Ateisme, en mulig løsning?

[Alprausch]

Når jeg dør, så dør jeg. Når jeg blir født, vel det er det ikke jeg som styrer.

forsvinner litt av meningen, for ofte kan det være vanskelig å se for seg at en handling har sammenheng med ting om si 50 år.

 

Når du blir født faktisk...

 

Det er alltid en grunn til at noe skjer.

 

Det er en teori, like lite bevist som enhver religion. Folk har vanskeli for å forstå og godta at det er en mulighet for en absolutt meningsløshet.

 

5579624[/snapback]

 

 

Jeg syntes at det faktum at folk så lett godtar religioner er skremmende.

5580261[/snapback]

yeah

Jeg respekterer det faktum at folk tror på noe, så lenge de lar meg være i fred med det.

 

5580313[/snapback]

Nei, nei! Jeg misliker denne "så lenge de lar meg være i fred"-tankegangen. Dette er faktisk en gruppe mennesker som står for og støtter en Gud og dennes tekst, som ikke aksepterer homofile.

 

5580293[/snapback]

Fordi de så lett oppgir deres egen personlige søken etter sannhet.

 

Man velger minste motstands vei.

 

Det letteste her i verden er å bare gjøre som andre sier, tro det samme som de andre. Man bør søke sannhet gjennom logisk, konstruktiv tenkning. Religion er bare tro, bygd på ingenting. Det du mener burde være bygd på et solid fundament som du vet holder, ikke noe mirakelgreier som noen prøver overbevise deg er solid, når det i realiteten er luft.

 

Når en person først har godtatt en religion så er man straks en slave. Godtar du Gud, må du gjøre som Gud befaler. Din egen selvstendige tanke blir tilsidesatt. Ikke lenger er det hva DU mener er rett og galt, det er hva Gud mener er rett og galt.

 

Vær et selvstendig tenkende menneske.

 

Alle mennesker er født som ateister. Å ikke tro på Gud er menneskets sanne vesen. Finn tilbake til ditt sanne vesen, og bygg deg opp igjen. Bygg livet ditt på et solid fundament og du vil leve lykkelig og dø lykkelig.

5580516[/snapback]

Mennesker er født som agnostikere, ikke ateister. Jeg tror at å forstå det at vi ikke kan vite er en del av menneskets sanne vesen. For med vår logikk kan vi forstå så mangt, tenke ut logiske alternativer.

 

Det er mange her som mener at om man er god så kommer man til himmelen. Dette er feil. Det er ikke det kristendommen handler om. Du trenger ikke å være god - du skal bare tro. Målet for kristne mennesker må være å komme til himmelen, så da er spørsmålet - hvorfor er vi her da? Hvis dette livet bare er her for at vi skal dø for å så komme til en bedre plass? Hvis man er kristen må jo dette føles utrolig meningsløst? Men gud gav oss jo friheten. Hvilken frihet lurer jeg på? Jeg ba aldri om å bli født, men her på jorden må jeg visst enten få evig lykke eller evig pine om jeg vil det eller ei, og om jeg velger å bruke min gudegitte frihet ender det med den evige pinen. Men var ikke gud allmektig? Da har jeg vel ikke frihet likevel da.

 

Så hvorfor tror jeg ikke på gud? Fordi da hadde han vært ond.

5581282[/snapback]

Eh, du kan jo ikke argumentere med at gud ikker er eksisterende fordi han eventuelt måtte ha vært ond. Hvorfor måtte en gud ha vært god? Sannsynligheten?

Kristendommen handler om å komme til himmelen jo. Men først og fremst handler den om å frykte, ære, tilbe og elske Gud. Holde ham med selskap, faktisk

[Lemkin]

Du over her sier: "Hvorfor ikke vite det vi kan observere?"

Men greia er at de av oss som ikke har observert noe som helst som kan bekrefte eller avkrefte guds eksistens, ikke har noe grunnlag for å trekke slutninger! Alle heller vel over til en eller annen side, men du er ikke enten ateist eller religiøs for det! Det handler om å akseptere at vi bare er mennesker...

6380585[/snapback]

 

 

"Hvorfor skal en tro på det en ikke kan observere?"

Vi må lære oss å godta at det ikke er alt vi kan få svar på, og passe oss for å ty til lettvinte og etter min mening lite kloke løsninger som å konvertere til en eller annen religion.

Og lære å tror på tilfeldigheter, mes amis. Det er faktisk mulig

Jo, det er mulighet for en skjebne også, men den fungerer i tilfelle rart, tar man en titt på verden slik den har vært og er.

6380594[/snapback]

 

Å tro på tilfeldigheter er fult mulig. Men er Gud tilfeldig? Er livet tilfeldig? Det er mulig å observere tilfeldigheter.

 

Hva er det som får Alprausch til å mene at vi ikke kan oppnå full og sikker kunnskap? Er det noe som har anntydet at vi går i rettning av at det sier stopp, nå kan vi ikke vite mer? Eller finner vi bare ut mer og mer? Den dagen vi kan oppservere at det finnes en høyere makt skal jeg velge å "tro" (altså vite) at det er en høyere makt. Men intill da ser jeg ingen grunn til å tro at det er det, og jeg ser heller ingen grunn til å holde spørsmålet åpent.

 

Kunnskap er noe vi får hele tiden, og kun tiden vil også vite hva vi vil oppdage

[warpig]

Agnostitisme er vel egentlig det sunneste på mange måter. Man kan jo aldri vite, så hvorfor ta et standpunkt?

5592164[/snapback]

 

Det er fult, om ikke fult i hvert fall mulig i enkeltes hjerner, og ta utgangspunkt i at vi ikke lever i en verden slik som vi tror vi lever i, men at vi lever i en verden à la "the matrix". Skal en la slike spørsmål være åpne? Eller hvor går den eksakte grensen?

Endret 26. juni 2006 av warpig

[K-F-J]

Agnostitisme er vel egentlig det sunneste på mange måter. Man kan jo aldri vite, så hvorfor ta et standpunkt?

5592164[/snapback]

 

Det er fult, om ikke fult i hvert fall mulig i enkeltes hjerner, og ta utgangspunkt i at vi ikke lever i en verden slik som vi tror vi lever i, men at vi lever i en verden à la "the matrix". Skal en la slike spørsmål være åpne? Eller hvor går den eksakte grensen?

6384451[/snapback]

 

Siden ingenting er bevist, vil agnostikere, som meg, si at er den eksakte grensen faktisk er at alle spørsmål er aapne.

[Dorian Gray]

Tråden ble for lang til at jeg orket å bla meg gjennom hele tråden, men jeg kan vel bidra med noe, jeg også.

 

Ateisme er det ikke-religiøse alternativet til de som er like sta og uvitende som religiøse. Det har sammenheng i nøyaktig det samme som religion, nemlig å ville vite de store spørsmålene (hvordan kom vi her, hvem er vi, finnes det noe annet?). Å påstå at religion er latterlig, naivt og idiotisk, for så å påstå at et smartere alternativ finnes i ateisme, blir for meg like tåpelig som enhver annen konvertering.

 

Det er like arrogant å si at en guddommelig skikkelse ikke finnes, som det er å si at den finnes. Å utelukke muligheten for noe større enn seg selv er jo toppen av arroganse.

[Skarstard]

Ateisme er det ikke-religiøse alternativet til de som er like sta og uvitende som religiøse.

Akkurat det stemmer vel ikke helt, siden vitenskapen kan forklare både hvordan jorda og mennesket ble til.

 

Mange av de, vistnok, gudeskapte landeplagene (gresshoppesvermen, froskene, elven som ble rød(?)) kan også forklares av vitenskapen.

[Dorian Gray]

Ateisme er det ikke-religiøse alternativet til de som er like sta og uvitende som religiøse.

Akkurat det stemmer vel ikke helt, siden vitenskapen kan forklare både hvordan jorda og mennesket ble til.

 

Mange av de, vistnok, gudeskapte landeplagene (gresshoppesvermen, froskene, elven som ble rød(?)) kan også forklares av vitenskapen.

6386421[/snapback]

Ateisme er ikke vitenskap. Ateisme er gudsfornektelse. Ordet "fornekte" høres mistenkelig ut som noe en kristen kunne gjort.

[TLZ]

Selv om jeg er agnostiker så vil jeg foretrekke ateismen foran kristendom. Kristendom påstår noe uten bevis. Mens ateismen sier "Hvis jeg ikke kan se noe på arket så er det blankt." (Mangel på bevis)

 

Å prøve å likestille dette med usynlig blekk blir feil spør du meg. Dessuten, de fleste religioner har uansett såpass mange logiske brister og selvmotsigelser at de i seg selv er nok.

 

Forøvrig så er alle agnostikere ateister. (Men ikke nødvendigvis omvendt.)

 

Ateisme er ikke vitenskap. Ateisme er gudsfornektelse. Ordet "fornekte" høres mistenkelig ut som noe en kristen kunne gjort.

Kristne fornekter ting som har blitt bevist.

Ateister fornekter at ting som ikke finnes bevis for er sanne. (Som tidlige sagt "Et blankt er ikke mer enn et blankt ark. Vi er ikke overbevist om at det er noe på dette blanke arket med mindre vi kan se det. ")

 

Stor forskjell.

Endret 26. juni 2006 av TLZ

[Dorian Gray]

Jeg forstår de tekniske forskjellene, det er ikke det jeg snakker om. Det jeg tenker på er innstillingen man må ha for å være ateist, nemlig at man konstanterer at det ikke finnes en høyere skikkelse. Det er altså et bevisst valg om å benekte noe, akkurat som kristendom er et bevisst valg om å tro på noe. Det blir to sider av Schrødingers katt, der du påstår at den er død og jeg påstår at den er levende. Hvis det ikke er mulig å vite med sikkerhet, hva er da poenget med å være skråsikker i sin overbevisning?

 

Det fornuftige valget, i mine øyne, er å være så åpensinnet som mulig. Det som irriterer meg mest med kristendommen er at de bastant mener at slik er det, uten bevis. Jeg har ikke tenkt å gå imot dette med "slik er det IKKE", uten bevis.

 

Rett meg hvis jeg tar feil, men slik jeg har forstått det er valget mellom:

Kristen - Jeg tror på Gud

Ateist - Gud finnes ikke

Agnostiker - Jeg tror (ikke) Gud/noe annet finnes, men jeg er ikke sikker.

 

Ordet tro spiller en viktig rolle, og det er kun ateister som påstår å vite noe (dog, det er noen kristne som også "vet" at Gud finnes).

Endret 26. juni 2006 av SteffyBoy

[Svankmajer]

Jeg forstår de tekniske forskjellene, det er ikke det jeg snakker om. Det jeg tenker på er innstillingen man må ha for å være ateist, nemlig at man konstanterer at det ikke finnes en høyere skikkelse. Det er altså et bevisst valg om å benekte noe, akkurat som kristendom er et bevisst valg om å tro på noe. Det blir to sider av Schrødingers katt, der du påstår at den er død og jeg påstår at den er levende. Hvis det ikke er mulig å vite med sikkerhet, hva er da poenget med å være skråsikker i sin overbevisning?

 

Det fornuftige valget, i mine øyne, er å være så åpensinnet som mulig. Det som irriterer meg mest med kristendommen er at de bastant mener at slik er det, uten bevis. Jeg har ikke tenkt å gå imot dette med "slik er det IKKE", uten bevis.

 

Rett meg hvis jeg tar feil, men slik jeg har forstått det er valget mellom:

Kristen - Jeg tror på Gud

Ateist - Gud finnes ikke

Agnostiker - Jeg tror (ikke) Gud/noe annet finnes, men jeg er ikke sikker.

 

Ordet tro spiller en viktig rolle, og det er kun ateister som påstår å vite noe (dog, det er noen kristne som også "vet" at Gud finnes).

 

Vil heller si at ateisme er å ikke 'tro' før man har noen indikasjoner på at man skal tro. Slik sett synes jeg ateisme er langt mer nøytralt enn agnostisme, som teknisk sett stiller seg midt mellom en tro og en viten, en slags skapreligiøsitet(eller en falsk diplomati i enkelte tilfeller). Nettopp fordi man ikke er født med idéen Gud. Den kommer til oss igjennom læring og miljø, og må derav behandles som alle slags overnaturlige påstander(UFO, Loch Ness monsteret, spøkelser osv.) Hvis man mener man er "nøytral" hvis man er agnostiker vil jeg si man er langt ute å kjører vil jeg si. Da har du langt på vei godtatt idéen Gud som en mulighet, og er i praksis det samme som en lightversjon av en religiøs.

 

Jeg tror heller ikke man er nødt til å fornekte Gud for å være ateist. Det er bare en person som ikke har funnet noen grunn til å tro, og derfor ikke tror. Ateister har inget krav til å motbevise noen gud. Det er de som påstår guds eksistens som har den byrden.

 

De fleste agnostikere jeg har møtt har vært av den typen som i det rette miljøet mest sannsynlig ville blitt religiøs, og ofte har et svakt underttrykket ønske om å bli religiøs.

Men siden idéen gud ikke er nøytral eller medfødt, så kan jeg ikke se at det nøytrale er å sidestille kristendom(+andre religion) og ateisme.

 

S,

Endret 26. juni 2006 av Svankmajer

[Dorian Gray]

Godt argumentert, jeg har bare litt småplukk (i tillegg til at jeg er uenig, men det får så være ). Definisjonen av ateisme, ifølge min ordbok, er "gudsfornektelse". Det er denne definisjonen jeg har tatt utgangspunkt i. Det er kanskje ikke alle ateister som definerer seg selv på samme måte, men man må ta utgangspunkt i noe.

 

Når det gjelder Gud, så er det noe jeg tror man er født med. Ikke navnet Gud/Allah, men tanken på "noe annet, noe mer". Det vil alltid være ting som er uforklarlige og ikke kan forståes med vitenskap, og da er det naturlig at mennesket utforsker idéen om "noe annet".

 

Jeg kan ikke argumentere imot "de fleste agnostikeree jeg har møtt", da det går på personlige erfaringer. De fleste jeg har møtt som heter Erik er over 185cm, jeg vil ikke gå så langt at jeg antar at alle som heter Erik er det. Det er nok mange agnostikere som er kvasi-religiøse, men det blir urettferdig å basere en stadig voksende gruppe mennesker på et begrenset antall mennesker du har møtt. Jeg er personlig verken troende eller ateist, da jeg ikke har grunnlag til å være det ene eller det andre. Jeg er derfor agnostiker, og lar meg ikke overraske uansett hva det "riktige" svaret viser seg å være.

Endret 26. juni 2006 av SteffyBoy

[magicus]

Gud hater oss. Drep gud og la himmelen komme til jorden!

 

De fleste religiøse jeg har møtt er "svake" mennesker med tendenser til seriøse personlige problemer.

Dette gjelder underlig nok også for folk som arbeider/studerer innen psykologi/psykriatri/barnevern.

(min erfaring)

 

Fokuserer du for mye på hva som vil skje etter døden vil du glemme å leve mens du lever.

 

Edit: Halleluja

Endret 26. juni 2006 av magicus

[Svankmajer]

Når det gjelder Gud, så er det noe jeg tror man er født med. Ikke navnet Gud/Allah, men tanken på "noe annet, noe mer". Det vil alltid være ting som er uforklarlige og ikke kan forståes med vitenskap, og da er det naturlig at mennesket utforsker idéen om "noe annet".

 

Idéen gud er nok ikke medfødt nei, men det er sant at de fleste samfunn har fått idéer om at det finnes noe mer, men jeg tror slike idéer har oppstått pga manglende forklaringsmateriale i tiden eller ønsket om en mening i tilværelsen, men slikt ting oppstår vel helst rundt den "andre fødsel", altså etter de trygge barndomsårene er vekk. Senere har disse tankene utviklet seg til religioner i ulike felt og læres videre allerede fra når folk er barn. Så er det kriger og korstog som har utgjort balansestørrelsene mellom religionene.

 

Selve idéen gud tror jeg ikke er medfødt derimot. Det finnes det ingen indikasjoner om. Det en idé man enten utvikler selv eller mest sannsynlig blir belært.

Så ja, jeg sier vel egentlig at selv paven er født ateist.

 

Selv hos kristne mennesker er ikke idéen gud intakt. De aller fleste kristne tviler en gang i livet, fordi det er en idé.

 

Det er nok mange agnostikere som er kvasi-religiøse, men det blir urettferdig å basere en stadig voksende gruppe mennesker på et begrenset antall mennesker du har møtt. Jeg er personlig verken troende eller ateist, da jeg ikke har grunnlag til å være det ene eller det andre. Jeg er derfor agnostiker, og lar meg ikke overraske uansett hva det "riktige" svaret viser seg å være.

 

Men i det du sier det så har du allerede akseptert idéen gud som en mulighet, og det uten (jeg antar) noen sikre indikasjoner. Altså er det en svak form for tro. Du er ikke lengre nøytral. Agnosistime er uansett en svak form for tro, slik jeg ser det.

 

Jeg kunne lagt frem en tredje mulighet; at verden blir styrt av usynlige sjimpanseklovner på et heftig datasystem inni jordens kjerne. Er det like nøytralt å godta muligheten for den idéen uten beviser?

 

I min verden er det bare ateister og religiøse. Agnostistikere er bare ateister på gli inn i det religiøse.

 

S,

[Alprausch]

Gud hater oss. Drep gud og la himmelen komme til jorden!

 

De fleste religiøse jeg har møtt er "svake" mennesker med tendenser til seriøse personlige problemer.

Dette gjelder underlig nok også for folk som arbeider/studerer innen psykologi/psykriatri/barnevern.

(min erfaring)

 

Fokuserer du for mye på hva som vil skje etter døden vil du glemme å leve mens du lever.

 

Edit: Halleluja 

6390386[/snapback]

Nåvel, at mange ustabile mennesker tyr til religion er naturlig. Og at mange av de religiøse ikke har det bra, er også naturlig, ettersom f.eks. kristendommen og islam har frykt som viktigste virkemiddel ("de vantro skal for evig brenne i Helvete/Ilden").

 

Det er ikke rart at mennesker innen det psykriatrien er noe ustabile selv, ettersom det lett kan ta på å bære på så manges problemer per dag.

[Alprausch]

I min verden er det bare ateister og religiøse. Agnostistikere er bare ateister på gli inn i det religiøse. 

 

S,

6390477[/snapback]

 

Agnostikere er mennesker som med sin logikk har kommet fram til at det er en mulighet for noe større, samtidig som det ikke trenger å være det. Ordet religiøs indikerer at man heller til en religion, ikke at man tror på et eller annet - da er man troende... Vi tror jo ikke på noe, vi innser det enkle faktum at det eneste vi vet om dette emnet nå er at vi faktisk ikke har mulighet til å vite.

Ethvert virkelig intelligent menneske er agnostiker, slik jeg ser det.

[magicus]

Gud hater oss. Drep gud og la himmelen komme til jorden!

 

De fleste religiøse jeg har møtt er "svake" mennesker med tendenser til seriøse personlige problemer.

Dette gjelder underlig nok også for folk som arbeider/studerer innen psykologi/psykriatri/barnevern.

(min erfaring)

 

Fokuserer du for mye på hva som vil skje etter døden vil du glemme å leve mens du lever.

 

Edit: Halleluja 

6390386[/snapback]

Nåvel, at mange ustabile mennesker tyr til religion er naturlig. Og at mange av de religiøse ikke har det bra, er også naturlig, ettersom f.eks. kristendommen og islam har frykt som viktigste virkemiddel ("de vantro skal for evig brenne i Helvete/Ilden").

 

Det er ikke rart at mennesker innen det psykriatrien er noe ustabile selv, ettersom det lett kan ta på å bære på så manges problemer per dag.

6390485[/snapback]

 

Meget mulig, men tror også at psykologi og religion er magneter for folk med tomrom i livet sitt. Folk som ikke ser lyset i enden av tunnelen, men bare mørke og fortvilelse.

De har ett behov for å være spesielt, være bedre enn andre.

 

Er alltid artig å diskutere og le av kristne som tror de kommer til å oppnå evig frelse, mens vi andre kommer til å lide i uendeligheten, men går det ann å stole på slike mennesker?

Kan en regne med og ha tiltro til slike mennesker? De tror det fins en liten rød fyr med 2 røde horn og hale som bor i ett varmt sted og som er veldig veldig slem.

 

Kommer varsellamper i hodet mitt når eg finner ut at noen er religiøse eller har tilkoblinger til psykologien.

[Gjest Yoshi]

Jeg er nå fremdeles ateist. Alle disse store spørsmålene om Guds eksistens og evigheten og bla bla bla som bare har nye spørsmål til svar, er bare irriterende. Om man bare benekter guds eksistens i det hele tatt, går alt opp.

[Dorian Gray]

Når det gjelder Gud, så er det noe jeg tror man er født med. Ikke navnet Gud/Allah, men tanken på "noe annet, noe mer". Det vil alltid være ting som er uforklarlige og ikke kan forståes med vitenskap, og da er det naturlig at mennesket utforsker idéen om "noe annet".

 

Selve idéen gud tror jeg ikke er medfødt derimot. Det finnes det ingen indikasjoner om. Det en idé man enten utvikler selv eller mest sannsynlig blir belært.

Så ja, jeg sier vel egentlig at selv paven er født ateist.

Gjennom opplevelser og hvordan hjernene våre fungerer, tror jeg de fleste ville på egen hånd tenke seg at det finnes noe større, så da er vi uenig. Ikke nødvendigvis Gud, men en eller annen form for livskraft eller skikkelse over det menneskelige har dukket opp hos omtrent samtlige grupper med mennesker, det er ihvertfall inntrykket mitt.

 

Det er nok mange agnostikere som er kvasi-religiøse, men det blir urettferdig å basere en stadig voksende gruppe mennesker på et begrenset antall mennesker du har møtt. Jeg er personlig verken troende eller ateist, da jeg ikke har grunnlag til å være det ene eller det andre. Jeg er derfor agnostiker, og lar meg ikke overraske uansett hva det "riktige" svaret viser seg å være.

 

Men i det du sier det så har du allerede akseptert idéen gud som en mulighet, og det uten (jeg antar) noen sikre indikasjoner. Altså er det en svak form for tro. Du er ikke lengre nøytral. Agnosistime er uansett en svak form for tro, slik jeg ser det.

 

Jeg kunne lagt frem en tredje mulighet; at verden blir styrt av usynlige sjimpanseklovner på et heftig datasystem inni jordens kjerne. Er det like nøytralt å godta muligheten for den idéen uten beviser?

 

I min verden er det bare ateister og religiøse. Agnostistikere er bare ateister på gli inn i det religiøse.

 

S,

6390477[/snapback]

Her er vi bare uenig, ser det ut som. Jeg mener at det går an å være nøytral til tanken, og det er det jeg vil kalle meg selv. Det virker ikke logisk at man må velge mellom "dette finnes" og "dette finnes absolutt ikke", og at å være dønn i midten betyr at man tror. For å si det sånn; hva jeg mener om Gud forandrer ikke hva Gud er eller ikke er. Eksistensen av noe annet er bestemt uten at jeg kan påvirke det med min mening. Det blir en subjektiv mening om noe objektivt, nemlig eksistensen.

 

Hvis du mener at sjimpanser styrer verden, så er det to muligheter:

Sjimpanser styrer verden

Sjimpanser styrer ikke verden

 

Jeg velger å ikke ha en mening om verken den ene eller den andre, fordi jeg ikke kan bevise den ene eller den andre. Ingen av de 6 milliarder menneskene på jorden er kvalifisert til å si det ene eller det andre, så det er for meg tåpelig at vi må velge en av to båser.

 

Jeg kan bruke et eksempel som kanskje funker, og kanskje ikke funker

 

Det finnes to partier i Norge, kommunistpartiet og kapitalistpartiet. Du er medlem i KaP, fordi du mener at kommunisme ikke fungerer i praksis. Hilde er medlem av KoP, fordi hun mener kommunisme fungerer i praksis. Jeg vet ikke om kommunisme eller kapitalisme fungerer i praksis, da jeg ikke er kvalifisert til å si det. Det er ikke dere heller. Dere velger å ha en mening (en er for, en er imot), mens jeg stiller meg 100% i midten, fordi jeg nekter å ta et valg som bare vil vise seg å være tilfeldig. Likevel påstår du at jeg, som ikke er motstander av KoP, er en kvasi-kommunist, fordi jeg ikke utelukker at det kan fungere.

 

Jeg håper synet mitt er litt klarere nå, det er ikke alltid så enkelt å formulere seg når det gjelder slik filosofi.

Endret 27. juni 2006 av SteffyBoy

[Alprausch]

De fleste religiøse jeg har møtt er "svake" mennesker med tendenser til seriøse personlige problemer.

Dette gjelder underlig nok også for folk som arbeider/studerer innen psykologi/psykriatri/barnevern.

(min erfaring)

 

Fokuserer du for mye på hva som vil skje etter døden vil du glemme å leve mens du lever.

 

Edit: Halleluja 

6390386[/snapback]

Nåvel, at mange ustabile mennesker tyr til religion er naturlig. Og at mange av de religiøse ikke har det bra, er også naturlig, ettersom f.eks. kristendommen og islam har frykt som viktigste virkemiddel ("de vantro skal for evig brenne i Helvete/Ilden").

 

Det er ikke rart at mennesker innen det psykriatrien er noe ustabile selv, ettersom det lett kan ta på å bære på så manges problemer per dag.

6390485[/snapback]

 

Meget mulig, men tror også at psykologi og religion er magneter for folk med tomrom i livet sitt. Folk som ikke ser lyset i enden av tunnelen, men bare mørke og fortvilelse.

De har ett behov for å være spesielt, være bedre enn andre.

 

6390527[/snapback]

Jeg vil selv bli psykolog, men ikke for å skille meg ut eller tilfredsstille en eventuell depresjon. Hvordan skal man som psykolog bekjempe den håpløsheten en opplever?! I religion kan jeg forstå hva du mener, men ikke hva en psykolog angår. Men kanskje du bare sikter til pasientene når du skriver psykologi (pass litt på ordleggingen i så tilfelle...). Mine grunner til å bli psykolog er at jeg ønsker å forstå mennesket bedre, samt at jeg gjerne hører menneskers historier og innerste tanker . Ikke for å hjelpe noen... . Skjønt det er et bonuspoeng! (Dette innlegget må jeg huske å fjerne innen min karriere starter, hehe)

Ja, noen av de som går til psykolog har nok et ønske om å være spesielle (da særlig ungdom, vil jeg tro) på patetisk vis. Men flertallet har mer eller mindre alvorlige problemer med psyken.

Men jeg tror virkelig at det er et fåtall av de religiøse som er det fordi de ønsker å skille seg ut. Man gjør jo ikke akkurat det som religiøs... - det er et av de store verdensproblemene i dag, at så mange er religiøse

Sånn generelt mener jeg man kan anta at en religiøs' motiv er et av følgende: uvitenhet

desperasjon

krisepreget

uintelligent

Hva en psykologisk (?) pasient angår:

selvmedlidenhet

oppmerksomhetsbehov

psykisk ubalanse

 

 

Jeg er nå fremdeles ateist. Alle disse store spørsmålene om Guds eksistens og evigheten og bla bla bla som bare har nye spørsmål til svar, er bare irriterende. Om man bare benekter guds eksistens i det hele tatt, går alt opp.

6390604[/snapback]

Da fornekter du det faktum at du ikke er i stand til å vite at det ikke er en gud. Du kan ikke bevise at det ikke er det. Derfor er agnostiker det eneste fornuftige alternativet.

[dot_]

Ateisme er det ikke-religiøse alternativet til de som er like sta og uvitende som religiøse. Det har sammenheng i nøyaktig det samme som religion, nemlig å ville vite de store spørsmålene (hvordan kom vi her, hvem er vi, finnes det noe annet?). Å påstå at religion er latterlig, naivt og idiotisk, for så å påstå at et smartere alternativ finnes i ateisme, blir for meg like tåpelig som enhver annen konvertering.

 

Det er like arrogant å si at en guddommelig skikkelse ikke finnes, som det er å si at den finnes. Å utelukke muligheten for noe større enn seg selv er jo toppen av arroganse.

 

Påstander om at ateister skal være sta og uvitende kan du legge fra deg snarest. Det hører ikke hjemme i denne diskusjonen. En aldri så liten skivebom.

 

Den mest intellektuelt ærlige innstillingen av de to, når man forholder seg til rasjonell tenkning, fornuft og vår akkumulerte kunnskap om verden er ateisme (dette er vel faktorer du anser for å være nødvendige for en slik vurdering?). Med mindre du finner engler, himmelnisser og annet tøv som troverdig. Agnostisisme på sin side holder døren åpen i forhold til muligheten for at en Gud kan eksistere - det er bare ingen bevis for dette ennå. Muligheten for Guds eksistens i lys av sunn fornuft, logikk og all dagens viten om verden, er så fjern at den er i realiteten ikke er tilstede. Agnostisismen rømmer fra spørsmålet, det er rett og slett et intellektuelt feigt ståsted. Alle sansene mine, all min kunnskap om verden, min logikk og sunne fornuft tilsier at selve ideen om en gud (eller guder) er absurd vissvass.

 

Nå er det derimot umulig å bevise (eller motbevise) guders eksistens, det hele koker ned til et spørsmål om tro og om sannsynlighet. Óg om jeg en dag skulle påstå at det i skyene bor store usynlige trollmenn; som er den egentlige grunnen til at det regner, lyner og tordner, så ville det være umulig å "motbevise" det.

De fleste normalt oppegående mennesker vil formelig le av idèen og finne den komplett absurd og usannsynlig og ikke så lite latterlig.

 

Ikke minst bør du ta innover deg følgende: Det er de som fremsetter en påstand som også har bevisbyrden. Ateister påstår ingenting og trenger ikke å bevise eller motbevise noesomhelst; Det er de troende som påstår at det eksisterer en Gud.

 

Ja, jeg er enig med Svankmajer; agnostistikere er bare ateister på gli inn i det religiøse. Jeg aner en viss personlig kamp.

Endret 27. juni 2006 av kidstar