Derfor er det ikke uendelig mange planeter

[Simen1]

Når de samme personene nå avskriver at det må finnes uendelig med dobbeltgjengere hvis universet er uendelig, så begynner jeg å lure...

6040208[/snapback]

Hvem er det du sikter til?

 

Jeg er forøvrig helt enig og vil støtte deg i at gitt at forutsetningen er at universet er uendelig (ikke bare i utstrekning men også innhold) så vil det være 100% sansynlighet for at det finnes uendelig antall eksakte kopier av hele jordkloden. Morsomt dette med uendelighet og hvor uendelig vanskelig det er å forestille seg.

Endret 4. mai 2006 av Simen1

[VikingF]

Det høres søkt ut, men om det skulle finnes uendelig med atomer, så er det ikke søkt lenger. Du kan nemlig regne ut en odds for hva sjansen er for at det du beskriver skal intreffe. Den er så mikroskopisk liten at det så og si er umulig å få en gjentakelse.

 

Det var nettopp det poenget jeg ville fram til.

Årsaken til at det er bortimot umulig å få en gjentakelse der sannsynligheten er veldig liten, er jo fordi det er en eller annen begrensning, f eks at man avslutter forsøket etter en viss tid. Uendelighet er det motsatte av en begrensning, og hindrer derfor umuligheten for gjentakelse. Det hindrer derimot muligheten for ingen gjentakelse!

 

Dette kan jo også vises med utregning av en forventningsverdi, altså hvor mange ganger vi kan forvente oss (statistisk sett) at et bestemt utfall vil forekomme. Hvis vi ser for oss en binominal situasjon, der vi skiller mellom "hendelsen inntreffer ikke" og "hendelsen inntreffer", der sannsynligheten for at "hendelsen inntreffer" er P("hendelsen inntreffer")>0, så vil forventningsverdien for det utfallet være:

 

E("hendelsen inntreffer")=lim{n->uendelig}n*p=uendelig.

 

Dvs, som du skriver, når antall forsøk går mot uendelig (f eks antall universer blir til), så vil antall universer med samme utvikling som vårt også gå mot uendelig.

 

Men jeg viser nok en gang til diskusjonen om terningen, hvor det var bred enighet om at det i uendelig lang tid med uendelig antall terningkast, var 100% sjanse for at 1.000.000.000 seksere kunne trilles etter hverandre. Noen gikk også så langt som å si at man ville få en situasjon der det i uendelig lang tid bare ble trillet seksere hele tiden i uendelig lang tid. Når de samme personene nå avskriver at det må finnes uendelig med dobbeltgjengere hvis universet er uendelig, så begynner jeg å lure...

 

I det tilfellet vil også antall tilfeller med 1 mrd seksere gå mot uendelig når antall forsøk går mot uendelig. Dette fordi det er et endelig antall terningkombinasjoner med 1 mrd terninger. Etter samtlige muligheter har forekommet, må det nødvendigvis begynne å repeteres gamle mønstre.

Endret 4. mai 2006 av VikingF

[834HF42F242]

1) *rommet* kan godt være uendelig stort uten at det er uendelig mye masse. Så bare her har vi at uendelighet eksisterer i en praktisk fysisk form, om enn at det som eksisterer er uendelig mye med ittno'.

2) Hva hvis det finnes uendelig mange kombinasjonsmuligheter? Dersom det finnes uendelig mye masse, og uendelig mange kombinasjonsmuligheter, kan det godt finnes et endelig antall av hver kombinasjon...

6038160[/snapback]

Det er vel først og fremst punk 1 og 2 her jeg sikter til...

I punkt 1 sies det at det ikke trenger eksistere uendelig masse, men at et rom er en praktisk fysisk uendelighet. Jeg klarer ikke å se hvordan et tomrom kan bestå av noe fysisk...

I punkt 2 sies det at det kan finnes et endelig antall av hver kombinasjon. Jeg fikk kraftig gjennomgå i terningtråden da jeg kom med slike teorier, og mener å huske at Kyrsjo var en av dem som ikke var enig med meg.

 

Vel, det er ingen vits i å se tilbake på ting som er sagt før, men det er vel heller ingen vits i å konstant mene det motsatte av det en annen person sier på tvers av hva som er sagt tidligere...

[kyrsjo]

1) *rommet* kan godt være uendelig stort uten at det er uendelig mye masse. Så bare her har vi at uendelighet eksisterer i en praktisk fysisk form, om enn at det som eksisterer er uendelig mye med ittno'.

2) Hva hvis det finnes uendelig mange kombinasjonsmuligheter? Dersom det finnes uendelig mye masse, og uendelig mange kombinasjonsmuligheter, kan det godt finnes et endelig antall av hver kombinasjon...

6038160[/snapback]

Det er vel først og fremst punk 1 og 2 her jeg sikter til...

I punkt 1 sies det at det ikke trenger eksistere uendelig masse, men at et rom er en praktisk fysisk uendelighet. Jeg klarer ikke å se hvordan et tomrom kan bestå av noe fysisk...

I punkt 2 sies det at det kan finnes et endelig antall av hver kombinasjon. Jeg fikk kraftig gjennomgå i terningtråden da jeg kom med slike teorier, og mener å huske at Kyrsjo var en av dem som ikke var enig med meg.

 

Vel, det er ingen vits i å se tilbake på ting som er sagt før, men det er vel heller ingen vits i å konstant mene det motsatte av det en annen person sier på tvers av hva som er sagt tidligere...

6041305[/snapback]

 

Jeg husker ikke detaljene fra den diskusjonen, men ble muligheten for uendelig mye materie og rom PLUSS mulighet for uendelig mange uendelig kompliserte strukturer tatt opp der?

 

Uansett så er det gøy å diskutere

[834HF42F242]

Tingen er den at tråden omhandler uendelig mengde planeter. Hva er ditt standpunkt der, mener du at det er uendelig mange planeter eller ikke?

 

Og da definerer jeg ikke uendelig, som at det er et tall som hele tiden øker. Om man fryser tiden, skal det da eksistere uendelig mange planeter. Hvis ikke, er det til et hvert øyeblikk en endelig mengde planeter...

[kyrsjo]

Tingen er den at tråden omhandler uendelig mengde planeter. Hva er ditt standpunkt der, mener du at det er uendelig mange planeter eller ikke?

 

Og da definerer jeg ikke uendelig, som at det er et tall som hele tiden øker. Om man fryser tiden, skal det da eksistere uendelig mange planeter. Hvis ikke, er det til et hvert øyeblikk en endelig mengde planeter...

6041551[/snapback]

 

Jeg aner ikke. Jeg har vel egentlig argumentert begge sider, avhengig av hvilke utgangsbetingelser jeg har antatt.

 

Dersom vi har uendelig mye masse, og endelig mange pertubasjoner får vi uendelig mange "kopier" av hver pertubasjon.

 

Dersom vi har endelig mye masse medfører det at vi har endelig mange pertubasjoner, så vi får endelig mange "kopier" av hver pertubasjon.

 

Dersom vi har uendelig mye masse og uendelig mange pertubasjoner, blir situasjonen mer uklar...

 

Har vi endelig mange kopier av hver pertubasjon, så sier kaosteorien at pertubasjonene skal utvikle seg i hver sin retning, og vi får etter kort tid kun en kopi av hver pertubasjon.

[capy]

Folk kan forske på tid/rom i det uendelige, men selv tror jeg svarene er lettere enn det forskere vil. Tiden vil alltid gå, spiller ingen rolle om jorden surrer andre veien eller om vi flyr fortere enn lysets hastighet. Hva vi vil se er bilde av noe som allerede har skjedd, men som ikke har nådd baksiden av øyet vårt. spiller ingen rolle om vi bruker ormehull eller svarte hull eller noe annet. rommet er hele tiden i bevegelse og det samme er tiden. det er ikke noen måte å stoppe dette på.

 

Vitenskapsmenn som studerer dette er som vitenskapsmenn for 1000 år siden. Om du hadde et slott og var rik ville du gjerne ha mer rikdom. Å annsette en vitenskapsmann til å "finne opp" gull kunne gi fantastiske rikdommer, det er bare det at gull er et grunnstoff, det kan ikke lages av at man mixer litt blå og grønn veske med noen flaggermusvinger. Men samtidig forsket forskerene på andre ting som gjerne ga oss vel så "viktige" ting som gull.

 

Så der sitter vi og titter opp på himmelen, filosoferer litt, drikker litt for mye rødvin og finner opp en heftig formel for noe man aldri kommer til å trenge å vite. Så går det noen mnd. før en annen klarer å motbevise regnestykket. ok, tilbake til tegnebordet, men i mellomtiden har vi funnet ut noe nyttig også, for eksempel at det er en sjanse for at en astroide treffer jorden om få år. Sjansen er liten, faktisk mindre enn å vinne 1. premien i lotto, men det kommer en sjanse om 30 år også, og da er sjansen 1/6000.

 

kanskje det er på tide å legge fra seg filosofibøker og rødvinsflasker. spørsmålet er ikke hvorfor vi lever, men hvor lenge vi har tenkt å leve. Slik jeg ser det er eneste måten å komme seg ut i rommet, finne seg en passende planet, bosette seg der for så å spre seg videre til neste planet. Om det egentlig finnes en ende på universet, eller om det er uendelig med planeter i verdensrommet spiller ingen rolle, vi kommer ikke til å få svar på det i vår tid uansett. Det blir som å spørre oss hvorfor vi lever. Ingen kan si hvorfor, men om vi skal fortsette med det må vi jobbe for det. Slå forskerene i hodet når de dagdrømmer. Det vi trenger er fartøyer med mulighet for å komme seg vekk fra denne galaksen, ikke brus med kaffesmak eller enda en ny type snus!

Endret 5. mai 2006 av capy

[kyrsjo]

Folk kan forske på tid/rom i det uendelige, men selv tror jeg svarene er lettere enn det forskere vil. Tiden vil alltid gå, spiller ingen rolle om jorden surrer andre veien eller om vi flyr fortere enn lysets hastighet. Hva vi vil se er bilde av noe som allerede har skjedd, men som ikke har nådd baksiden av øyet vårt. spiller ingen rolle om vi bruker ormehull eller svarte hull eller noe annet. rommet er hele tiden i bevegelse og det samme er tiden. det er ikke noen måte å stoppe dette på.

Joda, men hvordan beveger ting seg i forhold til hverandre? Relativitet (den har blitt bevist eksperimentellt så mange ganger at jeg velger å droppe "teori", selv om det helt sikkert er tilfeller hvor den ikke er "helt god"...

Vitenskapsmenn som studerer dette er som vitenskapsmenn for 1000 år siden. Om du hadde et slott og var rik ville du gjerne ha mer rikdom. Å annsette en vitenskapsmann til å "finne opp" gull kunne gi fantastiske rikdommer, det er bare det at gull er et grunnstoff, det kan ikke lages av at man mixer litt blå og grønn veske med noen flaggermusvinger. Men samtidig forsket forskerene på andre ting som gjerne ga oss vel så "viktige" ting som gull.

Mer grunnforskning - gjerne. Problemet var at man ikke viste noe særlig om grunnstoffer og slikt...

Så der sitter vi og titter opp på himmelen, filosoferer litt, drikker litt for mye rødvin og finner opp en heftig formel for noe man aldri kommer til å trenge å vite. Så går det noen mnd. før en annen klarer å motbevise regnestykket. ok, tilbake til tegnebordet, men i mellomtiden har vi funnet ut noe nyttig også, for eksempel at det er en sjanse for at en astroide treffer jorden om få år. Sjansen er liten, faktisk mindre enn å vinne 1. premien i lotto, men det kommer en sjanse om 30 år også, og da er sjansen 1/6000.

 

Heftige formler kommer skjelden opp under påvirkning av rødvin - heftige formler krever både god fantasi, klar tanke, og tunga-rett-i-munn. Ellers så er det gjerne de små formlene (selv om "små" er et relativt begrep) som er virkelig dype... i allefall etter min erfaring.

 

Ellers så er det når man klarer å virkelig se ting i sammenheng at de store tingene kommer.

 

Forøvrig - det du der nevner - nøyaktig baneberegning med sannsynligheter - det er faktisk et forskningsfelt ved Astrofysisk institutt - celest mekanikk. Forøvrig er grunnen til at man ikke kan vite sikkert om den treffer eller ikke at man ikke kjenner initialbetingelsene godt nok, og ørsmå endringer i dem vil over tid medføre store endringer i resultat. Denne kjennsgjerningen kom opp da en amerikansk meterolog (nå husker jeg ikke hva han heter men...) på 50-tallet drev og styra med værvarslingsformler på datidens datamaskiner.

 

kanskje det er på tide å legge fra seg filosofibøker og rødvinsflasker. spørsmålet er ikke hvorfor vi lever, men hvor lenge vi har tenkt å leve. Slik jeg ser det er eneste måten å komme seg ut i rommet, finne seg en passende planet, bosette seg der for så å spre seg videre til neste planet. Om det egentlig finnes en ende på universet, eller om det er uendelig med planeter i verdensrommet spiller ingen rolle, vi kommer ikke til å få svar på det i vår tid uansett. Det blir som å spørre oss hvorfor vi lever. Ingen kan si hvorfor, men om vi skal fortsette med det må vi jobbe for det. Slå forskerene i hodet når de dagdrømmer. Det vi trenger er fartøyer med mulighet for å komme seg vekk fra denne galaksen, ikke brus med kaffesmak eller enda en ny type snus!

6047014[/snapback]

 

Filosofi er gøy! Det er spennende! Det er kult! Ikke mobb filosofi! Forøvrig så er dette problemet ikke av ren filosofisk art - det har sterke undertoner av "de rene" naturfagene som matematikk og fysikk. Så vidt jeg kan se, er forskjellen mellom filosofi og disse fagene det at filosofien også tar med seg samfunnsmessige og moralske ting, mens matematikken og fysikken fokuserer bare på det konkrete. Dessuten kan du ikke forlange at vitenskapsfolk ikke skal ha det gøy med kunnskapen sin - ville du bare sittet og regnet hele tiden på "nyttige" problemer?

 

Ja, vi trenger grunnforskning. Desverre driver pengene dette samfunnet, og brus med kaffesmak tjener mer penger enn en ny teori for hva som skjer på atomnivå når man spinner en superledene ring opp til svært høye hastigheter - noe som faktisk kansje kan fortelle oss mer om gravitasjon, noe som igjen vil være porten ut fra jorda.

[VikingF]

Skal være litt off-topic her.

 

Når folk sier at man kan "droppe filosofien, fordi vi vil aldri få greie på (...) uansett", så blir det det samme som å si til naboen en fin dag tidlig på sommeren: "Du kan droppe å legge båten på sjøen, for det går en bru rett borte her som du isteden kan kjøre over med bilen din".

 

Poenget er:

1) Man legger ikke ut båten fordi man vil ha en ny type transport. Man gjør det fordi man synes det er koselig å seile i solskinn på en fin sommerdag. Det gir gode følelser.

 

2) Man filosoferer ikke fordi man på død og liv skal finne fasitsvaret på alle universets spørsmål en gang for alle. Man gjør det fordi man synes slik type spekulering er gøy og spennende.

 

Det skaper et visst kick å gjøre ting man liker. Slike kick er positive og gjør oss til lykkelige mennesker. Alt er ikke av praktisk betydning.

[834HF42F242]

Jeg kan være enig med capy i at ting er enklere enn det forskere kommer frem til. I stedet for å presentere side opp og ned med fremmedord og formler, kan man helt greit forklare universte med to linjer på norsk.

 

"Universet består av fysisk stoff som spres i et tomt rom. Der hvor det ytterste stoff i forhold til det gjennomsnitlige sentrum har nådd, er universets ende. Tomt rom er det samme som ingenting og kan derfor ikke regnes som en del av noe som helst, heller ikke universet."

 

Ellers er jeg uenig i det meste andre han sa, og synes innlegget var lite relevant for emnet i denne tråden.

Endret 5. mai 2006 av neitakk

[gspr]

Jeg kan være enig med capy i at ting er enklere enn det forskere kommer frem til. I stedet for å presentere side opp og ned med fremmedord og formler, kan man helt greit forklare universte med to linjer på norsk.

 

"Universet består av fysisk stoff som spres i et tomt rom. Der hvor det ytterste stoff i forhold til det gjennomsnitlige sentrum har nådd, er universets ende. Tomt rom er det samme som ingenting og kan derfor ikke regnes som en del av noe som helst, heller ikke universet."

 

Ellers er jeg uenig i det meste andre han sa, og synes innlegget var lite relevant for emnet i denne tråden.

6047530[/snapback]

 

Her viser du naivitet av den middelalderske sort. Du argumenterer for at "tomt rom" ikke er rom. Hvis du har en beholder fylt med luft, som måler 1 m i hver retning, og du tømmer den for alle partikler - omslutter den da ikke lengre 1*1*1 m^3?

[kyrsjo]

Skal være litt off-topic her. 

 

Når folk sier at man kan "droppe filosofien, fordi vi vil aldri få greie på (...) uansett", så blir det det samme som å si til naboen en fin dag tidlig på sommeren: "Du kan droppe å legge båten på sjøen, for det går en bru rett borte her som du isteden kan kjøre over med bilen din".

 

Poenget er:

1) Man legger ikke ut båten fordi man vil ha en ny type transport. Man gjør det fordi man synes det er koselig å seile i solskinn på en fin sommerdag. Det gir gode følelser.

 

2) Man filosoferer ikke fordi man på død og liv skal finne fasitsvaret på alle universets spørsmål en gang for alle. Man gjør det fordi man synes slik type spekulering er gøy og spennende.

 

Det skaper et visst kick å gjøre ting man liker. Slike kick er positive og gjør oss til lykkelige mennesker. Alt er ikke av praktisk betydning. 

6047495[/snapback]

 

Takk. Enig!

 

Jeg kan være enig med capy i at ting er enklere enn det forskere kommer frem til. I stedet for å presentere side opp og ned med fremmedord og formler, kan man helt greit forklare universte med to linjer på norsk.

 

"Universet består av fysisk stoff som spres i et tomt rom. Der hvor det ytterste stoff i forhold til det gjennomsnitlige sentrum har nådd, er universets ende. Tomt rom er det samme som ingenting og kan derfor ikke regnes som en del av noe som helst, heller ikke universet."

 

Ellers er jeg uenig i det meste andre han sa, og synes innlegget var lite relevant for emnet i denne tråden.

6047530[/snapback]

 

Nå overforenkler du. Du definerer ikke rom, tid eller stoff, og tomt rom er ikke alltid så tomt som man skulle tro.

 

Ellers så brukes sære spesialord og formler fordi de utrykker presist hva en mener. Jeg kan si ett ord, og de "invidde" vil forstå eksakt hva jeg mener, trekke paraleller etc, eller jeg kan bruke en side på å forklare, og la de som ikke skjønner bæret slå opp i en ordbok (hint: det finnes mange slike på nettet. Skal slenge opp noen linker tilsist i denne posten)

 

Forøvrig: Greit nok at du definerer universet til å være det utvalget av rommet som inneholder stoff, men hva definerer du rommet som?

 

Linker til noen ordbøker:

Norsk (bokmål og nynorsk):

http://www.dokpro.uio.no/ordboksoek.html

Engelsk ordbok (program for linux/gnome, med panelapplet som gir deg en fin liten boks å taste inn ordene du lurer på rett inn i panelet ditt. Antagelig preinstallert.)

http://live.gnome.org/GnomeUtils

[gspr]

Kyrsjo har så rett, så rett. Fysikkens, matematikkens og andre naturvitenskapers språk er ikke unødvendig kompliserte for å skremme folk flest - det er en ytterst nødvendighet for å kunne uttrykke seg presist!

[anon12234]

men om verden går under, og det ikke finnes liv noe annet sted i universet. hva er da igjen?, ingen eksistens av liv, ingen tilværelse?

 

ÆÆÆÆ BLIR GAL I HODET!!!!!!!, KNYTTE NEVER; TRYKKE HARDT PÅ TASTATURET

 

men om planeter dannes hele tiden betur jo dette at en gang i historien vil det komme en ny planet som har liv og den vil etter hvert utvikle teknologi til å utforske verdensrommet. da er det bare et spørsmål om tid før to planeter med liv på forenes med hverandre. spennende

[Simen1]

Henrik2k: Det ligger i menneskets underbevissthet at vi ønsker å føre slekta videre, overlevelsesinstinktet, og hvis hele planeten vår går dukken uten at det finnes liv andre steder i universet så må jo tanken på dette være det ultimate nederlaget for dette følelsessenteret i hjernen. Tanken på sin egen død er vanskelig nok å godta. Utryddelsen av hele menneskeheten er nok værre, utryddelsen av hele jorda ennå værre, og utryddelsen av alt liv i universet det ultimate nederlaget.

 

Personlig er jeg overbevist om at jorda ikke er det eneste stedet i universet med liv, men det er en annen diskusjon. (som forsåvidt ligger en plass på vitenskapsforumet).

 

Enkelte har sikkert sterkere overlevelsesinstinkt enn andre og er villige til å la seg tro på ting som over hodet ikke er bevist, (f.eks en åndelig parallell verden), for å berolige seg selv med at det finnes meninger med livet selv om man må dø en gang og kanskje jordkloden utslettes.

 

Edit: Fikset litt på teksten.

Endret 6. mai 2006 av Simen1

[JBlack]

Hvis vi dør ut, så er det ingen igjen som bryr seg.

[834HF42F242]

Her viser du naivitet av den middelalderske sort. Du argumenterer for at "tomt rom" ikke er rom. Hvis du har en beholder fylt med luft, som måler 1 m i hver retning, og du tømmer den for alle partikler - omslutter den da ikke lengre 1*1*1 m^3?

6049209[/snapback]

Beklager å måtte si det, men jeg tror ikke du er i stand til å forstå det... Enkelte mennesker er bare konstruert slik at de ikke evner å sette seg inn i abstrakte ting. Denne diskusjonen fører ingen plass hen når du tyr til så særdeles patetiske uttalelser som dette.

 

Dette er et teoretisk syn, et forsøk på å forenkle forklaringen av universet:

 

"Universet består av fysisk stoff som spres i et tomt rom. Der hvor det ytterste stoff i forhold til det gjennomsnitlige sentrum har nådd, er universets ende. Tomt rom er det samme som ingenting og kan derfor ikke regnes som en del av noe som helst, heller ikke universet."

 

Du trenger ikke å være enig i det, gspr, men kall meg for all del ikke naiv. Din tankegang behøver nemlig ikke være den eneste riktige, og du må akseptere at mennesker kan legge frem tankeganger og teorier som ikke stemmer overens med ditt eget syn.

Endret 6. mai 2006 av neitakk

[JBlack]

Haha, folk burde generelt være litt forsiktig med å kalle hverandre ting. Det er skummelt å kalle andre dumme (o.a), når årsaken så ofte er at en selv ikke forstår hva den andre prøver å si.

 

Jeg er enig med de som sier at vitenskapen absolutt har behov for sine kompliserte forklaringer, og at vitenskapen ikke komplisere unødvendig. Men universets sammensetting er kompleks.

 

Jeg deler også teorien (har ingen forutsetning for å si om den er rett eller gal) om at universet er 'noe' omgitt av 'ingenting'. Hva dette 'noe' er, vet jeg ikke, men selv tomrommet i universet består av 'noe'. Til forskjell fra 'ingenting' som omgir universet, hvor det ikke en gang finnes 'noe'.

 

En slik teori betyr at selv om universet er endelig, så vil man aldri nå enden. For når man nærmer seg enden, så tar man seg selv som består av 'noe' og masse annet 'noe' med seg, og man utvider universet samtidig.

 

Jeg vil også anta at sammensettingen av 'noe' endres ut mot universets ender, slik at det ikke er noen brå overgang mellom 'noe' og 'ingenting', men en myk overgang. Som en sky som er relaqtivt homogen internt, men tynnes ut mot kantene. (Jeg antar det finnes slike skyer) Samtidig vil jeg anta at en slik endring i sammensettingen av 'noe' også påvirker naturlovene, inkludert rom og tid.

 

Men dette er bare min egen løse teori, basert på synsing. (Fordi jeg kjøper ikke forklaringen om at våre tre dimensjoner er foldet i fire dimensjoner. For den fire-dimensjonale verden må jo da ha en fysisk ende. Med mindre den er foldet i en femte dimensjon. Og den må igjen ha en fysisk ende. Så å folde dimensjonene i stadig nye dimensjoner løser ingen problemer, det bare forskyver dem.) Jeg har som sagt ikke noe vitenskapelig grunnlag for å si at slik er det.

[kyrsjo]

*snip*

Jeg deler også teorien (har ingen forutsetning for å si om den er rett eller gal) om at universet er 'noe' omgitt av 'ingenting'. Hva dette 'noe' er, vet jeg ikke, men selv tomrommet i universet består av 'noe'. Til forskjell fra 'ingenting' som omgir universet, hvor det ikke en gang finnes 'noe'.

*snip*

6051143[/snapback]

 

Hvorfor skulle naturlovene være annerledes utenfor enn innenfor "grensen"? Så vidt jeg vet, så oppstår det og forsvinner det hele tiden såkalte "virituelle partikler" (kan noen finne link) i tomt rom, ergo eksisterer ikke det perfekte vakuum. Hvorfor skulle det perfekte vakuum eksistere "utenfor kanten"?

[834HF42F242]

Naturlovene er vel ikke annerledes "utenofor" nei. Finnes det et objekt "utenfor", så har jo objektet selv skapt et "innenfor". Dermed er naturlovene like gjeldende som før.

 

Videre så sier jeg ikke at vitenskapen er feil når den er komlplisert forklart. Det er mer riktig enn en simpel forklaring, men poenget er at vi ofte ser på ting alt for vanskelig. Vi tenker om universet som om det er noe stort og ubegripelig, mens det kan skjule seg en simpel mening bak det hele.

 

Jeg har forresten falt for en ny form for evighetsteori. Det er den Einstein bygde opp i sint tid. Materien spres ved et Big Bang. Etter en viss spredning kolapser det hele og trekker seg sammen igjen. Så er det et voldsomt energipress som tvinger frem et nytt Big Bang med en gang. Slik går det... Utviding, kolaps, utviding, kolaps. Det jeg da tenker på er at slik vil det gå for evig tid, og har gått uten en start. Dermed er oddsen 100% for at en av utvidelsene vil gjenta seg på identisk vis. Siden vi ikke har tidsbegrep når vi er døde, så vil det i realiteten bety at vi lever på ny og på ny om igjen og om igjen hver gang universet utvider seg identisk... noe det jo vil gjøre en eller annen gang. Og ettersom tidsfaktoren kun er til stede når vi lever, så lever vi hele tiden. Absurd men spiselig teori.

Endret 6. mai 2006 av neitakk