner veiene så godt fra før. Det er teorien min i alle fall.

 

Jeg blir kanskje først og fremst skremt pga sånne som faren min (selvinnsikt tok han ikke selv, så han sendte alt videre til meg kan det virke som). Generelt folk som kjører i 100 på svingete 80-veier og argumenterer med at de kjenner veien så godt, og at de derfor fint kan holde en sånn fart, mangler også noe, spør du meg. Man kjenner kanskje veien, men ikke søren om man vet hva som venter rundt neste sving.

 

Bør kanskje legge til at jeg er ganske opptatt av regler. Liker regler. Regler er til for å holdes tenker nå jeg om den saken. Det finnes selvsagt unntak der man må gå (litt) utenom. Når det kommer til såpass farlige saker som bilkjøring kan være, så liker jeg faste rammer. Folk som da går utenom disse, og da veldig spesielt de som ikke tenker på andre enn seg selv (de som grisekjører etc), gjør meg lettere fortvilet, for å si det mildt.

 

Jeg går ikke ut og tar ansvar for de som grisekjører, de må kjøre seg ihjel så mye de vil for min del. Er mer bekymringen om at de skal ta med seg noen (familie, venner, meg selv...) som er skummel.

[Wheeljack]

Det eneste som hjelper er, som tidligere nevnt i tråden, kjøre mer. Fortsett og kjør og etterhvert vil du føle deg sikrere og sikrere på deg selv. Jeg nevner dette fordi jeg har inntrykket at du vil ta lappen på eget initiativ og har lyst til det, og ikke pga "gruppepress" fra kamerater og familie av typen "Skal ikke du ta lappen snart 'a`?"

 

Selv begynte ikke jeg å øvelseskjøre før jeg var 17 og et halvt, til tross for at jeg gikk innenfor 16-års regelen. (Nylig introdusert hvis jeg husker riktig...), og jeg var, i likhet med deg, litt småredd for å kjøre. Ettersom du er såpass gammel, så er nok sjangsen stor for at du har kamerater over 25 som har hatt lappen sammenhengende i 5 år. Disse har du lov til å øvelseskjøre med. Kanskje det kan føles litt mindre pressende?