Hva skjer egentlig etter døden?

[Royo]

Klikk for å se/fjerne innholdet nedenfor

Hvorfor tror mennesker på evig liv..?

 

Hvor var du *før* du ble født..?

 

Finnes det evig liv *før* fødselen -- og hvorfor ikke..? Hva med alle dem som ble til, som aldri ble født..?

 

Hva med dem som aldri ble til..?

Hvorfor er selve livet alt for lite for de religiøse..?

 

De religiøse antar alt for mye.

 

De antar at livet er noe mer enn en rekke tilfeldigheter som vi som "levende" vesner prøver å overleve, mestre og forstå.

 

Ta fra en person en og en hjernecelle.

I hvilken stand vil vedkommende komme til

"himmelen"/"Valhall"/"Nivlheim"/"Helheim"/"Paradis"/"Nirvana" i..?

Hjernedød eller fullt fungerende..?

 

Hva hvis noen dør *før* hjernen er utviklet..?

Hjernen utvikles hele livet -- så hvis ingen aldres i dødsriket, så vil vel gleden ta slutt -- siden alle utfordringer vil bli løst, eller vil være umulig..?

 

Glede er uansett horomoner. Hva er glede i dødsriket uten en kropp..?

Hvordan fungerer glede der da..?

 

Uansett -- ett liv etter døden er religioners siste barriere mot vitenskapen.

Livet etter døden er det eneste de religiøse ikke trenger å bevise -- fordi det i effekten er ubeviselig for levende, selv om det hadde eksistert-- i motsetning til guder, som ville være mulig å bevise dersom de hadde eksistert.

7417933[/snapback]

Jeg er helt enig med deg her, og jeg resonerer på akkurat samme måte selv.

 

Uheldigvis gjør ikke de fleste religiøse det. For dem er ikke bevisstheten grunnet i det biologiske/fysiske sanse- og tankeapparat, den er grunnet i sjelen. Det er derfor det ikke finnes noe før unnfangelsen, fordi Gud (eller hvem-det-nå-måtte-være) ennå ikke har implementert oss med en sjel. Og ettersom jeg har forstått det er sjelen en del av Gud selv, dvs. noe som er kjempemystisk og aldri kan forklares med logikk.

 

 

Jeg spør kristne bekjente om dette stadig vekk; hvordan se uten øyne, hvordan høre uten ører, hvordan føle uten hud, hvordan smake uten tunge, hvordan lukte uten nese? Hvordan tenke uten hjerne? Hvordan eksistere utenfor eksistensen?

 

Standard-svaret jeg alltid får tilbake er at det er et spørsmål om tro. Også løper de sin vei...

[kyrsjo]

Hva skjer egentlig etter døden?

absolutt ingenting. du blir et festmåltid for innsekter og andre nedbrytere

5243818[/snapback]

 

dette gjelder vel strengt tatt om du ikke har en kiste å ligge i?

5247081[/snapback]

 

Aner ikke om noen quota dette, men i norge er det ikke lov og bli lagt i "jern" kister som er "hermetisk" lukket.

 

I Norge består bunnen av en kiste av noe som oppløses etter kort tid i fuktig jord. Da "ramler" liket ned i graven, kista kolapser, og all den molda som er oppå en grav detter ned (nesten alt tror jeg).

 

Tenk og opplevd når kista kolapser på en kirkegår? Tro om det er skummelt å se og høre det. Hehe.

7419004[/snapback]

 

En venn av en venn av meg jobbet en sommer på en kirkegård. Han fikk i oppgave å "vanne" (bokstavelig talt, kjøre på med haveslange) relativt ferske graver (de som var et par måneder gamle). Dette var midt på sommeren.

 

I allefall skjedde akkurat det du beskriver, han hadde dynka en grav relativt grundig, og står over og holder slangen. Plutselig sier det "brak" nede i grava, og en helt forferdelig lukt kommer opp...

[Royo]

I allefall skjedde akkurat det du beskriver, han hadde dynka en grav relativt grundig, og står over og holder slangen. Plutselig sier det "brak" nede i grava, og en helt forferdelig lukt kommer opp...

7419684[/snapback]

Derfor er kremasjon tingen.

[bjelleklang]

vi lever i the matrix og den ekte verdenen ser ut som folk flest tenker når de ser himmelen, derfor har folk som blir "gjennopplivet" sett himelen. Egentlig har de bare våknet opp og sett virkeligheten. haha

[xanth0s]

vi lever i the matrix og den ekte verdenen ser ut som folk flest tenker når de ser himmelen, derfor har folk som blir "gjennopplivet" sett himelen. Egentlig har de bare våknet opp og sett virkeligheten. haha

7421065[/snapback]

 

Morroman ?

[Royo]

xanth0s: vi har nok å gjøre med en morromann her ja. (Må forresten gi deg skryt for godt valg av avatar. )

 

 

Egentlig er overskriften i denne tråden ganske absurd. Tror du det er noe etter døden, så får du ikke vite det uansett... Opplevelser er knyttet til livet. Døden betyr slutten på livet, noe som også innebærer slutten på opplevelse.

Endret 5. desember 2006 av Royo

[VikingF]

Jeg har tenkt endel på dette emnet i det siste. Egentlig ikke bare på dette emnet, men på livet, universet, og de store spørsmål generelt. Jeg kom over en interessant tanke (jeg husker ikke websiden jeg leste om den på) som faktisk gjør "det evige livet" ganske logisk, og som støttes både av fysikken og statistikken. Den går omtrent slik:

 

Hva gjør at jeg er meg? Dvs hvorfor sanser jeg verden utifra dette alter egoet og ikke utifra et annet alter ego? La oss si at det er fordi min hjerne har akkurat den hjernestrukturen som den har, slik at "Hypotese 1" er: "Jeg er resultatet av denne hjernestrukturen".

 

Ok, så la oss ta et skritt videre: Før min fødsel, f eks i 1463 eksisterte ikke jeg. Hvorfor ikke? Jo, nettopp fordi det ikke fantes en hjerne med den aktuelle strukturen som genererer "meg". Husk at vi nå går utfra at "Hypotese 1" er korrekt. Men hva var sannsynligheten for at akkurat den hjernestrukturen skulle bli til før eller senere? Vel, svaret er ganske enkelt: Vi har ikke alle tallene til å regne det ut så vi vet ikke. Men hvilken informasjon har vi da? Jo, vi kan med 100% sikkerhet si at sannsynligheten for at akkurat den hjernestrukturen kan dannes på ett eller annet tidspunkt i historien må være større enn null. Hadde den vært lik null, så hadde ikke jeg sittet her og skrevet dette. Så sannsynligheten (p(hjernestruktur H1 eksisterer på tidspunkt X1)) er større enn null.

 

So far, so good...

 

Tiden. Er tiden endelig eller uendelig? Vi vet ikke dette heller, gjør vi? Men la oss anta at tiden er uendelig, så "Hypotese 2" er: "Tiden er uendelig". Hva vil dette si? Jo, at tiden ikke startet på ett bestemt tidspunkt, og at den heller ikke vil stoppe på ett bestemt tidspunkt. Vi er klar over universets start for 13.7 milliarder år siden, men det vi vet i dag er at det var (dette) universets start. Vi vet ikke om tiden (og andre universer) kan ha eksistert før det tidspunktet.

 

Så vi har nå:

Hypotese 1: "Jeg er resultatet av akkurat denne hjernestrukturen"

Hypotese 2: "Tiden er uendelig"

I tillegg vet vi at sannsynligheten for at den aktuelle hjernestrukturen (H1) eksisterer på et gitt tidspunkt (X1) er større enn null.

 

Forventningsverdi: En forventingsverdi for en binominal hendelse (f eks "H1 eksisterer på tidspunkt X1"/"H1 eksisterer ikke på tidspunkt X1") tar to parametre, dvs hvor mange forsøk man har (n) og hvilken sannsynlighet det er pr forsøk (p). Forventningsverdien (E) sier da hvor mange tilfeller av svar "1"/"ja"/"treff"/"sann"/"H1 eksisterer på tidspunkt X1"/etc... vi kan forvente oss.

 

I dette tilfellet er sannsynligheten større enn null: p>0, og

tiden er uendelig: n->oo

 

Forventningsverdien i et binominalt forsøk er: E=n*p

 

Her blir forventningsverdien da: E=lim{n->oo}n*p=oo

 

Altså, gitt at et bestemt individ er et resultat av noe fysisk (f eks en bestemt hjernestruktur) og at tiden er uendelig, så må vi forvente oss å oppstå et uendelig "antall" ganger. Hva skulle forhindre dette?

Endret 6. desember 2006 av VikingF

[Royo]

Altså, gitt at et bestemt individ er et resultat av noe fysisk (f eks en bestemt hjernestruktur) og at tiden er uendelig, så må vi forvente oss å oppstå et uendelig "antall" ganger. Hva skulle forhindre dette? 

7443807[/snapback]

At den totale entropien i universet øker? (Termodynamikkens 2. lov)

[VikingF]

---slettet---

 

(Aner ikke hvorfor det ble lagt til et nytt innlegg her. Jeg var nemlig ikke på nett kl. halv tre i natt... )

Endret 7. desember 2006 av VikingF

[Torbjørn]

Da kan vi endelig legge denne debatten død:

http://www.godlessgeeks.com/LINKS/GodProof.htm

[VikingF]

Altså, gitt at et bestemt individ er et resultat av noe fysisk (f eks en bestemt hjernestruktur) og at tiden er uendelig, så må vi forvente oss å oppstå et uendelig "antall" ganger. Hva skulle forhindre dette? 

7443807[/snapback]

At den totale entropien i universet øker? (Termodynamikkens 2. lov)

7443954[/snapback]

 

 

Så du mener med andre ord at det er n'en i regnestykket mitt som er bristen i logikken? Altså at n ikke går mot uendelig?

[Royo]

Så du mener med andre ord at det er n'en i regnestykket mitt som er bristen i logikken? Altså at n ikke går mot uendelig? 

7448236[/snapback]

Tiden kan godt gå mot uendelig. (Det er en teori jeg selv støtter meg til.) Men hvis vi ser på universet som et lukket system (noe som ligger til grunn for definisjonen av de termodynamiske lover), så vil det eneste verdien n fører til være at entropien øker. Uendelig mange eksemplarer av deg kan ikke oppstå innen et lukket system når uorden går mot uendelig. Liv eksisterer pga. orden innenfor et tilnærmet lukket system (solsystemet vårt). Når orden over tid forsvinner kan ikke liv lenger eksistere. Dermed stopper muligheten for uendelig mange liv.

 

Riktignok kan det hende at universet går i en uendelig syklus, med gjenopprettelse av entropien på et mystisk vis. Da kan vi si at vi har eksistert uendelig mange ganger tidligere, og vil fortsette å eksistere uendelig mange ganger fremover.

 

Jeg tror man trenger en ekstra faktor som gjelder "utstrekkelsen" av rommet. I tillegg trenger vi mer kunnskap om hvor mange dimensjoner som egentlig finnes, og hva disse fører til.

Endret 7. desember 2006 av Royo

[VikingF]

Så du mener med andre ord at det er n'en i regnestykket mitt som er bristen i logikken? Altså at n ikke går mot uendelig? 

7448236[/snapback]

Tiden kan godt gå mot uendelig. (Det er en teori jeg selv støtter meg til.) Men hvis vi ser på universet som et lukket system (noe som ligger til grunn for definisjonen av de termodynamiske lover), så vil det eneste verdien n fører til være at entropien øker. Uendelig mange eksemplarer av deg kan ikke oppstå innen et lukket system når uorden går mot uendelig. Liv eksisterer pga. orden innenfor et tilnærmet lukket system (solsystemet vårt). Når orden over tid forsvinner kan ikke liv lenger eksistere. Dermed stopper muligheten for uendelig mange liv.

 

 

Hvis dette er sånn ting faktisk henger sammen, så er jeg enig med deg.

På den andre siden så er det mange innen vitenskapelige kretser som mener at vårt univers kun er et av flere i et såkalt "multivers". Det er diverse årsaker til at de mener dette, og de kan man finne dersom man søker litt rundt i diverse vitenskapelige databaser. "Det Antropiske Prinsipp" er en av årsakene, dvs hvorfor eksisterer noe så usannsynlig som orden i det hele tatt? Hvis det derimot stemmer at uendelighet på ett eller annet nivå eksisterer (uendelig runder med samme universet eller uendelig antall universer), så kan hypotesen(e) mine prøves på nytt.

 

 

Riktignok kan det hende at universet går i en uendelig syklus, med gjenopprettelse av entropien på et mystisk vis. Da kan vi si at vi har eksistert uendelig mange ganger tidligere, og vil fortsette å eksistere uendelig mange ganger fremover. 

 

Ja, eller at det finnes et stort eller uendelig antall universer. Se over...

 

Jeg tror man trenger en ekstra faktor som gjelder "utstrekkelsen" av rommet. I tillegg trenger vi mer kunnskap om hvor mange dimensjoner som egentlig finnes, og hva disse fører til.

7448338[/snapback]

 

Sant. Selv om man får pes hver gang man nevner det, så vil jeg også dra opp enkeltindividets dårlige odds for å bli til i det hele tatt på den korte tiden orden eksisterer i universet, dvs med èn runde orden (dvs Termodynamikkens 2.lov) og ett univers som eksisterer. Hvis man har uendelig mange sjanser, så vil disse sjansene gå mot 1 istedenfor mot 0, som det gjør med dagens rådene teorier.

[Royo]

Ja, eller at det finnes et stort eller uendelig antall universer. Se over...

7449110[/snapback]

Det bør finnes opp (om det ikke allerede gjør det) en betegnelse på det som dekker absolutt alt, inkludert eventuelle multiverser. For de må vel være del av noe de også? Man kan jo kanskje bruke ordet "verdensaltet", selv om jeg gjerne skulle foretrukket noe litt mer konkret. Da jeg skrev "universet" mente jeg å inkludere det som eventuelt er på utsiden av den observerbare delen der hvor vi befinner oss.

 

Sant. Selv om man får pes hver gang man nevner det, så vil jeg også dra opp enkeltindividets dårlige odds for å bli til i det hele tatt på den korte tiden orden eksisterer i universet, dvs med èn runde orden (dvs Termodynamikkens 2.lov) og ett univers som eksisterer. Hvis man har uendelig mange sjanser, så vil disse sjansene gå mot 1 istedenfor mot 0, som det gjør med dagens rådene teorier.

7449110[/snapback]

Er ikke helt sikkert på hvor godt jeg oppfattet denne siste biten, men jeg prøver likevel...

Selv om én spesiell kombinasjon av DNA på forhånd virker usannsynlig at oppstår, er det utifra naturlovene veldig sannsynlig at det kommer til å oppståd en eller annen kombinasjon. Og vi kan utifra biomolekylenes egenskaper godt forstå at de danner nettopp de strukturene de gjør.

 

Vet ikke om det var det du også mente?

[En græll grill]

Men, la oss tenke på dette med at "Jeg er resultatet av denne hjernestrukturen" og at vi kan eksistere uendelig antall ganger. Det må jo ikke bety at det er samme "jeg" det er snakk om, men mer en slags klone.

Og hva skjer om det da plutselig eksisterer to, eller tusen, av "meg" samtidig?

[Royo]

Men, la oss tenke på dette med at "Jeg er resultatet av denne hjernestrukturen" og at vi kan eksistere uendelig antall ganger. Det må jo ikke bety at det er samme "jeg" det er snakk om, men mer en slags klone.

Og hva skjer om det da plutselig eksisterer to, eller tusen, av "meg" samtidig?

7449350[/snapback]

Vel. Enten eksisterer dere ikke i samme tid, eller så eksisterer dere ikke i samme "rom". Så det vil ikke by på problemer.

[VikingF]

Men, la oss tenke på dette med at "Jeg er resultatet av denne hjernestrukturen" og at vi kan eksistere uendelig antall ganger. Det må jo ikke bety at det er samme "jeg" det er snakk om, men mer en slags klone.

Og hva skjer om det da plutselig eksisterer to, eller tusen, av "meg" samtidig?

7449350[/snapback]

 

 

Det er også et problem. Men da er man tilbake til det som burde være hovedspørsmålet, dvs: Hva er det egentlig som gjør at jeg er meg og ikke deg eller noen andre, eller evt en kloning av meg? Vi vet (med 100% sannsynlighet) at det må være noe (vi sitter jo her og eksisterer, ikke sant?). Før man kan svare på andre eksistensielle spørsmål som f eks "Hva er vi før og etter dette livet", så bør vi iallefall finne en eller annen hypotese som dekker hovedspørsmålet.

 

 

Det bør finnes opp (om det ikke allerede gjør det) en betegnelse på det som dekker absolutt alt, inkludert eventuelle multiverser. For de må vel være del av noe de også? Man kan jo kanskje bruke ordet "verdensaltet", selv om jeg gjerne skulle foretrukket noe litt mer konkret. Da jeg skrev "universet" mente jeg å inkludere det som eventuelt er på utsiden av den observerbare delen der hvor vi befinner oss.

 

"Multiverset" pleier å være et navn på samlingen av alt. Men vi kan sikkert finne et annet begrep også. "Kosmos" er vel også et begrep.

 

Er ikke helt sikkert på hvor godt jeg oppfattet denne siste biten, men jeg prøver likevel...

Selv om én spesiell kombinasjon av DNA på forhånd virker usannsynlig at oppstår, er det utifra naturlovene veldig sannsynlig at det kommer til å oppståd en eller annen kombinasjon. Og vi kan utifra biomolekylenes egenskaper godt forstå at de danner nettopp de strukturene de gjør.

 

Vet ikke om det var det du også mente?

 

Ikke helt. Du snakker om universet sett utifra en tredjeperson, dvs: "Hadde ikke han/hun vært født, så hadde en eller annen annen blitt det", mens jeg snakket om universet sett utifra en førsteperson, dvs: "Jeg har evnen til å sanse universet, fordi akkurat jeg eksisterer". Det er sant det du skriver at hadde ikke akkurat jeg (eller du for den saks skyld), så hadde en annen, men hvor mye hjelper egentlig det svaret for hver og en av oss som ser verden utifra ett bestemt "point of view"? Forklaringen "Hadde ikke jeg levd her og nå som meg, så hadde jeg levd et annet sted en annen tid som et annet individ" er mer logisk (merk: sett utifra førstepersonen) enn forklaringen "Hadde ikke jeg levd her og nå som meg, så hadde jeg aldri eksistert". Så det har noe med hvilken av to uvisse forklaringer man finner mest logisk, eller i dette tilfellet minst ulogisk.

 

Hvis du forstår poenget mitt bedre nå?

Endret 7. desember 2006 av VikingF

[Royo]

Det er også et problem. Men da er man tilbake til det som burde være hovedspørsmålet, dvs: Hva er det egentlig som gjør at jeg er meg og ikke deg eller noen andre, eller evt en kloning av meg? Vi vet (med 100% sannsynlighet) at det må være noe (vi sitter jo her og eksisterer, ikke sant?). Før man kan svare på andre eksistensielle spørsmål som f eks "Hva er vi før og etter dette livet", så bør vi iallefall finne en eller annen hypotese som dekker hovedspørsmålet.

7449598[/snapback]

Ah. Det evige Descartes-problemet. Kan man noen gang med sikkerhet vite hvor og i hva man eksisterer? Jeg kan ikke skjønne hvordan. I så fall måtte det være en måte å finne svar på absolutt alle spørsmål man måtte ha, men igjen, hvorfor ha tiltro til denne svar-kilden?

 

"Multiverset" pleier å være et navn på samlingen av alt. Men vi kan sikkert finne et annet begrep også. "Kosmos" er vel også et begrep.

7449598[/snapback]

Kosmos er et bra ord ja. Det pleier jeg jo ofte å bruke selv. Glemske meg...

 

Ikke helt. Du snakker om universet sett utifra en tredjeperson, dvs: "Hadde ikke han/hun vært født, så hadde en eller annen annen blitt det", mens jeg snakket om universet sett utifra en førsteperson, dvs: "Jeg har evnen til å sanse universet, fordi akkurat jeg eksisterer". Det er sant det du skriver at hadde ikke akkurat jeg (eller du for den saks skyld), så hadde en annen, men hvor mye hjelper egentlig det svaret for hver og en av oss som ser verden utifra ett bestemt "point of view"? Forklaringen "Hadde ikke jeg levd her og nå som meg, så hadde jeg levd et annet sted en annen tid som et annet individ" er mer logisk (merk: sett utifra førstepersonen) enn forklaringen "Hadde ikke jeg levd her og nå som meg, så hadde jeg aldri eksistert". Så det har noe med hvilken av to uvisse forklaringer man finner mest logisk, eller i dette tilfellet minst ulogisk. 

 

Hvis du forstår poenget mitt bedre nå? 

7449598[/snapback]

Vel. Alt dette avhenger av hvordan man definerer "jeget". Definerer vi det til å være produktet av én bestemt DNA-sekvens (noe jeg forholder meg til), ville du (sett at du virkelig eksisterer, og ikke bare er produktet av min fantasi ) og jeg ikke kunne eksistere i noen andre former enn de vi er i nå. For meg er dette altså mest logisk. Men jeg skjønner poenget ditt. Man vil alltid ha et egosentrisk syn på verden omkring, det er ikke til å unngå.

[VikingF]

Ah. Det evige Descartes-problemet. Kan man noen gang med sikkerhet vite hvor og i hva man eksisterer? Jeg kan ikke skjønne hvordan. I så fall måtte det være en måte å finne svar på absolutt alle spørsmål man måtte ha, men igjen, hvorfor ha tiltro til denne svar-kilden?

 

Det spørs om du foretrekker en filosofisk eller en vitenskapelig synvinkel på verden. Her siktet jeg mer til den vitenskapelige enn den filosofiske. Jeg eksisterer (eller du for den saks skyld), ergo så er sannsynligheten for at jeg kan eksistere på ett eller annet tidspunkt i historien over 0. Er tiden uendelig, så vil enhver hendelse med sannsynlighet over 0 opptre et uendelig antall ganger hvis den får muligheten til det, ved at "noe" stadig eksisterer (den 2. termodynamiske loven gjelder bare for dette universet, denne runden).

 

 

Vel. Alt dette avhenger av hvordan man definerer "jeget". Definerer vi det til å være produktet av én bestemt DNA-sekvens (noe jeg forholder meg til), ville du (sett at du virkelig eksisterer, og ikke bare er produktet av min fantasi  ) og jeg ikke kunne eksistere i noen andre former enn de vi er i nå.

 

Ikke? Hva hvis det tilfeldigvis oppsto et nytt menneske som hadde den samme DNA-sekvensen? Siden DNA-sekvensen består av et endelig antall baser, så er jo ikke det en teoretisk umulighet at samme mønster kan repeteres (selv om sannsynligheten er minimal), er det? Ville da jeg oppleve universet på nytt gjennom vedkommendes sanser? Eller ville det da vedkommende bare være en identisk men likevel annen person? Som du skriver først, det avhenger av hvordan man definerer "jeget", eller rettere sagt hva som er/definerer jeget. Det var også det jeg startet forrige post med. Skal vi si noe om hva som evt kan skje med oss når vi dør, så må vi vite hva "vi" er, eller rettere sagt hva som gjør at vi er oss, og ikke naboen eller en svensk bonde på 1400-tallet (som forøvrig også var noen).

 

 

For meg er dette altså mest logisk. Men jeg skjønner poenget ditt. Man vil alltid ha et egosentrisk syn på verden omkring, det er ikke til å unngå.

 

Verden vil iallefall alltid virke mystisk for dem som både har en bevissthet og som orker å tenke så langt.

[Royo]

Det spørs om du foretrekker en filosofisk eller en vitenskapelig synvinkel på verden. Her siktet jeg mer til den vitenskapelige enn den filosofiske. Jeg eksisterer (eller du for den saks skyld), ergo så er sannsynligheten for at jeg kan eksistere på ett eller annet tidspunkt i historien over 0. Er tiden uendelig, så vil enhver hendelse med sannsynlighet over 0 opptre et uendelig antall ganger hvis den får muligheten til det, ved at "noe" stadig eksisterer (den 2. termodynamiske loven gjelder bare for dette universet, denne runden).

7450432[/snapback]

Jeg foretrekker først og fremst den vitenskapelige synsvinkelen, men det er ikke til å ignorere at det også av og til må brukes en filosofisk en.

 

Du har forøvrig helt rett når det gjelder sannsynligheter over null.

 

Hva hvis det tilfeldigvis oppsto et nytt menneske som hadde den samme DNA-sekvensen? Siden DNA-sekvensen består av et endelig antall baser, så er jo ikke det en teoretisk umulighet at samme mønster kan repeteres (selv om sannsynligheten er minimal), er det? Ville da jeg oppleve universet på nytt gjennom vedkommendes sanser? Eller ville det da vedkommende bare være en identisk men likevel annen person? Som du skriver først, det avhenger av hvordan man definerer "jeget", eller rettere sagt hva som er/definerer jeget. Det var også det jeg startet forrige post med. Skal vi si noe om hva som evt kan skje med oss når vi dør, så må vi vite hva "vi" er, eller rettere sagt hva som gjør at vi er oss, og ikke naboen eller en svensk bonde på 1400-tallet (som forøvrig også var noen).

7450432[/snapback]

Da jeg skrev det jeg gjorde i sted, glemte jeg helt å tenke på identiske tvillinger. De har jo nøyaktig samme DNA-sekvens, likevel utvikler de seg til å bli totalt forskjellige individer/bevisstheter.

 

Jeg tror vi kommer nærmere og nærmere svaret på hva det egentlig er som utgjør "oss" ettersom molekylærbiologien stadig innehar ny kunnskap (studerer det selv ). Håper de oppdager noe sensasjonelt innen min levetid.

 

Verden vil iallefall alltid virke mystisk for dem som både har en bevissthet og som orker å tenke så langt.

7450432[/snapback]

Der sa du det...

 

 

Noen som forresten fulgte med på Star Trek - DS9? Jeg tenker på karakteren Jadzia/Ezri Dax. Det fascinerende ved henne var at hun både hadde "evig" liv, óg at hun kunne oppleve det andre hadde opplevd tidligere. Videre i Star Trek-universet har vi jo også Vulcans, som kan drive tankeoverføring/hjernesammensmelting.

 

(Oj, nå sporet jeg visst litt av. Men selv om science fiction bare er fiksjon så er det knakende gøy å fundere over. )