Anbefal et album!

[Axes]

Pyrexia - Sermon Of Mockery

 

Band: Pyrexia

Utgivelsesår: 1993

Sjanger: Brutal DM

Label: Crash

Fra: New York. USA

 

Tracklist:

 

1. Sermon of Mockery 3:48

2. Resurrection 2:46

3. Abominat: 4:12

4. The Uncreation 3:38

5. God 5:35

6. Demigod 5:17

7. Inhumanity 4:00

8. Liturgy of Impurity 5:07

Lengde: 34:25

 

Sang som beskriver hele albumet er så og si "Sermon of Mockery".

(les tittel)

 

Grunnet punkter til at jeg liker dette albumet:

 

- Det er en heavy utklassering av Suffocation, altså veldig likt.

- Det er det første albumet, før dem skiftet stil (negativt).

- Dem har fått til ordentlig dystre riff og mørk harmoni i bilde. Helt sykt

- Lyricsa er idiotiske bra, alt omhandler nedstemte saker.

- Dette er så og si et MUST fra Pyrexia, jeg elsker dette albumet.

- Her spillte alle de originale medlemmene, nå er alle ute av bilde for uten om en, "Chris Basile".

 

Andre artister som stiller seg i likhet: Suffocation, Gorgasm, Goritury osv.

Du finner fortsatt ikke like bra riff og dysterhet som i dette albumet idag.

Dessverre har bandet skiftet stil idag, det er lenge siden nå. Det er veldig synd, dem kunne nådd langt med det første albumet hvis dem hadde fortsette slik.

Idag spiller dem fortsatt death, men litt hardcore og med andre undersjangere under seg. Til alle som er fan av Suffocation, last ned dette albumet.

 

Hjemmeside: http://www.pyrexia.us

Endret 5. mai 2006 av Axes

[neivoll]

Everlast - White Trash Beautiful

Utgivelsesår: 2004

Sjanger: Hip-Hop / Rock

USA

 

 

Sangliste:

1. Blinded By The Sun (4:08)

2. Broken (4:23)

3. White Trash Beautiful (4:01)

4. Sleeping Alone (4:07)

5. The Warning (3:06)

6. This Kind Of Lonely (4:40)

7. Soul Music (3:32)

8. Angel (3:12)

9. God Wanna (4:26)

10. Lonely Road (3:17)

11. Two Pieces Of Drama (4:10)

12. Sad Girl (3:35)

13. Pain (4:38)

14. Kicking Away (3:47)

15. Maybe (3:13)

 

Sang som beskriver albumet: Tittellåta gir deg en viss peil (musikkvideo kan lastes ned her).

 

Everlast er kjent for sin krysning mellom Hip-Hop og akustisk rock. På White Trash Beautiful får du desto mer av den flotte gitarspillingen og noe mindre rap, men enda med friske hip-hop-rytmer og noen mer hip-hop låter. Mye nydelig gitarspill og gode tekster er nøkkelord for plata. Høydepunkter er blant annet åpningslåta Blinded By The Sun, tittellåta White Trash Beautiful, God Wanna og Lonely Road. Den eneste svake låten på plata er etter min mening The Warning.

 

PS: Kan også anbefale to av de andre albumene hans, Whitey Ford Sings The Blues og Eat At Whitey's. Noen av dere husker sikkert den utrolig bra hiten What It's Like fra 2000, musikkvideo kan lastes ned her.

 

________________________________________________

 

 

Pink Floyd - Meddle

Utgivelsesår: 1970

Sjanger: Progressiv Rock

England

 

 

1. One Of These Days (5:59)

2. A Pillow Of Winds (5:07)

3. Fearless (6:03)

4. San Tropez (3:40)

5. Seamus (2:13)

6. Echoes (23:30)

 

 

Pink Floyd er så mye mer enn Dark Side Of The Moon og The Wall. Personlig synes jeg Meddle må være deres største verk totalt (i hard konkurranse). Rolig og eksperimentell rock som fortsatt høres spennende ut den hundrende gangen du hører det. Åpner strålende med instrumentalen One Of These Days og holder seg oppe til siste sekund av den 23 minutter lange sistelåten, Echoes (som er et mesterverk i ordets rette forstand).

Endret 5. mai 2006 av anners

[Kakofoni]

Siden denne tråden er så fin, tenkte jeg å gi den en liten bump. Reglene nevner at bumping på grunnlag av at man bare vil at tråden skal oppover ikke er lov, men ikke om man faktisk har noe godt og saklig å legge til i tråden. Derfor skal jeg prøve meg.

 

Mew and the Glass Handed Kites

av Mew

 

 

Inspillingsdato: Ukjent, utgitt 19. September 2005

Label: Sony BMG

Tid: 56 minutter

Sjanger: Indie

Stilarter: Shoegaze, dream pop og space rock

Ligner på: Radiohead (i OK Computer-eraen) og My Bloody Valentine

Personlig Inntrykk: Dette er et album for de som liker det litt annerledes. Et slags album som er ment til å høres gjennom fra start til slutt. Kites er egentlig bare er én stor sang og inneholder haugevis av stemninger, flerstemmig vokal og alt som finnes av instrumenter blandet sammen i en smørje som passer helt perfekt. Det er et album som kan minne om juleribba: selv om den blir svelgt tar den en god tid å fordøye. Dette er jo selvfølgelig på grunn av alle elementene, stemningsskifter, veldig mye frasering og nye ting som hele tiden skjer. Det positive med dette er jo at det får en ekstremt god replayverdi. Hver gang du setter deg ned og hører på dette albumet vil du oppdage noe du aldri har visst var der.

 

Skal jeg beskrive albumet med noen få ord: Dypt, stort, episk og mektig.

 

Låtliste:

1. "Circuitry of the Wolf" – 2:45

2. "Chinaberry Tree" – 3:33

3. "Why Are You Looking Grave?" – 3:50

4. "Fox Cub" – 1:15

5. "Apocalypso" – 4:46

6. "Special" – 3:12

7. "The Zookeeper's Boy" – 4:43

8. "A Dark Design" – 3:29

9. "Saviours of Jazz Ballet (Fear Me, December)" – 3:18

10. "An Envoy to the Open Fields" – 3:40

11. "Small Ambulance" – 1:05

12. "The Seething Rain Weeps for You (Uda Pruda)" – 4:18

13. "White Lips Kissed" – 6:45

14. "Louise Louisa" – 7:20

Endret 17. desember 2006 av Mr. Crowley

[Kakofoni]

Beklager dobbelpost, men det får da være grenser. :!:

 

All of a Sudden I Miss Everyone

Av Explosions in the Sky

 

Utgivelsesdato: 20. Februar, 2007

Label: Temporary Residence Limited

Tid: 44 minutter

Sjanger: Rock

Stilarter: Post-rock, indie rock, eksperimental

 

All of a Sudden I Miss Everyone er muligens det amerikanske post-rock-bandets beste album, tett etterfulgt av The Earth is Not a Cold Dead Place. Jeg vil kanskje si at det er det beste albumet hittil i år. Første gangen du lytter, vil du finne et uforandret Explosions, med sine to-/trestemte gitarriff, pianoakkorder og basslinjer, men det er noe som har skjedd i gjennomførelsen av dette albumet; Bandet har modnet og strukturen i sangene er ikke sånn som tidligere. Nå har de funnet flere måter å gjennomføre en sang på enn da de tidligere brukte å bygge opp sangene, gjerne med en gitar stille alene, som bygger opp musikken. Nå går de andre veier enn bare oppbygging. I dette albumet søker Explosions virkelig det vakre, og jeg kan ikke si annet enn at blant min store platesamling, er dette det vakreste albumet jeg har.

 

1. "The Birth and Death of the Day" – 7:49

2. "Welcome, Ghosts" – 5:43

3. "It's Natural to Be Afraid" – 13:27

4. "What Do You Go Home To?" – 4:59

5. "Catastrophe and the Cure" – 7:56

6. "So Long, Lonesome" – 3:40

 

(Jeg skulle utheve noen få, men jeg endte med nesten hele. Alle er forsåvidt like greie, men Catastrophe and the Cure er virkelig mesterlig.)

[ådne]

Death From Above 1979 - You're A Woman I'm A Machine

Utgivelsesår: 2005

Sjanger: Indierock? Post-punk?

Fra: Canada

 

 

Disk 1

01: Turn It Out

02: Romantic Rights

03: Going Steady

04: Go Home, Get Down

05: Blood On Our Hands

06: Black History Month

07: Little Girl

08: Cold War

09: You´re A Woman, I´m A Machine

10: Pull Out

11: Sexy Results

 

Disk 2

01: Better Off Dead

02: Blood On Our Hands (justice remix)

03: Do It 93 (live in Rio)

04: Romantic Rights (Erol Alkan's love from below re-edit)

05: Little Girl (Masterkraft edition)

06: You're Lovely But You've Got Lots Of Problems

07: Blood On Our Hands (video)

 

 

Sang som beskriver albumet: Turn It Out

Lignende artister: Vanskelig å finne eksempler på lignenes musikk, men kan til tider sammenliknes med tidlig The Mars Volta (i hovedsak De-Loused og en smule Tremulant), Joy Division og The Blood Brothers.

 

Death From Above 1979 er noe så sjeldent (vel, det begynner vel å bli noen av de; Johnossi, White Stripes etc...) som et tomanns rockeband. Med kun bass/synth og trommer/vokal setter Sebastien Grainger og Jesse F. Keeler i gang et kraftig, hardt og bass-drevet lydbilde. Bandet har uttalt at bassen til Joy Divsion har vært en stor inspirasjon, noe man hører godt. I tillegg til å være en hardtslående duo, kommer det også frem mer dansbare låter (les: Little Girl, Romantic Rights). I platebutikken er det vanskelig å ikke legge merke til det rosa covere, og dette gjelder også for musikken. Det er vanskelig å ignorere musikken uten nærmere lytting. You're A Woman I'm A Machine er etter min mening et av de beste albumene som noen gang er utgitt, og har du ikke hørt dem enda er det på tide å sette dem i platespilleren!

 

I 2006, etter bare et studio album, ble DFA79 oppløst på grunn av interne komplikasjoner. I tillegg til studio albumet har de også gitt ut to EPer og et remix album.

 

For dere som forelsker dere i musikken bør sideprosjektene de side- og nye prosjekter også sjekkes ut. Jesse F. Keeler (bass/synth) holder nå hovedsaklig på med et house/eletronika prosjekt ved navn MSTRKRFT (masterkraft) i tillegg til et hardcore/punk band, Femme Fatale der han faktisk spiller alle instrumenter selv. Sebastien Grainger har nå gått solo hvor han hovedsaklig spiller rock, men også med innslag av elektronika og andre sjangre.

Endret 30. mai 2007 av ådne

[Griffin]

 

Artist: Nils Lofgren

Albumtittel: Acoustic Live

År: 1997

Sjanger: Acoustic Rock

Land: USA

Nettside:] www.nilslofgren.com

 

Tracklist

1.You

2.Sticks And Stones

3.Some Must Dream

4.Little On Up

5.Keith Don't Go

6.Wonderland

7.Big Tears Fall

8.Believe

9.Black Books

10.To Your Heart

11.Man In The Moon

12.I'll Arise

13.Blue Skies

14.Tears On Ice

15.All Out

16.Mud In Your Eye

17.No Mercy

 

 

Live innspilling av gitaristen Nils Lofgren. Han har blant annet spilt for Neil Young og Bruce Springsteen.

Utrolig bra plate som kan bestilles gjennom Platekompaniet.no eller cdbaby.com. Det er få som faktisk har den inne.

Den er likefullt en utrolig bra plate som jeg kan anbefale til samtlige som liker akkustisk gitar.

Slenger også med en link til en av låtene, dog ikke til den faktiske konserten...

Keith Don't Go

[T-ooT]

Immortal - Sons of Northern Darkness

 

 

Inspillingsdato: September 2001

Label: Nuclear Blast

Tid: 50 min

Sjanger: Black Metal

Stilarter: Black Metal, Thrash Metal

Ligner på: Immortal

Personlig Inntrykk:

 

For å si det rett ut... Dette er Black Metal av klasse! Abbath og Demonaz viser hvor geniale de er når de jobber sammen og resultatet er utrolig bra. Denne skiva var den første jeg hørte av Immortal og jeg ble forelsket med engang. One by One er jo en av de råeste Black Metal låtene gjennom tidene! Resten av plata er spekket med både tunge, harde og melodiøse riff, Abbath sin vokal høres ut som han spytter det ut fra helvette mens lyrikken er så kald at det blir - 20 grader der jeg sitter.

Alt i Alt er dette en rå plate som kan anbefales til alle som liker Tysk Thrash Metal og Black Metal.

 

Låtliste

 

"One by One" – 5:00

"Sons of Northern Darkness" – 4:47

"Tyrants" – 6:18

"Demonium" – 3:57

"Within the Dark Mind" – 7:31

"In My Kingdom Cold" – 7:17

"Antarctica" – 7:12

"Beyond the North Waves" – 8:06

 

Karakter: 9/10

Endret 1. februar 2008 av T-ooT

[JR Ewing]

Blood Brothers - Crimes

Utgivelsesår: 2004

Sjanger: Post Punk, Hardcore

Fra: Seattle, USA

 

 

Tracklist:

1. Feed Me to the Forest (2:33)

2. Trash Flavoured Trash (2;37)

3. Love Rhymes With Hideous Car Wreck (3:14)

4. Peacock Skeleton With Crooked Feathers (4:31)

5. Teen Heat (2:07)

6. Rats and Rats and Rats for Candy (3:51)

7. Crimes (4:00)

8. My First Kiss at the Public Execution (2:49)

9. Live at the Apocalypse Cabaret (3:11)

10. Beautiful Horses (1:47)

11. Wolf Party (3:28)

12. Celebrator (2:16)

13. Devastator (2:44)

 

Sang som beskriver albumet: Crimes

 

Lignende artister: Syns ikke det ligner noen andre band. På last.fm får jeg opp At the drive-in, glassjaw og en rekke andre band som vistnok skal ligne. Må nok ta det med en klype salt, siden last.fm sammenligner mye med masse rart.

 

Jeg vil tro dette albummet (og bandet) er temmelig hat/elsk (Om man kan si det). Vokalen er ganske spesiell, og jeg har opplevd at mange har ristet på hodet av det. For min del må jeg si at jeg syns den er spesiell i en positiv forstand. Ellers er plata full av både godt driv og rolige deler. Jeg vil trekke frem sanger som "Peacock Skeleton With Crooked Feathers", "Crimes" og "Live at the Apovalypse Cabaret" som veldige høydepunkter, og er du interessert i å høre på bandet er dette sanger jeg vil anbefale for å starte med.

 

Tematikken i tekstene er i stor grad en politisk reaksjon på massemedia, og ikke minst en kommentar til militærpolitikken til Bush-administrasjonen (Hør 12. Celebrator (2:16)

13. Devastator (2:44)) før valget i 2003.

 

“I thought the collective dissent of our generation would bring about positive change. When that didn’t happen I felt like the bottom had fallen out.”

 

Et glimrende album jeg unner enhver med interesse for sjangeren å høre.

[sch0n]

Rise Against - The Sufferer and the Witness (2006)

 

 

Sjanger: Melodisk punk/hardcore

 

Soundtrack:

 

1. "Intro/Chamber the Cartridge" – 3:34

2. "Injection" – 3:19

3. "Ready to Fall" – 3:48

4. "Bricks" – 1:30

5. "Under the Knife" – 2:45

6. "Prayer of the Refugee" – 3:19

7. "Drones" – 3:02

8. "The Approaching Curve" – 3:45

9. "Worth Dying For" – 3:19

10. "Behind Closed Doors" – 3:15

11. "Roadside" – 3:21

12. "The Good Left Undone" – 4:11

13. "Survive" – 3:41

Sanger som beskriver albumet: "Prayer of the Refugee" (

), "The Good Left Undone" (Youtube), "Worth Dying For" (Youtube).

 

Vokalen, Tim McIlrath, ligger et sted imellom halsharke (alla In Flames etc.) og "vanlig stemmebruk", - minner kanskje litt om vokalen i "30 Seconds to Mars" - noe som appelerer sterkt til undertegnede. Ved siden av dette så inneholder samtlige sanger på albumet melodisk rock i et pågående høyt tempo.

 

Jeg kan bortimot garantere deg at du blir helfrest med én gang du hører "Prayer of the Refugee". Om ikke, så synd for deg!

 

Anbefales!

[:utakt]

 

PORCUPINE TREE: FEAR OF A BLANK PLANET

2007 Roadrunner Records

 

1. Fear of a Blank Planet

2. My Ashes

3. Anesthetize

4. Sentimental

5. Way Out of Here (del 2 av link over)

6. Sleep Together

 

Steven Wilson & co. leverer igjen. Disse enkle, sykt fengende melodiene som biter seg fast i øret ditt og nekter å slippe taket. Tungt, melodisk, sårt, aggressivt, svevende, drivende, Porcupine Tree har et unikt lydbilde som i grunn er vanskelig å beskrive. To utsolgte konserter i Oslo sommeren/høsten 2007, noen tusen fans gleder seg stort til de kommer igjen.

 

Check' em out.

Endret 8. februar 2008 av JLa

[Seian]

Callisto - Noir

Utgivelsesår: 2006

Sjanger: Post-metal, sludge

Fra: Finland

 

 

01 - Wormwood

02 - Latterday Saints

03 - The Fugitive

04 - Backwoods

05 - A Close Encounter

06 - Pathos

07 - Folkslave

08 - Woven Hands

 

Sang som beskriver albumet: Wormwood

Lignende artister: Cult of Luna, Isis og Neurosis

 

De jeg synes burde fått en hedersplass her i tråden, må vel være finske Callisto. Disse finnene har to album på samvittigheten, der den sistutgitte slår sterkt. Plata erkjenner seg ved navnet Noir med dens praktfulle omslag.

 

Plata her sitter som støpt i CD-spilleren min, og nøler ikke med å spille dens vakre toner som er blandet ut i en orgasme av trommefills av ypperste grad. Et nøkkelord for denne jævelen er dynamikk. Fra den skitneste sludgen du kan finne, til de jomfruelige åpenbaringene i diverse låter som får en dreven jazz-artist som Allan Holdsworth til å nikke med hodet. Her får vi servert go' låter allerede fra dag 1 av, der Wormwood starter glitrende med repetive riff til de grader, og deretter brer seg utover sludge-definisjonen slik sludge er ment til å være. Nemlig skitten. Skitnere og upolert som om den var dynka ned i en søledam med en konsistens tilsvarende dritten som ligger på gulvene i byens beste puber på en god regnværs dag.

 

Og til dere produsenter og hvermann som sitter bak et miksebord: Slik er det sludge skal låte. Trommene ligger langt fremme i lydbildet. Gitarene sånn som så, mens vokalen dyttet lengere bak enn en tilbaketrukken bassist i et middelmådig garasjeband.

 

Konklusjon: Til dere som erkjenner dere ved å holde en knapp på Isis, Cult of Luna og/eller Neurosis: Skaff dere denne herligheten. Til dere som ikke kjenner til noen av disse, så kan dere ta en titt på Callisto som er en ypperlig introduksjon til sjangeren. Her har dere MySpace-en til Callisto. Du kan få kjøpt både denne herligheten av en plate og debuten deres på CDon.com der i skrivende stund koster utrolige 89 kroner per stykk.

Endret 10. februar 2008 av Seian

[MoonJazz]

Sex Pistols - Kiss This (- Best of)

Utgivelsesår: 1992

Sjanger: God Gammaldags Pøøøøøønk

Fra: England

 

 

Sangliste:

1. Anarchy In The U.K. (?:??)

2. God Saved The Queen (?:??)

4. Pretty Vacant (?:??)

5. Holidays In The Sun (?:??)

6. I WannaBe Me (?:??)

7. Did You No Wrong (?:??)

8. No Fun (?:??)

9. Satellite (?:??)

10. Don't Give Me No Lip, Child (?:??)

11. Stepping Stone, (I'm Not Your) (?:??)

12. Bodies (?:??)

13. No Feelings (?:??)

14. Liar (?:??)

15. Problems (?:??)

16. Seveteen (?:??)

17. Submisson (?:??)

18. New York (?:??)

19. EMI (Unlimited Edition) (?:??)

20. Silly Thing (?:??)

Sang som beskriver albumet: For meg er det: Anarchy in the U.K. og God Saved The Queen.

Endret 10. februar 2008 av MoonJazz!

[DeathBabe]

Vi fortsetter med litt trash, som det er lite av her

 

Slayer - Regin In Blood

År: 86

Sjanger: Trash Metal

Fra: Amerika

 

 

 

 

Sporliste, jeg vet ikke hvor lenge de varer... Ca 3 til 6 min.

 

Angel Of Death

Piece By Piece

Necrophobic

Altar Of Sacrifice

Jesus Saves

Criminally Insane

Reborn

Epidemic

Postmortem

Raining Blood

Aggressive Perfector

Criminaly Insane (REMIX)

 

Sanger som beskriver dette albumet her er nok kanskje Angel Of Death, Piece By Piece, Raining Blood.

Og Slayer er inspirert mye av gammel metal som Motorhead, og harbanka punk.

[MoonJazz]

Yeey jeg skulle kjøpe den en gang husker jeg.

 

 

 

 

Weeey, innleg nr 200.

[.AN.XVIII.IV:.]

Seian, hvor fikk du kjøpt Callisto - Noir

[Seian]

CDon.com har denne herligheten og debuten til 89 kronestykker hver plate. Du kan også få has i den på Fullsteam Records for 15€.

[DeathBabe]

Digg!

[Jaffe]

Queen - Queen II

 

 

Utgivelsesår: 1974

Sjanger: hard rock, progressiv rock

Fra: England

 

Sporliste

Side White:

1. Procession (1:12)

2. Father to Son (6:14)

3. White Queen (As it Began) (4:33)

4. Some Day one Day (4:21)

5. The Loser in the End (4:01)

 

Side Black:

1. Ogre Battle (4:08)

2. The Fairy Feller's Master-Stroke (2:41)

3. Nevermore (1:17)

4. The March of the Black Queen (6:33)

5. Funny How Love is (2:48)

6. Seven Seas of Rhye (2:48)

 

Omtale

Queen II vil antageligvis gi de fleste som kjenner Queen best som et rent poprock-band, en liten støkk. Det er et nokså annerledes band vi møter her enn vi gjør bare et par år senere, og det viser for mange en ny side av Queen.

 

Queen II-LP'en besto i sin tid av to sider; hvit og svart. Selv om alt er samlet på én CD i dag, er det god grunn til å beholde inndelingen. Den hvite siden består nesten bare av sanger skrevet av gitarist Brian May, mens den svarte siden er en reise gjennom Freddie Mercurys fantasiverden.

 

Den hvite siden åpner med Procession, en kort gitarintro. Brian May benytter overlappende gitarer for å skape en symfonisk følelse over det hele, en effekt som ble en del av signaturlyden til bandet. Processions melodi leder inn i den første ordentlige sangen på albumet, Father to Son. Den åpner rolig, men tar etter hvert av med et hardt midtparti med klare Sabbath- og Zeppelin-referanser. Father to Son leder videre inn i White Queen (As it Began), en vakker sang som kunne kalles en ballade, hadde det ikke vært for de stadige endringene i takt og melodi, som gjør at progressiv rock er en mer passende beskrivelse. Mye av stemningen i White Queen skapes av en kombinasjon av Mays gitar og den multitrackede operaiske vokalen, som skaper en symfonisk følelse over det hele. Som den rake motsetning til den rolige og sensuelle White Queen, er påfølgende Some Day one Day en betydelig lysere og gladere sak, der Brian May prøver seg som vokalist. Dessverre må inntrykket av plata så langt ødelegges av siste sang på den hvite siden, The Loser in the End. Et enkelt, repetetivt riff i kombinasjon med Roger Taylors gurglende vokal kan ikke bli annet enn en fiasko, og verre er det når de forgående låtene ikke bare skaper et bra helhetsinntrykk, men også har en felles stemning og tematikk over seg, som plutselig blir avbrutt.

 

Ser vi bort fra nederlaget på slutten av den hvite siden, fortsetter det hele på den svarte, men her tar Queen det til et høyere nivå. Det er lett å høre at bandet eksperimenterer med forskjellige stiler og rytmer, men i motsetning til debutalbumet fører det ikke til at de mister fokus -- Queen treffer akkurat blinken denne gangen. Den svarte siden åpner med den råeste, hardeste og mest energiske sangen på hele albumet, Ogre Battle. På samme måte som Mays gitar og den operaiske flerlagsvokalen skaper en vakker og stemningsfull atmosfære i White Queen, blir de her brukt til samme formål, men denne gangen er det som en eksplosjon hver gang. Ogre Battle setter med sitt eventyriske tema, scenen for resten av albumet. På en måte blir det nesten feil å skrive om hver låt på den svarte siden, da alt henger så godt sammen, nesten som et konseptalbum. Ogre Battle leder rett inn i The Fairy Feller's Master-Stroke, som er nok en solid låt, med et komplekst arrangemang presset inn i de knappe 2-3 minuttene den varer. Sangen avslutter med en pianomelodi som fortsetter inn i Nevermore, en av de vakreste sangene Queen noen gang laget. Et enkelt, men vakkert pianospill og koring er det eneste som akkompagnerer Freddies stemme i denne lille juvelen. Etter Nevermore er det klart for Queens første forsøk på en rock-opera-sak, March of the Black Queen, og de klarer det rimelig bra -- dette er jo tross alt en stil de skulle gjøre perfekt på 'A Night at the Opera' med Bohemian Rhapsody. I motsetning til Bohemian Rhapsody er March of the Black Queen mye mørkere og mer kompleks, og her brukes alle virkemidlene fra tidligere sanger på albumet. Dessverre går det litt nedover når vi nærmer oss slutten av den svarte siden, slik som på den hvite siden. March of the Black Queen avslutter med en note som fortsetter inn i Funny How Love Is. Den er heldigvis ikke like katastrofal som The Loser in the End, men strofen "Funny How Loooove Is" repetert om igjen og om igjen kan fort bli tilnærmet like irriterende som Roger Taylors gurglevokal over et repterende, dårlig gitarriff. Det blir heldigvis en stor opptur igjen når albumet avsluttes med klassikeren, og den eneste hitsingelen fra albumet, Seven Seas of Rhye. Denne livlige låten slår til hardt og energisk, men uten å dette ut av tematikken og 'feelingen' til albumet, slik som The Loser in the End dessverre gjør på den hvite siden.

 

Queen tok seg virkelig til nye høyder på dette albumet, og resultatet var et album som nesten kan kalles et lite mesterverk, selv om det har sine dårlige og svakere øyeblikk (i grunn bare to sanger). Det er energisk, hardt, mykt og vakkert samtidig, og du finner ingen senere album som var like fokuserte og konseptorienterte som dette. Jeg anbefaler dette albumet -- også til de som i utgangspunktet ikke liker Queen, for dette er noe helt annet enn den sukkersøte poprocken de er mest kjent for. Det er best å høre albumet i sin helhet, i alle fall den svarte siden, da den er sammenhengende, nærmest som én lang sang.

Endret 18. mars 2008 av Jaffe

[barsk]

I 1997 gav Keep of Kalessin ut "Through Times of War" gjennom Avantgarde Music, meget bra plate!

[Tygg3n]

Madvillain - Madvillainy

*snip*

 

Likte det albumet godt, noken liknande album der ute ?

Endret 20. mars 2008 av Tygg3n