En god vennine av meg sliter psykisk.

[Skilpadde]

Det høres ut som du taklet situasjonen ganske bra, i og med at du var såpass direkte, men fikk likevel svar. Det er bra. Selv har jeg en besteveninne som sliter med det samme problemet. Men jeg må bare si, ikkje push med å gå til psykolog. For enkelte kan psykolog være veldig bra, men en må være moden for det, og innse at en må gjøre noe med problemene sine. Prat med henne, og vær direkte, men om du merker at hun trekker seg unna, gi henne den muligheten. Hun trenger noen som kan være der for henne. MEN, du må huske å skille de samtalene fra resten av livet ditt om jeg kan si det slik. Ellers kan du bli dradd ned i samme depresjonsmølja. Det sjer veldig ofte, ikke bekymr deg så mye, selv om det er veldig vanskelig. Tenk heller på alt det gode du gjør for henne.

[Isbilen]

Du er heldig som går på skole og har tilgang til PPT-tjenesten. Jeg kjenner til typen, siden jeg har vært/er en slik selv. Har ALDRI vært flink til å snakke med noen om ting som plager meg, selv ikke mine foreldre har fått nevneverdig innblikk i hva som skjer i hodet mitt. Noen argumenter du kan bruke for å få henne til å komme seg til psykolog:

 

1: Man "plager" ikke en psykolog med problemene sine. Han er tross alt profesjonell, og har valgt yrket sitt fordi han har interesse for det. På toppen av det hele får han betalt.

2: Når man går på skolen er det mye lettere å få hjelp enn senere, når man er overlatt til seg selv. Det er virkelig deilig å få snakket ut om ting, selv om det kanskje ikke er lett å åpne seg. Jeg ble sendt til psykolog på videregående, men ga glatt faen. Det angrer jeg sterkt på nå, siden det ofte er over et års ventetid på vanlige psykologer. Siden jeg aldri fullførte noen behandling, er det ingen poliklinikker som vil ta meg i mot heller, fordi de ofte krever dokumentasjon på tidligere sykdom. Hvis man går med noe slikt lenge nok blir det lettere, ikke nødvendigvis fordi man får det noe særlig bedre, men fordi man har blitt såpass blasert at man rett og slett ikke merker det så mye lenger. Det er ikke bra, derfor er det lurt å få hjelp.

 

Folk som er deprimerte blir ofte fullstendig tiltaksløse, og ofte totalt uimottakelige for noen som helst hjelp eller konstruktiv kritikk. Hvis det er slik for venninnen din, må du ta hensyn til dette som best du kan. Det betyr blant annet at du må passe deg for å bli for masete. Man har ofte ikke lyst til å bli frisk engang, når man er på det verste, men jeg tror at hvis forholdene ligger til rette for det, kan hun bli mottakelig for hjelp så lenge det ikke krever for mye innsats fra hennes side.

 

Dette var bare litt synsing fra meg, basert på egne erfaringer. Ikke la for mye av dette ansvaret hvile på dine egne skuldre, da kan du fort få det like kjipt som henne. Du kjenner henne best og vet sannsynligvis bedre enn alle oss her hvordan hun reagerer på ulike ting, så det blir opp til deg. Det viktigste er å få hjelp. Hvis hun sier at det ikke nytter, kan du jo kontre med at det i hvert fall ikke skader heller, og man får i det minste fri fra skolen for å gå til psykolog, hvis det frister...

[Vu-caN]

Psykolog kan fort bety "Nå får du en person å prate ut til, men ikke noe særlig mer enn det." Det finnes mange psykologer, men ikke så mange som klarer å gi den hjelpen man trenger. Og er det noe man kan bli depressiv av, så er det ventetidene i helsenorge. Man søker om noe, man venter, og man venter, man får utdelt en psykiater, man venter, og til slutt får man en inkompetent person til å høre om dine problemer. Ting tar så lang tid at det burde vært kriminelt. Ergo; å satse sine kort på dette er som å putte korta i madrassen.

 

Dropp å press henne til noe som helst. Hun har tydeligvis nok byrder fra før. Prøv heller å lette henne for byrder. Gi henne heller litt av din tid og støtte, planlegg litt, og gi henne noen øyeblikk som gjør livet veldig verdt å leve. Ting må nødvendigvis ikke handle om å snakke ut om negative ting, da kan det fort bli et kjipt forhold mellom dere. Koble av, hvis henne hva moro betyr uten å fylle.

 

(*kremt* ... det å stenge ting inne er ikke noe å være stolt av. Etter å ha lest den første posten fikk jeg litt inntrykk av at hun var ganske fornøyd med den egenskapen.)

[Skilpadde]

Bare ett lite spørsmål. Er hun veldig sarkastisk? I mange tilfeller jeg har vært borti, har jeg sett en klar sammenheng mellom mengden på sarkasme om hvor gale det faktisk er. Ikke det at alle som er sarkastiske er depressive, langt ifra, men det kan være en indikator.

[Bear^]

Psykiske problemer er ikke lett å få hass på, og det er heller ikke lett å få folk til å snakke om det. Jeg vet veldig godt om dette. Jeg er selv en person som har lidd meget sterkt psykisk, og har selv måtte konsulere en psykolog for å få hjelp med de probleme jeg har.

 

Det aller første som må gjøres er å få henne til å snakke. Dette er et problem i de fleste tilfeller, og det gjelder å gå forsiktig frem. En ting som er viktig er tiltro. Hun må vite at hun kan stole på deg og at du virkelig vil henne det beste. Derfor nytter det ikke å bare blalbre ut med "du må gå til psykolog" for det nytter ikke. I tillegg at jeg har had psykiske problemer selv, har jeg også en søster som har slitt med psykiske problemer. Det tok 1 år får vi endelig fikk henne til psykolog. 1 år med mange samtaler.

 

Lytt til henne, ikke stil direkte spørsmål men la henne selv forklare det i hennes eget tempo og når hun vil. Ikke legg press på henne, det er meget viktig.

 

Dette er et så ufattelig tungt tema og det gjør det ikke enklere i.o.m at hun skader seg selv. Jeg er ikke noe ekspert på området, desverre, og langt derifra. Men siden jeg selv har gått til psykolog og selv har had en søster med psykiske problemer, er jeg mer en villig til å dele mine erfaringer og hjelpe. Om det er noe du lurer på, bare ta kontakt med meg så skal jeg svare så godt jeg kan.

[kverna]

kom på en ting til. Ikke la møte med deg bli til en stund der hun får masse vanskelige spørsmål og måtte "forsvare" tingene hun gjøre. Da er det mulig du bare støter henne fra deg.

 

Hvis møtet med deg er ett lyspunkt i livet har hun hvertfall en ting til å leve for, påpek småting som hun har gjort anneledes, da man ofte prøver ut litt forskjellige ting o.l for å prøve å lette situasjonen.(umulig å kategorisere her så, men en mulighet).

 

Også, prøv å planlegg noe litt frem i tid, noe som begge liker veldig godt. Det burde ikke være så dyrt siden det kan legge ett press på henne. Fremtidsplaner er veldig godt å se frem til. Personlig erfaring.

Endret 22. mars 2006 av kverna