Hva en Pro bruker!

[bjornkn]

Jeg fant denne meget oppkvikkende artikkelen i en lnk på ebay, av alle steder..

http://www.robgalbraith.com/bins/multi_pag...cid=7-6468-7844

Etter å ha lest den generelle nedlatende holdningen fra "seriøse" fotografer både her på forumet og andre steder når det gjelder kamera uten speil var det virkelig godt å høre synspunktene til en virkelig, prisvinnende profesjonell fotograf fra Magnum, Alex Majoli. Det var og ganske morsomt å se at han ble møtt med undring og forskrekkelse fra kolleger, som ikke kunne forstå at han kunne jobbe med "amatør"-verktøy:) Virker det litt kjent?

Hans ønsker for framtiden sammenfaller også ganske bra med mine:)

Ser ut som om vi begge kan ha interesse av å kikke nærmere på det Olympus visstnok kommer trekkende med 26. januar:)

[MrLee]

Det viser jo bare at det er personen bak kamera som teller, ikke nødvendigvis kamera... men det står jo at han har måttet finne nye måter å omgå begrensningene som finnes i kompaktkamera.

 

To be sure, doing effective photojournalism with point-and-shoot cameras requires some special techniques. Shutter delay is obstacle number one. Like the earliest digital SLR shooters who faced the same problem, Majoli has honed his anticipation skills and learned a new shutter timing rhythm, but he says he can't eliminate the problem entirely.

 

Jeg vil anta at personlige preferanser på arbeidsmetoder spiller inn som en stor faktor her. Det er jo ikke til å unngå at med digitale kompaktkamera, så reiser man med en mye mer kompakt (pun intended) pakke...

[lkch]

Ganske rigtigt en meget interessant artikel.

For det første gør den op med den udbredte fordom, som også trives her på Akam, at "professionelt" udstyr er lig med en af Canons top dSLR'er. Det er naturligvis noget ævl. Der er jo en verden til forskel på om du skal ta' modefotos som skal trykkes som plakat i 2*5 m., dække en superligakamp for Tips-bladet - eller på 3 ugers reportage til Afghanistan...

Netop det klassiske reportagefotografi er jo historisk forbundet med opkomsten af 35mm målsøgerkameraet - dvs. Leica (uagtet at der er lavet masser af fremragende reportage med helt andre typer af kamera). Alex Majoli, som artiklen handler om, er Magnum-fotograf - og Magnum blev jo netop grundlagt af folk, som primært brugte Leica. Majoli er nok ikke den eneste, som savner en digital Leica (Selv om Leica jo har forsøgt sig, bl.a. med Digilux 2). Tilsvarende er der sikkert andre, som savner en digital pendant til deres mellem-format systemer.

For det andet, så belyser artiklen også - når man tænker nærmere over det - hvorfor vi amatører ikke nødvendigvis skal ønske os "professionelt" udstyr. Ville du f.eks. betale op imod 30.000 kr. for et kamera med 4 MP opløsning? Det er der faktisk mange professionelle der gør, i form af Nikon D2Hs. Det kamera opfylder nemlig et helt bestemt behov: det er ekstremt hurtigt. At opløsningen er relativt lav, er så nærmest kun en fordel, hvis billedet alligevel bare skal trykkes i avis-offset.

Sagen er den, at de professionelle både er tvunget til - og forhåbentlig har råd til - at vælge det udstyr, som er aller bedst lige til den type opgave, de skal løses. Det gælder sjældent for os amatører, der som regel må satse på 1-2 kameraer til "det hele".

Hertil kommer at professionelle netop er - professionelle. Man siger jo, at en dårlig fotograf tager dårlige billeder med et godt kamera, men en god fotograf tager gode billeder med et dårligt. Ikke at Oly'en som er nævnt i artiklen er et dårligt kamera. Men som fotografen selv er inde på, så har det sine begrænsninger. Han er simpelthen bare professionel nok til at overvinde begrænsningerne og til gengæld udnytte fordelene 110%.

Selv har jeg satset på et dSLR, bl.a. fordi det er en meget alsidig kameratype, som passer til mit "blandede" behov, fra familiefotos over gadebilleder til forsøg på at lege kreativ fotograf. Sjovt nok, så vejer mit Pentax dSLR, forsynet med en moderat zoom, kun 80g mere og har næsten eksakt samme ydre mål, som det Olympus C-8080 som er omtalt i artiklen. Hvad er så egentlig kompaktkamera?

Nå, men som sagt så forstår jeg udmærket Majolis valg. Det er bare ikke så relevant for mig. Men jeg tror da han er værd at lytte til - for en fotograf der præsterer fotos som dem i artiklen, kan man da vist kun ha' respekt for!

 

MVH Lars

[SNratio]

Etter å ha lest den generelle nedlatende holdningen fra "seriøse" fotografer både her på forumet og andre steder når det gjelder kamera uten speil var det virkelig godt å høre synspunktene til en virkelig, prisvinnende profesjonell fotograf fra Magnum, Alex Majoli.

5479733[/snapback]

De som er nedlatende, har kanskje glemt eller fortrengt at en hovedgrunn til å bruke dSLR, er at det i mange tilfeller er LETTERE å få bra bilder med dem, fordi en har bedre kontroll og større teknisk arsenal. En teknisk dyktigere fotograf kan kanskje greie seg bedre uten denne assistansen fra utstyret.

 

Legg også merke til at to av de velkjente problemene med småbrikke-kompakt, nemlig begrensa dynamisk omfang og veldig stor dybdeskarphet, fortoner seg helt annerledes for Majoli. Han elsker dybdeskarpheten (jeg synes den er for stor i noen av bildene hans, men smaken er jo som baken...) og han har hardkjørt Tri-X i D-76 før, så for han blir det for MYE detaljer i skyggene nå...

 

Det jeg personlig godter meg mest over ved ham, er det nydelige lyset han kaster på spørsmålet om "profesjonell" byggekvalitet på utstyret. Men han har jo tross alt lommer og sekk stappa med 4-6 kameraer, da...

[bjornkn]

Jeg fikk ikke helt med meg det med byggekvaliteten? Sto det i den artikkelen?

C-5060 har forøvrig magnesium-hus.

 

Alle kameratyper har selvfølgelig sine fordeler og ulemper. Jeg har absolutt ingen problemer med å forstå at noen synes fordelene ved dSLR er større enn ulempene. For meg er ulempene ved dSLR store nok til at jeg har valgt å holde meg unna foreløpig. Først og fremst er det speilet, og mangelen på EVF som holder meg igjen.

[SNratio]

Jeg fikk ikke helt med meg det med byggekvaliteten? Sto det i den artikkelen?

C-5060 har forøvrig magnesium-hus.

5480528[/snapback]

Artikkelen tok det ikke opp, men det er jo en standard innvending mot kameraer i denne klassen. For øvrig er dessverre ikke metall-hus i og for seg noen garanti for byggekvalitet. Min ultrazoom hadde det, men tok kvelden altfor tidlig likevel, svikt i kretsene (og den slukte batterier hele sin tid). Det interessante, er at 4 kamerahus med forbrukerelektronikk også kan være godt nok til å ta med seg i krigen, bokstavelig talt! For sjøl om risikoen for svikt kanskje er mye større enn for et Canon-hus, la oss for å ta skikkelig i si at den er 10%, mot 2% på Canon-huset. Sjansen for total svikt (alle fire hus) er da 0.1 promille, mens den vil være 0.4 promille for to Canon-hus, altså 4 ganger så høy. Og sjansen for å sitte med bare ett kamera vil være ca 4% med Canon, og ca 3.6 promille med kompakt.

[PMnormal]

Bra tråd. Tror det hele koker ned til at proffer ofte kjenner sin egen stil bedre enn amatører. Årsaken til mitt valg av brukernavn ligger i de begrensningen min fotostil har. En typisk Magnum-fotograf bruker som nevnt Leica M med noen få brennvidder. De er trygge nok i sin stil til å ha så lite utstyr.

Jeg tror ikke noen kan bli skikkelig god hvis man sprer sin kompetanse over alle disipliner innen fotografi. Nesten alle kjente fotografer bruker et fåtall av brennvidder, de har en kunstnerisk signatur. De står i sterk kontrast til pressefotografer som sjelden oppnår en slik status. De har nemlig ingen egen stil.

Mange kunne nok vært mer tjent med å utvikle et eget uttrykk. Har du det, skinner det gjennom uansett hva du bruker. Selv ønsker jeg å veksle mellom s/h og farger, men ellers synes jeg at jeg holder meg innenfor visse rammer. Jeg er ikke noe geni (da hadde jeg vært kjent nå), men føler at jeg behersker mine virkemidler. Tekniske viderverdigheter som absolutt skarphet blir mindre viktige når uttrykket er tydelig, jfr Capa. En av Capas bøker het forresten "Slightly out of focus", he he. Der har du Magnum i et nøtteskall

Endret 22. januar 2006 av PMnormal

[Snusi]

Hmm. Vil ikke si meg helt enig med PMnormal her. Når du sier at pressefotografer ikke har noe egen stil mener jeg du begår noen feilvurderinger.

1: Jo, jeg mener mange flinke pressefotografer har utviklet sin egen stil.

2: Man må skille på profesjonelle fotografer. Hva er målet til disse forskjellige gruppene? Vil si at det er to hovedgrupper, men mange innenfor disse to store. De er kunstfotografer og pressegotografer. Grunnen til at jeg nevner dette er i forhold "stil". En kunstfotograf har MYE større frihet når det gjelder å ta bilde av noe. Man trenger ikke å se hva det er en gang, mens en pressefotograf må kunne gjengi motivet på best mulig måte. Litt ergelig hvis man ikke ser hvem man har tatt bilde av. Poenget mitt er at kravet til egen "stil" (noe jeg mener kan bedre deffineres som "uttrykk", som har mer sammenheng med kunstformen) ikke NØDVENDIGVIS er så stor hos pressefotgrafene som hos kunstfotografene. Langt ifra. men du sier det jo selv: "Nesten alle kjente fotografer [kunstneriske sådann] bruker et fåtall av brennvidder, de har en kunstnerisk signatur."

Det finnes mange flere kjente kunstfotografer enn pressefotografer. en kunstfotograf har en mye større og vanskeligere oppgave enn en pressefotograf (rent kunstnerisk) og kan sammenlignes med en maler eller en skulptør. Mens en pressefotograf har som regel en lettere jobb (det avhenger). De står overfor helt foskjellige utfordringer.

 

Så, kravet og nødvendigheten av en egen stil hos enn pressefotograf er mye mindre enn hos en kunstfotograf. Hvis den sistnevnte hadde hatt en lik stil som alle andre ville ingen lagt merke til ham, synd for ham. Mens en pressefotograf skal (SOM REGEL) bare prøve å fange så korrekte bilder som mulig og kravet til en egen stil blir urellevant...

Dette var jo bare det profesjonelle segmentet. Amatørene er jo en egen sak for seg selv.

 

EDIT: Leif

Endret 23. januar 2006 av Snusi

[PMnormal]

Jeg har selv pressebakgrunn, så jeg er helt på notene med det du skriver. Poenget er at pressfotografer jobber med tøffe deadlines, men mange av dem får kombinert dette arbeidet med mer kunstnerisk arbeid.

Det er forskjell på pressefoto og reportasjefoto. De fleste pressefotografer i større avishus praktiserer begge håndtverkene. Når en pressefotograf bemerker seg kunstnerisk er det for dens reportasjearbeid. Samtlige bilder som har vunnet Pulitzerpriser og lignende "Årets Bilde"-kåringer er reportasjebilder. Når en pressefotograf fra Dagbladet blir sendt til Afganistan for å illustrere en reportasje om narkomane opiumsbønder for Magasinet, tar han ikke med seg hele arsenalet av optikk. Det er fordi man i en slik situasjon må velge de brennviddene man trenger, og da velger han/hun favorittbrennviddene. Det er nemlig på den turen tjansen for å vinne "Årets Bilde" byr seg.

Til opplysning for de som ikke vet det er Magnum verdens "mest kjente" fotobyrå. De som jobber for dem er noen av verdens beste reportasjefotografer. Bildene deres er oftere trykt i Time Life enn VG. Likevel er de en form for pressefotografer, men de tilhører den kunstneriske delen av bransjen. De tilbringer gjerne lenger tid på location fordi det er uker/måneder til deadline. De har derfor tid til fordyping. Det er derfor Magnumfotografene har høyere aktelse enn de som jobber for Scanfoto.

Endret 24. januar 2006 av PMnormal