Taiwan ignorerer patent på "Tamiflu"

[mandela]

http://news.bbc.co.uk/2/hi/asia-pacific/4366514.stm

 

noen kommentarer?

 

edit: fjernet ting som ble litt tullete og jeg har ikke inntatt alkohol engang

Endret 28. oktober 2005 av modellmakt

[JBlack]

Hvis du virkelig bare vil høre meninger til folk som tenker likt som deg selv, så burde du finne et annet sted enn et fritt og åpent forum. Men jeg regner med du har meg som ignorert bruker allerede, så du blir neppe plaget av at jeg svarer.

 

Til saken. Dette har både et kortisiktig og et langsiktig aspekt.

 

Jeg forstår Taiwans myndigheter godt, som på kort sikt ønsker å beskytte befolkningen. Men spørsmålet er om slike handlinger på lang sikt vil føre til at man i fremtiden kan beskytte befolkningen. Tamiflu er dagens løsning, og fungerer mot dagens virusstammer. Morgendagens virusstammer vil sansynligvis være resistente, og vi trenger nye typer influensamedisin.

 

Hvis man med handlinger i dag undergraver den industrien som skal lage morgendagens medisiner, så risikerer vi at ved senere epidemier så står vi uten medisiner. Og da har man offret det langsiktige apsektet på bekostning av det kortsiktige.

 

Noen (de selverklært intelektuelle?) mener at man bare kan legge ned den komersielle industrien, og la all slik forskning være statlig, eller at man kan forby patenter i sin helhet. Begge deler tror jeg er ren ønsketenking. Komersielle bedrifter i konkurranse har alltid vist mer kreativitet og oppfinnsomhet enn statlig styrte institusjoner. Kreativitet kan ikke vedtas, men må komme nedenfra. Og konkurranse er en sterk katalysator for slik kreativitet. Og patenter er nødvendige for å sikre at det lønner seg å innvestere de millioner det koster å utvikle og teste. Men selve patentsystemet kunne selvsagt vært revurdert.

 

Så er spørsmålet om Taiwans handlinger i dette tilfellet undergraver industrien eller ikke. Og det er svært vanskelig å avgjøre basert på denne artikkelen alene. Det står ingen ting om konsekvensene for salg, om det er mulig å få til en avtale for å kompensere produsenten eller lignende. Jeg vil tro det burde være mulig å få til en ordning slik at industrien ikke bli unødig skadelidende, og Taiwan samtidig kan beskytte befolkningen.

[mandela]

Beklager tullemeldingen (rent bortsett fra det så synes jeg nok at trådene i denne avdelingen blir stadig oversvømmet (mengde) av en type retorikk / argumentasjon. Jblack tilhører i min kategorisering denne gruppen som dominerer postingene.

Til saken. Dette har både et kortisiktig og et langsiktig aspekt.

interessant (!)

Men spørsmålet er om slike handlinger på lang sikt vil føre til at man i fremtiden kan beskytte befolkningen ... .... ... .... Hvis man med handlinger i dag undergraver den industrien som skal lage morgendagens medisiner, så risikerer vi at ved senere epidemier så står vi uten medisiner. Og da har man offret det langsiktige apsektet på bekostning av det kortsiktige.

jeg vil ikke spekulere i om endringer av dagens patensystem vil kvele "industrien" eller ikke, men mitt spørsmål er heller om det er ønskelig at kunnskap om "liv og helse" skal patentbeskyttes slik det gjøres i dag eller ikke. Dette er vel også et av spørsmålene rundt AIDS problematikken i Afrika mht. såkalte "generic drugs" (min fantasi:WHO har vært feiginger og tildels blitt styrt av milliardindustrien i stedet av verdiene medmenneskelighet, helse først osv ) ellers bør vel det nevnes at disse summene som selskapene tjener på patentene kommer ikke i noen særlig grad tilbake til f.eks. universitetene som har tross alt lært bort den nødvendige kunnskapen for å kunne være "kreativ" i laboratoriet etter utdannelsen. Slik kunnskap anser jeg er riktig å tenke på som offentlig eiendom. Burde ikke de som tjener på sine patenter da også betale tilbake et eller annet sted? (de ulike kunnskapsbitene som har vært en del av og en nødvendighet i forhold til det nye som har blitt oppdaget / oppfunnet) Endret 28. oktober 2005 av modellmakt

[Langbein]

Kreativitet kan ikke vedtas, men må komme nedenfra.

Dette var da en meget sort/hvitt fremstilling. Alle er jo ikke sin egen sjef i privat næringsliv, så hva med alle som blir satt til å jobbe med ulike prosjekter. Da blir det jo nettopp vedtatt at de skal være kreative.

 

Forøvrig er det et stort problem med patenter, nemlig at det (etter min mening) strider mot hele ideen om fri handel, fordi det kun er én part som kan holde hele verden som gissel og stille totalt urimelige betingelser for at andre skal få lov til å bruke "oppfinnelsen" deres. Det er altså den ekskluderende effekten som er problematisk fordi andre ikke kan forske seg frem til tilsvarende løsninger på egen hånd. Det er altså bare den som kommer først over målstreken som vinner alt.

Endret 28. oktober 2005 av Langbein

[Polarbastard]

*snip*

5072044[/snapback]

 

Må si meg enig med JBlack. Hvis man gir medisinprodusenter "Carte Blanche" til å omgå patentrettighetene til medisin, slik at de gratis kan produsere billige kopier av medisin som et annet firma har forsket seg fram til, så blir det i fremtiden ulønnsomt å drive forskning. Dette vil kunne føre til at forskningen blir satt til bake, og dette vil være negativt for den globale folkehelsen.

 

Selvsagt så har man sympati med de land som ikke har råd til å kjøpe dyre medisiner for sine borgere. Innerst inne så synes jeg ofte at fattige land bør få kopiere dyr medisin slik at deres borgere kan få samme tilbudet som i vesten. Men jeg vet jo også hva dette vil kunne bety for den generelle medisinforskningen. (Hvis ingen driver forskning, så blir det ingen (nye)medisiner, verken for de fattige eller de rike...)

 

Så i stede for å tillate piratkopiering, så burde man lage et system slik at fattige land fikk sponset den medisinen den trengte. Kanskje gjennom u-lands støtte, og ved at man pålegger medisinprodusentene å selge sin medisin til u-land for lavpris. Og hvis medisinprodusentene ikke klarer å levere nok medisin, så kan man la andre produsenter få produsere medisinen på lisens. da ville man jo både sikre pris og tilgang til fattige land.

[JBlack]

Poenget med å ha patent på dette er at kunnskapen koster penger å frembringe, og dersom man ikke kan beskytte investeringene så vil man ikke få kunnskapen i det hele tatt.

[simerix]

Hvorfor i allverden skal legemiddelsindustrienta i det hele tatt tapatent på medisiner?

Disse medisinene kan være livsviktig hvis fugleviruset muterer til virus som smitter fra menneske til menneske.

[mandela]

Forøvrig er det et stort problem med patenter, nemlig at det (etter min mening) strider mot hele ideen om fri handel, fordi det kun er én part som kan holde hele verden som gissel og stille totalt urimelige betingelser for at andre skal få lov til å bruke "oppfinnelsen" deres. Det er altså den ekskluderende effekten som er problematisk fordi andre ikke kan forske seg frem til tilsvarende løsninger på egen hånd. Det er altså bare den som kommer først over målstreken som vinner alt.

det var det andre jeg tenkte på. takk.

og forresten: http://www.vg.no/pub/vgart.hbs?artid=294536

kanskje kina skulle ha hatt spenn fordi de var først ute med å bruke stjerneanis som medisin (hvis de søker patent på det nå og man driter i tidsregelen)?

[tom waits for alice]

Hvorfor i allverden skal legemiddelsindustrienta i det hele tatt tapatent på medisiner?

Disse medisinene kan være livsviktig hvis fugleviruset muterer til virus som smitter fra menneske til menneske.

5072238[/snapback]

Hvorfor skal legemiddelindustrien i det hele tatt utvikle disse medisinene til å begynne med? Dette er ikke noe man finner opp på gutterommet, det er en kostbare prosess og da er det vel ikke rart om man vil ha en viss trygghet for at man faktisk kan få igjen for investeringen.

 

Det hjelper ikke om vaksiner og medisiner er fritatt for patentbeskyttelse dersom ingen lager dem...

 

Geir

[mandela]

Hvorfor skal legemiddelindustrien i det hele tatt utvikle disse medisinene til å begynne med? Dette er ikke noe man finner opp på gutterommet, det er en kostbare prosess og da er det vel ikke rart om man vil ha en viss trygghet for at man faktisk kan få igjen for investeringen

kanskje denne utviklingen (som bygges på grunnlag av annen allmenn kjent kunnskap) skal betales av "alle" slik at "alle" vil da ha tilgang på billig medisin? du overser kanskje det faktum at farmasiindustrien er en av de største industriene i verden og hvor firmaer disponerer kapital på linje med bnp'er til små stater? (uten at jeg pr. nå har dekning på dette faktumet)

 

Edit: jeg klipper og limer litt siden tekstene ikke er så lett tilgjengelige

Endret 28. oktober 2005 av modellmakt

[mandela]

Et tabubelagt begrep

Kjernen i den nyliberale offensiven har vært å overføre eierskap fra det offentlige til det private. Er det legitimt med privat eierskap av naturlige eller sosiale produkter som jord, luft, produksjonsmidler og kunnskap?

 

Av Alain Bihr, september 2003

 

Henholdsvis professor i sosiologi ved Université de Franche Comté og professor i økonomisk vitenskap ved Université Paris XIII-Villetaneuse.

 

.................På internasjonalt nivå, og under dekke av frihetsbegrepet, sikter GATS-avtalen (General Agreement on Trade in Services ) innenfor Verdens Handelsorganisasjon mot å gjøre offentlige tjenester (spesielt undervisning og helse) om til markeder. Disse markedene skal kun være tilgjengelige for de som har økonomiske midler, slik tilfelle delvis er i USA allerede.

 

Det nyeste området for den nyliberale offensiven er privatisering av vitenskapelig kunnskap, og av mekanismene for biologisk produksjon og reproduksjon, samt av det biologiske mangfoldet – særskilte former for menneskelige fellesgoder. Kapitalen akter fra nå av å legge beslag på både de materielle og de intellektuelle forutsetningene for produksjonsprosessen, forutsetninger som er skapt av menneskehetens historiske, sosiale arbeid.

 

Dette ønsket om privat eierskap av kunnskap, henger sammen med den betydningen vitenskapen og teknologien har fått i konkurransen (kunnskaper som «direkte produktivkrefter»), og med kapitalens permanente jakt på nye områder for verdiøkning, for å utsette kriseutbrudd. Men ønsket om å eie kunnskap er også et uttrykk for en av de mest grunnleggende tendensene i kapitalismen, som skiller den fra alle tidligere samfunnsformer, nemlig utviklingen i retning «total» tilegnelse av forutsetningene for sosial aktivitet i sin helhet.5

 

Under påskudd av «beskyttelse av industriell eiendom» har de store gruppene innen legemiddelindustrien forsøkt å påtvinge fattige land uhyrlige priser på medisiner, spesielt aidsmedisiner. Og selv om de i alle fall for øyeblikket har måttet gi opp, fordi enkelte stater har insistert på å få generiske kopier av disse medisinene ut på markedet (Sør-Afrika, Brasil, India), har aldri den «industrielle beskyttelsen» eller patentsystemet havnet på tiltalebenken, og heller ikke utvidelsen til patent på liv.6

 

Hver gang en farmasøytisk gruppe tar patent på et medikament, tilegner den seg vitenskapelig kunnskap som er sosiale produkter, finansiert av det offentlige. For det patenterte produktet er alltid et resultat av en langvarig, generalisert akkumulasjon av viten som er etablert uavhengig av selskapet som patenterer. Og det er et resultat av konkrete arbeider gjort av forskere som ofte arbeider i offentlige laboratorier eller på universiteter i ett eller flere land. Patentsystemet organiserer og forsvarer juridisk ekspropriasjon av forskere og landene som finansierer dem. Det gjør det også mulig for oligopoler (et fåtall store selskaper) å omforme sosial viten til en mekanisme for pengeflyt og et instrument for sosial og politisk dominans.

 

Enda mindre legitimitet har den systematiske patenteringen på liv, som agro-kjemiske og farmasøytiske grupper har kastet seg inn i. Hva annet dreier dette seg om enn privat tilegnelse av biologiske mekanismer for produksjon og reproduksjon – som er menneskehetens felles arv? Unesco beskytter med rette historiske severdigheter fra privatiseringens herjinger. Burde ikke den biologiske arven behandles på samme måte? Parallelt med dette er utviklingen av genmodifiserte organismer (GMO), som mer eller mindre blir påtvunget som erstatning for tradisjonelt såkorn i landbruket, et uttrykk for en tilsvarende prosess – en fullbyrdelse av eksproprieringen av produsentene........

Endret 28. oktober 2005 av modellmakt

[mandela]

en annen artikkel med annen vinkling:

 

 

Velferdsgode eller handelsvare

Titalls millioner barn under fem år dør hvert år. 80 % kunne ha vært reddet hvis de hadde hatt tilgang på livsnødvendige medisiner. Hvem eier legemidlene – den som har fremstilt dem, pasienten som trenger dem, eller mellomleddet som kjøper dem og selger dem videre?

 

Av German Velasquez, juli 2003

 

Koordinator for Handlingsprogrammet for medikamenter i Verdens helseorganisasjon (WHO)

 

Legemidlenes kostnader, som er et akutt og presserende problem for utviklingslandene, risikerer å berøre hele jordkloden i løpet av de kommende ti til tjue år. Selv i de industrialiserte landene, hvor befolkningene i snart femti år har vært vant til en systematisk og gratis tilgang til nødvendige medisiner, vil denne rettigheten kunne skrumpe betraktelig inn.

 

For hvor lenge vil helsesystemene i de industrialiserte landene kunne bære refusjonskostnadene som følger med nye medikamenter mot for eksempel hjerte- og karsykdommer eller kreft eller behandlingsmetoder knyttet til en stadig eldre befolkning? For ikke å snakke om de medisiner som vil bli utviklet og patentert med basis i forskning på det menneskelige genom (den samlede arvemassen) – på tross av at denne forskningen pågår takket være offentlig finansiering?

 

I USA anslår de offentlige programmene for behandling av eldre (Medicare) og fattige (Medicaid) at de nasjonale helseutgiftene vil øke fra 1 400 milliarder dollar i 2001 til 2 800 milliarder dollar i 2011.2 I løpet av den samme perioden vil utgiftene til farmasøytiske produkter tredobles og komme opp i 414 milliarder dollar i 2011. Som en konsekvens av dette vil samfunn med privat helseforsikring måtte velge mellom reduksjon i ytelsene eller økning av premiene. Kløften vil bli stadig større mellom de forsikringstakerne som kan finansiere sin helse, og de som sitter igjen med et kraftig nedskåret helsetilbud.

 

Mange europeiske land bruker allerede en større prosentandel av sine helseutgifter på medisiner enn hva tilfellet er i USA, der den ligger på 10 %. I Frankrike er tallet 17 % ,3 i Belgia 16,3 %, i Hellas 17,1 % og i Tyskland 12,8 %. Tendensen er den samme i alle de rike landene: I Canada utgjorde medisiner 15,2 % av helsebudsjettet i 2000, mot 11,4 % ti år før.4 Japan følger de samme kurvene.

 

Etter at Verdens Handelsorganisasjon (WTO) ble opprettet i 1995, er prisene på legemidler blitt globalisert, i stor grad som følge av TRIPS-avtalen – en avtale om «handelsrelaterte sider ved intellektuell eiendomsrett». Det skulle imidlertid gå tre år før helsesektoren «våknet». Verdens helseorganisasjon (WHO) publiserte da en rapport som pekte på hvilke konsekvenser denne avtalen kunne få når det gjaldt tilgangen til medisiner.5 Dette arbeidet, i tillegg til uroen som kom til uttrykk i mange utviklingsland, ble fulgt opp av mobiliseringskampanjer med organisasjoner som

 

Leger uten grenser og Oxfam i spissen.

 

Da 39 legemiddelfirmaer i 2000 gikk til rettssak mot den sørafrikanske regjeringen i den hensikt å tvinge tilbake en lov inspirert av WHOs anbefalinger, reagerte folkeopinionen med avsky. Etter en intens internasjonal kampanje som støttet Pretoria, samt en sterk mobilisering i den sørafrikanske sivilbefolkningen anført av Kampanjen for tilgang til medisiner (TAC),6 fikk problemet omsider innpass i WTO 20. juni 2001 etter initiativ fra en gruppe afrikanske land.

 

Deretter fulgte lange diskusjoner, som i november 2001 munnet ut i «Doha-erklæringen» hvor WTOs medlemmer erklærte at TRIPS-avtalen «kan og bør tolkes og anvendes på en måte som støtter WTO-medlemmenes rett til å beskytte folkehelsen, med spesiell vekt på å fremme alles tilgang til medisiner». Setningen er så innlysende at et barn kunne ha formulert den.

 

Systemets logikk – hvis man da i det hele tatt kan betegne denne sirkelen uten utvei som logisk – tilsier at den utbredelsen av patentsystemet (hvor patentene har en varighet på minst 20 år) som TRIPS-avtalen påtvinger, er helt nødvendig for at de private legemiddelfirmaene skal kunne fortsette sin forskning. Argumentet er som følger: forskningen er dyr, men den blir finansiert gjennom patentregelverket som sikrer legemiddelfirmaene monopol, og på den måten gjør det mulig for dem å holde prisene høye.

 

Men de høye prisene hindrer flesteparten av menneskene som trenger disse nye produktene å skaffe seg dem! Selv om man må beskytte forskningen og utviklingen av nye medisiner, er det like vesentlig at medisinene redder liv med det samme de er oppfunnet, og ikke tjue år etterpå… Med mindre man trekker den nåværende absurde situasjonen ut i det uendelige, og lar millioner av mennesker dø på grunn av mangel på medisiner – medisiner som tross alt finnes og som samfunnet kunne la alle få tilgang til.

 

Forskning og utvikling av nye legemidler skjer for en stor del i regi av privat sektor, og avhenger av produktets markedspotensial – ikke av helsebehovet i de fattigste delene av verdens befolkning. De siste tjue årene har det blitt utført så godt som ingen forskning på sykdommer som rammer millioner av mennesker i utviklingslandene: som parasittsykdommene Chagas sykdom, leishmaniose og sovesyke og schistosomiase (leversykdom).

 

Det så en stund ut til at den varslede AIDS-katastrofen skulle få fart på sakene, men tilgangen til medikamenter står på stedet hvil – som om vi ikke har lært noe som helst siden epidemien begynte. I 1986 innrømmet WHO-direktør Horst Mahler at han hadde kastet bort fire år fordi han ikke «var blitt klar over» hvor alvorlig situasjonen var. Hans etterfølger, doktor Hiroshi Nakajima, ble konfrontert med innfløkte spill og intriger av politisk art, og så seg nødt til å oppløse det verdensomspennende programmet for bekjempelse av AIDS (GPA) igangsatt av karismatiske Jonathan Mann. Alt som til da var blitt gjort, ble «kastet ut av vinduet», for å sitere en av deltagerne. Noen år senere erklærte doktor Peter Piot, ansvarlig for UNAIDS, FNs program for AIDS-bekjempelse, at overgangen fra WHO til UNAIDS gjorde at man mistet ytterligere fire eller fem år.

 

Denne sendrektigheten er og blir et element som er uatskillelig fra selve problemet; nesten ti år etter at de første antiretrovirale behandlingene (eksempelvis AIDS-behandling) kom på markedet, var det kun (?) % av de menneskene som trengte dem, som hadde tilgang til dem, og 99 % av dem som hadde tilgang til dem, befant seg i industrialiserte land.

 

I november 2001 ga WTOs ministermøte i Doha sitt TRIPS-råd ett år på å finne en løsning på det som er blitt kalt «artikkel 6»: undersøke hvordan land som ikke har tilstrekkelig kapasitet til å produsere egne legemidler, kan gjøre bruk av «tvangslisenser», en juridisk mekanisme som inngår i avtalen, og som i enkelte tilfeller gjør det mulig å omgå det monopolet som patentene medfører.

 

Det ble et år med det rene «god dag, mann – økseskaft», blottet for konkrete resultater – bortsett fra at forhandlerne beviste at de hadde mistet av syne alvorlige tingene som sto på spill.7

 

Vi vet godt at artikkel 6 ikke i seg selv var svaret på menneskehetens onder, og at prisproblemet ikke er den eneste vanskeligheten. Den rasjonelle utvelgelsen av legemidler som er tillatt for salg i et gitt land, måten de finansieres på, bevaring og utbygging av pålitelige helsesystemer og infrastrukturer, er også avgjørende faktorer. Men de kan ikke utvikles uten at prisproblemet blir løst.

 

Den viktigste avtalen de siste årene når det gjelder prisreduksjon på antiretrovirale medisiner i utviklingsland har vært «Initiativet for å påskynde tilgangen» (IAA), som gjorde det mulig å senke de årlige omkostningene pr. pasient fra 12 000 dollar i 2000 til 420 dollar i 2003. Initiativet ble lansert i mai 2000 av UNAIDS i samarbeid med flere FN-organer og fem legemiddelfirmaer (Boehringer Ingelheim, Bristol-Myers Squibb, GlaxoSmithKline, Merck & Co og Hoffman La Roche), og endte i en stor skuffelse: i løpet av en treårsperiode viste 80 land interesse for prosjektet; av disse 80 landene utviklet 39 handlingsplaner, men mindre enn halvparten (19) inngikk avtaler med bedrifter. Antallet pasienter som i dag får antiretroviral behandling i disse landene, er mindre enn 1 %. Totalt angår dette 27 000 personer i Afrika, mens kontinentet teller mer enn 30 millioner HIV-smittede!8

 

Det globale fondet for bekjempelse av AIDS, malaria og tuberkulose ble opprettet i april 2001 etter initiativ fra FNs generalsekretær Kofi Annan, men har pr. i dag kun mottatt 10 % av finansieringen som trengs (sjekk!!). I Kina hvor myndighetene anslår at en million innbyggere er smittet av HIV-viruset, har et vestlig legemiddelfirma (hvilket?) fått stor mediedekning for å ha gitt gratis antiretroviral behandling for en periode på åtte år. Dessverre gjaldt ikke «donasjonen» flere enn 200 pasienter.

 

Selv om disse initiativene samlet kunne overkomme utilstrekkeligheten, utgjør de ikke noen langsiktig løsning verken for u-land eller i-land. Hvordan kan man forestille seg at legemiddelkostnadene på varig basis kan beholde en eksponentiell vekst som i omfattende grad overstiger økonomiens øvrige vekst?

 

En kan bare håpe på at det internasjonale initiativet for AIDS-vaksine (IAVI) – som består av legemiddelfirmaer (deriblant de viktigste store laboratoriene), offentlige laboratorier og NGOer – snart vil føre frem. Vaksinen vil da bli stilt til disposisjon for et størst mulig antall mennesker til lavest mulig pris, og så raskt som mulig. Dette vil selvsagt avhenge av en ekstern løsning på dagens patentsystem.

 

«Hvem eier et brev? Avsenderen eller mottakeren – eller kanskje postmannen, i alle fall mens han har det i vesken sin?». Slik åpner El Dueño de la herida, den nyeste romanen til Antonio Galas.9

 

En tredjedel av planetens beboere har ikke regelmessig tilgang til medisiner, og tre fjerdedeler lever i utviklingsland som bare forbruker 8 % av verdensomsetningen av farmasøytiske produkter. Ikke desto mindre – den tekniske og økonomiske kapasiteten som trengs for å fremstille disse medikamentene finnes. Av de titalls millioner barn under fem år som dør hvert år kunne 80 % ha vært reddet hvis de hadde hatt tilgang på livsnødvendige medisiner. Det eneste lyspunktet ved «Doha-prosessens» nederlag var at det ble slutt på det juridiske ordkløveriet om internasjonale handelsregler, og debatten ble hevet opp på et etisk nivå. I de ulike miljøene som berøres av denne saken, er det viktige spørsmålet nå det samme som det Antonio Gala stiller: hvem eier et livsviktig legemiddel – den som har fremstilt det, pasienten som trenger det, eller mellomleddet som kjøper det og selger det videre?

 

I to år satte Doha-prosessen helse og handel opp mot hverandre, og mange diskusjoner i internasjonale fora forsøkte å avgjøre hva kom først, og hvilke helsemessige unntak som måtte tillates. Man ser nå at retten til helsevern er én ting, og handelsekspansjonen en annen. Det å fremme retten til helsevern impliserer at retten til å nyte godt av teknologiske framskritt er garantert, og at man anerkjenner retten til en fullkommen menneskelig verdighet – prinsipper som er anerkjent i en rekke internasjonale traktater og akseptert av de aller fleste stater. Handelsreglene, i likhet med reglene for økonomien generelt, må bidra til samfunnets velvære. De kan ikke under noen omstendigheter representere et hinder for at en vesentlig del av dette samfunnet kan nyte godt av den rikdom og velstand som handelen i prinsippet antas å skulle medføre. Helse betraktet som en fundamental rett, utgjør et kollektivt gode som aktivt må beskyttes av offentlige myndigheter og institusjoner. Å ikke gjøre det, er det samme som å akseptere et sykt samfunn. Etter Doha er det innlysende at dersom medisiner utelukkende betraktes som handelsvarer, vil helse aldri være noe annet enn en utvidelse av markedet, hvor kurene og behandlingene kun vil være tilgjengelige for dem som har stor nok kjøpekraft.

 

Vi må fra nå av betrakte nødvendige legemidler som et gode for folk over hele verden. Denne perspektivforskyvningen impliserer vesentlige endringer på flere nivåer – endringer av ulik natur, som det internasjonale fellesskapet og de offentlige maktapparatene må finne svar på. Er det mulig at et folkegode på verdensbasis er patentert, det vil si at det finnes et monopol som noen nyter godt av på direkte bekostning av millioner av mennesker? Kan et objekt (legemiddelet) som gjør det mulig å respektere en fundamental rett, være underlagt regler som representerer et hinder for en allmenn tilgang over en tjueårsperiode? På hvilken måte skal fremtidig forskning og utvikling av nye produkter organiseres slik at disse øyeblikkelig blir tilgjengelige for dem som har behov for det? Hvordan nyorientere legemiddelindustrien mot mål som er forenlige med en forbedring av helse og livskvalitet i stedet for utelukkende fokus på økonomisk ekspansjon og fortjeneste? Hvordan skal morgendagens samfunn sørge for produksjon av disse medisinene på verdensbasis? Disse spørsmålene må vi svare på i de ti årene som kommer. Den beste måten å forberede seg til det på, er å forsøke å uttrykke dem klart allerede nå.

 

Vi står overfor et problem som er ytterst sammensatt, hvor svært forskjellige aktører, interesser og meninger er involvert, og som krever en helhetlig og tverrfaglig tilnærming. Det trengs en synsvinkel som gjør det mulig å forene gjeldende internasjonal lov og de respektive lands interne juridiske forskrifter, samt å kombinere handelsvirksomheten med respekt for menneskerettighetene. Det finnes ikke noe umiddelbart svar som samtidig er varig. Hvordan kan vi unngå, slik tilfellet var med AIDS, at hvert skritt man tar kun tjener til å ta igjen den tapte tiden i stedet for å ta virkelige skritt fremover?

 

Enkelte krever, som Leger uten Grenser, at Verdens Helseorganisasjon «som er det eneste internasjonale, regjeringssamarbeidende organ med mandat til å overvåke helsen i verden (…) burde arbeide med å sette opp en agenda for forskning og prioritert utvikling» av de fremtidige legemidlene som skal bli et folkegode.10 Enten det dreier seg om WHO eller en offentlig, internasjonal sammenslutning, burde disse forskningsprioriteringene for nye legemidler bestemmes ut fra reelle helsebehov, og ikke ut fra markedets muligheter.

 

Hvordan kan denne store operasjonen finansieres? I tillegg til de bidrag og investeringer en rekke stater kunne tilføre, har James Orbinski – som i 1999 tok i mot Nobels fredspris for Leger uten Grenser – kommet med et forslag om beskatning av legemiddelindustrien verdensomsetning for å finansiere en offentlig institusjon som tar hånd om forskningen.11 En tilleggsløsning kunne være å øremerke en del av de nasjonale tobakksavgiftene til et offentlig, internasjonalt fond – noe som ville gjøre det mulig for utviklingsland å delta – og på den måten sikre forskningen på tropiske sykdommer.

 

I stedet for å angripe legemiddelindustrien eller kritisere motstanderne av den, burde vi bestrebe oss på å undersøke behovene og finne en løsning som tillater vitenskapsmennene å forske, industrien å produsere og pasientene å få behandling på varig basis. Passivitet og ufruktbar krangling vil bare føre til enda alvorligere kriser – hvis det er mulig – enn dagens AIDS-pandemi.12 Kriser som vi verken kan påstå at vi er overrasket over eller uvitende om.

 

 

Se også Jean-Loup Motchane, Kraftig kritikk av verdens helsesjef i nordiske Le Monde diplomatique, juni 2003.

1 Les John Sulston, « Le génome humain sauvé de la spéculation » («Det humane genom reddet fra spekulasjon»), Le Monde diplomatique, desember 2002.

2 S. Heffler, S. Smith, G. Won, «Health Spending Projections for 2001-2011. The latest Outlook», Health Affairs, Bethesda, mars-april 2002, s. 207-218.

3 19. april bekjentgjorde Journal officiel nedsatte refusjonssatser for 617 medikamenter som ekspertene mente har moderat effekt. Da dette tiltaket gjelder produkter som legene ofte foreskriver, reagerte direktøren for fransk trygdekasse Jean-Marie Spaeth og beskylder regjeringen for å ha «tatt en utelukkende økonomisk beslutning» som medisinsk sett er uberettiget. Jfr. Le Monde, 23. april 2003.

4 « Eco-Santé OCDE 2002 » (» Helse-ekko OECD 2002 »), Organisasjon for økonomisk samarbeid og utvikling, Paris, 2003.

5 Germán Velásquez et Pascal Boulet, «Mondialisation et accès aux médicaments. Perspectives sur l’accord ADPIC de l’OMC» («Globalisering og tilgang på medikamenter. Synspunkter på WTOs TRIPs-avtale»), Verdens Helseorganisasjon, Genève, 1999.

6 «Vivre à Soweto avec le sida» («Å leve med AIDS i Soweto»), Le Monde diplomatique, august 2002.

7 Jfr. James Love, «L’Europe et les Etats-Unis prolongent l’apartheid sanitaire» («Europa og USA forlenger helse-apartheidet»), Le Monde diplomatique, mars 2003.

8 Jfr. en studie under WHOs mandat v/Cheri Grace, Genève, 2003 (publikasjonen utkommer om kort tid).

9 Antonio Gala, El Dueño de la herida, Planeta forlag, Madrid, 2003.

10 Médecins sans frontières, «Recherche medicale en panne pour les maladies des plus pauvres» (« Vanskelige tider for forskning på de fattigstes sykdommer »), Genève, september 2001.

11 Op. cit.

12 Med en epidemi menes klart flere tilfeller enn normalt av en sykdom i et gitt tidsrom. En pandemi er en epidemi som opptrer i et stort område (verdensomspennende) og vanligvis rammer en stor del av befolkningen. [O.a.]

Endret 28. oktober 2005 av modellmakt

[mandela]

Patent på plyndring

Den indiske forskeren og aktivisten Vandana Shiva skriver at patenter begynte å prege hverdagen vår fra 1980-tallet.

 

 

Av Vandana Shiva, mai 2004

 

Anerkjent indisk miljøforsker og -aktivist. I 1993 ble hun tildelt den «alternative» fredsprisen, Right Livelihood Award. Hun har skrevet flere bøker, blant annet om miljøpolitikk. Shiva var på norgesbesøk i april.

Opphavsrettigheter og patenter, og lovreguleringene av disse, er av helt avgjørende betydning for vår tid. Den indiske miljøforskeren og aktivisten Vandana Shiva viser hvordan forskning på genteknologi og manipulasjoner av livsformer eies og utnyttes av store selskaper. Ifølge Shiva stimulerer ikke denne vestlig inspirerte tradisjonen den menneskelige kreativitet og kunnskapsakkumulering. Mektige konserner profiterer nådeløst på disse rettighetene og rammer vanlige menneskers helse og liv i den tredje verden. Med Patent på plyndring1 introduseres nå Vandana Shiva for norske lesere. Vi bringer her et utdrag fra boken.

 

Dette er ensbetydende med biotyveri.

 

 

Patenter på levende organismer gjør det menneskelige samfunn fattig etisk, økologisk og økonomisk.

 

 

Frem til 1980-årene grep ikke patenter inn i hverdagslivet vårt. De eneste som var opptatt av patenter, var derfor oppfinnere i form av patentsøkere, patentkontrollører og patentjurister. To begivenheter i 1980-årene endret dette for bestandig og har gjort «patentet» til et viktig spørsmål med innvirkning på den jevne mann og kvinne. Den første var en bestemmelse i amerikansk høyesterett om at liv skulle anses som en oppfinnelse, og dermed gi det amerikanske patentkontoret tillatelse til å gi patenter på liv. Den andre var at USA innførte patenter og intellektuelle eiendomsrettigheter (Intellectual Property Rights – IPR) under Uruguay-runden i GATT.

 

Bare tenk over følgende:

 

Den 12. april 1988 bevilget Det amerikanske patentkon­toret det første pattedyrpatentet på en mus til firmaet DuPont. Infiserte gener fra kylling og mennesker var injisert i musens permanente genlinje for å påføre den kreft. Hensikten med «kreftmus»-patentet til DuPont var å bidra til å finne en behandling for kreft, men dette lyktes ikke. Selv om kreftmusen ble kjent som «Harvard-musen», ettersom forskningen på den foregikk ved Harvard, er det mer korrekt å kalle den «DuPont-musen» fordi DuPont har patentet. Patentet som DuPont fikk lisens på, er usedvanlig omfattende. DuPont har patenteierskap til enhver dyreart – enten det er livsformer, rotter, katter eller sjimpanser – med genlinjer som er manipulert til å inneholde ulike kreftfremkallende gener. Patentet er trolig blant det mest omfattende som noen gang er gitt. DuPont markedsfører altså verdens første patentdyr med det treffende varemerket «Kreftmusen».

 

En sau ved navn Tracy er en «bioteknologisk oppfinnelse» utført av vitenskapsmenn ved Pharmaceutical Protein Ltd (PPL). Tracy kalles for en «celle-bioreaktor av pattedyrslekten», ettersom pattekjertlene hennes er manipulert til å produsere protein til den farmasøytiske industrien ved hjelp av injiserte menneskegener. Ron James, daværende direktør for PPL, har uttalt at «patterdyrkjertelen er en førsteklasses fabrikk». For å lage en kopi av Tracy var det imidlertid nødvendig å klone dyr. Vitenskapsmenn ved PPL og Roslin Institute «skapte» derfor Dolly, som selvsagt ble patentmerket som en «oppfinnelse» utført av Roslin, og som PPLs eiendom.

 

Det amerikanske firmaet Biocyte har patent på alle navle­strengceller fra fostre og nyfødte barn.

 

Et annet amerikansk firma, Myriad Pharmaceuticals, har patentmerket brystkreftgenet og har monopol på all diagnostisk bruk av dette patentmerkede genet.

 

Forskere ved National Institute of Health (NIH) i Stor­britannia har patentmerket en metode for genterapi. Metoden ble bevilget til Genetic Therapy, som i neste omgang solgte det for 395 millioner dollar til Sandoz, som så slo seg sammen med Ciba Geigy og dannet Novartis. Dermed har en av verdens «gengiganter» eiendomsrettighetene til en terapi som ble utviklet på det offentlige området.

 

I 1994 kjøpte Amgen patentet på det såkalte fedmegenet fra Rockefeller University for 90 millioner dollar. Når vi vet at amerikanerne bruker 30 milliarder dollar årlig på slankepiller og vektreduksjonsprogrammer, kan patentet på fedmegenet gi en avkastning på milliarder i et samfunn der industrimat i seg selv fører til fedme.

 

I 1995 ga den amerikanske regjeringen et patent til seg selv på en cellelinje fra Hagahaifolket på Papua Ny-Guinea.

 

Genset, et fransk selskap, har en avtale med den kinesiske regjeringen om å samle inn og patentbeskytte DNA fra stammer i fjerntliggende områder.

 

I dag ser det altså ut til at selskaper, kommersielle laboratorier, universiteter, forskere og fremfor alt regjeringer deltar i «et risikofylt rotterace» for å samle inn «patenter» som kan selges for milliarder av dollar. Avslutningen på det tyvende århundret ble dermed preget av patenter som ble gitt på tradisjonelle kunnskaper og planter, og på mikroorganismer, gener og dyr, til og med på menneskeceller og proteiner.

 

The Trade Related Intellectual Property Rights (TRIP) Agreement (Avtalen om intellektuell handelsrelatert eiendomsrett) i GATT/WTO har globalisert patentlovene etter amerikansk mønster. Dette har vidtrekkende følger og innvirkninger ikke bare på vår evne til å dekke våre grunnleggende behov for mat og medisiner, men også for demokratiet og suverenitetsprinsippet. At patenter gjøres universelle slik at de dekker alle områder, også livsformer, har ført til at patentene invaderer våre skoger og bondegårder, våre kjøkken og våre hager, hvor vi dyrker legeplanter. Nå gis det patenter ikke bare på maskiner, men på livsformer og biologisk mangfold; ikke bare på nye oppfinnelser, men på våre bestemødres kunnskaper. Tradisjonelle kunnskaper som India har benyttet i mange hundre år til hverdagens behov – neem, haldi, karela, jamun, kali mirch, bhu-amla og hundrevis av andre planter som brukes i mat og medisiner – står i overhengende fare for å bli patentbelagt av den vestlige verden for kommersiell gevinst. Dette er ensbetydende med biotyveri. Og i motsetning til den vanlige oppfatning, nemlig at IPR-systemet etter vestlig modell, særlig amerikanske patentlover, vil avverge intellektuelt tyveri, vil det snarere fremskynde det, ja av og til krenke menneskerettighetene.

 

Patentlobbier i Vesten vil derimot ha oss til å tro at patenter er nødvendige for å få vekst og høy levestandard i frie markeder som realiseres gjennom teknologiskaping. IPR bidrar til å stimulere investeringer, særlig utenlandske direkte investeringer (FDI), teknologioverføringer fra Nord til Sør, samt forskning og innovasjon, ved å la investorer erstatte FOU-kostnader (Forsknings- og utviklingskostnader). Hoved­poenget er altså at fellesgodene ved patentbeskyttelse og åpenhet i stor grad oppveier kostnadene ved kunstige monopoler på markedsplassen.

 

Virkeligheten er derimot ganske annerledes. IPR er blitt benyttet til ren «politisk undertrykkelse» fra industrilandenes side, særlig USA. Mot slutten av 1970-årene og i 1980-årene hadde den amerikanske regjeringen innsett at en alvorlig, strukturell teknologisk avgrunn var i ferd med å åpne seg mellom deres egen økonomi og Japan. Politikken ble derfor fokusert mot en kraftig nedkjøling av de kunstige fordelene som amerikansk industri fremdeles nøt godt av gjennom en omfattende utenlandsk IPR-politikk. En oversikt som ble utarbeidet i USA i 1984, viser dette tydelig. Mer enn 80 prosent av de selskapene som ble kontaktet, påpekte at «å blokkere tekniske områder» uten å ha til hensikt å utnytte oppfinnelsen var et viktig motiv for patentbeskyttelse. Patenter beskrives som «trumfkort» i forhandlinger om lisenser. Patentsystemet «regulerer» med andre ord konkurransen. Det stimulerer ikke nødvendigvis teknologigenerering, og i enda mindre grad utbredelsen.

 

La oss se litt på den neste delen av argumentet, nemlig at IPR-systemene er avgjørende for å gi næring til nasjonal økonomisk vekst og investering. Summene som bioteknologiske selskaper bruker på FOU trekker dette i tvil. De har brukt over syv milliarder dollar årlig på FOU, og bare i 1995 ble over tolv milliarder dollar investert i denne sektoren, til tross for svak eller usikker patentbeskyttelse i mange av verdens største markeder, deriblant EU.

 

Profittmotivet, uten støtte fra IPR, later til å fungere godt nok i seg selv, selv innenfor den høyteknologiske, høyrisikofylte FOU-sektoren. Vi ser altså at det ikke er noen forbindelse mellom investering og IPR, og det finnes heller ikke noen bekreftet forbindelse mellom investering i FOU og økonomisk vekst.

 

Direkte utenlandsk investering er dessuten samlet på hendene til et lite antall selskaper, og flyter innenfor de samme selskapene tvers over landegrensene. Ti utviklingsland alene absorberer åtte prosent av all FDI som flyter mot Sør. Dette må veies mot det som alle utviklingsland betaler i royalties til utenlandske IPR-innehavere, som trekker ut dyrebare reserver. Det er ingen overraskelse at ca. sytti prosent av den globale betalingen i royalty og lisensavgifter inkluderer overføringer mellom de opprinnelige MNC og deres utenlandske filialer.

 

Påstanden om at patentbeskyttelse på innovasjoner gjør det mulig for oppfinnere å erstatte FOU-kostnader er også svak. Empiriske data viser at i industrilandene erstatter industrien mellom femten og tyve prosent av sine FOU-kostnader gjennom patenter, mens i et land som India ligger tallet for en innenlandsk oppfinner på mellom 0,5 til to prosent.

 

IPR er egentlig en markedsvridning, et monopol og subsidium som er sanksjonert av regjeringen. IPR setter territoriale grenser rundt teknologier og andre oppfinnelser slik at firmaene kan skaffe seg høyere profitt. På lang sikt kan et sterkt IPR-system føre til prisskiller og mange metoder som fordreier markedene, slik som patentbrønn, bundne salg, krysslisenser og lisensavslag.

 

Patenter er derfor i bunn og grunn konfliktfylte. De fører med seg konflikter mellom individuelle rettigheter og allmenn, offentlig interesse. Patentsystemer er grobunn for grunnleggende konflikt mellom privat eierskap, etablering av monopoler og private fordeler på den ene siden, og allmenn interesse og sosiale goder innenfor vitenskap og teknologi på den andre. På grunn av den innebygde konflikten mellom privat og offentlig interesse gir patentlover med sterk beskyttelse av private interesser samtidig svak beskyttelse av allmennhetens interesser. Det finnes derimot ingen «sterk» eller «svak» patentlov i absolutt betydning av ordet. Styrke og svakhet er i bunn og grunn relativt alt etter hvilken interesse som beskyttes. Den ensidige henvisningen til «sterke systemer» i debatten om IPR i GATT inneholder en underliggende, stilltiende forståelse av at det kun er forretningsinteresser som teller.

 

Patenter på levende organismer gjør det menneskelige samfunn fattig etisk, økologisk og økonomisk, selv om de gir kommersiell gevinst til en håndfull konserner. Dersom det menneskelige samfunnet i hele sitt mangfold skal berikes etisk, økologisk og økonomisk, må vi finne alternativer til patenter. Patenter gjenspeiler menneskelig arroganse ettersom de vurderer vitenskapsmenn som «skapere» av levende organismer. Belønning for innovasjon på disse områdene må baseres på en erkjennelse av at kreativitet og generative strukturer ligger innebygd i alle levende organismer.

 

Patenter gir patentinnehaveren enerett til sin oppfinnelse, som omfatter det å skape, fremme, utøve, selge og spre patentartikkelen eller substansen, så vel som å bruke og utnytte den patentbeskyttede metoden eller prosessen til å fremstille en ting eller en substans. Når det gjelder patent på liv, innebærer dette at en patentholder kan hindre andre i å lage eller bruke patentbeskyttet frø, planter og dyr. Ettersom levende ressurser og livsformer «lager» seg selv, og bøndene alltid har lagret frø og holdt på kalvene sine, blir lagring av frø og utveksling behandlet som «intellektuelt eiendomstyveri» i patentlover etter vestlig mønster.

 

Patenter gjenspeiler også den vestlige sivilisasjonens arroganse når det gjelder patenter på neem. Egenskapene til neem, som gjør den nyttig som biologisk soppmiddel, har vært kjent og benyttet i India gjennom århundrer. De er ikke oppfunnet av vitenskapsmenn som ble tildelt patenter på biologisk soppmiddel av neem. Denne formen for intellektuell eiendomsrett er egentlig intellektuell «tyverirett». For å unngå slike tyverier er det viktig at den kollektive innovasjonen i samfunn i den tredje verden blir anerkjent.

 

Lover fra kolonitiden trygget markedene i koloniene for utenlandske handelsmenn og investorer. Suverenitetslover i den tredje verden, som Patent Law of India (Den indiske patentloven) av 1970, har måttet finne frem til en likeverdig balanse mellom investorens og forbrukernes interesser. Målet har vært å sikre at monopolistisk og restriktiv praksis ikke hindrer vitenskapelig og teknologisk utvikling og avbryter den industrielle veksten.

 

Suverenitetslovene i den tredje verden ble utformet for å forholde seg til det faktum at industrilandene har brukt patentsystemene for å hindre tradisjonelle folkeslag i den tredje verden i deres industrielle produksjon, og for å bevare dem utelukkende som marked for industriprodukter. Men endringene som ble påtvunget India gjennom TRIP, undergraver de garantiene som var ment å beskytte offentlige interesser, og skaper nye konflikter. Med disse endringene vil det indiske folkets grunnleggende rettigheter og grunnbehov bli undergravd på tre måter. For det første vil patentmonopolene føre til prisøkning på varer som medisiner. For det andre vil patentbeskyttelse av tradisjonell kunnskap gjøre frø og medisiner uoppnåelige for de fattige, som vil få selve sin eksistens truet (se kapitlet om biotyveri). For det tredje vil patentbeskyttelse av livsformer og biologisk mangfold svekke den tredje verdens suverene makt over sine ressurser og skape etiske problemer forbundet med patentbeskyttelse av liv (se kapitlet om trusler mot biologisk mangfold.) Presset for å få et ens­lydende patentsystem som kan pålegges globalt, kan ikke rettferdiggjøres ut fra empiriske data om innvirkningen patenter har på allmenne goder, særlig i den tredje verden.

 

Mange har stilt spørsmål ved de etiske ideene som ligger i patentbeskyttelse på liv. Senator Mark Hatfield, leder i den amerikanske kongressens kamp mot patenter på dyr, oppsummerte argumentet slik: «Patentbeskyttelse på dyr bringer det etiske spørsmålet om ærefrykt for livet frem i lyset. Vil fremtidige generasjoner følge moralen i denne patentpoli­tikken og se på liv utelukkende som et kjemisk produkt og oppfinnelse, uten større verdi og mening enn industriprodukter? Eller vil ærefrykten for livet vinne over den fristelsen det er å gjøre liv som er skapt av Gud til handelsvarer?»

 

Men som vi ser, er ikke patentbeskyttelse knyttet bare til dyr. La oss se på John Moore, som fikk behandling for miltkreft på Californias universitetssykehus. I 1984 patentbeskyttet legen Moores cellelinje uten samtykke fra pasienten. «Mo-cellelinjen» ble deretter solgt til farmasigiganten Sandoz. Beregninger rundt cellelinjens endelige verdi har vist seg å ligge på over tre milliarder dollar. Da Moore anklaget legen for å ha tilegnet seg hans cellelinje, mente appellretten i California at det var besynderlig at Moore ikke kunne eie sitt eget vev, og at universitetet og biotekselskapene ikke fant noe unormalt i at de haddes kontroll over Moores milt, og heller ikke i at de patentbeskyttet en levende organisme fra den. John Moore beskriver hvordan det er å være kjent som patentnummer 4 438 032:

 

Uten min viten eller samtykke, ble jeg fratatt retten til å bestemme over mitt eget, unike genetiske materiale – jeg ble styrt, narret, løyet for og til slutt krenket på en utrolig arrogant og nedverdigende måte.

 

Den amerikanske regjeringens patent på Hagahai-folket ble fraveket i 1996 som følge av en verdensomspennende protestaksjon. Patentet ble utfordret av leger og aktivister i Europa, og måtte tilbakekalles i 1999. Medisinerne kalte patentet «umoralsk og uetisk» og mener at patenter av denne typen går for langt.

 

I fem år, mellom 1994 og 1999, hver gang den indiske regjeringen har introdusert lover knyttet til WTO, har patentdebatten vært det heteste temaet i det indiske parlamentet. Selv om vi har passert 1. januar 2000, som var siste frist for å iverksette TRIP, er striden rundt patentet fremdeles levende, og den vil fortsette å rase i dette tusenåret. Min befatning med patentspørsmålet og IPR begynte i midten av 1980-årene da nye bioteknologier og patentbeskyttelse på livsformer dukket opp, og IPR ble introdusert i Uruguay-runden av GATT-forhandlingene. Min vedvarende bekymring for økologi og likhet har vært grunnlaget for mitt engasjement for patentlover. Som økolog er jeg opptatt av å bevare biologisk mangfold og ærefrykt for alt liv, og jeg mener at patent på liv skaper dype etiske problemer med vidtrekkende følger for mennesker og andre arter.

 

I vår verden påvirker patenter vårt dagligliv – enten vi er bønder med rett til å lagre frø og derfor får vår rett truet av patenter, eller vi er forbrukere med rett til mat og medisin og får vår rett undergravet av patentmonopoler, eller vi er forskere med frihet til å utveksle kunnskaper og får vår rett blokkert av patentregimer. Ettersom patenter har innvirkning på alle sider av dagliglivet vårt, bør vi være aktive i å utforme de patentlovene som styrer samfunnet vårt. I den første kolonitiden mistet urbefolkningen sitt land. Gjennom intellektuelle eiendomsretter og patenter, blir de frarøvet sjel og legeme – selve livet blir kolonisert. Derfor kan vi ikke lenger overlate patentspørsmål til patentjurister og intellektuelle eiendomseksperter.

 

 

 

 

 

1988 var året da høyesterett i USA ga medisingiganten DuPond rett til verdens første patent på biologisk materiale – patent på liv. Det går ikke an å trykke ? på hvert riskorn som forteller bonden i India at hennes såkorn nå tilhører det multinasjonale selskapet RiceTec. Like fullt ble ikke bare bondens, men hele samfunnets og landets liv endret. Vandana Shiva begrunner på hvilken måte denne fundamentale endring i eiendomsretten, bestemt av ett land, påvirker hele verden økonomisk, økologisk og verdimessig.

 

De første patentlovverk, nasjonale og internasjonale, ga imidlertid ikke patent på levende organismer, medisiner eller oppdagelser. Det lå sosiale og etiske vurderinger til grunn for dette, men også økonomiske – det var antatt at verdiskapingen i samfunnet kunne hemmes dersom produksjon av mat og medisiner kunne monopoliseres. Dette endret seg etter dommen i USA i 1988, og internasjonalt i 1995 da avtalen om immaterielle rettigheter, TRIP (Trade Related Intellectual Property Rights), trådte i kraft i WTO.

 

Denne avgjørende endringen i det globale eiendomsregimet er, sett fra utviklingslandenes side, en historie om reduserte muligheter. Patenter gir ikke en vinn-vinn-situasjon globalt, men en vinn-tap-situasjon. Shiva viser hvor og hvordan tapene virker. Dermed utfordrer hun også mytene om patentsystemet.

 

 

 

Norges rolle

 

Av Helene Bank, seniorrådgiver ved IGNIS (Institutt for globalt nettverksarbeid, informasjon og studier), Oslo. Utdrag fra forordet til Patent på plyndring:

 

 

 

Motsatsen til patenter er offentliggjøring – publisering. Dette har vært en vesentlig kilde til spredning av kunnskap innen matproduksjon og medisin tidligere, og det har bidratt til et utviklingsarbeid på gårdene som har vært avgjørende for det mangfold av dyre- og plantearter som er utviklet innen matproduksjonen i alle land. Det gjør slike arter til et felleseie, hevder Shiva.

 

Også i Norge har denne offentliggjøringen funnet sted, i tillegg til offentlig forskning for å styrke utviklingsarbeidet. På grunn av våre naturforhold er matproduksjonen spredt i et svært variert landskap med svært ulike produksjonsforhold. Bonden som kjenner sin jord og sitt lokale klima, har alltid måttet være på jakt etter plante- og dyrearter som passet til hans gård. Han har byttet frø med naboen, lånt oksen og tilpasset driften. Denne virksomheten er internasjonalt anerkjent som en rettighet – bondens privilegium, eller bondens rettighet – og har bidratt til å skape mangfold, robusthet og selvfølgelig nytt materiale å forske på. Bondens rettighet har levd side om side med rettigheter som kommersielle plante- og dyreforedlere hadde, og dermed hindret monopolisering av matproduksjonen. Norges spesielle natur og historiske forhold kan være én av flere grunner til at Norge har hatt en spesiell rolle i internasjonale forhandlinger når det gjelder rettigheter til biologisk materiale:

 

• Det skjedde i 1992 under FNs toppmøte om bærekraftig utvikling, da Norge i tett samarbeid med Etiopia sikret en avtaletekst som krevde at all kommersialisering av biologisk materiale og kunnskap om dets anvendelse skulle garantere en rettferdig overskuddsdeling med de tradisjonelle urfolkssamfunn som hadde tatt vare på det og utviklet kunnskapen.

 

• Det skjedde også i 1995 da det ble gjort viktige unntak i WTOs patentavtale, slik at land kunne unnta planter og dyr fra patentering.

 

• I 2000 arbeidet Norge aktivt sammen med en rekke utvik­lingsland for at Cartagena-protokollen under FN skulle stadfeste hvert enkelt lands rett til å avgjøre om de ville importere genmodifiserte planter, dyr og mikroorganismer (alle slike organismer er patenterte, og import vil kunne påvirke rettighetssystemet i landet).

 

• I 2001 spilte Norge også en rolle under utarbeiding av avtalen om plantegenetiske ressurser i FNs matvare- og land­bruksorganisasjon. Der ble man enige om at land kunne unnta viktige mat- og fôr-ressurser som har opphav i landet, fra patentering.

 

• Da FN feiret tiårsjubileet for toppmøtet om bærekraftig utvikling i Johannesburg i 2002, var det igjen Norge og Etiopia som sto i spissen for en motstand mot at internasjonale handelsavtaler – herunder patentavtalen i WTO – skulle overordnes de internasjonale miljøavtalene.

 

Derfor var det overraskende at den norske regjering, med minimalt flertall (ti mot ni, Høyre mot Kristelig folkeparti og Venstre) i 2003 anbefalte Stortinget å godta EUs direktiv om Rettslig vern av bioteknologiske oppfinnelser, fordi det brøt med en lang norsk tradisjon av global tenkning på dette feltet. Like overraskende var det at Stortinget 17. juni 2003, uten særlige betenkninger, vedtok regjeringens anbefaling til lov.

 

Utviklingsland får i dag liten støtte fra Norge når de krever at effekten av patentavtalen i WTO må evalueres, og avtalen eventuelt revideres, en avtalefestet revisjon som amerikanerne ikke ønsker. Det ligger inne forslag om å se på hvorvidt avtalen har ført til reelle teknologioverføringer, eller om den kanskje har hindret slik overføring. Det ligger forslag om å endre avtalen på områder knyttet til patent på biologisk materiale. India, Afrika og Brasil er sterke aktører fra utviklingsland.

 

Shiva reiser grunnleggende spørsmål om skjeve globale fordelingsstrukturer, om økonomisk og politisk makt, og hun utfordrer teoretiske antagelser og etablerte myter om patenter. Hun åpner en luke til et univers av andre verdier og tradisjoner enn dem som råder i våre vestlige samfunn. Hun tvinger leseren til å ta stilling; til om de folk og kulturer som nå er truet av Vestens patent- og eiendomssystem, er tilbakestående og isolerte og må vike for teknologiutvikling og framskrittet, eller om hennes perspektiv kan bidra til å skape mer robuste samfunn i verden, inklusive vårt eget.

 

 

1 Vandana Shiva: Patent på plyndring. Opphavsrettigheter, etikk og nykolonialisme. Spartacus Forlag, april 2004.

Endret 28. oktober 2005 av modellmakt

[Polarbastard]

"mye sosialistisk vissvass" *snip*

5072510[/snapback]

 

Jeg er enig i grunntanken om at fattige land bør få billig medisin. Og jeg er enig i at mange av de store medisinprodusentene er mektige og rike selskaper. Men hvis disse ikke lengre drev forskning, p.g.a at det ikke lengre var noen profitt i dette, hvem skulle da drive forskning og lage medisin gratis til de fattige..? Å fjerne patentrettighetene innenfor medisin er som å skyte seg selv i k*ken! Da blir det ingenting på alle.

Nei, man må heller prøve å lage et system som sikrer både medisinindustrien og de fattige. Da får man fortsatt forskning og billig medisin til de fattige.

[mandela]

"mye sosialistisk vissvass" *snip*

denne quoten er bare tilbakestående (jeg har bare 20% warning) Endret 28. oktober 2005 av modellmakt

[tom waits for alice]

kanskje denne utviklingen (som bygges på grunnlag av annen allmenn kjent kunnskap) skal betales av "alle" slik at "alle" vil da ha tilgang på billig medisin? du overser kanskje det faktum at farmasiindustrien er en av de største industriene i verden og hvor firmaer disponerer kapital på linje med bnp'er til små stater? (uten at jeg pr. nå har dekning på dette faktumet)

 

Edit: jeg klipper og limer litt siden tekstene ikke er så lett tilgjengelige 

5072458[/snapback]

Nei, jeg overser ikke det. Men jeg ser verdien i at vi har en slik industri, og har ikke problemer med at folk tjener penger på arbeidet sitt. At "alle" skal være med å betale løser ikke det grunnleggende problemet her, nemlig at noen land ikke har penger til å betale for det. De vil fortsatt falle utenfor, med mindre vi forandrer ideen til at "alle som har råd betaler, alle som trenger får". Fortsatt må noen bekoste utviklingen av medisinene. Og problemet er at det finnes ikke noe "alle" her i verden, det er 190 ulike nasjoner i verden med ulike samfunnsystemer, ideologi, interesser med mere. Og da får vi det samme problemet som med alt internasjonalt samarbeid. Jeg ser for meg Irans helseminister nekte å betale sin andel av utviklingen fordi den ferdige medisinen kommer isralere til gode...

 

Patent på gener og "liv" er en litt annen diskusjon. Jeg får lese dine endeløse sitater over senere.

 

Geir

[mandela]

Patent på gener og "liv" er en litt annen diskusjon. Jeg får lese dine endeløse sitater over senere.

Kjapt innpå, hvordan forandrer jeg størrelsen på sitatene? får det ikke til

 

ellers (fra wikipedia):

.........There are 243 entities on this list, considered to be countries. It corresponds to:191 United Nations member states........

[m-kane]

Patentene er nødvendige for at det skal svare seg å forske.

 

Men det koster å opprettholde patenter. Og det blir dyrere og dyrere for hvert år (tror grensen er 20 år).

 

Men patenter er også bra. Når patentet er innvilget så offentilggjøres patentet, og andre kan studere det og sånn sett få nye ideer og videreutvikle fra patentene.

 

Det sagt så er det ting som ikke burde kunne patenteres.

[howzer]

Bare fordi noe er dyrt betyr ikke at man fortjener å tjene penger på det. Det er dyrt å kjøre stor bil som sluker bensin, men det betyr ikke at man har krav på å få dekket disse utgiftene.

[Manuel]

Tamiflu er en praktisk implementering av idèen til et patent. jeg ser derfor ikke problemet med at dette respekteres som privat eiendom, på lik linje med et hus eller en bil.