Kjære Staten®, en liten tekst til deg

[Bear^]

Selvsagt får de som betaler mest i skatt også mer i skattelette enn andre. Det skulle da bare mangle, siden de allerede betaler store summer i skatt. Hvis du hadde bidratt med like mye som de, så hadde du også fått mer tilbake.

5664089[/snapback]

 

Det bærer ikke logikk i det der for fem flate øre. Hva bidrar de rike med, annet enn at de får det som de vil hele tiden siden de har penger?

 

Hvor er logikken at en som tjener 200.000 i året får mindre skattelette enn en som tjener 2 millioner, hvem trenger det mest, han med 2 millioner eller han med 200.000?

 

Hvor mye ville det hjelpet en familie på 3 med dårlig inntekt at familien fikk litt mer å rutte med fordi arbeidet som faren/moren eller begge sitter med ikke gir tilstrekkelig inntekt?

 

Det er det som er feil med denne staten, den tar fra de fattige og gir til de rike. En omvendt Robin Hood stat er det vi lever i.

 

En som tjener 2 millioner trenger minimalt med skattelette, om han må betale full skatt gjør ingen ting, han tjener godt nok i alle fall til å betale og det bidrar han mere med til staten ved å betale full skatt.

 

 

Men selvfølgelig, han bidrar jo med noe. Ja, han robber de som er fattige for penger de kunne brukt til å leve bedre. Hvor mange hadde kanskje kommet over fattigdoms grensen i Norge vis de hadde sluppet å betal så mye i skatt?

 

Med den ene hånden prøver politikerne å få ned fattigdommen i Norge, mens de med andre hånd gir høyere skatter til de som er fattige og mindre skatt til de som er rik. Logikken, pleas. Noen, finn den for meg, har leita på finn.no men den er borte.

[Pricks]

Det jeg prøver å få enkelte til å forstå, er at en som tjener 200.000 i året kan jobbe akkurat like hardt som en som tjener 1 million i året.

Og hva så?

 

Jeg prøver også å få enkelte til å forstå at alle ikke er født inn i familier som uten å rykke på nesa har råd til å sende både en og to og tre drittunger på privatskole.

Igjen, hva så?

 

Og at ikke alle har råd til skattelette

Hva mener du?

 

Og ikke minst. Det ble nevnt tidligere i tråden at de som ikke kan jobbe av forskjellige grunner fremdeles kan få penger å leve fra, basert på privat veldedighet. Slik jeg ser det ville dette vært en svært nedverdigende måte å leve på for disse stakkars menneskene. Å ikke vite om de får penger til mat og husly neste mnd, eller hvor lenge de må klare seg med de pengene de fikk forrige uke. Tro det eller ei, men de menneskene som ikke kan jobbe er like mye verdt som en sossegutt født i Oslo Vest med pappa med egen bedrift og 3 biler.

Det er da nøyaktig like nedverdigende å måtte leve på penger fra staten som å leve på penger fra frivillige hjelpere.

 

Jeg sier bare at det er mye som ikke blir vurdert, kun fordi enkelte rikinger vil betale mindre skatt

Jeg er ikke rik, og jeg vil betale mindre skatt.

 

Du er nok selv skyld i å ikke ta med alt i vurderingen, dessverre, så ikke klag på andre.

[Pricks]

Selvsagt får de som betaler mest i skatt også mer i skattelette enn andre. Det skulle da bare mangle, siden de allerede betaler store summer i skatt. Hvis du hadde bidratt med like mye som de, så hadde du også fått mer tilbake.

5664089[/snapback]

 

Det bærer ikke logikk i det der for fem flate øre. Hva bidrar de rike med, annet enn at de får det som de vil hele tiden siden de har penger?

De betaler mye i skatt, selvsagt. Dessuten investerer de sannsynligvis pengene sine i noe, hvilket skaper nye arbeidsplasser.

 

Hvor er logikken at en som tjener 200.000 i året får mindre skattelette enn en som tjener 2 millioner, hvem trenger det mest, han med 2 millioner eller han med 200.000?

Logikken er at han allerede betaler mer i skatt.

 

Det er det som er feil med denne staten, den tar fra de fattige og gir til de rike. En omvendt Robin Hood stat er det vi lever i.

Nei. Staten tar fra både rike og fattige. Den tar mer fra de rike selvsagt. Og hva er det staten gir til de rike? Er det ikke de rikes egne penger som de får beholde en større del av istedenfor at staten tar mer fra dem?

 

Men selvfølgelig, han bidrar jo med noe. Ja, han robber de som er fattige for penger de kunne brukt til å leve bedre.

Hvem robber hvem for penger sier du? Hvordan kan du påstå at noen tar fra andre når de bare får beholde mer av det de selv eier?

[PlatinumFlyer]

Ti kamerater spiste middag sammen på restaurant hver dag. Regningen kom alltid på 1000 kroner totalt. Siden det var stor forskjell i inntekt og formue hos de ti, ble de enige om å dele regningen på samme måte som skattesystemet. De fire fattigste slapp å betale. Den femte betalte 10 kroner, den sjette 30 kroner, den syvende 70 kroner, den åttende 120 kroner, den niende 180 kroner - og den tiende og rikeste skulle betale 590 kroner.

 

Alle var fornøyde med ordningen, inntil restauranteieren en dag tilbød dem rabatt. De var stedets beste kunder, så han tilbød et avslag på 200 kroner per middag. Fortsatt ville gruppen dele regningen etter skattemodellen, så de fire fattigste skulle ikke betale. Spørsmålet var hva som skulle skje med de seks andre; hvordan skulle rabatten fordeles? 200 kroner delt på seks ble 33,33 kroner i avslag. Det betød at person fem og seks ville få betalt for å spise, og det var klart urimelig.

 

Restauranteieren foreslo å redusere regningen omlag likt for alle, og ville utarbeide et forslag. Det innebar at den femte også fikk spise gratis, den sjette skulle betale 20 kroner, den syvende 50 kroner, den åttende 90 kroner, den niende 120 kroner, mens den rikeste fikk redusert regningen fra 590 til 520 kroner. Alle fikk lavere pris og ingen kom dårligere ut enn før. Utenfor restauranten begynte de imidlertid å sammenligne hva de hadde spart. - Jeg sparte bare en tier, mens han sparte 70 kroner, så sjettemann og pekte på den rike tiendemann. - Akkurat, sa femtemann, som også fikk ti kroner i avslag. -Han er rik, men fikk likevel syv ganger så mye som meg.

 

- Hvorfor skal de rike alltid få mest, ropte den syvende, som fikk 20 kroner i rabatt. - Og vi fikk jo ingenting, ropte de fire fattigste i kor. Dette systemet utnytter de fattigste. Stemningen ble raskt så hatsk at de ni banket opp tiendemann. Neste kveld kom han ikke på middagen, så de spiste uten ham. Da regningen kom oppdaget de noe enda viktigere. Det manglet 520 kroner...

[curtiis]

Ti kamerater spiste middag sammen på restaurant hver dag. Regningen kom alltid på 1000 kroner totalt. Siden det var stor forskjell i inntekt og formue hos de ti, ble de enige om å dele regningen på samme måte som skattesystemet. De fire fattigste slapp å betale. Den femte betalte 10 kroner, den sjette 30 kroner, den syvende 70 kroner, den åttende 120 kroner, den niende 180 kroner - og den tiende og rikeste skulle betale 590 kroner.

 

Alle var fornøyde med ordningen, inntil restauranteieren en dag tilbød dem rabatt. De var stedets beste kunder, så han tilbød et avslag på 200 kroner per middag. Fortsatt ville gruppen dele regningen etter skattemodellen, så de fire fattigste skulle ikke betale. Spørsmålet var hva som skulle skje med de seks andre; hvordan skulle rabatten fordeles? 200 kroner delt på seks ble 33,33 kroner i avslag. Det betød at person fem og seks ville få betalt for å spise, og det var klart urimelig.

 

Restauranteieren foreslo å redusere regningen omlag likt for alle, og ville utarbeide et forslag. Det innebar at den femte også fikk spise gratis, den sjette skulle betale 20 kroner, den syvende 50 kroner, den åttende 90 kroner, den niende 120 kroner, mens den rikeste fikk redusert regningen fra 590 til 520 kroner. Alle fikk lavere pris og ingen kom dårligere ut enn før. Utenfor restauranten begynte de imidlertid å sammenligne hva de hadde spart. - Jeg sparte bare en tier, mens han sparte 70 kroner, så sjettemann og pekte på den rike tiendemann. - Akkurat, sa femtemann, som også fikk ti kroner i avslag. -Han er rik, men fikk likevel syv ganger så mye som meg.

 

- Hvorfor skal de rike alltid få mest, ropte den syvende, som fikk 20 kroner i rabatt. - Og vi fikk jo ingenting, ropte de fire fattigste i kor. Dette systemet utnytter de fattigste. Stemningen ble raskt så hatsk at de ni banket opp tiendemann. Neste kveld kom han ikke på middagen, så de spiste uten ham. Da regningen kom oppdaget de noe enda viktigere. Det manglet 520 kroner...

5664825[/snapback]

[medlem-90636]

Ti kamerater spiste middag sammen på restaurant hver dag. Regningen kom alltid på 1000 kroner totalt. Siden det var stor forskjell i inntekt og formue hos de ti, ble de enige om å dele regningen på samme måte som skattesystemet. De fire fattigste slapp å betale. Den femte betalte 10 kroner, den sjette 30 kroner, den syvende 70 kroner, den åttende 120 kroner, den niende 180 kroner - og den tiende og rikeste skulle betale 590 kroner.

 

Alle var fornøyde med ordningen, inntil restauranteieren en dag tilbød dem rabatt. De var stedets beste kunder, så han tilbød et avslag på 200 kroner per middag. Fortsatt ville gruppen dele regningen etter skattemodellen, så de fire fattigste skulle ikke betale. Spørsmålet var hva som skulle skje med de seks andre; hvordan skulle rabatten fordeles? 200 kroner delt på seks ble 33,33 kroner i avslag. Det betød at person fem og seks ville få betalt for å spise, og det var klart urimelig.

 

Restauranteieren foreslo å redusere regningen omlag likt for alle, og ville utarbeide et forslag. Det innebar at den femte også fikk spise gratis, den sjette skulle betale 20 kroner, den syvende 50 kroner, den åttende 90 kroner, den niende 120 kroner, mens den rikeste fikk redusert regningen fra 590 til 520 kroner. Alle fikk lavere pris og ingen kom dårligere ut enn før. Utenfor restauranten begynte de imidlertid å sammenligne hva de hadde spart. - Jeg sparte bare en tier, mens han sparte 70 kroner, så sjettemann og pekte på den rike tiendemann. - Akkurat, sa femtemann, som også fikk ti kroner i avslag. -Han er rik, men fikk likevel syv ganger så mye som meg.

 

- Hvorfor skal de rike alltid få mest, ropte den syvende, som fikk 20 kroner i rabatt. - Og vi fikk jo ingenting, ropte de fire fattigste i kor. Dette systemet utnytter de fattigste. Stemningen ble raskt så hatsk at de ni banket opp tiendemann. Neste kveld kom han ikke på middagen, så de spiste uten ham. Da regningen kom oppdaget de noe enda viktigere. Det manglet 520 kroner...

5664825[/snapback]

 

 

Hvorfor ble regningen på like mye, til tross for at en manglet?

[PlatinumFlyer]

Ti kamerater spiste middag sammen på restaurant hver dag. Regningen kom alltid på 1000 kroner totalt. Siden det var stor forskjell i inntekt og formue hos de ti, ble de enige om å dele regningen på samme måte som skattesystemet. De fire fattigste slapp å betale. Den femte betalte 10 kroner, den sjette 30 kroner, den syvende 70 kroner, den åttende 120 kroner, den niende 180 kroner - og den tiende og rikeste skulle betale 590 kroner.

 

Alle var fornøyde med ordningen, inntil restauranteieren en dag tilbød dem rabatt. De var stedets beste kunder, så han tilbød et avslag på 200 kroner per middag. Fortsatt ville gruppen dele regningen etter skattemodellen, så de fire fattigste skulle ikke betale. Spørsmålet var hva som skulle skje med de seks andre; hvordan skulle rabatten fordeles? 200 kroner delt på seks ble 33,33 kroner i avslag. Det betød at person fem og seks ville få betalt for å spise, og det var klart urimelig.

 

Restauranteieren foreslo å redusere regningen omlag likt for alle, og ville utarbeide et forslag. Det innebar at den femte også fikk spise gratis, den sjette skulle betale 20 kroner, den syvende 50 kroner, den åttende 90 kroner, den niende 120 kroner, mens den rikeste fikk redusert regningen fra 590 til 520 kroner. Alle fikk lavere pris og ingen kom dårligere ut enn før. Utenfor restauranten begynte de imidlertid å sammenligne hva de hadde spart. - Jeg sparte bare en tier, mens han sparte 70 kroner, så sjettemann og pekte på den rike tiendemann. - Akkurat, sa femtemann, som også fikk ti kroner i avslag. -Han er rik, men fikk likevel syv ganger så mye som meg.

 

- Hvorfor skal de rike alltid få mest, ropte den syvende, som fikk 20 kroner i rabatt. - Og vi fikk jo ingenting, ropte de fire fattigste i kor. Dette systemet utnytter de fattigste. Stemningen ble raskt så hatsk at de ni banket opp tiendemann. Neste kveld kom han ikke på middagen, så de spiste uten ham. Da regningen kom oppdaget de noe enda viktigere. Det manglet 520 kroner...

5664825[/snapback]

 

 

Hvorfor ble regningen på like mye, til tross for at en manglet?

5664977[/snapback]

Fordi kvantumsrabatten for ti forsvant, og de da fikk samme pris som før?

Altså: Prisen var først tusen, de fikk rabatt: Prisen ble 800. Når de ble en mindre, forsvant rabatten på to hundre, og selvom de fikk servert en porsjon mindre (á hundre kroner), gikk prisen opp, på tross av en mindre til bords. Dette er imidlertid ikke sentralt i teksten, og det tror jeg du også vet.

 

Hvis vi gjør det som du vil da, og beholder lave skatter. Og plutselig flytter halvparten på kapitals liste ut av landet. Hva skjer da? Akkurat det samme. Vi mangler penger.

 

Synes du at det ville vært med rettferdig at rabatten skulle deles ut slik at noen ville fått betalt for å spise?

[M3ntal]

Med andre ord, vi må trekke de ressursterke ned i søla med oss andre?

Nei. Jeg ser helst at vi slipper at det blir noen "søle"

Men er det ikke det du sier da? Eller synes du det er greit at folk kan få sende barna på privatskole hvis de ønsker det?

 

Det høres helt sikkert fristende ut å ikke betale skatt. Men om man er voksen og moden sier det seg gjerne selv at man må tenke litt lengre enn kun på seg selv.

Så det du sier er at hvis man mener at folk betaler for mye skatt så er man ikke voksen og moden? Men så lenge man betaler skatt, om det enn måtte være motvillig, så "tenker man litt lengre enn kun på seg selv"? Hvordan kan man tenke når valget blir gjort for en?

 

Men igjen, det er kanskje ett par år igjen før den tid

Hva mener du?

5663359[/snapback]

 

Såklart folk skal få sende barna sine på privatskole dersom de vil og kan. Sålenge ikke alle skal måtte sende barna på privatskole, for det er det ikke alle som har råd til.

 

Såklart hadde ikke jeg heller hatt noe imot ett skattelette. Men sist de lettet på skatten var det de rikeste som tjente mest på det, mens jeg kunne vente meg å betale 240 kroner (!) mindre i skatt i år enn i fjor.

 

Og hva jeg mener? Jeg mener at det er for mye forlangt at alle skal være modne nok til å forstå verdien av det velferds-samfunnet vi har opparbeidet oss i Norge. Men at med tider og stunder vil det sikkert gå seg til for de også

5663924[/snapback]

 

Bare pga. din politiske oppfatning og syn på veldferdsstaten og sosialisme behøver ikke andre å dele den. Med å kalle de som ikke ser det du ser i veldferdssamfunnet for "umodne" rakker du ned på retten deres til å ytre sin politiske syn/oppfatning. Du kan ikke si at en politisk system i.e. Sosialisme/Veldferd er DEN RETTE, slik som du ytrer deg om gjennom postene dine

 

Vær snill og hold topic'en saklig og ikke rakk ned på meninger som motstrider din

[TanglewoodD]

JoakimR=genial fortelling over =)

[Suppelars2k]

Å sette ned bensinavgiften er da ikke en KOSTNAD for staten!

5643346[/snapback]

 

Øøh, jo.

[bfisk]

Loomy: det er faktisk en kostnad (ie tapt inntekt), men ikke en utgift. Imidlertid må man tenke litt lengre enn utgifter og inntekter i et statsbudsjett.

[Aiven]

Ti kamerater spiste middag sammen på restaurant hver dag. Regningen kom alltid på 1000 kroner totalt. Siden det var stor forskjell i inntekt og formue hos de ti, ble de enige om å dele regningen på samme måte som skattesystemet. De fire fattigste slapp å betale. Den femte betalte 10 kroner, den sjette 30 kroner, den syvende 70 kroner, den åttende 120 kroner, den niende 180 kroner - og den tiende og rikeste skulle betale 590 kroner.

 

Alle var fornøyde med ordningen, inntil restauranteieren en dag tilbød dem rabatt. De var stedets beste kunder, så han tilbød et avslag på 200 kroner per middag. Fortsatt ville gruppen dele regningen etter skattemodellen, så de fire fattigste skulle ikke betale. Spørsmålet var hva som skulle skje med de seks andre; hvordan skulle rabatten fordeles? 200 kroner delt på seks ble 33,33 kroner i avslag. Det betød at person fem og seks ville få betalt for å spise, og det var klart urimelig.

 

Restauranteieren foreslo å redusere regningen omlag likt for alle, og ville utarbeide et forslag. Det innebar at den femte også fikk spise gratis, den sjette skulle betale 20 kroner, den syvende 50 kroner, den åttende 90 kroner, den niende 120 kroner, mens den rikeste fikk redusert regningen fra 590 til 520 kroner. Alle fikk lavere pris og ingen kom dårligere ut enn før. Utenfor restauranten begynte de imidlertid å sammenligne hva de hadde spart. - Jeg sparte bare en tier, mens han sparte 70 kroner, så sjettemann og pekte på den rike tiendemann. - Akkurat, sa femtemann, som også fikk ti kroner i avslag. -Han er rik, men fikk likevel syv ganger så mye som meg.

 

- Hvorfor skal de rike alltid få mest, ropte den syvende, som fikk 20 kroner i rabatt. - Og vi fikk jo ingenting, ropte de fire fattigste i kor. Dette systemet utnytter de fattigste. Stemningen ble raskt så hatsk at de ni banket opp tiendemann. Neste kveld kom han ikke på middagen, så de spiste uten ham. Da regningen kom oppdaget de noe enda viktigere. Det manglet 520 kroner...

5664825[/snapback]

 

Poenget er jo helt greit, men må få kommentere. Den rikeste tidelen står ikke for 65% av skattene, dette kommer mye av at mange av dem ser på skatt som frivillig

[PelsJakob]

Det ble nevnt tidligere i tråden at de som ikke kan jobbe av forskjellige grunner fremdeles kan få penger å leve fra, basert på privat veldedighet. Slik jeg ser det ville dette vært en svært nedverdigende måte å leve på for disse stakkars menneskene. Å ikke vite om de får penger til mat og husly neste mnd, eller hvor lenge de må klare seg med de pengene de fikk forrige uke.

5664195[/snapback]

Det som er nedverdigende, er at disse menneskene i utgangspunktet settes utenfor arbeidslivet og dermed tvinges til å leve på andres nåde. Å dele ut penger til fattige er ikke noen løsning på fattigdomsproblemet, det bidrar tvert imot til å øke problemet. Offentlige støtteordninger fungerer slik at man betaler mennesker for å være fattige; man gir altså et incentiv for å være fattig. Dette medfører passivisering og psykiske og sosiale problemer, enten det er i form av vold, rusmisbruk, samlivsbrudd eller andre ting.

 

Det er ikke kun mangelen på inntekt som er problemet med arbeidsledighet; viktigere er følelsen av ikke å være til nytte, å gjøre noe produktivt. Akkurat som en person som har mangel på kjærlighet fra andre ikke vil føle seg noe bedre av å kjøpe tjenester fra en prostituert, vil ikke en arbeidsledig føle seg noe bedre av å motta verdier han ikke selv har skapt.

 

Venstresiden har helt feil fokus i fattigdomsdebatten. Det vi burde diskutere, er ikke hva vi burde gjøre for å hjelpe de som faller utenfor, men hva vi kan gjøre for å unngå at de faller utenfor. Den store utfordringen, er å unngå at folk blir avhengige av støtteordninger i utgangspunktet. Derfor bør man mye heller legge til rette for at folk kan skape et godt liv for seg selv istedenfor at man forutsetter at de ikke er i stand til det. Minstelønnsordninger og forskjellige offentlige reguleringer og inngrep, skaper arbeidsledighet og utelukker dermed folk fra arbeidslivet.

 

Gode rammevilkår for næringslivet og med det økonomisk vekst, kombinert med prinsippet om komparative fortrinn, sikrer at den store majoriteten kan jobbe for å tjene penger til livsopphold for seg og sin familie, samt oppnå verdighet og lykke. Den svært lille minoriteten som ikke er i stand til å jobbe, enten det er på grunn av alvorlige funksjonshemminger eller andre ting, er så forsvinnende liten at alle redelige mennesker vil ta i et tak for å hjelpe dem.

 

 

 

Hvor er logikken at en som tjener 200.000 i året får mindre skattelette enn en som tjener 2 millioner,

5664474[/snapback]

Logikken er at vedkommende som tjener to millioner fra før betaler mer i skatt -- både i prosent og tall -- enn vedkommende som tjener 200.000. Å senke skattene mest for de som betaler mest fra før, er en tilnærming mot et mer rettferdig skattesystem med en flatere profil enn i dag. Dersom man på den annen side skulle senke skattene mest for de som betaler minst fra før, ville man i ytterste konsekvens få et svært urettferdig skattesystem der noen få måtte bære hele skattebyrden.

[T.F.T]

Takk for lommerusket - hr. statsråd!

 

Javel, så vi har det rimelig greit i Norge, men velferdsstaten er for stor. Staten har for mye makt og er for dominerende. Det hadde vært interessant å vite hvor høy skatten hadde blitt dersom statens eneste oppgaver var å drive et fåtall nødvendige oppgaver samt å sikre en minstestandard for alle. Privatisèr utdanning, helsevesen, veier, eldreomsorg, pensjonssparing, osv. Kutt støtte til kultur, idrett osv.

[Superior]

Er du rik har du faen meg råd til å betale mer skatt.

[Bliiip]

De rike betaler allerede mer i skatt. Vi betaler i prosenter, vet du.

[Superior]

De rike betaler allerede mer i skatt. Vi betaler i prosenter, vet du.

5682795[/snapback]

Er klar over det, Mr. Obvious.

Endret 1. mars 2006 av Superior

[daniel_984]

Ja, så innlegget ditt skyter seg selv i foten skjønner du ikke?

Endret 1. mars 2006 av daniel_984

[Superior]

Ja, så innlegget ditt skyter seg selv i foten skjønner du ikke?

5682806[/snapback]

Hæ? Hvordan det? Forklar?

 

De rike har råd til å betale mer skatt (enn de "ikke-rike"). Finnes ikke noen feil der.

[Lemkin]

Ja, så innlegget ditt skyter seg selv i foten skjønner du ikke?

5682806[/snapback]

Hæ? Hvordan det? Forklar?

 

De rike har råd til å betale mer skatt (enn de "ikke-rike"). Finnes ikke noen feil der.

5682810[/snapback]

 

Alle har da råd til å betale mer skatt Poenget er at det ikke er ønskelig fra noen sin side.