Hvordan er det å være menneske?

[L@sse]

Fikk en liten vrien oppgave på skolen i dag. Vi skal til i morra ha ferdig en stil om hvordan det er å være menneske, og om vi er enige i Erlend Loes baksidetekst på "L": Jeg ser på menneskenes liv her på jorden som et endeløst stykke gruppearbeid.

 

Noen forslag? Og det er ingen ulempe hvis dere skriver på nynorsk

[Mr.Locke]

Her er noen av mine personlige (og kun mine personlige) meninger om livet:

 

Å være menneske betyr å bære byrden/gleden av å vite om sin egen eksistens men å allikevel være like uvitende over hvorfor man eksisterer i det hele tatt.

 

Å være menneske innebærer å ha meninger om det man observerer i sine omgivelser, man vil derfor alldri oppnå en 100% objektiv beskrivelse av virkeligheten, ettersom våre meninger forurenser vår objektivitet. I det sekundet vi mener noe om noe, er den objektive virkeligheten gått over til å bli en subjektiv virkelighetsvurdering, og dermed er den reelle og objektive virkeligheten skjult og tilslørt for oss som tenkende individer.

 

Å være menneske innebærer å bruke mye tid og følelser på å forstå konsekvensene av det at vi er skapt med nettopp følelser. Å bruke åresvis på å komme til fred med at følelser innebærer ikke bare glede, men også smerte. Å lære seg å omfavne begge deler, og forstå at den balansen er nødvendig for å få en så reell / ekte opplevelse av livet som mulig.

 

Å være menneske betyr å bli født, finne en partner å forplante seg med, så forplante seg, så beskytte ditt avkom og sørge for at du selv forsikrer deg om av ditt avkom skaper sitt avkom med sin partner, dvs. kort sagt: Å være menneske betyr å delta i evolusjonen, det er vår primære hovedfunksjon her i livet, uansett hvor rik eller fattig man er, uansett jobb eller ikke jobb. Jobb og rikdom er et subjektivt menneskeskapt begrep som har rent lite med naturen eller evolusjon å gjøre, mange glemmer dette i dagens samfunn, og lar livet sitt nærmest stå på "make it or break it" basert kun på sin suksess/ulykke i samfunnet og ikke på noen eksterne/universelle reelle verdier.

 

Sett ut ifra universelle / produktive handlinger, er kanskje det å mate katten/hunden din til og med når du er fattig den viktigste og mest produktive handlingen du noensinne har gjort, og ikke de 10 millionene du tjente i samfunnet/jobben din, ettersom da gjør du noe produktivt for en annen skapning innen systemet/fenomenet vi kaller "liv", som du er en del/enhet av, og tjente ikke kun din egen begrensede rase subjektivt i et lukket destruktivt og naivt samfunn.

 

Det å være menneske innebærer å få delta i universets mest dyrbare og unike/fantastiske opplevelse: Livet.

Den opplevelsen er dyrest fordi den til syvende og sist den aller mest ultimate prisen: Døden.

Endret 11. januar 2006 av Mr.Locke

[L@sse]

Ikke dårlig

Likte selv den første best: Å være menneske betyr å bære byrden/gleden av å vite om sin egen eksistens men å allikevel være like uvitende over hvorfor man eksisterer i det hele tatt.

 

Kan hende jeg kan få bruk for noe av det her!

[Carnifex]

Å være menneske betyr at man er bevisst sin egen eksistens men at man også er klar over at denne eksistensen vil slutte. Å vite at man skal dø er en kjempepåkjenning for mange.

[Mr.Locke]

Å vite at man skal dø er en kjempepåkjenning for mange.

 

 

Noe som faktisk er grunnen til at 90% av jordens befolkning velger å tro på en "Gud" og et liv etter døden for å dempe den frykten/påkjenningen.

 

Nærmere massepsykose kommer man vel neppe, og er ganske interressant at vi i det hele tatt er skapt med en hjerne som må ty til slike metodet/tanker/tro for å takle det at vi skal dø en dag.

[Bro2]

Å vite at man skal dø er en kjempepåkjenning for mange.

 

 

Noe som faktisk er grunnen til at 90% av jordens befolkning velger å tro på en "Gud" og et liv etter døden for å dempe den frykten/påkjenningen.

 

Nærmere massepsykose kommer man vel neppe, og er ganske interressant at vi i det hele tatt er skapt med en hjerne som må ty til slike metodet/tanker/tro for å takle det at vi skal dø en dag.

5422996[/snapback]

Er ikke enig i at 90% velger å tro på en gud.

Veldig mange blir tross alt født inn i en kultur der religion er sveiset inn, og får ikke muligheten til å velge før man er rimelig "into it" liksom....

Det er ikke akkurat slik at de vokste opp uten en spesiell tro, og ble konfrontert med valget om enten å tro eller ikke tro da de ble eldre...

Allikevel er det sannsynlig at veldig mange tviholder ved sin tro på grunn av at de føler det som en lettelse at "Gud" var seg av en når en dør.

[Mr.Locke]

Ja du har rett, "velge" blir helt feil ord. 90% av de 90%'ene er faktisk, som du sier nærmest "opplært" eller "tvunget" til å tro på en "Gud" nettopp pga hva foreldre/ samfunn/tradisjon de vokste opp i krevde av dem/lærte dem. Dvs. de hadde egentlig aldri noe "reellt" valg fra fødselen av.

 

På samme måte blir man heller ikke født "fri" i den form at man kan velge hvordan man vil leve, f.eks i det fri (naturen) eller i samfunnet, ytterst få slipper unna samfunnet hvis de absolutt hadde villet bo i skogen og jaktet sin egen mat, før eller siden ville noen fra "samfunnet" kommet og krevd at de skal betale ting som jaktlisens osv, og da må de jo tilbake til samfunnet for å tjene penger, dvs. tjene det samfunnet, for å få råd til å betale jaktlisens, kjøpe tomtplass til hulen sin i skogen osv.

 

Skal man dra det til spissen (og det er faktisk riktig/reelt selvom det er på spissen), så er virkeligheten værre en "The Matrix", vi er ikke født fri, vi er tvunget til å leve i det menneskeskapte samfunnet og tjene det samfunnet, og det blir færre og færre steder igjen på jorden hvor man kan komme seg unna dette samfunnet, bortsett fra kanskje et par godt skjulte steder i regnskogen (som snart forsvinner).

[TLZ]

Ja du har rett, "velge" blir helt feil ord. 90% av de 90%'ene er faktisk, som du sier nærmest "opplært" eller "tvunget" til å tro på en "Gud" nettopp pga hva foreldre/ samfunn/tradisjon de vokste opp i krevde av dem/lærte dem. Dvs. de hadde egentlig aldri noe "reellt" valg fra fødselen av.

5425075[/snapback]

Jeg ble oppdratt i kristendom, men er ikke kristen nå lenger. Føler absolutt at jeg hadde et valg, joda det var litt press fra familien(og fra andre miljøet) at jeg skulle holde meg kriisten, men slik er det jo med alle valg. Samme som du skriver kan jo sies om ateisme for den slags skyld.

[Bro2]

Ja du har rett, "velge" blir helt feil ord. 90% av de 90%'ene er faktisk, som du sier nærmest "opplært" eller "tvunget" til å tro på en "Gud" nettopp pga hva foreldre/ samfunn/tradisjon de vokste opp i krevde av dem/lærte dem. Dvs. de hadde egentlig aldri noe "reellt" valg fra fødselen av.

5425075[/snapback]

Jeg ble oppdratt i kristendom, men er ikke kristen nå lenger. Føler absolutt at jeg hadde et valg, joda det var litt press fra familien(og fra andre miljøet) at jeg skulle holde meg kriisten, men slik er det jo med alle valg. Samme som du skriver kan jo sies om ateisme for den slags skyld.

5425249[/snapback]

Det varierer hvor mye press en har på seg.

Kristne er generelt mer tilgivende når det gjelder å bytte/(avstå fra) religionen sin (eller rett og slett å ta den mindre og mindre seriøst).

Islam godtar at du konverterer til Islam, men prøver du deg andre veien kan det gå deg ille, rett og slett fordi det sjelden er akseptert blandt muslimer.

Endret 12. januar 2006 av Bro2

[Mr.Locke]

Joda, religion kan man velge seg unna, men fra begynnelsen av har man somregel oddsene mot seg, dog - det kan også skape motvilje, f.eks mange fra sterkt religiøse miljøer som velger å bli ikke-religiøs nettopp fordi de har fått "nok".

 

Samfunnet derimot, uansett religion eller ikke, er det ingen som kan "velge" seg unna, og var mest det jeg siktet til når jeg snakket om mangel på ekte frihet.

[Valfader]

Det har jeg ingen formening om. Jeg kan fortelle deg litt om hvordan det er å være et destruktivt virus?

 

-Jan Fenris