Blir metal diskriminert?

[Clarkson]

Det er veldig klare paraleller mellom metalen på 80-tallet, hvor det flommet over av gitarvirtuoser, og jazzen på 50- og 60-tallet hvor det er blitt meg fortalt at man hadde en lignende affære med saksofonister. Men, musikken endrer seg, og det er mye forskjellig som faller inn under både metal og jazz.

 

Det vil jeg påstå er en ganske drøy sammenligning, og jeg har helt alvorlig problemer med å se den samme paralellen. Jazz har aldri dreid seg om virtuositet, snarere tvert imot.

 

Tuller du? Vi har avklart at vi ikke snakker om Glenn Miller nå?

 

Hjelp meg her, hvor ligger likheten?

 

Likheten ligger i pretensisøs instrumental onani.

 

 

Kanskje du har rett angående samtidsmusikk, men det endrer ikke det faktum at den er pretensiøs til de grader. Bra den har gjort litt nytte for seg da, for det går jo ikke an å høre på den.

Og hva er så samtidsmusikk i din oppfatning? Noen eksempler?

 

Et lite lurespørsmål? Selve begrepet er jo så subjektivt som det kan bli. Det kan gjerne være Terje Rypdal, men du vet sikkert utmerket at det ikke er han jeg tenker på. Skal vi diskutere musikk eller gjøre retoriske krumspring?

[lubo.carson]

Musikken du hører på er ikke årsaken til livet du lever; det er snarere slik at livet du lever definerer musikken du hører på. Våger jeg å påstå.

 

Nei, det stemmer i hvert fall ikke med meg. Den musikken som først begynte å kommunisere til meg fikk meg til å plukke opp instrumenter og lære meg å spille, og det definerte livet mitt for en lang periode som igjen er årsaken til at en betydelig del av livet mitt har blitt som det har blitt.

Men den musikken du liker, liker du fordi du skjønner den. Iallefall slik med meg, selvsagt er det en dose musikk jeg hekter meg på fordi det fenger meg, uten at jeg har fått med meg tekst, lyd-stil eller uttrykk. Men jeg er ikke en endra person fordi jeg etter mye indie-pop og 90s-rock begynte å like Kanye West etter 808s & heartbreak. Joa. Jeg er nok det på en måte. Took points.

[Frohman]

]Likheten ligger i pretensisøs instrumental onani.

Du må se det hele i perspektiv. Jazzen på slutten av 40-tallet oppsto som en reaksjon på swingeraen. Det var veldig mange dyktige musikere som ble satt inn i blåserekka på et storband og deres mulighet til personlig uttrykk var veldig undertrykt. Når man begynte å bryte med denne ideen oppsto det flere former for musikk. Noen var basert på improvisasjon og friere rammer enn hva man hadde hatt i storbandene, for eksempel bebop og frijazz. Andre hadde mer tydelig låtstruktur, som for eksempel cool jazz.

 

At noen spiller raskt, som man gjerne gjorde i bebopen, har ingen automatisk sammenheng med virtuositet å gjøre. Virtuositet handler om å spille for å imponere, og kun derfor. Bebopen hadde ingenting med dette å gjøre, men snarere oppsto sjangeren som en protest blant dyktige musikere som ønsket å uttrykke egne komposisjoner på et mer personlig nivå.

 

Utgangspunktet for denne diskusjonen var vel at noen mente at metallkomponister ønsket å presse så mange noter inn overalt og prøve å skape musikk ut av dette, hvorpå du trekker jazz inn. Hvis du har hørt en jazz-saksofonist spille vil du høre at han lager like mye "rom" som han spiller toner. På et rent instrumentalteknisk nivå er man som blåser nødt til å ta pauser for å trekke pusten. Deretter skaper man frasering. Dette er et veldig typisk virkemiddel mange jazzartister bruker for å la det de akkurat "sa" eller "fortalte" til publikum synke inn. Verken improvisasjon eller dette virkemiddelet er typisk for virtuositetstradisjonen. Det var vel Dizzie Gillespie som sa til unge Steve Bailey "Hvis du lager litt luft mellom tonene, kan det hende at noe musikk faller ut imellom."

 

Jeg liker ikke å lytte til og spille jazz fordi jeg føler det gir meg en opphøyd intellektuell stilling i musikksammenheng, men fordi jeg elsker å fange hva som foregår i øyeblikket, lytte til hva andre fanger og hva vi/de skaper sammen. Improv mener jeg er den råeste måten man kan blotte sine egne følelser på.

 

Men dette er vel akkurat den "pretensiøsiteten" du snakker om, eller hva?

 

Et lite lurespørsmål? Selve begrepet er jo så subjektivt som det kan bli. Det kan gjerne være Terje Rypdal, men du vet sikkert utmerket at det ikke er han jeg tenker på. Skal vi diskutere musikk eller gjøre retoriske krumspring?

Det er jo ikke subjektivt? Samtidsmusikk er vel stort sett all klassisk og orkestral musikk laget etter århundreskiftet på 1800/1900-tallet, selvfølgelig med unntak. Charles Ives og Eric Satie er vel gode eksempler på tidlige samtidskomponister.

 

Jeg ønsket i uansett bare et musikkeksempel fra deg, og ikke noe mer.

[Proxymate]

Det er jo ikke subjektivt? Samtidsmusikk er vel stort sett all klassisk og orkestral musikk laget etter århundreskiftet på 1800/1900-tallet.

 

Du har nok bomma litt der. Alle ender er fugler, men ikke alle fugler er ender. I dette tilfellet er ikke en gang alle endene fugler.

[Frohman]

Det er jo ikke subjektivt? Samtidsmusikk er vel stort sett all klassisk og orkestral musikk laget etter århundreskiftet på 1800/1900-tallet.

 

Du har nok bomma litt der. Alle ender er fugler, men ikke alle fugler er ender. I dette tilfellet er ikke en gang alle endene fugler.

Grovt sett. Jeg er klar over at den romantiske tradisjonen er brakt videre igjennom f.eks. filmmusikk, men det er irrelevant. Jeg ønsker kun å få et eksempel på hva han mener er samtidsmusikk.

[Clarkson]

Erik Satie opplever jeg som en impresjonist som Debussy, slik du definerer samtidsmusikk må det inkludere samtlige komponister innen samtlige sjangre, til og med heavy metal. Det er forøvrig subjektivt hva jeg mener, og hvis du tar deg bryet med å lese hva jeg skriver så skriver jeg ikke samtidsmusikk generelt, men samtidsmusikk på sitt mest narsissistiske.

 

Du har og en merkelig forståelse av begrepet virtuos, som bare betyr en som mestrer sitt instrument på en eksepsjonell måte, dette er betyr ikke at vedkommende nødvendigvis spiller fort, selv om hun eller han sikkert kan det og, og det er ikke et begrep som kan tolkes subjektivt i større grad. Noen virtuoser spiller kanskje bare for å imponere, men jeg tviler på at de fleste kaster bort talent og hardt arbeid på sirkusoppvisninger.

 

Når det gjelder improvisasjon er jeg ikke uenig med deg, jeg improviserer alltid selv når jeg spiller solo, ikke alltid like vellykket, ofte spiller jeg bare en rekke innøvde fraser, noen ganger tryner jeg skikkelig, men når det er vellykket gir deg meg en nærmest overnaturlig opplevelse og jeg spiller uten å tenke, om jeg blotter mine følelser vet jeg ikke, men musikken kommer fra et dypere sted enn vanlig.

 

Men, hvorfor tror du at bare jazzen er slik? Det er ikke vanskelig å høre forskjell på ekte improvisasjon og en rekke innøvde fraser heller, i hvert fall ikke for en musiker, og det meste jeg har hørt av jazz er nettopp en rekke innøvde fraser spilt i forskjellige rekkefølge og med variasjoner. Det er improvisasjon per definisjon, men det er ikke 'skapt i øyeblikket' mer enn en noe du har bygget med legoklosser, det er bare pretensiøst og kjedelig. Nå finnes det selvfølgelig unntak, og jeg vet ikke hva du hører på, men hvis du mener jazzen generelt skaper noe i øyeblikket er du nok en smule pretensiøs er jeg redd. Jeg hører mye mer ekte improvisasjon i andre musikkformer.

Endret 31. august 2011 av Clarkson

[Aryvandaar]

 

 

En liten morsom historie: Når jeg begynte på videregående i høst, ble jeg fort kjent med en annen gutt.. Vi ble veldig gode venner etterhvert, men en gang i høst kom moren til gutten inn på rommet hans og samtalen mellom de gikk sånn:

Mor: Du kjenner han Jon (meg!), ikke sant?

Mikkel: Ja!

Mor: Vel, han må du holde deg unna!

Mikkel: Hvorfor det?

Mor: Han er vist en satanist fordi han hører på et satanistisk band kalt Iron Maiden.

 

Her ser du ett tydelig eksempel på fordommene mot metal. Bare fordi jeg hører på Iron Maiden, så skal jeg være en satanist! Vel, jeg kan trygt si dere at jeg er langt fra noen satanist, selv om jeg hører på Iron Maiden

 

Å nåde, hahahaha. :!:

 

Det er desverre inget nytt at folk ser bare på overflaten, og det er heller inget nytt at folk dømmer andre pga spesielle interesser. Jeg ble ganske irritert over dette før, og jeg prøvde å forklare ting på en vennlig møte, men jeg ble ganske lei, for å si det sånn. Hvis folk er så tykke i hodet at de ikke klarer å analysere ting ordentlig, og at de hele tiden skal anta ting uten fakta, vel da kan de holde seg vekk. Jeg ignorer slike folk, jeg har ikke lyst til å overbevise idioter om ting de ikke vil forstå.

Endret 28. oktober 2011 av Narimasu