Gå til innhold

Et bittert farvel fra Niels Chr. Geelmuyden


Anbefalte innlegg

Hentet fra http://www.aftenposten.no/meninger/komment...icle1254184.ece

 

Apartheid på norsk

KULTURDEBATTEN. Når en rørete rockeminister diskuterer verdien av kulturelt mangfold med en husvarm suksessforfatter, kan man fort bli mer utilpass i fordøyelsessystemet enn ved inntak av kjøttdeig fra Gilde.

 

NIELS CHR. GEELMUYDEN

 

INNENFOR OG UTENFOR. Personlig opplever jeg norsk kulturliv som et rendyrket apartheid-regime. Jeg nektes å sitte på samme benk som de andre. Skillet går ikke mellom mørkhudede og blekansikter. Skillet går mellom dem som er innenfor og dem som er utenfor. Selv har jeg alltid vært utenfor.

 

Ensrettet kameraderikultur.

 

Det hefter åpenbart noe uopprettelig ved meg. Jeg har ikke de riktige synspunktene. Jeg mangler de rette bekjentskapene. Jeg følger ikke engang rådende rettskrivning. Navnet mitt stinker av fremmedkultur. Som kommentator og portrettintervjuer har jeg gjennom 20 år dessuten lagt meg ut med vesentlige deler av den norske makteliten.

 

Alt dette straffer seg innenfor en ensrettet kameraderikultur som den norske.

 

Folk flest tror kanskje det er en edel kappestrid som utfolder seg i kampen om norske bokkjøpere. Det trodde jeg også selv - før jeg begynte å utgi bøker. Georg Johannesen fastslo i sin tid at ingen tar ord alvorlig her i landet. Ingenting blir tatt alvorlig før det tallfestes.

 

17 bøker på 18 år.

 

Her er mine tall: Jeg har utgitt 17 bøker i løpet av de siste 18 årene. Mine samlede inntekter fra boksalg beløper seg til under en million kroner. Det gir meg en gjennomsnittlig årsinntekt som forfatter på 55 000 kroner.

 

Økonomisk ville jeg ganske enkelt stått meg fire ganger bedre ved å bli bussjåfør eller jobbe i kassa på Rimi. Særlig sett i lys av at jeg har kastet bort 20 år av mitt liv på skolegang.

 

Er man innenfor, tilkommer man stipendier. Syv ganger har jeg selv søkt om prosjektstipend fra Det faglitterære fond, og syv ganger har jeg høstet avslag uten begrunnelse. Vi snakker ikke her om å tilhøre de utvalgte få. Da jeg søkte om bistand i forbindelse med Hegnar-biografien, stod det å lese at 279 bokprosjekter var funnet verdige til støtte.

 

Men altså ikke mitt prosjekt. "Det er innvilget stipend til i alt 346 søkere", heter det i avslaget jeg mottok nå i februar. De utvalgte skal seg imellom dele 29 millioner kroner. "Vi håper du allikevel får anledning til å arbeide med prosjektet ditt", står det nederst.

 

16 av 17 bøker nullet.

 

I fire av tilfellene har jeg ikke fått anledning til det. Men 17 bøker er det altså blitt. Av disse er 16 blitt nullet av de statlige innkjøpsmyndighetene. Det betyr at staten ikke finansierer innkjøp av bøkene til landets biblioteker. Som følge av at artikkelsamlingen "Vår daglige død" ble innkjøpt i 1996, vet jeg at en slik inkludering betyr om lag 50 000 kroner for forfatteren.

 

Ved å avvise innkjøp av de øvrige 16 titler, har staten i praksis frarøvet meg 800 000 kroner. Det er boken jeg aldri får kjøpt meg tid til å fullføre. Det er reisene jeg aldri får gjort. Men først og fremst er det å finne blant forlagenes argumenter når det gjelder å avvise mine manuskripter.

 

Rettroende systemslikkere.

 

Det vil kunne innvendes at mange av mine bøker er intervjusamlinger, og at slike samlinger faller utenom innkjøpsordningen. Forunderlig slik sett å registrere at min statsfiendtlige essaysamling "Kjempers ødeland" av 1993 ble nullet til fordel for innkjøp av intervjusamlingen til en annen skribent.

 

I avslaget fra Norsk kulturråd het det at mine essay ikke ble ansett for å være essay. Lite hjalp det forlaget å få filologiprofessor Helge Nordahl til å fastslå at ingen essayutgivelse i 1993 innfridde de formelle krav til essayistikk klarere enn "Kjempers ødeland". Saken er at ingenting hjelper, all den tid de aktuelle "benker" er reservert for rettroende systemslikkere. Slik bevares det kulturelle enfold i landet.

 

Det ville vært lettere å forstå utelukkelsen hvis bøkene mine solgte som varmt hvetebrød. Men tilfellet er det motsatte. "Få skrivende mennesker i Norge er så universelt ansett som ledende på sitt felt, og selger samtidig så dårlig, som portrettøren Niels Chr. Geelmuyden", skrev Bjørn Gabrielsen i Dagens Næringsliv for noen måneder siden.

 

Retusjert fra kulturbildet.

 

Han har i hvert fall rett når det gjelder den salgsmessige side av saken. Min siste bokutgivelse, forfatterportrettsamlingen "Ordskjelv", har på landsbasis solgt 500 eksemplarer, etter en strålende anmeldelse i Oppland Arbeiderblad. Jeg skrev et brev til ledelsen av De norske bokklubbene for å høre om den kanskje kunne ha interesse som ekstrabok.

 

Selvfølgelig mottok jeg aldri noe svar. Selvfølgelig ville bokklubbene avvist boken, slik de har avvist alle mine øvrige utgivelser. Jevnt over oppleves det som om hverken bøkene eller jeg eksisterer. Vi er godt og vel retusjert bort fra det offentlige kulturbildet.

 

Smale bøker.

 

Er man på innsiden, får bøkene omtale og anmeldelser i riksdekkende medier. Det er naturlig nok av utslagsgivende betydning for bokens salgsutsikter at folk får vite om dens eksistens. Iblant oppsøker jeg bokhandelen for å bytte noen av mine egne frieksemplarer i annen litteratur. Da hender det ikke sjelden at ekspeditøren rister på hodet og sier: Beklager, men så smale bøker fører vi ikke.

 

Fortsatt finnes det medier som verdsetter det jeg skriver. Men drømmen om å kunne livnære meg som forfatter, er fjernere enn noen gang. Linn Ullmann skriver at norsk kulturliv preges av forakt for alvor og kvalitet. Uten unntak er det i mitt tilfelle de beste og alvorligste tekstene som høster grovest medfart.

 

Kulturformidlere på havefest.

 

Er man innenfor, blir man invitert på havefest. Her hilser og blunker den stuevarme del av kulturlivet. For noen år siden spurte jeg en av lederne i Aschehoug om hva det kan skyldes at jeg ikke blir invitert. Han mente det måtte ha sin forklaring i at bare én av mine bøker er utgitt på dette forlaget.

 

På spørsmål om hva det kan skyldes at flere hundre av de inviterte aldri har utgitt en eneste bok, forklarte han at forlaget er kommet i vane med å inkludere noen hundre kulturformidlere. Så som Dorthe Skappel, foreslo jeg. Han kunne ikke annet enn å bekrefte at Skappel i Aschehougs øyne er en viktigere kulturformidler enn undertegnede.

 

Kakepynt og massasjestav.

 

Det er altså mangfold Giske vil ha. Så ville det være interessant om han kunne navngi så mye som en eneste annerledes tenkende norsk forfatter. De finnes ikke. Praktisk talt all litteratur som utkommer her i landet, kunne utkommet i Albania under Enver Hoxha. Når litteraturen hovedsakelig tjener som kakepynt og massasjestav, er det i mine ører utilgivelig frekt å bable om mangfold.

 

Jeg kommer aldri innenfor. Det har jeg innsett for lengst. Som følge av at alle avslag i mitt tilfelle blir gitt uten begrunnelse, er jeg ikke fortrolig med årsaken til at jeg møter stengte dører over alt.

 

Men såpass vet jeg: Hadde jeg vært av jødisk eller afrikansk avstamning, ville mange maktmennesker i norsk kulturliv fått lange fengselsstraffer.

 

Det siste halvåret har jeg fått avvist en biografi, en diktsamling, to barnebøker og en essaysamling. Normalt ville jeg bitt tennene sammen og avventet en ny runde med avslag. Men i november fikk jeg beskjed om at jeg bare har to år igjen å leve med mine nåværende nyrer.

 

Følgelig har jeg besluttet å gi opp. Jeg orker ikke mer. Så enkelt som det.

 

Et bittert og trist farvel fra en av landets beste essayister og portrettintervjuforfattere. Jeg syns dette var skremmende lesning. Er virkelig det norske kulturlivet så utrolig diskriminerende som han beskriver her?

Lenke til kommentar
Videoannonse
Annonse

Grunnen til at det er diskriminerende, er fordi staten subsidierer det. Når staten subsidierer det er det politikere og myndighetene som bestemmer hva som er god kultur og ikke, noe som er dømt til å ende opp med at noen føler seg diskriminert. Det er to logiske løsninger på akkurat dèt; enten (1) dele ut penger til alle kunstnere som ber om det eller (2) kutte ut all kultursubsidiering. Jeg går inn for løsning nummer to.

Lenke til kommentar
Grunnen til at det er diskriminerende, er fordi staten subsidierer det.

5792354[/snapback]

Det forklarer kun bibliotekdelen av historien. Forlag, medier og bokklubber står fritt til å si og utgi det de vil.

 

Forøvrig en trist historie. Lurer på hvor mange slike forfattere det er i Norge som en aldri får høre om.

Lenke til kommentar

I Dagbladet idag sto det en artikkel om dette, Geelmuyden gir der seg selv en mulighet til å komme tilbake; legg merke til at det står "nåværende" nyrer, men det fins muligheter for nyretransplantasjon, så han er nok ikke borte for godt:-)

 

Han sier også at han har fått flere e-poster fra andre kulturpersonligheter som føler det samme som han...

Lenke til kommentar

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...