Test: iPod Video (20 GB)

[Lolcat2016]

Introduksjon

I oktober ifjor ble 5. generasjon iPod med støtte for video-avspilling lansert. Spilleren kom i to størrelser (30 og 60 GB) og har etterhvert erstattet forrige generasjon iPod photo. Siden jeg bruker iPod primært til musikklytting, utgjorde ikke video-støtten noe stort trekkplaster for meg, selv om det kunne være kjekt å kunne se filmtrailere i ny og ne. I denne testen vil jeg derfor fokusere mest på lydkvaliteten og bruk av iPod’en som lydformidler.

 

Førsteinntrykk

Det første jeg legger merke til i forhold til iPod photo (20 GB), er den mindre innpakningen som er omtrent halvparten så tykk som tidligere. Det viser seg at USB-laderen ikke lenger leveres som standard med de nye spillerne og må kjøpes separat. Har du god tilgang til en PC, så burde ikke mangelen på en lader utgjøre noe stort problem, men den kan være kjekt å ha med seg dersom man er ute på lengre reiser.

 

Esken inneholder forøvrig følgende:

 

* Ørepropper

* CD-plate med iTunes og iPod-drivere

* USB kabel

* Et tynt plastikk/gummi-etui for iPod’en

 

Gummi-etuiet gir en litt ’billig’-følelse, og har en begrenset nytteverdi da man ikke kan benytte iPod’en mens etuiet er på. Ønsker man seg et mer brukervennlig etui må man igjen se seg om blant de mange tilleggsproduktene som finnes til iPod.

 

[uSB-laderen og og Koss-hodetelefonene følger ikke med som standard.]

 

Utseende

I forhold til min forrige iPod photo-modell er iPod video først og fremst tynnere.Den virker også en smule lettere, til tross for at denne modellen har en større disk på 30 GB. Ved første øyekast kan det også se ut som denne modellen er litt bredere, men det skyldes nok den litt større skjermen (som har økt fra 2” til 2.5”) og det litt mindre styrehjulet.

 

Ellers er utseendet ganske likt som før, bortsett fra at LCD-skjermen og fronten er beskyttet av et tynt gjennomsiktlig lag med plastikk, og bortsett fra at hodetelefonuttaket er flyttet fra midten til høyre kant.

 

Konstruksjonsmessig gir iPoden et solid inntrykk. Selv om styrehjulet og deler av fronten er laget av plastikk, sitter man ikke igjen med følelsen av at dette er et billig plastikkprodukt. iPoden tåler også mer enn den elegante utførelsen kanskje skulle tilsi: Begge mine tidligere iPoder har vært utsatt for ufrivillige falltester mot hardt gulv, noe som de besto med glans. Nå har jeg naturligvis ikke utsatt den nye iPoden for slike tester med hensikt, men hvis konstruksjonen følger samme lest som før, burde siste generasjon iPod også være relativt ’støtsikker’.

 

Installasjon

Installasjonen er rimelig simpel, selv for de mindre datakyndige:

 

Man laster ned siste versjon av iPod-driveren og oppgraderer firmwaren om nødvendig. Denne prosessen er mer eller mindre automatisk, og man trenger bare å svare på noen enkle spørsmål.

 

Deretter installerer man iTunes, som lar deg overføre musikk, bilder eller videofiler fra datamaskinen til iPod’en via den vedlagte USB-kabelen. Programmet holder ikke bare styr på filene, men lar deg også laste ned musikk fra Apples Music Store. Man kan også rippe egne CD-plater via iTunes og overføre musikken til iPoden. I praksis fungerer denne løsningen meget bra, og den tette integrasjonen mellom maskinvare (iPod), software (musikk, bilder, etc.) og tjenester (Music Store, ripping, osv.) gjør ting mer brukervennlig og strømlinjeformet.

 

Både driverne og iTunes følger med på CD-platen naturligvis, men jeg foretrekker uansett å laste ned siste versjon fra nettet. Da slipper man en ekstra runde med oppdateringer dersom det har kommet nyere versjoner.

 

Dersom man ønsker å flytte musikk fra iPoden tilbake til PC så har man et lite problem, siden iTunes ikke støtter dette (dette var visstnok støttet i tidligere versjoner, men ble fjernet, antakeligvis etter press fra plateindustrien...). Kjøper man f.eks. en ny iPod, kan det jo være kjekt å kunne arkivere musikken først. Man kan riktignok overføre filene ’rått’ ved å overføre filene utenom iTunes, men da ender man opp med uorganiserte og kryptiske filnavn. En av de bedre programmene som fikser denne biffen er Anapod CopyGear fra Red Chair Software. Programmet lar deg overføre filene tilbake til PC på en langt mer oversiktlig og organisert måte.

 

Bruk

Bruksmessig er iPod video ganske lik sine forgjengere: Man bruker styrehjulet til å navigere i menyene eller listene. De grunnleggende avspillingsknappene (pause, neste/forrige sang) og menyknappen er plassert på selve hjulet. Valg foretas også ved å trykke på knappen i midten av hjulet.

 

Det nye hjulet virker litt mer sensitivt enn tidligere: Skrollingen er nemlig sensorbasert (ikke trykkbasert), og når man skal skrolle nedover presser man lett på hjulet og drar fingeren i en sirkelbevegelse med klokken (og vice versa). Til å begynne med var det litt uvant med den høyere sensitiviteten, som medførte at jeg skrollet litt for langt enkelte ganger (omtrent som når du bruker for høy pekerhastighet i Windows), men det er nok bare en tilvenningssak.

 

På min forrige modell kunne jeg ikke skrolle hvis jeg hadde på meg tynne hansker om vinteren. Nå er det altså mulig å få til på grunn av den høyere følsomheten, selv om det er litt kronglete innimellom.

 

Programmene i selve iPoden er stort sett de samme som før, med visse unntak: Det er nå lagt inn en verdensklokke som lar deg se tiden i en rekke valgfrie byer. I tillegg har iPoden fått en stoppeklokke og en skjermlås. Ingen kjempenyheter akkurat, men disse små programmene kan allikevel være hendige.

 

Generelt sett liker jeg måten iPod’en er designet på i forhold til brukervennlighet: Designerne har forsøkt å unngå for mange knapper, samtidig som at de har holdt linjene rene og elegante. Enkelte ganger skulle jeg allikevel ønske at det var en separat volumknapp, slik at man slapp å navigere i menyer dersom man plutselig får behov for å senke eller heve volumet. Dette problemet kan løses indirekte ved å kjøpe en fjernkontroll eller en separat kontrollenhet, men en integrert og diskret volumkontroll hadde ikke vært å forakte.

 

Dersom man har behov for å flytte større mengder med datafiler, så kommer iPoden godt med siden den har forholdsvis bra med lagringsplass samtidig som at den lett kan brukes som en USB-lagringsenhet. I motsetning til en Creative Zen som jeg hadde for noen år tilbake, trenger jeg ikke å installere spesiell programvare for å overføre filer. Man bare plugger USB-kabelen til PC’en som så gjenkjenner iPoden som en ordinær lagringsenhet.

 

Lydkvalitet

Dette er et aspekt som det sjeldent legges mye vekt på i omtaler av iPod-spillere, til tross for at lydkvaliteten er en av iPodens sterkeste sider. Siden jeg betrakter meg selv som litt audiofil har dette en viss betydning for meg.

 

Det er tre hovedfaktorer som spiller inn på lydkvaliteten:

 

* Kildematerialet, dvs. den tekniske kvaliteten på musikk-filen

* DAC’en, utgangskretsløpet og kvaliteten på hodetelefonutgangen

* Kvaliteten på hodetelefonene

 

En vurdering av iPodens lydkvalitet vil være basert på disse faktorene. En kan også nevne bakgrunnsstøy (fra omgivelsene), som er en mer eller mindre konstant faktor ved bruk av åpne hodetelefoner.

 

Min første MP3-spiller var en Creative Zen, som skuffet på flere områder, deriblant lydkvalitet. Lyden var altfor tilbakelent, mørk og slørete. Det tok derfor ikke lang tid før jeg byttet den ut med en iPod mini, som var overraskende bra lydmessig. De andre iPodene jeg har hatt i etterkant har opprettholdt den samme lydstandarden.

 

Å bruke de vedlagte øreproppene er som å kjøpe en Ferrari med 50 hesters motor. Koss Porta Pro var derfor et naturlig valg med tanke på hvor forbausende bra de spiller til prisen (som varierer mellom ca. 300-500 kr). Dessuten er de forholdsvis komfortable og kompakte. Etter å ha eid og testet ut en rekke hodetelefoner opp igjennom årene, har jeg til gode å finne et sett til under 500 kr. som kan levere like bra lydkvalitet. Noen vil kanskje sverge til Sennheisers PX100 (som er mer komfortable), men personlig foretrekker jeg lydbildet til Porta Pro.

 

Lyden som iPoden leverer i kombinasjon med Porta Pro kan karakteriseres som luftig og distinkt, med en klar diskant og et passe fremoverlent lydbilde. Da forutsetter jeg at man bruker forholdsvis høy bitrate, ellers vil mye av denne luftigheten forsvinne, særlig ved lytting på akustisk musikk. Her må man som regel opp i 256 Kb/s (eller noenlunde tilsvarende variabel bitrate) med AAC eller MP3 for å få til ’transparent’ lyd (jeg har inntrykk av at AAC leverer litt bedre lyd ved samme bitrate i forhold til MP3, særlig i de høyere frekvensnivåene). Ulempen er naturligvis at slike filer tar dobbelt så mye plass sammenlignet med filer med ’standard’ bitrate på 128 Kb/s, men prioriterer man bedre lyd så burde dette være et lett valg. iPod video bruker forøvrig en DAC fra anerkjente Wolfson (produserer DAC’er for dyrere, stasjonære CD/DVD-spillere), som nok skal ha litt av æren for at lyden blir såpass åpen og detaljert.

 

En kan ikke forvente så veldig bra bassgjengivelse av en slik åpen konstruksjon (i motsetning til lukkede hodetelefoner), men PortaPro har rimelig god kontroll, selv om bassen ikke går særlig dypt (dersom bassen blir litt for slapp, kan man få litt ekstra bass ved å velge Bass Booster i iPods equalizer-meny. Men denne må brukes med fornuft, ellers kan du få uønskede forvrengninger i lyden).

 

Man kan presse ut enda mer lydkvalitet ved å gå opp noen prisklasser og satse på hodetelefoner som f.eks. Sennheiser HD600 (som gir et enda mer detaljert og kontrollert lydbilde, men som egentlig er beregnet på dyrere, stasjonære anlegg), men personlig synes jeg at PortaPro gir mer enn bra nok lyd for mobilt bruk. En bør være klar over at selv om HD600 i utgangspunktet er bedre, så stiller de også høyere krav til lydutgangen til iPoden (de er mer tungdrevne), og skulle uhellet være ute så er det mer kostbart å erstatte en HD600 enn en langt rimeligere PortaPro. De er dessuten ikke like kompakte som PortaPro, og portabilitet er jo viktig når man er ute på farten.

 

Billedkvalitet

Selv om iPoden har kapasitet til å vise TV-episoder og filmer, har dette av praktiske grunner ikke vært noe stort trekkplaster for meg. Jeg har så langt nøyd med meg å se filmtrailere på iPoden, noe som har fungert greit nok. Kvaliteten på disse trailerne varierer en del, avhengig av enkodingen og alderen på kildematerialet. Men på mer forseggjorte trailere (som f.eks. Peter Jacksons King Kong) er billedkvaliteten relativt bra, uten for mange forstyrrende artifakter i bildet. iPoden har forøvrig en liten kjekk finesse som gjør at den husker hvor du stoppet videoklippet sist gang. Når du så vender tilbake vil avspillingen starte der du slapp.

 

Selve skjermen er forbedret i forhold til eldre modeller: Den er større og har subjektivt sett større kontrast. Svartnivået er forholdsvis bra, selv om man ikke kan stille inn lysnivået. Sett i forhold til Dells PDA-toppmodell, X51v, har iPod-skjermen mindre reflekser og bedre innsynsvinkel. Jeg har ikke hatt mulighet til å foreta en direkte sammenligning med PSP-skjermen, men det jeg har sett så langt tyder på at iPod-skjermen er minst like bra.

 

Oppløsningen på skjermen er 320 x 240 piksler. Apple har altså ikke valgt å satse på et bredformat med høyere oppløsning i likhet med f.eks. PSP, som jeg synes hadde vært mer egnet for en enhet med videostøtte. På den annen side har Apple tilsynelatende valgt å prioritere lyddelen og bevart den tradisjonelle iPod-utformingen istedetfor å satse på en ny layout (som en bredformat-skjerm ville medføre). Kanskje et nytt design orientert rundt en widescreen-skjerm vil være aktuelt i neste generasjon iPod?

 

Ifølge Apples egen hjemmeside, støtter iPod video H.264, MPEG-4 og Quicktime med opptil 30 bilder/sek og med begrensede oppløsninger. Dersom man har videoklipp i andre formater må disse konverteres til et støttet format først. Jeg har ikke hatt anledning til å prøve dette ut selv, men iTunes kan konvertere videoklipp (i format den gjenkjenner) dersom man ikke har et separat video-konverteringsprogram. Kjøper man en TV-kabel kan man også vise videoklipp på en TV-skjerm, men jeg tror kvaliteten vil være tvilsom på grunn av den heller begrensede oppløsningen til iPod.

 

[bildet (som ble tatt under vanskelige lysforhold) yter dessverre iPod-skjermen lite rettferdighet. En får nesten inntrykk av at Dell-skjermen er bedre, selv om det faktisk er stikk motsatt.]

 

Konklusjon

Dersom man har en iPod photo fra før, og ikke ser noe stort behov for video-støtte, er det fra et praktisk standpunkt kanskje ikke verdt å betale nærmere 2800 kr. for en iPod video (20 GB. 60 GB-modellen koster omtrent 1000 kr mer). For bortsett fra videodelen er forskjellene fundamentalt sett ganske små.

 

Jeg valgte imidlertid å kjøpe en iPod video fordi jeg trengte litt mer plass og fordi video-støtten virket som en kjekk gimmick. Har man ikke en MP3-spiller fra før av, og ser etter en spiller med litt større kapasitet, er iPod video absolutt et aktuelt valg, selv om video-delen ikke skulle være av større interesse. Spilleren selges til en konkurransedyktig pris, og man får en spiller som er brukervennlig og attraktiv å se på (for de som synes dette er vesentlig).

 

På grunn av den gode lydkvaliteten vil jeg spesielt anbefale spilleren til de som er litt kravstore med hensyn på lydgjengivelse. Da bør man naturligvis også unngå å bruke de vedlagte øreproppene, og heller satse på hodetelefoner av relativt god kvalitet.

 

Pluss:

+ Meget bra lydkvalitet (forutsetter at musikken er av bra teknisk kvalitet og bruk av gode hodetelefoner)

+ Bra skjerm (god kontrast, lite reflekser og bra innsynsvinkel)

+ Brukervennlighet (enkel i bruk, strømlinjeformet programvare)

+ Forbedret batterikapasitet i forhold til forrige generasjon (ca. 10-15 timer)

 

Minus:

- Lite ekstrautstyr

- Ikke widescreen

- Tungvint å backe opp fra iPod til PC (tilleggsprogrammer er nødvendig)

 

[EDIT: Glemte et punkt i konklusjonen]

Endret 2. mars 2008 av hal9k

[McMuffin]

Nyttig guide *thumbup*