TES: Hvem er du? Hvorfor og hvordan?

[Unlimited LTD]

Ok.. Jeg har ikke sett alt for mange av disse på dette forumet..

Hvem er du? Tyv, mage, warrior osv... Hvorfor er du i fengsel, gjør mainquesten(Hvis du gjør det), joiner guilder eller bare raider grotter? Hvordan oppfører du deg ovenfor andre?

 

Minnion Brooks er en trollmann. Han er en breton, med et ansikts som kunne gjøre en vampyr misunnelig. Kritthvit i huden, men ildrød rundt øynene. Pannen har vokst seg unaturlig stor, og resten av ansiktet er heller deformert. Grunnen til denne deformasjonen og hans fengsling er et eksperiment som gikk galt.

 

Han bodde for en uke siden i byen Kvatch, og var en heller onskapsfull forsker. Han hadde for vane å reide ut i skogen for så å trollbinde en banditt eller en uskyldig reisende som var på vei til en eller annen by. Selv om det kan virke onskapsfult var han ikke ond av natur. Tingene måtte bare være slik. Han trengte "prøvekaniner" for sine eksperimenter. Han var destruktiv av natur og praktiserte destruction og conjugation og brukte da banditter og andre folk i sine kalde eksperimenter. Han observerte hvor mye frost han kunne tilføre et menneske, en argonian osv. for til sist kunne skade et menneske så mye at de ble nermest levende døde. Når de var helt lammet skulle han så utsi en forførelses formel som ville, i deres tilstand, få dem til å adlyde ham, og bare ham. Så skulle han marsere mot Morrowind og Vvardfell for å overta hele regionen.

 

Han hadde kommet langt i sine eksperimenter med frost, og følte at han mestret det. Det han ikke fult hadde taket på var flammer og ild. Han viste han ikke trengte det, men følte at han ikke var en fullgod trollmann uten det. Han samlet sammen noen banditter fra en leir i nærheten med en kjekk paralyseformel, og bandt dem fast til noen stoler i huset hans. Han gjorde noen avsluttende forberedelser, og sa frem sin egenproduserte formel for eksplosjon. Det gikk ikke helt som han hadde forventet og hele huset gikk i lufta. Han var så skadet av eksplosjonen at han fått huden brent opp. Han var alikevel såpass klar at han viste hvordan han skulle rette det opp. Å reparere et skadd ansikt var ingen sak for ham, men eksplosjonen hadde ikke bare ødelagt ansiktet. Han var fortumlet og så forstyrret at formlen slo feil. Han fikk hud, men den var hvit og stygg.

 

Han følte han var kommet til bunnen, men som den selvgode fyren han var var han fast bestemt på å klatre til topps igjen. Men dengang ei. Eksplosjonen hadde ikke bare sprengt hans hus, men også to nærliggende hus. Han ble arrestert for uvøren bruk av magi. Ingen viste om hans eksperimenter så det ut som, så han håpet på et kort fengselsopphold. Men i etterforskningen var det noen som kom over hans forbrente notater som på mystisk vis ikke hadde blitt totalt oppbrent. Nesten alt var leselig, og det var ikke lett å finne ut av de manglende setningene. Han ble dømt til livsvarig fengsel og trollmennene i arcane universitetet leste opp en forbannelse over ham som fikk ham til å miste alle sine krefter. Hukommelsen var det derimot ingen skade skjedd, så da han fikk sjangsen til å rømme var det første han gjorde å få seg en ny identitet. Hans nye navn ble Minnion Brooks. Så dro han direkte til en mage guild for å skaffe seg medlemskap. Han var skadet, og nedbrutt, men husket så altfor godt hvem som hadde fjer var net hans overmenneskelige krefter. Hans nye mål var arcane universitetet. Han skulle bli erkemage og styre hele sjappa.

 

Nå for tiden reiser han rundt i de forskjellige portene til Oblivion. Da han hørte om Kvatch reiste han av instingt dit. Han hadde sin gamle lab der, og ønsket ikke at den skulle bli ødelagt. Da han kom dit og så ødeleggelsene(Midt i ruinene av huset sto restene av en Oblivion port) og forsto hva det betydde satte han all sin kraft inn for å stoppe deres inntog i Tamriell. Hadde de fått fotfeste kunne de drepe hele befolkningen, og uten folk i verden, hva var det da å styre over? Og uten noen på hans side hadde han ikke klart å stå i mot alle Oblivions makter. Såpass forsto han. Og de magiske steinene han måtte fjerne for å lukke portene var heller ikke noen dårlig bonus.

 

Etter å ha blitt erkemage i universitetet var hans neste mål å få tilbake utseende sitt. Han forbannet det hver gang han så seg i speilet men neste gang han så seg i speilet var ansiktet like fordreid.

 

 

Så hvem er dere? Fortell, underhold og bli underholdt.

[Licht]

WOAH RP I OBLIVION TRODDE OB VAR FANTASY-FPS?

 

Harhar. Jeg har litt forskjellige folk, så jeg rabler ned noe om den jeg har spilt mest på..

 

Namida

Namida er en Bosmer som så mange andre. Hun vokste opp i Valenwood, og lærte seg å overleve i et miljø der alt, inkludert selve naturen er ute etter deg. Hun lærte seg også raskt å hate de tobeinte kattedyrene som terroriserte de østlige grensetraktene, et sett med fordommer som fremdeles sitter i, den dag idag.

Gjennom oppveksten hadde hun en håndfull trofaste venner; en bue med tilhørende piler, hennes naturlige fart og smidighet, en sunn dose nysgjerrighet og en litt usunn forkjærlighet for ting som glitret.

 

En naturlig konsekvens av dette var at Namida utviklet et visst talent for å komme opp i problemer, for siden å komme seg ut av dem på stadig nye og kreative vis. Dette ledet henne igjen til å tro at hun kunne klare hva som helst, et godt stykke utenfor rimelighetens grenser.

Etter hvert som hun ble eldre, og hadde sett det meste av hjemlandet, bestemte hun seg for å forlate det, og se resten av verden. Hun kom riktignok ikke lenger enn til Cyrodiil før en god plan viste seg å være mindre god i praksis, noe som resulterte i begynnelsen på et fengselsopphold som kunne ha vart en stund.

På den tiden hun satt fengslet, rakk hun blant annet å komme på et gammelt ordtak om planer og denslags - "Det viktigste når man legger en god plan, er å huske hvor man har lagt den."

 

Med nyfunnen visdom og vissheten om at selv ikke hun var ufeilbarlig friskt i minne, fulgte hun med ut fra fengselet da en eller annen forvirret gamling og det stålbekledde følget hans åpnet en skjult passasje fra cellen hennes. Den forvirrede gamlingen viste seg å være selveste Keiseren, en skikkelse hun egentlig aldri hadde hatt noe forhold til før nå.

 

Hun hadde på følelsen at det ville komme til å forårsake forpliktelser og andre uhumskheter om hun gjorde som han ba henne om, men hun tok likevel med seg amuletten hun fikk. Hun skyldte ham da såpass, nå da hun igjen var fri og klar til å se resten av verden.

 

Det er riktignok ikke så lett å holde tankene fokusert på noe så mundant og kjedelig som å overbringe en amulett til en eller annen forvitret munk, når bare det å vandre langs veiene legger muligheter for nye rikdommer og underlige gjenstander åpne - Ingen ruiner forble urørte om Namida fant dem.

 

Etter å ha sett scenene som utspilte seg ved Kvatch, og lukket Porten, bestemte Namida seg for å fortsette med det hun holdt på med - Regnskapsmessig ville det sannsynligvis lønne seg, om hun skulle dømme fra alt det magiske utstyret hun hadde plukket med seg fra Oblivion. For ikke å snakke om den mystiske kulen som gav fra seg en konstant dur, og så ut som om den inneholdt en storm.

 

Mens hun først var her, hadde både den ene og den andre organisasjonen fattet interesse for hennes mange velutviklede talenter (for ikke å nevne at den mannlige delen av befolkningen fattet interesse for andre ting som var minst like velutviklede), og hun endte som en av de mange listige snikene i Thieves Guild. Etter en litt uheldig episode som involverte et dødsfall, en del skriking og mye blod, ble hun også innlemmet i The Dark Brotherhood, hvor hun fant seg til rette. Så til rette at hun faktisk steg helt til topps i organisasjonen, med tid og stunder.

 

Siden har hun fattet en viss interesse for magi, særlig den sorten som kommer godt med for tyver, snikmordere og andre av Namidas åndsfrender, og har følgelig meldt seg inn i Mages Guild i håpet om en mer strukturert og effektiv læring av nyere magi. Hun har omsider kjempet seg til å få adgang til Universitetet, og er strålende fornøyd med det.

 

Innimellom lyssky aktiviteter og magiske studier, er Nami' en frenetisk samler, særlig av rustninger. Hun så seg nødt til å kjøpe et hus (som riktignok trengte både oppussing og forbannelsesløfting før det kunne tas i bruk), og morer seg med å fylle det til randen med rustninger, våpen, antikviteter og snurrepipperier.

Hun deltar fremdeles i en endeløs jakt på de magiske kulene hun skal bruke som en del av en langsiktig plan som involverer mye hasardiøs magi og potensielle ødelagte rustninger. Namida priser seg lykkelig over at hun har god tid, men er også litt bekymret for at hun kommer til å bli like lenge i hver av provinsene - Hun risikerer jo å bli gammel før hun får sett alt.

[Sponis]

Calhenheri

 

Calhenheri er en Breton i 30 årene, han er en folkehelt og Grand Champion i arenaen i Imperial City, i tillegg har han rimelig gode kontakter i Mages Guild. Men Calhenheri har en heller dyster fortid, som mange av hans ihugga fans ikke vet om, og som han prøver å holde kjult. For en fire til fem år siden var Calhenheri langt ifra den han er i dag. En lusefattig arbeidsløs magiker som brukte meste parten av dagen sin på å vandre rundt i horestrøket i Imperial city, på jakt etter litt billig alkohol, og kanskje diverrse narkotika om han var heldig. Han bodde i en falleferdig brakke nede ved waterfront, der han også drev med litt magiske eksperiment, Calhenheri er nemlig en skikkelig hobbytrollmann.

 

En kveld da Calhenheri som vanlig var ute og vandret på jakt etter litt brennevin, fikk han øye på en ny oppstartet horesjappe, depresiv som han var, bestemte han seg for å drepe eigeren, stjele alt som var der, og selvfølgelig bange alle jentene. Han hadde jo ingeting å miste. Men dette skulle vise seg å ikke være så lurt likevel, idet han hadde drept eigeren av sjappa, stod det en Imperial vakt bak han, og Calhenheri stod der med en spritflaske i ene håden, og en blodig kniv i den andre. Han slapp alt han hadde i hendene og sprang for livet, han sprang hele til arenaen, og sprang inn for å gjemme seg. Nede i bloodworks, sprang han rett på en som kalte seg blademaster, og han ble lite glad. Stresset som Calhenheri var, takket han ja til å begynne som Pit Dog i arenaen, og her begynner eventyret.

 

Etter litt trening, viste det seg at han faktisk var en ganske god battlemage. Han var et magisk geni, og kunne mestre sine tryllekunster som få andre, og i tillegg kunne han slå fra seg med et sverd. Etter en stund i arenaen, hadde han steget til ranken bloodletter. Han hadde nettopp avsluttet en kamp og gikk sliten ned i bloodworks, til sine store forskrekkelse, stod en Imperial vakt der og ventet på han. Calhenheri fikk livstid for drapet på eigeren av horesjappa, og hele livet hans, som endelig hadde begynt å lyse opp, lå nå i ruiner. Men etter et par uker skjedde det noe som skulle forandre livet hans for alltid, selveste keiseren av riket stod plutselig i sellen hans, og av en eller annen grunn hjalp keiseren Calhenheri ut av fengselet, mot at han skulle levere en amulett til en fyr i Wenyon Priory, han kastet selvfølgelig amuletten i kloakken med en gang han var ute.

 

Senere har Calhenheri bare blitt større og større i arenaen, og i dag er han selveste Grand Champion i arenaen.