TES: Mitt navn er Narnia...

[Bone]

Med ett våkner jeg opp. Den klamme og innesperrede luften hadde nesten tatt pusten min i fra meg. Kroppen min reagerer av seg selv, og jeg gisper ukontrollert etter mer luft. Det hjelper, men bare litt. Sammenkrøpet, i frykt for det meste, prøver mine skremte øyne å få et raskt overblikk over omgivelsene, men kalde vegger av grå og trist stein er det som møter meg. Kun en vei så ut til å lede ut herifra; en gitterport i enden lengst vekk, men noe håp ble ikke vekket i mitt hjerte av den grunn. Selv om mine øyne ikke er en alvs, så var det allikevel så klart om dagen at de kraftige jernbarrene aldri ville rikke, selv med bruk av magi. Noen nøkkel hadde jeg heller ikke. Steinene levnet heller ingen tvil; disse urgamle kolossene av naturens verk har blitt lagt og sammensatt av store og mandige hender, og de ville holde alle av Tamriels fryktinngytende skapninger ute, ...eller inne.

 

Da mitt forsvar av skrekk hadde lagt seg så vidt, prøvde jeg å se litt nærmere rundt meg. Et bord, og en krakk, en kopp og ei mugge. Noen må ha gitt meg noe føde? Jeg husker ingen ting. Min hukommelse fra de siste dagene er borte. Det kommer lys fra en fakkel, og det kommer noe sollys fra en åpning et sted høyt oppunder taket. Lik porten, er også den stengt med jernbarrer. Det lille jeg har av kroppsvarme kan jeg takke solen for.

 

Noe gnager meg rundt håndleddet; ringer av jern brukt til å holde mine hender bundet. De er ikke låst. De som har tatt dem på, har sikkert ikke sett behovet. Kroppen min forteller meg at jeg har fått god medfart, og var sikkert ikke i stand til å forsvare meg selv, eller gjøre motstand. Men, det er et krigersk blod som renner i mine årer, og jeg vet med meg selv; jeg har prøvd. Godt og hardt! Jeg tar av meg jernringene og slenger de fra meg i hjørnet, like ved noen skjelletter; rester etter en kropp av de høyreiste. Det klirrer, og med ett; noe må jeg ha hatt i øyekroken, for i det samme øyeblikk ringene treffer gulvet, skimter jeg en skikkelse lengst der borte…

 

Motet i meg vokser, min stolthet sier meg at ingen skal noensinne se meg komme krypende eller luskende i frykt. Høyreist går jeg bort til gitterporten, mens en hånelig stemme begynner å snakke. For mange vil han nok virke truende, men jeg hører han er redd. En Nord hører frykt. Nord – ætten er egentlig et fredfullt folk, men med evige krangler, feider og kriger i fjellområdene, har de lært, dessverre med store tap, å bruke de midler de har for å overleve. De har gjennom flere århundrer utviklet seg, og nå blitt kraftige, staute og veldig talentfulle i krigens kunst. Selv om jeg er en ung kvinne, og min mor ikke er av den det fagre fjellfolket, vet jeg at min fars sterke gener er godt plantet i både min kropp og sjel.

 

Det gir meg litt trygghet å høre den falske stemmen hans, for i mitt stille sinn vet jeg at av oss to, så er han den som er nederst på stigen. Hans ord fester seg ikke, for jeg vet hans plass! Men så vi hører begge at noen kommer ned en trapp. Hans latter ebber bort…

 

Det er flere av dem og de snakker sammen. Flere ord biter jeg meg merke i; sønner, død, angrepet. Tre stykker i skinnende rustninger kommer i følge med en høyt adlet. Han får all min oppmerksomhet. Selv om jeg nekter å bruke ordet ærefrykt, er ære det nærmeste jeg kommer, for; det er første og siste gang en mann vil få min uforpliktede respekt, uten at vi har møtt hverandre før, spesielt når vi står på hver vår side av en gitterport, og jeg er den som står innenfor.

 

De vil inn, vaktene ber meg trekke meg tilbake, og truer med å drepe meg hvis ikke. Jeg skal ikke dø nå, ikke enda. Det er noe med den adelige som gjør at jeg lystrer, og jeg kommer meg raskt bort i kroken, lengst vekk. De kommer inn, og jeg blir presset opp i hjørnet hvor jeg står urørlig. Mine øyne møter den eldre mannens, og han stopper brått opp…

Han kommer tett opptil meg, med et overraskende, men allikevel vennelig smil. Ansiktet hans utrykker også en slags lettet ro, som om dette møtet var forventet. Som om jeg ga ham håp. Det hviler også et mørke over mannen; et mørke som veier tungt på hans skuldrer. For enn så rakrygget denne mannen ellers måtte gå, kunne man se at noe dro ham ned.

 

Mannen snakket til meg; bestemt, men ikke truende. Som en venn. Som en venn som trenger hjelp i nød. Han hevdet han hadde sett meg i drømme, og hadde det ikke vært for hans overbevisende vesen, hadde jeg ledd. Men, det var noe spesielt med denne eldre mannen. Jeg fikk spørre noen få spørsmål under den korte samtalen vår, og jeg ble fortalt at han var Keiser Uriel Septim, hans tre sønner hadde for kort tid siden blitt myrdet, og han selv var det neste målet. De tre vokterne som fulgte med var hans livvakter, og de skulle eskortere ham ut og i trygghet. Dette skulle de få til ved å bruke en hemmelig gang som tilfeldigvis gikk igjennom min celle. Tilfeldig? Var det skjebnen? Ikke vet jeg...

 

Adri fikk jeg helt se hva nøyaktig de gjorde, men plutselig så forsvant en del av veggen, og en hemmelig dør åpnet seg, og de hastet alle sammen ut. Hvorfor jeg var havnet i fengsel, hva jeg hadde gjort og hva jeg skulle gjøre, fikk jeg aldri vite, men, fra en som tydelig hadde makt og myndighet til å gjøre så, ble jeg tilgitt…

 

Jeg sto urolig, tankefull og måpende tilbake…

 

 

Mitt navn er Narnia, jeg er av Nord – folket, og et lite, men underlig håp har vokst i meg. Min ferd har nettopp begynt…

[hugRmunR]

Oisann ^^ Velskrevet og bra innlegg =) Vet ikke hva mer som jeg kan si... Flott skrevet ^^

[The Ghost]

Ganske bra detta.......

[Bone]

heh.. jo, takker for det!

 

Er jo et rollespill, og må jo prøve å leve seg litt inn i greiene!

[Bytex]

Vanskelig å leve seg inn når man brått blir REVET ut av verdenen hver gang spillet kræsjer.

[Blacki]

Vanskelig å leve seg inn når man brått blir REVET ut av verdenen hver gang spillet kræsjer.

5890929[/snapback]

 

hehe..lol. sliter med det her også ja... Bedret seg dog ganske mye etter at jeg la spille inn på en ren xp partion

[Isbilen]

Vanskelig å leve seg inn når man brått blir REVET ut av verdenen hver gang spillet kræsjer.

5890929[/snapback]

Pah, det er da virkelighetsnært nok. Prøv deg på en jobb IRL hvor man må forholde seg til masse byråkrati, det går stort sett ut på det samme.

[Smooth Ceiling]

Knallbra åpning det der! Har ikke skrevet min karakters historie ennå, men det kommer etterhvert.

[smetho]

Fint skrevet! Skulle skrevet noe selv, men tror ikke jeg kommer med noe bra (i sammenheng med spillet). Personen jeg er finnes oppi hodet mitt. Det er meg, og jeg vet ikke helt hvordan jeg skal fremstille denne for dere. Man får mer ut av spillet ved å faktisk føle seg som en del av verdenen. Jeg får stadig gåsehud når folk forteller meg hvilken betydning jeg har hatt for dem.

 

Gjerne fortsett med historien din

Endret 9. april 2006 av smetho

[Koopa]

___

{o,o}

|)__)

-"-"-

O RLY?