Søke erstating fra skole eller komune?

[runela]

Hva syns dere? Har en liten historie og fortelle, håper noen tar seg bry med og lese teksten. Trenger og få det ut og få litt andre synspunkt!

 

Begynte da jeg var liten og jeg plagdes mye på skolen med skolearbeidet. Jeg lerte ikke og leste og skrive noe spesielt før nesten 1 år etter alle andre. Men jeg var veldi pliktoppfyldene alikavell så jeg bare jobba og jobba for jeg måtte jo liksom gjøre det jeg skulle følte jeg. Har altid vært veldi redd for og få kjeft osv. Så jeg jobba og jobba. Var det i 4 eller 5 klasse da ble jeg sendt på et ILK kusj der jeg skulle lære gramatikk og utvikle lesingen og skrivingen min og der skulle de sjekke om jeg eventuelt hadde dysleksi. Men da jeg var ferdig der sa læreren jeg hadde at han sa det var på grensa. Men han trodde ikke det var behov for og sende meg til test hos PPT. Jeg fortsatte bare som normalt og det ble bare tyngre og tyngre. Men jeg jobba så hardt som jeg bare kunne. Jeg var aldri ute nesten i lag med venner osv. For jeg satt somregel fra jeg kom hjem kl. halv 4 til jeg skulle spise middag i 5 tiden og så jobba jeg igjen til kl. 8 - 9 tiden om kvelden. Så jeg fikk oki resultater på prøvene. Fikk somregel aldri over 4 men det var liksom slik sa lærerne at en med dysleksi kunne ikke få 4 den ville ha mye lavere karakterer og slikt. Etter hvært da jeg kom i en 8 klasse da måtte mamma begynne og lese leksene til meg. Jeg greide ikke lengre og sitte i timesvis og stamme meg i gjennom teksten. Jeg brukte sikkert 4 timer på og øve på 5 sider samfunsfag og da leste jeg kanskje bare gjennom der noen få ganger. Jeg brute gjennomsnittelig rundt om 1 time på 5 sider. Men jeg jobba og jobba. Måtte jo få karaterer. Men jeg spurte stadig vekk om jeg kunne få bruke pc på prøver osv. for jeg merka at jeg fikk 1 karater omentrent bedre når jeg skrev på pc, for jeg hadde så mye skrivefeil. I 10 klasse hadde jeg mellom 140 - 180 skrivefeil på 2 til 3 sider. Men uansett hva jeg sa nektet de og sende meg på testing. Så jeg sluttet grunnskolen med middels karakterer og ble betegnet som lat av lærerne siden jeg bare fikk 3 eller 4 på de fleste prøver.

 

Da jeg kom på vidre gående skole så kom plutselig en dag en lærer bortover til meg. Han hadde jeg faktsik i et yrkesrettet fag, han spurte meg om jeg hadd dysleksi. Jeg svarte jo selfølgelig nei. Så spurte han om jeg var sikker og om jeg hadde blit testa. For han så så mange feil og at jeg hadde forstått flere av oppgavene feil på en prøve og at når jeg leste høyt i klassen bommet jeg ofte på ordene og han måtte rette dem opp for meg. Men det trodde jeg var normalt. Sånn hadde det altid vært. Så han ville sende meg til testing. Han tok kontakt med min norsk lærer på VGS og hun var enig med han. Hun hadde og grublet på om jeg hadde dysleksi men hadde ikke kommet så langt at hun ville spøre. Jeg ble sendt til testing etter en gangske lang stund etter de fikk mistanke. Da jeg endelig fikk komme på testing. Sa de på PPT at det ikke var noen tvil en gang. Jeg hadde dysleksi i sterkeste grad og jeg skulle vært der for lenge siden sa de og fått masse hjelp. Hvordan kan noe slikt skje? Jeg fikk ikje noen hjelpe middler rett før jeg begynte på VK1 og var 17 år. Hvordan kan noe slikt skje? Jeg har jo møstet enormt med lærdom osv.

 

Kan mann på noen måte søke erstattning på grunn av noe sånt?

 

I dag har jeg dåtti av lasset. Jeg går hjemme og trør. På VK1 greide jeg ikke lengre og henge med for at jeg hadde mistet så mye av skolegangen serlig på grundkurs. Ikke bare for at jeg har dysleksi men for noen ting til. Men det med dysleksien og at jeg ikke har fått hjelp tidligere har jo gjort at jeg har mistet på en måte mange skolår.

 

Så burde jeg gå vidre med dene saken?

 

Eller burde jeg bare legge meg langflat og være tapern her som jeg har blit behandlet som hele tiden?

 

I dag går jeg ikke på skole siden jeg sluttet VK1 for jeg bodde borte og fikk bare stryk omentrent i alle fag for at jeg mistet så mye tidligere. Så da sluttet jeg lik så godt og dro hjem igjen. Skal til og begynne på samme grundkurs som jeg gikk for nesten 2 år siden. Bare for og prøve og komme igjennom det. Men har begynt og miste motet.

 

Hva syns dere jeg burde gjøre?

[Plomma2]

Gah, skippa et avsnitt, sorry.

Glem det.

Endret 27. mars 2006 av Plomma2

[LarsP]

Trist historie, men det virker ikke som du har gjort så mye for å hjelpe på situasjonen du heller. 140 - 180 skrivefeil er 100-140 over grensa til at du selv burde se varsellampen.

 

Jeg tror ikke det er stort mer å gjøre enn å bite tennene sammen og gjøre ditt beste på GK.

 

Lykke til.

[runela]

Trist historie, men det virker ikke som du har gjort så mye for å hjelpe på situasjonen du heller. 140 - 180 skrivefeil er 100-140 over grensa til at du selv burde se varsellampen.

 

Jeg tror ikke det er stort mer å gjøre enn å bite tennene sammen og gjøre ditt beste på GK.

 

Lykke til.

5818970[/snapback]

 

Jeg prøvde og få hjelp men ble aldri hørt. Menmen det er slik her i værden at når mann prøve og prøver og du igjen og igjen hører at det ikke er noen vits og at det ikke var noe og bekymre seg over. Så trodde jeg jo selv ikke at jeg hadde dysleksi.

[AKIRAx77]

JA!

 

Men jeg er usikker på om staten har noe organ for å betale ut den form for erstattning. Pluss at du nå er i en alder hvor skaden er gjort.

 

Selv er jeg 29 år gammel og dyslektiker. Måten du beskriver din opplevelse på skolen er slik min far hadde det. Han ble stemplet som dum og lat og kan den dag idag ikke skrive skikkelig. Da snakker vi om skolesystemet i Norge anno 50 tallet.

 

Da min søster på slutten av 70 tallet og jeg i 1984 skulle begynne på skolen gikk min far HARDT ut og krevde at jeg fikk spesial undervisning. Min søster er ikke så hardt rammet men jeg var det. Så jeg har fra dag 1 i 1984 hatt spesial oppfølging fra skolen og PPT.

 

Så hvis din skole har i 10 år oversett ett åpenbart tilfelle av Dysleksi så er det rett og slett hårreisende og et signal om at lærerne på den skolen er totalt inkompente.

 

Du bør legge din sak frem for en advokat og få han til å skisse opp ett dokument som du kan ta videre med kommunen. Men som sagt, jeg er usikker på hva slags form for erstattning du kan ha krav på. Det kan hende alt de kan gi deg er gratis utdannelse. Men da må jo du også kunne ta til deg det de kan lære bort. Og du er nå i en alder hvor skaden på en måte er gjort. Vi er som svamper når vi er barn og lærer så fort og så lett. Men når vi kommer opp i tyve årene er det ikke så lett å lære slik fundamental kunnskap.

 

For meg i mitt liv har dysleksien vært en liten hindring. Jeg driver mitt eget firma nå og jobber mot reklamebransjen og media hus som designer. Jeg har aldri fått meg artium fordi jeg strøyk i noen fag (tysk, bedøk) og jeg har aldri forstått hvordan gramatikk funker. De to språkene jeg kan, Norsk og Engelsk har jeg lært på gehør. Jeg vet ikke hvordan en settning bygges opp, men jeg vet når den høres riktig ut.

 

Så alt er ikke tapt og livet ditt er ikke dømt til undergang, men jeg tror du har en kamp forran deg med å vinne frem. Det som har skjedd deg SKAL ikke i det moderne Norge skje. Det er ditt viktigste anke punkt.

 

Når du endag får barn selv, så vit at Dysleksi er arvelig. Når de begnner på skolen så KREV at de testes og får spesial oppfølging fra dag 1!! Det er det beste du kan gjøre for dem og de vil takke deg for det når de blir voksne.

 

Men det er ett spørsmål som dukker opp. Hva har foreldrene dine gjort? Det er som regel de som er den store pågangsdriver for å få en skole til å gjøre noe. Selv om skolen er de som kan gjøre noe med dysleksien, så er det foreldrene som må kjempe på vegne av barna.

 

AKIRA

Endret 27. mars 2006 av AKIRAx24

[darkness|]

Broren min hadde samme problem. Foreldrene mine sa fra dag 1 at det var noe galt, og at han burde bli sjekket for dysleksi/lese/skrivevansker. Han kom vel helt opp i et sted mellom 7. 9.klasse før skolen endeling fant ut at _de_ skulle få kjørt noen tester. Heldigvis sliter han ikke med samme problemet som deg. Han kom seg igjennom både ungdomskole og VGS og er i dag i full jobb. Men han hadde nok kunnet sluppet unna mye skriking og kjemping hver gang leksene skulle gjøres hjemme, hadde skolen bare hørt på foreldrene mine.

[Propaganda]

Du har min fulle sympati, dette må føles jævla urettferdig.

 

Lars-P har vel kanskje rett, der i værtfall ikke lett å slåss mot skolevesenet eller kommunen i en sånn sak. Spørsmålet er om du har penger til det, og uansett så må du nok belage deg på å vente flere år før det eventuellt kanskje begynner å skje no. Venter fortsatt på at saken min hos pasientskade folka skal ta opp saken min, og det er 2 år siden jeg søkte erstatning. Har også hatt sak mot kommunen, eller har sak gående, og det har tatt like lang tid, og har ikke hørt ett pip.

 

Jeg ville ha forhørt meg med en advokat hvis det er mulig, da dette er en ganske alvorlig sak, og jeg mener bestemt at jeg hørt om saker før der skolevesenet osv har fått seg en smekk på fingra. Hvis du ikke får no erstatning, så har du værtfall kanskje hjulpet noen andre barn med dysleksi i fremtiden, og det betyr jo ganske mye det også.

[Aleks_r]

Oi, samme problem som jeg opplevde. Problemet mitt er av matematisk art, derfor kom det vel ikke så godt frem som dysleksi gjør, ettersom det ikke er like kjent heller. Lærerene ble jo sinte på meg og trodde jeg var dum når jeg slet med å lære meg gangetabellen. Her har staten noe å ta tak i! Dette sliter jeg med: Dyskalkuli. Det ble ikke oppdaget før jeg var begynt på GK1, og da var det for sent allerede.

[Ulkesh]

Jeg har stor sympati for trådstarter, jeg er/var selv plaget med et mindre problem innen uttale av 2 bokstaver. Jeg ble tvunget til å møte hos logoped i en alder av 9 år, og dette varte omlag 6 måneder før jeg ble "friskmeldt". Her var det ikke snakk om at dette skulle få lov til å fortsette.

 

Jeg har gått i klasse med personer med MBD, som fra og med 7.de klasse leverte alle sine tentamner og eksamner på data, med 6 timers prøvetid via legeattest.

 

Ditt tilfelle er et grovt overtramp av de rettighetene du skal ha krav på, og brudd på den personlige oppfølgingen det norske skolesystemet SKAL tilby enhver.

 

Du har meget å hente ved å forfølge dette videre.

Endret 27. mars 2006 av Ulkesh

[Stoop kid]

Som en nevnte tidligere her: Ta en prat med en erfaren advokat. De kan fort fortelle om du har en sjanse til å få noe penger ut av dette. Tror ikke den gjennomsnittlige forumbrukeren har svaret på det.

[FpsStu]

Det er utrolig leit å høre historier som din, men mange finner ikke ut at de er dysletikere før ungdomsskolen-VGS.

Beklager at jeg er ufølsom, men det er lite vits å leke amerikanere, og saksøke alle for alt dritt de har gjort.

[runela]

Men det er ett spørsmål som dukker opp. Hva har foreldrene dine gjort? Det er som regel de som er den store pågangsdriver for å få en skole til å gjøre noe. Selv om skolen er de som kan gjøre noe med dysleksien, så er det foreldrene som må kjempe på vegne av barna.

 

Mamma bebreider seg selv i dag for at hun ikke merka det tidligere, men etter min mening er det ikke hennes feil. Det er greit at hun skal følge med i min utvikling. Men jeg var hennes første barn og er det ikke lærerne her som skal være utannet til og se slike ting? Mamma forsto det etter kvært og prøvde og hjelpe i 8-9 klasse men uten resultat.

 

Men jeg tenker på om jeg skal gå videre med saken ikke bare for at jeg skal kreve noe til meg selv men for og gå fram med et eksempel at mann ikke bare skal gota slike ting. Jeg synes dette er for dårlig og på min skole er ikke jeg første som har blitt dytta bort Skolesystemet er generelt for dårlig i norge.

[AKIRAx77]

Ja, det er viktig at du går videre. Du får bare ikke legge fokus på pengene men heller kreve din utdannelse. Om du får 500 000 eller 5 år med gratis skole bør være ett fett for deg så lenge du vinner frem med kravet.

 

NB: Jeg fikk lov til å bruke min egen PC på tentamner og eksamner på min vgs. Dette var i 1993 til 1996. Det sparte jeg UENDELIG mye tid på da jeg slapp å kladde og føre inn. Så rart om du ikke fikk det.

 

AKIRA

Endret 28. mars 2006 av AKIRAx24

[darkness|]

Det som er viktig er at det ikke skjer igjen. Derfor er det bra om trådstarter får dette frem i lyset/sørger for at skole/lærere får en smekk.

[Intimvask]

Beklager at jeg er ufølsom, men det er lite vits å leke amerikanere, og saksøke alle for alt dritt de har gjort.

5824028[/snapback]

 

Altså, jeg ville nok ikke kalt dette en slags amerkanisering. Jeg mener at han har en mer enn nok god grunn for å ta dette med videre.

Det jeg vil frem til, er at det er helt uholdbart at det skal gå mange år før en lærer med vett i huet skjønner at det burde skjedd noe for lenge siden.

 

Så nå sitter han der med skjegget i postkassa, og lurer på hva faen han skal gjøre.

 

Til trådstarter; ta dette med videre. Du fortjener bedre enn dette

[klilleng]

Her finner du litt om dysleksi vs erstatning:

 

http://www.infoconsensus.no/aktuelt/2006-0..._erstatning.htm

 

http://www.radio3.no/les/5221.html

 

http://www2.skolenettet.no/sto/dyshandbok/5_6.html

 

http://www.dysleksiforbundet.no/linker.php

 

(Bare med litt søking på google).

 

Der det blir utbetalt erstatning ligger den på 150-200.000,- ca. Og det må være snakk om et økonomisk tap, som det står i link nr 3.

 

Dysleksiforbundet kan sikkert også hjelpe deg med informasjon og teknikker for å mestre en del av de utfordringene du sliter med. Lykke til.

[runela]

Tror du det kan hjelpe om jeg sender historien min til dysleksiforbundet?

[klilleng]

Tror du det kan hjelpe om jeg sender historien min til dysleksiforbundet?

5825380[/snapback]

 

Aner ikke. Men det kan jo ikke skade? For å være ærlig tviler jeg på at det er gode sjanser for noen erstatning, men om ikke annet bør du ihvertfall rette blikket fremover og prøve å gjøre det beste ut av situasjonen. Med det kan helt sikkert dysleksiforbundet hjelpe deg. Og kanskje de har noen tips hvis du velger å prøve å gå for erstatning også. Jeg ville absolutt kontaktet dem.