Debatt om menneskets natur

[McFly]

Denne debatten startet på en blogg, men tenkte at den ville være til mer allmen interesse, så jeg skriver et innlegg her om det. Håper folk ikke blir alt for sure.

 

jeg gav deg et historisk eksempel på nøyaktig det motsatte av "homo sovjeticus," nemlig hvordan opplysningsfilosofene egenhendig snudde nød og barbari til velstand og sivilisasjon.

 

Det er ikke nødvendigvis slik at måten menneskene levde på endret seg med opplysningsfilofien. Det er i stor grad heller snakk om forskjeller i måten man tolker virkeligheten. Det at folk levde i tyveri og svindel var slettes ikke noe som tok slutt med opplysningstiden. Det var vel heller slik at de sosiale problemene nådde en topp i første halvdel av attenhundretallet, nettopp da opplysningsfilosfien sto på sin høyde. Et annet viktig moment er jo at det har blitt mindre fattigdom i den vestlige verden siden det. Når det blir mindre fattigdom, så blir det også færre individer som må lyve og svindle for å overleve, og da er det naturlig at en mindre andel av befolkningen lever av tyveri og svindel som du kalte det. Det at det man kan kalle for barbari varte et godt stykke ut på attenhundretallet er vel et indisium på at skifte kom som et følge av økonomisk vekst, og ikke som følge av noen holdningsendring skapt av filosofene.

 

Det er jo heller ikke slik at menneskets natur fremstår konstant. Det er heller slik at menneskets natur gir ulike utslag gitt ulike rammebetingelser. Det at det ligger i menneskets natur å bruke vold når det er desperat, endres ikke av det faktum at folk flest ikke bruker vold når det ikke er desperat og har det som det trenger.

 

Alle sider av den menneskelige natur er jo heller ikke like sterke. De sterkeste sidene av den menneskelige natur er mye vanskeligere å snu, og disse inkluderer hangen til egoisme, forplantning og det som følger med den. Det artige er jo at du selv egentlig innrømmer dette lenger ned i ditt innlegg. Dette her er nemlig et ekstremt interessant sitat:

 

Du tar feil at vi velger partnere ut i fra sosial status. Vi velger evolusjonært sett våre partnere ut i fra deres evne til å føre livet videre suksessfullt. Dette betyr at vi leter etter PRODUKTIVE (altså selvstendige, uavhengige) partnere. Vi vil ha PENE partnere fordi dette er et tegn på god helse (og dermed produktivitet). Ingen vil ha stygge, uproduktive snyltere som partnere.

 

Man kan virkelig spørre seg hva som er forskjellen mellom det å være produktiv og det å ha sosial status. De produktive i et samfunn er jo nettopp de som får høy belønning for sitt produkt. Det å være produktiv er da noe relativt. I en slik sammenheng kan jo en renholder anses for å være uproduktiv fordi dens innsats gir liten belønninger, men renholderen skaper jo fortsatt et produkt. Det å være produktiv er da ikke det å skape, men skape mer enn andre. En renholder er jo i absolutt forstand mer produktiv enn en europeisk småbonde på syttenhundretallet om man ser på det rent økonomisk, men renholderen har allikevel lavere status enn småbonden på syttenhundretallet. Det er jo nettopp det jeg hevdet i mitt tidligere innlegg, nemlig at fattigdom er relativt fordi det å ha mindre inntekt enn snittet påvirker måten andre mennesker behandler deg.

 

Nøyaktig samme feil gjør _dagens_ forskere. Du viser til at våre forfedre var flokkdyr, ergo må også vi være det. Det er som å si at bensin er laget av olje, ergo må bensin også være olje. Det er en logisk feilslutning som ikke tar hensyn at evolusjon kan medføre _kvalitative_ endringer, ikke bare kvantitative. Slike kvalitative endringer finnes det mange av i naturen: vinger utviklet seg lenge før de ble til et flyveredskap, både hos insekter og hos øgler/dinosaurer. Hos insekter var trolig vinger et kjølesystem for blodet, men når vingene ble store nok kunne de brukes til å gli i luften med. Derfra ble vingene raskt rafinert til å bli flyveredskaper. Endringen i bruk var _kvalitativ_, ikke kvantitativ. Tilsvarende _kvalitativ_ utvikling finner vi hos mennesket. Hos de fleste dyr er bevisstheten et redskap for å orientere seg i den ytre verden, men hos mennesket endret dette seg til å bli et redskap for språk, rasjonalitet og selverkjennelse. Alle dyr har naturlige våpen i form av klør, skarpe tenner, store muskler, sterke bein osv. Mennesket har mistet alle disse våpnene til fordel for ett eneste våpen: hjernen. Dette er en _kvalitativ_ endring i bruken av hjernen som er dramatisk og unik for mennesket. Selv ikke våre nærmeste slektninger er i nærheten av den transformasjonen mennesket har gått i gjennom.

 

Jeg hevder ikke bare at være forfedre var flokkdyr, men at de tidlige menneskene også var det. I mer primtive samfunn lever jo mennesket nettopp i nært sammenknyttet stammegrupper. Vi har også en haug av eksempler på gruppedannelser i senere menneskelig historie, og jeg ser ingen grunn til at vi har klart å miste de genene på såpass kort tid som det tross alt er snakk om. Vi ser også en haug av eksempler på at mennesker er flokkdyr i vårt daglige liv i Norge. Vi har jo allerede i ungdommen typiske gjenger hvor man har et visst sosialt statushierarki medlemmene imellom og hvor de går i samme klær, har samme meninger og så videre.

 

Ellers så kan man jo spørre seg hvilken relevans dette har? Synes du ramser opp en haug av utviklingstrekk, uten å relatere dem direkte til temaet. Det at mennesket har utviklet bevissthet og andre intellektuelle egenskaper er jo i seg selv ikke tilstrekkelig for å vise at mennesket ikke lenger er flokkdyr. Du viser jo selv til at mennesker vurderer hverandre utifra hvordan det gjør det/hvor produktive de er i forhold til andre mennesker rundt seg. Det å i så stor grad vurdere mennesker i forhold til dem rundt dem er jo en typisk flokkmentalitet.

 

Det er tøys at følelser er et produkt av irrasjonalitet. Følelser er et uttrykk for ens verdier -- verdier som en har lært seg. Derfor smiler en baby til en pistolmunning, mens en voksen som har lært hva pistolen representerer blir redd. Redsel er et uttrykk for ens verdier: folk verdsetter sitt liv fordi de er egoistiske og en hver ting som truer ens liv gjør en redd (og av og til sint). Lykke er et uttrykk for når mennesket lever som menneske, i samsvar med ens natur og ens høyeste verdier. Det er intet irrasjonelt med dette. Dersom man lever rasjonelt og fritt i henhold til ens egeninteresser er det størst sjanser for at en også blir lykkelig.

 

Hvordan kan følelser være rasjonelle? Følelser er jo ikke et resultat av fornuften, de bare er der uavhengig av fornuften. Det man gjør når man er rasjonell er å bruke sin fornuft for å finne ut hvordan man best kan tilfredstille sine følelser. Man har altså en rasjonell prosess, men målene i seg selv er ikke skapt av en rasjonell prosess. Målet for de rasjonelle handlingene er jo å tilfredstille følelser som er medfødt instinktivt og som ikke er et resultat av en rasjonell prosess.

 

Det er dette som egentlig er et av mine hovedpoeng. Rasjonalitet og fornuft endrer måten man går frem for å nå målene, men målene er fortsatt de samme, å oppleve lykke og unngå ubehag. Det samme gjelder mer utledete følelser som den frustrasjon når man føler at man får dårlige muligheter til å formere seg. Det er jo slike frustrasjoner som er skapt ved evolusjonen for ved "straff" å lede organismen/mennesket inn på rett biologisk vei. Dette er ikke noe som endrer seg med rasjonalitet, intelligente mennesker ønsker stort sett å få barn/formere seg selv om man rasjonelt sett kan hevde at det ikke er noe poeng å få barn. Selv om veien til målet er rasjonelt, så er ikke ens natur fastlagt ved hjelp av rasjonelle betraktninger, det er i stor grad noe man er født med.

 

Dette er som å spørre om det er relevant at ørnen har gode øyer. SELVFØLGELIG er det relevant. Det endrer alt. Hele vårt følelsesmessige register og såkalte "instinkter" (kun dyr har instinkter) endrer fundamentalt og kvalitativt karakter av at vi har utviklet en ny type bevissthet.

 

Det er vel strengt tatt ingen vitenskapelig konsesus for at mennesket ikke har instinkter for å si det mildt. Man kan jo spørre seg hvorfor atferden hos mennesker og dyr i så mange tilfeller viser klare paraleller. Synes du bruker dette med bevissthet som et slags magisk argument, uten at jeg ser helt hvorfor det skal være det.

 

Tre ting er med på å bestemme ens selvbilde: 1) ens barndom (altså ens formative fase),

 

Det er ikke en del av systemet direkte, det er en del av ens familie, som ikke er et direkte resultat av systemet.

 

2) samfunnets grad av frihet og rasjonalitet

 

Hvorfor skal graden av frihet påvirke ens selvfølelse? Og hvorfor er frihet rasjonelt? Her er jo igjen problemet objektivismens mildt sagt tvilsomme syn på rasjonalitet. Jeg mener at utilitarismen har et langt mer troverdig krav på å være den rasjonelle ideologien.

 

3) ens frie vilje.

 

Så er det spørsmålet om den frie vilje faktisk eksisterer. Idag er jo aksiomatiske kvasifilosofiske argumetner de eneste argumentene som finnes for fri vilje, da fri vilje verken er forenlig med determinisme eller indeterminisme.

 

Det samme gjelder det frie, rasjonelle samfunnet: det er forståelig og gjør det enkelt for alle å definere seg selv som individ ved at man lett ser sammenhenger: er man kriminell havner man bak lås og slå. Er man ærlig, produktiv, fornuftig, virkelighetsorientert og har integritet går det en som regel bra i livet. Jobber man får man belønning, er man lat blir man straffet deretter.

 

Her begynner objektivistpropagandaen for alvor. For det første, et falsk virkelighetsbilde kan slå ut to veier, det kan også skape et kunstig høyt selvbilde ujten noe fundament i virkeligheten. Tror nok dette er minst like vanlig som et kunstig lavt selvbilde. Når det gjelder frihet som fravær av tvang, hvorfor skal det være enklere å bruke sin fornuft i slike samfunn? Man kan jo heller hevde at de raske endringer som skjer i et globalisert liberalistisk samfunn vil skje så raskt at det blir vanskeligere å bruke sin fornuft, siden endringene skjer så raskt at det blir praktisk umulig å planlegge sin fremtid ved å benytte seg av sin fornuft. Vil vel si at det var enklere å være rasjonell på femti og sekstitallet. Da visste man at skulle man ha god jobb skulle du være flink på skolen og ta høyere utdannelse. Slik er det ikke lenger da motene innenfor utdanningsvalg og arbeidsmarkedet endrer seg fort at slik planlegging ikke lenger er på langt nær like lett som før.

 

Dette er selvsagt bare sprøyt. En hvilken som helst organisme er også 100% omgitt av sine omgivelser og i så måte avhengig av den. Betyr dette at dyr ikke har noen identitet? At dyr ikke er selvstendige, produktive individer?

 

Det er en viktig forskjell. Det som er problemet med arbeidsdeling når det gjelder ekte valgfrihet og ikke bare fravær av tvang er at man må spørre andre om lov for å kunne være produktiv. Løven behøver ikke få andre løver til å ansette seg eller kjøpe ens tjenester for å jakte en gazelle. Løven kan bare sette igang å jakte. På samme måte behøver ikke gazellen bli ansatt av noen for å spise gress, den kan bare bøye seg ned å spise.

 

Det samme gjelder også mennesker. En bonde på 1600-tallet kunne dyrke det han og hans familie selv trengte å spise, lage sine egne redskaper, sy sine egne klær og skaffe seg det aller meste av det andre man trengte uten å bytte med andre mennesker. I et moderne samfunn med arbeidsdeling er man avhengig av andre menneskers valg på en helt annen måte, fordi man må spørre andre om lov, få dem til å ansette deg eller kjøpe dine tjenester, før du får lov ti å være produktiv. I et eldre samfunn uten arbeidsdeling behøver man ikke spørre om lov på samme måte. Der er det helt naturlig at man går ut sammen med resten av stammen og jakter, uten at det er noen reell fare for at stammen gir deg sparken eller nekter deg å jakte helt uten videre.

 

Tvert i mot gjør arbeidsdelingen at hvert individ blir MINDRE avhengig av andre mennesker fordi det nå er lettere å overleve og fordi overlevelse nå blir mer upersonlig: en nyter godt av verdier som er produsert av mennesker en aldri har hørt om en gang.

 

Slettes ikke, den upersonligheten gjør det bare enklere for de med mer makt å bruke den markedsmakten de har, fordi de ikke har noe personlig forhold til de som rammes. I stammesamfunn og andre mindre samfunn tar man mer vare på hverandre fordi man har et personlig forhold til alle, og kvier seg for å bruke sin makt for alt det er verdt fordi man ikke gjør det mot sine nære helt uten videre.

 

Det er som å si at kapteinen ombord på et cruiseskip er maktesløs fordi han er avhengig av millioner av tonn med stål, maskiner og elektronikk.

 

Slettes ikke, det var snakk om forholdet mellom mennesker, så dette er totalt irrelevant. Skipet kan ikke finne på å nekte å lyde fordi kapteinen ikke gjør som skipet ønsker.

 

Kun i en pervertert filosofi kan arbeidsdeling betraktes som en kilde til avmakt og avhengighet i stedet for selvstendighet og uavhengighet.

 

Det er heller objektivismen som er pervertert, da den skyver alle maktforhold som ikke springer ut av tvang under teppet.

[JBlack]

Hvis jeg skal gidde å lese, så kan du gidde å rydde opp. Max 10 quotes er en dusteregel, men den eksisterer. Tips: Ta innlegget inn i en editor, ta en search and replace der du bytter ut alle quote med for eksempel bold og italics eller lignende.

 

PS! Jeg lover ikke at jeg kommer til å lese det for det. Men sansynligheten øker...