Den Store Hundetråden

[Shruggie]

Fordi begrepene renrase og blandingsrase er uklare konsepter som må defineres ut fra kontekst.

[oscrue10]

Som en hovedregel er renraset de hundene som er registrert i et anerkjent register, som i Norge er NKK. Resten er blandinger. Man kan naturligvis velge å si at hunder registrert i NHL også er renraset, at for eksempel tamaskahunder registrert i deres register er renraset osv, men de fleste forholder seg til NKK, FCI...

 

Ellers kan man nok også påstå at en uregistrert hund er renraset hvis man kan dokumentere at begge foreldrene er renraset. Kan være litt forskjellige grunner til at en hund ikke er registrert, som for eksempel at man har avlet for tett på moren. Men uregistrerte hunder er blandinger inntil det motsatte er bevist. Vet at mange selger uregistrerte hunder som angivelig er renraset på for eksempel Finn. Synd at mange går til anskaffelse av disse hundene.

 

Et ektepar som skulle skaffe seg hund for noen år siden fant en slik annonse, og henvendte seg til meg for råd. Jeg frarådet dem dette på det sterkeste, men de kjøpte den likevel. Tror det var bortimot full pris. Lignet på den rasen det ble påstått at hunden var, men den er jo en blanding. For alt vi vet kan denne "oppdretteren" drive en valpefabrikk og misbruke sin egen hund (for mange kull, for tett). Kan også være import, som ofte betyr dyremishandling, for eksempel i forbindelse med transport og oppbevaring.

[Snylter]

Når det gjelder uregistrerte rasehunder kan det nok ofte være tilfelle at de rett og slett er resultat av avl som ikke vil godkjennes av NKK.

Det kan være fordi tispa har fått for mange kull, fordi det er for kort tid siden forrige kull, at tispa er for ung eller for gammel.. For nært beslektede foreldredyr er også en mulighet.

[Thorbjørn_lien]

Hei, hunden min har mistet pels og fått sår/eksem på en flekk på høgre bakbein. Finner ingen bilder på nettet som ligner :/ noen som har sett noengang før? Er en 2,5 år gammel Lundehund

[Gjest Slettet-aj7hPT]

Hei, hunden min har mistet pels og fått sår/eksem på en flekk på høgre bakbein. Finner ingen bilder på nettet som ligner :/ noen som har sett noengang før? Er en 2,5 år gammel Lundehund

Kan det være noe som har bitt hunden din eller at hunden din var borti noe den reagerte på? Uansett ville jeg ha dratt til veterinær for å sjekke.

[Thorbjørn_lien]

Ikkje godt å sei, ingen mennesker i leiligheten har fått noe bitt eller eksem. Hunden klør ikkje på, han slikker heller ikkje på det. Og han piper ikkje når jeg tar på det. Men blir nok veterinær ja, for å være sikker.

[Jason P. C.]

Har det kommet helt plutselig?

[Thorbjørn_lien]

Ja, så det plutselig, og han blir mye kost med og sjekket daglig. Også har det blitt litt og litt større området uten pels. Ser ingen spor av det samme noe sted.

[I.A.G.]

Ikke dårlig at denne tråden har levd i over 10 år!

 

Connie lever også fortsatt, i en alder av snart 15. Relativt frisk og rask, men noe økt trappeangst. I god dachs-ånd nekter hun fortsatt å innse sine egne begrensninger.

Litt grå i barten, men det er vel greit når man er blitt gammeldachs.

Her fra båttur for noen uker siden.

 

[Stimann]

Ser frisk ut, imponerende

[Reeve]

Jeg vil starte denne posten med en påstand. Blandingsraser kan være minst like fine som renrasede hunder. Jeg skriver dette etter å ha hatt både renraser, og blandingsrunder, og etter å ha hørt flere personer påstå at blandingsraser ikke er like fine som renrasede hunder.

 

Både jeg og kjæresten min har vokst opp i hjem sammen med hunder. Hennes familie fikk deres første hund før hun fylte 6 år. Min familie fikk våre første hunder da jeg fylte 18 år. To labradorer, som begge lever i dag. Renraset, og selvfølgelig hunder vi er veldig glade i.

 

I fjor flyttet vi begge til USA i forbindelse med utdanning. Vi visste at vi kom til å savne våre firbente venner, og vi hadde også snakket om å kontakte lokale hundesheltere hvor vi kunne hjelpe til. Dette førte relativt fort til at vi ble fosterforeldre for hunder som trengte et midlertidig hjem før de ble adoptert. Det siste året har vi fostret 10 hunder, som alle har gått fra å være på "kill-shelter", hvor de har vært planlagt avlivet, til å få en ny sjanse hos adoptivforeldre som har gitt dem en ny sjanse. Vi endte også opp med å adoptere en av disse hundene selv, og har nå flyttet henne tilbake til norge hvor den har fått et nytt liv.

 

Jeg antar noen lurer på hvordan det er å fostre hunder. Uten å gå for mye i detaljer, så fungerer det slik: Man starter ved å besøke hundeshelteret, hvor man velger seg 1-2 hunder som man tar med seg hjem. Valget er både basert på hunder du ønsker å fostre, men hunder som passer hjemmet, og som har størst behov, påvirker gjerne valget. Du er uansett ikke forpliktet til å ta med hunder du ikke ønsker. Måten vi gjorde det på, var at vi startet med å fostre 1 hund av gangen. Relativt fort endte vi opp med å fostre to hunder av gangen, og etter relativt kort tid hadde vi også bestemt oss for å adoptere en av fosterhundene. Etter dette hadde vi vår egen adoptivhund, samtidig som vi fostret én og én hund. Hver gang en fosterhund ble adoptert, fikk vi en ny fosterhund. De eneste forpliktelsene vi hadde, var å levere hunden på en lokal dyrebutikk en gang i uten, hvor den stod på utstilling, i håp om å bli adoptert. Å skilles fra hundene var vanskelig, spesielt jo lengre vi hadde dem. Samtidig ble det lettere etter vi valgte å adoptere en hund selv. Likevel, man blir ekstra knyttet til noen av dem, som gjorde det spesielt vanskelig å gi dem fra seg.

 

Likevel, var det verdt det? Absolutt!

 

Her er hundene vi fostret, i kronologisk rekkefølge:

 

Fred:

 

 

Fred var en schäfermix på under 1 år. Jeg vet ikke hvor han kom fra, men han hadde enten blitt forlatt, eller gitt opp av sine tidligere eiere. Vi hadde han i ca. 1 måned, og han ble adoptert av et ungt par. Dette var den første hunden vi fostret, og kanskje den som var hardest å gi slipp på.

 

 

 

Demi:

 

 

Demi var den andre hunden vi fostret. Uten at vi har forstått helt hvorfor, ble Demi aldri adoptert. Av de ti hundene vi fostret, og de totalt 5 hundene vi har hatt gjennom familien, er dette den klart smarteste hunden vi har hatt. Vi leverte henne på adopsjonseventer hver lørdag, 12 uker på rad. Hun fikk mye interesse, men ble aldri adoptert. Den 13. uken, helgen før jul, fikk hun interesse fra potensielle adoptivforeldre. Vi bestemte oss fort for at vi ikke klarte å gi henne fra oss, og vi sa at vi heller ville adoptere henne. Hun bor nå i Norge sammen med oss.

 

 

 

 

Pumpkin:

 

 

Pumpkin er en 7 år gammel schäfermix. I en alder av 7 år ble hun forlatt av sine eiere, og plassert på et såkalt "kill-shelter". Dagen før hun skulle bli avlivet ble hun plukket opp av shelteret vi fostret for, og kort tid etter endte hun opp hos oss. Felles for de fleste hundene som blir avlivet, er at de ikke blir avlivet for noen som helst medisinske, eller psykologiske problemer. De blir avlivet, fordi de blir vurdert som lite sannsynlig for å bli adoptert. Andre sheltere, som ikke avliver hunder, plukker ofte opp disse hundene fra "kill-sheltere", og derfor redder dem. Pumpkin er et (av mange) slike eksempler.

 

Etter å ha fostret henne i rundt 3 uker, ble hun adoptert av et eldre ektepar, med en stor inngjerdet hage hvor hun kunne løpe fritt rundt. Jeg fant ikke bildet nå, men å se utviklingen fra en nervøs, redd hund som ligger innerest i en hundecelle, som ligner på en glattcelle, til en glad hund som løper rundt i bakgården, har vært fantastisk!

 

 

 

 

Boomer: 

 

 

Første pitbull-mix som vi hadde. Kanskje den mest kjærlige hunden. Hun endret helt klart våre fordommer mot pitbuller. Greit nok, dette er kun 1 av 2 pitbullmixer vi har hatt selv, men total mangel på aggresjon beskrev henne i hvertfall ganske bra. Nærmest en labrador-mentalitet. Jeg kan se hvorfor mange er redde for pitbuller, de ser skummel ut med de enorme musklene, men skadepotensialet er nok uansett mindre enn for en normal golden retriever.

 

 

 

 

Evie:

 

 

Hvorfor heter hun Evie? Fordi hun egentlig skulle bli avlivet på julaften, eller "Christmas Eve", her i USA. Hvorfor hun skulle bli avlivet, vet jeg virkelig ikke. Ble beregnet til å være rundt 18 måneder, i så fall ville hun ha et evig "valpete" utseende, og helt klart (etter min personlige mening) den fineste hunden av alle hundene vi noengang fostret. Heldigvis ble hun fjernet fra "kill-shelteret", fostret av oss i noen uker, og til slutt adoptert av et ungt par.

 

Kan du tenke deg å selv sette sprøyten som dreper denne unge, friske hunden?

 

 

 

Phoenix:

 

 

Sannsynligvis en blanding mellom Schäfer, og labrador/golden retriever. Phoenix ble først kjøpt som valp av en tenåringsjente. Etter noen måneder innså familien at de ikke lenger ville ta vare på hunden. Datteren ble tvunget til å gi fra seg hunden (etter å ha først fått lov til å den, idiotisk nok), og vi endte opp med å fostre han. Han ble til slutt adoptert av en ung mann. Med unntak av Demi som vi endte opp med å adoptere, var nok dette hunden jeg ble mest glad i. Veldig leken, og enormt glad i oppmerksomhet. Hunden var stor, og veide kanskje rundt 35kg, men skulle absolutt ligge oppå meg i sofaen, noe jeg elsket. Med andre ord, en perfekt hund for gutter. Hadde vi ikke allerede apotert Demi, hadde nok jeg tvunget kjæresten til å akseptere at vi adopterte han.

 

 

 

 

Lady

 

 

Lady var en voksen schäferdame. Jeg er usikker på historien hennes, men da vi fikk henne, var hun kraftig underernært. I tillegg var hun redd for mennesker, og brukte ca. en halvtime før hun turte å komme bort til oss. Hun veide rundt 20 kg, og hadde store mageproblemer som førte til konstant diaré, og nærmest fullstendig mangel på næringsopptak. Det tok rundt 2 måneder før hun fikk lagt på seg nok vekt til å bli klar for adopsjon. Hun ble mye bedre med mennesker, mer sosial, og ble til slutt adoptert av en stor familie som allerede hadde to schäfere.

 

 

 

 

Chuckie:

 

 

En liten Terrier-blanding. Full av energi og helt gal etter baller. Ble adoptert rimelig fort. Vi ble først fortalt at den hadde blitt adoptert, men returnert etter kort tid, siden den knyttet seg til moren i huset, men ble aggressiv mot faren. Vi opplevde ikke noe av dette i hvertfall, og mistenker at faren ikke var hundemenneske. Chucky ble i hvertfall raskt knyttet til begge oss.

 

 

 

 

I tillegg til disse hundene, fostret vi et par hunder jeg ikke klarte å finne bilder av.

 

Hvorfor deler jeg dette? Hvis du planlegger å skaffe deg hund, ta en titt på fosterhunder først. Norge er litt annerledes enn USA, men det er fortsatt et stort antall forlatte hunder som trenger et hjem. Hvis du er et hundemenneske og ønsker å fostre, så anbefaler jeg også å prøve det. Du gjør noe godt, og ja, det er vanskelig å se hundene forlate deg, men hvis du har hunder fra før av, er det mye lettere. Hvis ikke, ender du kanskje opp med å adoptere en. Men er det egentlig så kjipt? Til slutt, hvis du har planer om å kjøpe/adoptere hund, vær sikker på at du kan, og vil beholde den, uansett hva.

Endret 3. september 2016 av Reeve

[oscrue10]

Blandingshunder kan være like "fine" (ikke helt sikker på hva du legger i det), og jeg oppfordrer også folk til å ta til seg hunder som av ulike årsaker trenger en ny eier, hvis man setter seg inn i hundens fortid, egenskaper osv.

 

Men en del av disse hundene har litt atferdsproblemer og bagasje. Jeg har vært på FOD-gården i Oslo noen ganger (ikke for å kanskje ta over en hund, men fordi jeg liker hunder og ville bidra litt). En del av hundene krever en eier som har nok hundeerfaring, mens andre er relativt velfungerende.

 

Det jeg er negativ til er å opprettholde et marked for blandingsavl. Jeg ville aldri skaffet meg en blandingsvalp og støttet denne virksomheten. Da er det langt bedre å ta til seg en litt eldre hund som trenger et nytt hjem.

[Stimann]

Fantastisk arbeid du har gjort Reeve, tommel opp! Jeg har selv vurdert å prøve meg som forvert for hunder. Jeg vet at Tolletaten har opplegg med sine nye hunder over et år. Får full opplæring og bistand mot at du passer på hunden.

 

Selv om jeg har hatt hund i familien hele livet og har tjenestegjort på Hundeskolen i Forsvaret, så er man aldri 100% utlært. Det dukker opp hele tiden nye ting som kan overraske en person. Jeg tar det positivt, for da er det morsomt å holde på med hunder.

[black_sheep]

Mulig dette er en brannfakkel i hundeverden, men jeg har fundert på noe. Har akkurat fått meg en valp i hus og stortrives. Så mye stas og kjærlighet med en gang - det hadde jeg ikke trodd 

 

Som ny i denne hundeverdenen har jeg så klart lest på ulike innlæringsmetoder for innkalling, sitt, ligg, bli gå i bånd, etc.

 

Det er veldig mange ulike metoder. Mange jeg syntes virker bra og spennende og noen jeg kanskje er mer kritisk til. Det som ofte går igjen er at "det er ikke hunden sin feil, men eier dersom ting ikke fungerer og hunden ikke blir som ønsket etter brukt metode". Ok, jeg kan til dels se den. Det er alltid naturlig å stille spørsmål ved eieres evne til å være et godt forbilde og til å beherske innlæringsmetoder. F.eks. at man er tålmodig og at man ikke kjefter..

 

Men, jeg tenker da også litt i den retning at ettersom det er så mange ulike metoder så er det jo ikke sikker at den metoden jeg valgte fungerte på min hund. Kanskje hadde resultatet vært bedre om jeg hadde brukt metode 2 som hundeekspert "Hansen" anbefaler eller metode 3 som hundeekspert "Olsen" anbefaler, ikke metode 1 som ble anbefalt i boka til "Henriksen", som jeg valgte å bruke. 

 

Jeg kaller de hundeekspert i mangel på et bedre ord 

Som sagt, jeg er ny og kanskje uviten og dette er ikke et forsøk på å holde min rygg dekt som hundeeier. Jeg aksepterer selvfølgelig at jeg også vil gjøre feil, og sikkert har gjort det allerde 

 

Håper på noen innspill til dette. Er jeg helt på jordet? 

[Snylter]

Det er flere måter å tenke på.

En av de er å forholde seg til moderne vitenskap, en annen å forholde seg til utdatert kunnskap og vitenskap.

 

Å skulle være dominant og herske, bestemme, være sjefen osv dreier seg om utdatert kunnskap og vitenskap.

 

Å være en leder, samarbeide med hunden, jobbe på hundens premisser og belønne ønsket adferd er derimot moderne vitenskap.

 

Jada, man fikk lydige hunder før i tiden, men jaggu var mange hunder kuet også.

[Shruggie]

Jeg vil heller trekke frem "test teoriene dine og se om de virker"-delene av moderne vitenskap. Hvis din hund ikke reagerer som boka sier den skal, så kan jo det bety at hunden din ikke oppfører seg 100 % likt en teoretisk hund som boka handler om. Sjokkerende...

Så test forskjellige teorier, metoder og teknikker, og se hva som fungerer. Når du vet hva som fungerer kan du tilpasse andre metoder for å passe din hund.

[ExcaliBuR]

Når du tester forskjellige treningsmetoder så husk at det er flere måter å lære inn samme ting i de fleste metodene... Et spørsmål som kommer også er om belønningen du bruker er sterk nok til at hunden ønsker å jobbe for den.

[Comma Chameleon]

Jeg er for å teste flere metoder, men ville dog prioritert metoder som arbeider med positiv forsterkning. Å trene hunden (både til ren lydighet og morsomme triks) skal være morsomt både for hund og eier. 

[Notatblokk]

Jeg bruker "snille" metoder for alt som ikke er viktig eller farlig, dvs. hverdagsoppdragelse og enkel lydighet ("vent" før forskjellige ting, sitt, ikke sprenge seg ut av bilburet når jeg åpner døra, hente tennisball, slippe ting hun ikke får lov til å ta).

 

Så bruker jeg "slemme" metoder for ting som er farlig eller viktig at hun slutter med fort. Med slemt mener jeg (for hva som er "slemt" eller hardt vil jo variere fra hund til hund) å bruke hard stemme, skremme hunden, dytte borti med fingeren så det føles ekkelt osv. Min hund er ganske myk så det holder veldig ofte med stemmebruk (noe overraskende for meg som aldri har hatt en sånn hund før!). Når jeg tenker meg om nå så er det sjelden at vi har trengt å gå noe særlig sånn til verks i hverdagen. Jo, hvis hun blir for heit i lek med andre hunder så får hun noen ganger strengt tilsnakk så hun roer seg litt. 

 

Grunnen til at jeg forsøker å bruke mest mulig positiv forsterkning (snille metoder) og ignorering der det virker er rett og slett fordi jeg syns det er en triveligere måte å forholde meg til hunden min på. Men som sagt - noen situasjoner finner jeg det ikke rimelig å bruke lang tid for å forsterke alternativ positiv atferd eller prøve å ignorere vekk.. og noen ganger bruker jeg en kombinasjon. Alt med måte?  

Mitt personlige syn på det er at det virker fryktelig unødvendig å f. eks straffe en hund fysisk for å lære inn lydighetsøvelser man skal gå i en ring å gjøre... kjempegøy for hunden!

[black_sheep]

Interessant å lese andre sine erfaringer. Hvis noen tolket at jeg ønsker å straffe hunden min fysisk, så var det helt, helt feil. Positiv forsterkning her i gården. Jeg var interessert i å forstå meg på disse hundeekspertene og alle deres ulike metoder. Utforskning av metoder er vel veien å gå.

 

De siste dagene har vi jobbet med sitt   

Kjøpt klikker i dag. Veldig interessert i å få det til å funke. Ser artig ut. 

 

Hvor mye godbit gir dere i løpet av en dag i forbindelse med trening? Enn så lenge funker godbit best til innlæring, ikke leke. Leke funker bedre på innkalling   
På flere av godbitposene står det anbefalt dosering per dag. Hvis man skal trene 2-3 økter sitt og også belønne når hunden går pent i bånd i løpet av en dag, er det ikke da veldig fort å overskride? I tillegg er det ikke helt lett å vite hvilken godbit hunden liker best. Nå har vi forsøkt tre forskjellige og han spiser alle like fort. 

Som hundeeier er det jaggu mye gøy og moro, men så sjukt mye man lurer på også.