Hvor stort er verdensrommet?

[834HF42F242]

Gjeldende lover "medfølger" materiet som beveger seg i intet, vil nå jeg si.

Det er ganske bastant det du kommer med. Jeg synes man bør være åpen for mange teorier i et såpass abstrakt spørsmål som det vi diskuterer her. Det er mye vi ikke kan fastslå, men jeg synes "teorien" min gjør det enkelt å kunne tenke seg hvordan det hele kan foregå.

 

En tankegang kan hjelpe på forståelsen selv om den ikke er helt riktig. Jeg ser uansett ingen problematikk med at materie kan spre seg i et tomt rom, hvor størrelsen på universet bestemmes av all materies samlede omkrets. Tomrommet som består av absolutt ingenting, er dermed ikke en del av universet fordi det ikke "er".

[Torbjørn]

tråden startet med at en drømmende høytflyver rablet ned gjeldende vitenskapelige forståelse. Ingen av oss som diskuterer her, hvertfall ikke de som deltar mset aktivt har et begrepsaparat og kunnskap til å rokke ved de etablerte gjeldende fakta. Og kan kun søke å opplyse hverandre opp mot dette nivået.

 

Som sådan synes jeg tråden er rimelig uinteressant og hoppet derfor ikke inn før noen mente seg å gjøre litt etter min smak for bastante konklusjoner. (jeg vil ha konjakken min!)

 

Man kan godt diskutere utfra de premisser du lanserer. Jeg melder meg uansett ut av den debatten da jeg ikke helt kan se hva den skal tilføre til noe eller noen.

 

EDIT: kommafeil

Endret 28. desember 2005 av Torbjørn

[834HF42F242]

Jeg luftet en tanke. Debatten ble innledet i det du rokket ved tanken

Endret 28. desember 2005 av anth

[Osse]

Du Torbjørn

 

Og du sier jeg trekker bastante konklusjoner, men greit du, siden jeg er overbevist om at ET big bang teorien er et mega feilsteg, skal jeg kjøpe flaska, lagre den med tårevåte øyne, slik at du dersom omat, du mot all sunn logikk skulle få rett at ET big bang teorien er bevist eller består om 25 år, ja da skal du farsken få kjølig lagra konjakk, som garantert er 25 år. Dette fra ærlig bygdetulling bosatt i byen

 

Dette med at mensket har med å se seg selv som sentrum eller en del av det, er en kjent historisk feiltakelse.

 

Ps,ifølge"ukjent matematiker" kjenner vi nå til 10 dimisjoner, men jula var for kort til at jeg fikk diskutert dette vesentlig.

Endret 31. desember 2005 av Osse

[Torbjørn]

jippi!

 

jeg setter meg foran kalenderen og venter

[little angel]

jeg har tenkt litt over hvor stort verdensromet er og formen i det.

 

man må ta hensynt til flere ting.

1 man møter aldri på en vegg i universett.

 

så man kan tenke seg at universtet har noen egenskaper som en jorklode. bare i flere dimensjoner.

For vis man teoretisk sett går på jorden da møter man ingen hindring. man kan gå i al evighet.. og det samme er det med universett. det er bare et stort dimensjoenat ballong , eller no.

 

det er ivertfall noe av tanken man må ha for og finne ut hvor stort universet er.

og en ting til:

universett er bare et stort intet, med noen stein klynger her og der..

 

(jeg er ikke so god til å formulre meg, og dette er bare 2 av tanken bak de, de er ikke egentlig tenkt ferdig, et sted på vegen så fant jeg svaret. men har glømt hva jeg tenkte da )

[Carnifex]

Hva er ingeting? det må være ett eller annet der. for hvis du har reist LANGT utvoer i værdensrommet, så møter du liksom på ingenting, hva skjer då? mæter du en usynelig vegg? fortsetter du frammover i "ingenting"? og hvis du fortsetter framover i "ingenting", så blir jo "ingenting" et sted hvor du befinner deg. og dermed er universet større.

5063762[/snapback]

 

Nei.. Dersom du skulle fortsette ut av universet til et sted uten tid og rom ville du slutte å eksistere. Du ville ikke dø, men forsvinne til intet ettersom kroppen din brøt tid rom grensen. Ingenting er faktisk det. Ingen tid, ingen rom, ingenting. Men om det finnes en slik grense til ingenting er jo ren spekulasjon.

[olefiver]

Nei.. Dersom du skulle fortsette ut av universet til et sted uten tid og rom ville du slutte å eksistere. Du ville ikke dø, men forsvinne til intet ettersom kroppen din brøt tid rom grensen. Ingenting er faktisk det. Ingen tid, ingen rom, ingenting. Men om det finnes en slik grense til ingenting er jo ren spekulasjon.

5442202[/snapback]

Eller du, som en del av universet, vil utvide universet med den avstanden du beveger det "utenfor" grensen. Altså du vil flytte grensen med deg.

[JBlack]

Hva er ingeting? det må være ett eller annet der. for hvis du har reist LANGT utvoer i værdensrommet, så møter du liksom på ingenting, hva skjer då? mæter du en usynelig vegg? fortsetter du frammover i "ingenting"? og hvis du fortsetter framover i "ingenting", så blir jo "ingenting" et sted hvor du befinner deg. og dermed er universet større.

5063762[/snapback]

 

Nei.. Dersom du skulle fortsette ut av universet til et sted uten tid og rom ville du slutte å eksistere. Du ville ikke dø, men forsvinne til intet ettersom kroppen din brøt tid rom grensen. Ingenting er faktisk det. Ingen tid, ingen rom, ingenting. Men om det finnes en slik grense til ingenting er jo ren spekulasjon.

5442202[/snapback]

Noen har lest sin "Never ending story"?

 

Kjøper forresten ikke teorien din. Kjøper heller den som Carnifex presenterer. Når noe entrer "ingenting" så er det "ingenting" som opphører.

[danno_O]

Hvis universet er uendelig stort, kan det jo faktisk hende at det ender i seg selv,

og på denne måten er uendelig. Du kommer på en måte rundt?

*gal*

[Fanta4free]

jeg hat tenkt på en ting vis du har sett men in black en så er det noen som spiller klinke kuler men da kan det jo vere noe utafor der og??

 

men men det kan også vere en som spiller oss på the sims vet at det hørers rart ut men

[kyrsjo]

jeg hat tenkt på en ting vis du har sett men in black en så er det noen som spiller klinke kuler men da kan det jo vere noe utafor der og??   

 

men men det kan også vere en som spiller oss på the sims vet at det hørers rart ut men

5469222[/snapback]

 

Akkurat den "the sims" teorien ble kastet fram av noen seriøse folk for et par år siden - og det kan jo faktisk ikke motbevises...

[JBlack]

jeg hat tenkt på en ting vis du har sett men in black en så er det noen som spiller klinke kuler men da kan det jo vere noe utafor der og??   

 

men men det kan også vere en som spiller oss på the sims vet at det hørers rart ut men

5469222[/snapback]

 

Akkurat den "the sims" teorien ble kastet fram av noen seriøse folk for et par år siden - og det kan jo faktisk ikke motbevises...

5470190[/snapback]

Verken Matrix, The Sims eller Gud kan motbevises på noen måte. Alle er like (u)sansynlige i min bok.

[Torbjørn]

.. følgelig ser jeg ikke poenget med teoriene i en vitenskapelig kontekst.

[JBlack]

.. følgelig ser jeg ikke poenget med teoriene i en vitenskapelig kontekst.

5482085[/snapback]

Med mindre de kan påvises....

 

Uansett kan de være interessante ut ifra et filosofisk standpunkt.

 

Det er de som mener at strengteori også er ren filosofi, fordi teoriene ikke kan undersøkes ved hjelp av fysiske eksperiment. Personlig kjenner jeg ikke strengteori godt nok til å ha noen sterk mening om akkurat det.

 

Men jeg kan være enig i at å ta av i diverse retninger med fantasifulle .. ehh . .fantasier ... om hva som befinner seg utenfor blir off topic.

[Polarbastard]

Alt er relativt, og her er en bruker som må ha funnet et ormehull eller en tidsmaskin, dratt tilbake i tid og regget seg her på forumet..

Endret 26. januar 2006 av Polarbastard

[G]

Hva vi oppfatter som vakum, kan vel i teorien bestå av et eller annet det også. Mørk materie og sånt har jeg ikke greie på, men kan det være en sammenheng med vakum og mørk materie?

[simes]

Hvis universet er uendelig stort, kan det jo faktisk hende at det ender i seg selv,

og på denne måten er uendelig. Du kommer på en måte rundt?

*gal*

5468797[/snapback]

 

Det er faktisk en ganske anerkjent teori blant kosmologene det du er inne på der. De fleste observerte målinger antyder på det sterkeste at universet faktisk er flatt. Derfor kommer teorien om at universet ligger på et kuleskall i konstant utvidelse inn. Med en slik teori slipper vi å tenke oss at universet er uendelig, noe vi har vanskeligheter for å drive med unntatt i teorien i matematikken.

 

Det som er morsomt med et kuleskall er at det er todimensjonalt - en flate, men man kan ikke snakke om et kuleskall uten å se det for oss tredimensjonalt - i rommet. Her kan man også diskutere videre muligheten for flere dimensjoner enn de observerbare romdimensjonene + tid. Universet er fascinerende.

[kyrsjo]

Hvis universet er uendelig stort, kan det jo faktisk hende at det ender i seg selv,

og på denne måten er uendelig. Du kommer på en måte rundt?

*gal*

5468797[/snapback]

 

Det er faktisk en ganske anerkjent teori blant kosmologene det du er inne på der. De fleste observerte målinger antyder på det sterkeste at universet faktisk er flatt. Derfor kommer teorien om at universet ligger på et kuleskall i konstant utvidelse inn. Med en slik teori slipper vi å tenke oss at universet er uendelig, noe vi har vanskeligheter for å drive med unntatt i teorien i matematikken.

 

Det som er morsomt med et kuleskall er at det er todimensjonalt - en flate, men man kan ikke snakke om et kuleskall uten å se det for oss tredimensjonalt - i rommet. Her kan man også diskutere videre muligheten for flere dimensjoner enn de observerbare romdimensjonene + tid. Universet er fascinerende.

5507259[/snapback]

 

Kan noen forklare meg hva som menes med "flatt"? Jeg vil tro det har noe med rommets 4-dimensjonale geometri å gjøre, sadelpunkter, topppunkter, og eventuellt frahvær av sådanne (kansje via snittflater?) - kan noen opplyse meg?

[Mr.Locke]

Det eneste som muligjør konsepter som uendelig, noe universet/eksistensen må være, for hvis det ikke er uendelig, vil det dermed være noe utenfor den grensen, og noe utenfor der igjen og dermed er det uansett uendelig på den måten.

 

Det eneste derimot som åpner for konsepter "uendelig", er mangel på dimensjoner, altså noe dimensjonsløst, det er ren matamatikk.

 

Årsaken til det er at noe som har en lokasjon/plassering må derfor ha ett koordinat for hvor det begynner og slutter, det er en uungåelig bi-effekt av dimesjonelle egenskaper (XYZT).

 

Hvis vi ser på universet som den lokale sandkassen vi kjenner det som, så er alt som eksisterer i universet bygget på noe, dvs. alt er resultat av en årsak, alt er en bi-effekt av en underliggende årsak som i en uendelig kjede-effekt/dominoeffekt.

 

F.eks, varme er en bi-effekt av energi. Altså, energi er årsaken, varme er resultatet (eller ett av mange mulige resultater).

Resultatet derimot kan aldri oppstå/finne sted hverken før eller uten årsaken til resultatet.

 

F,eks: ingen røyk uten ild(varme). Før varmen, ingen røyk. (hvis vi snakker om røyk da i sin klassiske form og ikke f.eks røyk fra et kjemisk eksperiment som produserer røyk pga. noe annet enn varme, bare slik at vi ikke henger oss opp i smådetaljer, i såfall da vil også røyken være resultatet av en annen prossess osv, dvs årsaken finner sted først.)

 

Hvis vi da går logisk utifra obervasjoner som allerede er gjort, at resultat A er resultatet av årsak B. B er resultatet av årsak C, osv osv.

(f.eks superstrenger+gravitroner = fotoner,kvarker,nyoner,elektroner som er like atomer som utgir fisjon/stråling/energi som et resultat, et annet resultat er binding - alstå molekyler som utgjør materie, et annet resultat igjen, dog veldig sjeldent er fusjon, ren sammensmelting, som utgjør energi bare i mye større skala.)

 

Altså, hvis alt er en bi-effekt av noe annet hele veien, så er det logisk å gå utifra at også dimensjonelle egenskaper også er bi-effekter av noe annet, dvs. dimensjoner er resultatet av en årsak, og dermed oppstår årsaken først (dimensjonsløs eksistens / grunnform) , så kommer resultatet (dimensjoner og vårt fysiske univers.)

 

La oss kalle dette for "frie partikler", dvs partikler som totalt mangler dimensjonelle egenskaper, som har sin reelle form i et dimensjonsløst rom/område. Et slikt område vil være udefinerbart ettersom det ikke innehar dimensjonelle egenskaper, altså, alt i dette planet har ingen plassering, størrelse, vekt, eksistens eller anti-eksistens. Dvs en fri dimensjonsløs partikkel er overalt og ingensteder på en gang, den er uendelig stor og uendelig liten samtidig, og alle mellomstørrelsene samtidig som tenkelig kan finnes, den følger ikke noen lineær tid, ettersom tid er en dimensjonell egenskap, derfor har den alltid eksistert, og aldri eksistert samtidig, og den har ingen definerbar begynnelse eller slutt.

 

Kanskje vanskelig å tenke seg. Uansett, en slik eksistens i et slikt 0-dimensjonellt "grunnunivers" vil alt som kan tenkelig skje allerede ha skjedd, det vil enkelt kunne være uendelig uten at det oppstår et fysisk paradoks, rett og slett fordi fysiske lover ikke gjelder, ettersom fysiske lover avhenger av dimensjoner. Alt som kan reagere/sammensmelte/skape en reaksjon i et slikt grunnunivers vil også skje garantert, og resultatet vil dermed gi et uendelig antall mulige utfall, ett av utfallene (eller 4) vil være XYZT-dimensjonelle egenskaper som vil dannes pga. reaksjon i denne grunnformen, og først der oppstår den fysiske tilværelsen vi er bundet til og er begrenset til å kunne observere.

 

Dvs. vårt 4-dimensjonelle univers vil muligens ha en grense, men vårt univers er bare resultatet av en årsaken, og den årsaken innehar ingen dimensjoner og vil derfor være uendelig. Vi derimot vil aldri være i stand til å kunne observere denne dimensjonsløs delen av universet, rett og slett pga. våre begrensninger, men hvis vi kunne sett oss selv i en slik tilstand, ville vi sett opplevd å se alt i universet samtidig fra en uendelig mengde vinkler samtidig, og all tid ville vært statisk synlig oppå hverandre i uendelige lag, det ville med andre ord sett ut som en suppe mer eller mindre uten noen spesielt klare konturer av noe som helst, ettersom alt for mye informasjon/materie og energi ville opptatt den samme plassen samtidig.

 

En ting som er mulig derimot, som kanskje også gir et lite hint om at universet/eksistensen selv ikke bare er 4-dimensjonell, er at vi er i stand til å tenke tanker som strekker seg utenfor denne begrensingen. Vi kan f.eks enkelt tenke på en tikantet sol som er grønn og blinker, selvom det ville rent naturlig vært fysisk umulig. I en dimensjonsløs grunneksistens derimot er ingenting umulig ettersom de fysiske lovene ikke har oppstått som resultat av den grunnformen enda, fysiske lover er resultatet av dimensjonelle egenskaper som tidligere forklart.

 

Når det gjelder "flate" ting. I vårt 4-dimensjonelle univers finnes det ingenting som er reelt "flatt" sett i dimensjonell sammenheng. XYZT er bundet sammen som ett enkelt resultat av en årsak (grunnformen til universet som er dimensjonsløst og dermed også uendelig uten noen begynnelse eller slutt hverken i størrelse eller tid.)

F.eks et ark som ser flatt ut, zoomer du langt nok inn vil du enkelt se at et atom/kvarknivå ikke noe annet en en samling av kvarker, elektroner og atomer som beveger seg, altså 4-dimensjonelle objekter.

Bevegelse (T)/(tid) derimot er en grunnleggende faktor, i det noe når et absolutt nullpunkt, altså null bevegelse i atomstrukturen, vil det objektet også ikke inneha noen negativ eller positivt ladet energi. For at materie skal oppleves som materie, er man avhengig av nettopp energi som er ladet negativt og positivt.

 

F.eks, hvis man i teorien hadde kunnet fryse ned armen min og en vegg til det absolutte nullpunkt, ville det ikke vært noen energiforskjell mellom armen min og veggen, og begge ville oppført seg nærmest som hologrammer, dvs jeg ville kunnet bevege armen min fritt gjennom veggen og tilbake. Enten det, eller både armen min og veggen ville rett og slett opphørt å eksistere, eller hoppet i en annen tilstand, f.eks tilbake til en opprinnelig dimensjonsløs grunnform.

 

Bevis er gjort med f.eks splitting av fotoner, som har da en positivt ladet del og en negativt ladet del. Det interressante derimot er at de et kort øyeblikk ikke er hverken negativt eller positivt ladet, og i det øyeblikket en del slår over på å være positivt ladet, vil den andre delen automatisk alltid slå over på å bli det motsatte, altså negativt. Du vil aldri f.eks kunne splitte et foton, sende det i hver sin retning, og ende opp med to positivt ladede deler, uansett hvor langt disse delen er fra hverandre når de slår over.

 

Det som er enda mere interressant , er, at de har gjort slike forsøk, og sendt et splittet foton 10 mil i hver sin retning i en partikkeltunnel, og resultatet er det samme hver gang, men det som er enda mere merkelig, er at de bestemmer seg så raskt at hvis den skulle kommunisert til den andre "nå har jeg bestemt meg for å være positiv, så dermed må du være negativ" med den raskest mulige teoretiske hastigheten, som er lysets, så ville de brukt mye lenger tid fra den ene delen slår over til den andre gjør det motsatte med 20 mil mellom seg.

 

Målingene som er gjort viser at når den ene slår over, så slår den andre over til det motsatte like med en hastighet 8 ganger raskere enn lyset ville brukt på de 20milene som er imellom dem.

 

Her igjen kommer man tilbake på det jeg sa isted, hvor en måte man muligens kan oppnå en opprinnelig dimensjonsløs grunnform er et absolutt nullpunkt, dvs. null bevegelse/dynamikk som tvinger en partikkel til å slå over til en annen tilstand/grunnform og dermed slippe slitsomme begrensninger som hastighet,avstand (allt i et dimensjonsløst "rom" vil alltid ha avstanden 0 uansett hvor punkt A og B befinner seg fra hverandre, siden A og B vil være overalt på en gang. konsepter som "avstand" / "størrelse" finnes ikke i en slik grunnform/grunnuniversell tilstand.)

En annen, naturlig måte, vil være muligens i korte glimt etter at f.eks et foton splittes, og at delene i sin mangel på energi slår tilbake til en dimensjonsløs (ikke "hyperrom" som er noe helt annet og fortsatt dimensjonelt som kun bretter et 4-dimensjonellt som i en kurve) grunnform, og mens de er i den grunnformen, på en eller annen måte forsatt inneholder informasjon om at de er deler av hverandre, utveksler så informasjon, før det tvinges tilbake til en dimensjonell 4-dimensjonell tilstand pga hvor uhyre ustabilt en slik dimensjonsløs grunnform alltid vil være, dvs det vil alltid gå 0 "tid" før noe reagerer med hverandre i en slik grunnform ettersom alt er overalt på en gang, og tid eksisterer ikke i en slik form. Målt fra vår dimensjonelle tilstand, som ikke kan observere hva som skjer i det øyeblikket de er i en slik grunnform, og vi vil ikke kunne måle det heller ettersom det vil ha gått 0 tid for oss i vår tilstand, vil det eneste målbare være den tiden fotondelen bruker på å tvinges enten inn eller ut av den grunnformen, og det er den tiden det måles som, altså den samme tiden (i 20mils avstand mellom fotondelene tilsvarer det 8 ganger lysets hastighet, i 40 mils avstand ville det fortsatt ikke tatt noe lenger tid og dermed tilsvart 16 ganger lysets hastighet osv.) uansett avstand.

 

Uansett hvor langt de splittede foton-delene er fra hverandre, vil ikke hver enkelt del individuelt bruke noe lenger tid på å tvinges over i en dimensjonsløs grunnform, og all kommunikasjon som skjer mellom dem når de er begge i en slik grunnform vil alltid ta 0 tid ettesom avstanden mellom dem i en slik grunnform = 0.

 

Dette kan også tette huller i f.eks Big Bang teorien. Big Bang sliter med b.la et stadig raskere ekspanderende univers istedet for en bremsende ekspansjon. En partikkel som skilles ut fra en nulldimensjonell grunnform/grunneksistens/grunnunivers, som da har et potensiale med å være ladet (i motsetning til fotoner) med uendelig mye energi, vil i det øyeblikket det tvinges over i en annen dimensjonell tilstand (og dermed oppleves for oss som å "oppstå fra ingentin") ikke kunne klare å holde på den uendelige energien. Den vil dermed utløses i det picosekundet den ene partikkelen får dimensjonelle egenskaper, og det vil skape en eksplosjon (Big Bang) som aldri vil bremse, den vil bare øke raskere og raskere ettersom årsaken til eksplosjonen er uendelig energi, altså den har uendelig energi den må utløse fordi den er ustabil.

En dimensjonsløs grunnform kan også tette det samme hullet med raskere ekspansjon på en annen måte, ved å forklare noe som kalles "mørk materie" , dvs. 90% av det universet består av er mørk materie, materie vi ikke er i stand til å observere eller måle, vi kan bare måle resultatet av den materien/energien indirekte via f.eks gravitasjon, det er noe som dytter sterkere i motsatt retning av det gravitasjon tiltrekker. Gravitasjon er resultatet av masse/materie, altså noe dimensjonellt noe, og dermed trekkes dimensjonelle ting mot hverandre. Det er da logisk å tanke at noe som enten er i en halvtilstand fra å være dimensjonsløst, eller er dimensjonsløst vil indirekte påvirke dimensjonell materie i med stikk motsatt effekt, altså få ting til å frastøte hverandre. Denne frastøtende effekten går kun utover dimensjonelle enheter/partikler, og derfor kan vi måle den indirekte ved at universet ekspanderer hele tiden raskere og raskere.

 

For de som har fulgt med så langt, er det en annen "rød tråd" med teorien som stemmer med alt som er observert hittils rundt oss i både hverdagen og universet: Det forsvinner aldri noe fra universet, mengden er enten alltid det samme eller øker hele tiden.

 

Dette går også ned til partikkelnivå og til og med dimensjoner. Dvs. fra noe mindre(årsak) kan noe større eller likt(resultatet) skapes, men aldri motsatt.

F,eks, det er umulig for en 4-dimensjonell skapning som vi er å skape noe som består av mindre enn 4 dimensjoner. Vi kan f.eks tegne på et ark, men alt vi da har gjort er å kombinere 2 4-dimensjonelle objekter (vi kombinerte blyet med papirer) for så å skape en annen 4-dimensjonell enhet/objekt.

 

Knuser vi et glass, er det fortsatt 4-dimensjonellt og ingenting har blitt "ødelagt", det har bare skiftet struktur.

 

Brenner man opp noe, har ingenting forduftet, det har bare skiftet struktur fra fast til veldig løs, og alt er egentlig bare energi, det finnes egentlig ikke noe "materie"/"masse" i den forstand de fleste tror om f.eks atomer (som klassiske tegninger av et atom, som er misvisende). Et elektron f.eks er ikke "materie" eller "rundt" med et skall slik man ser på tegninger, det er bare tegninger, elektroner osv er energihoper som faller sammen pga gravitasjon, akkuratt som f.eks en stjerne med liten tetthet ute i universet, den er ikke "fast".

 

En dimensjonsløs grunnform fjerner også behovet for supertstring-teorien, som faller på sin egen 14/16-dimensjonelle begrensning, samme med Big Bang alene faller også på sin egen 4-dimensjonelle fysiske begrensning i form av årsak vs resultat, rett og slett fordi disse teoriene bygger på og belager seg på noe begrenset: dimensjoner, og prøver derfor å forklare noe paradoksalt fysisk umulig med fysisk matematikk, noe som er umulig. Eneste måten å forklare noe på / gjøre uendelig mulig, gjøre at noe kan oppstå tilsynelatende fra ingenting mulig er å fjerne disse begrensningene uten å allikevel gå vekk fra logikk, man bare fjerner fysisk 4-dimensjonell begrenset/hemmet matematikk og tolker det heller med matematiske regler for dimensjonsløshet, altså 0 og "8" liggende (talle for uendelig), det er alt som trengs, det er hele formelen, og den gir mulighet for det motsatte, uendelig. Kort forklart er "ingenting" og "alt" to forskjellige sider av samme mynt. Som nevnt tidligere f,eks i en dimensjonsløs grunnform er avstanden mellom to punkter alltid 0 og uendelig samtidig.

I ren matematisk formel blir det 0=0 > (0>"8") >"8"= (har ikke tegnene her på forumet, men i "språk": (lat som om "8" tallet er liggende):

"0 = 0 til alle 8(uendelige) ledd imellom 0 og 8(uendelig) samtidig".

 

Det var min teori.

 

Etter-ord:

 

Selvfølgelig, uansett om min teori stemmer, eller en annen teori kommer i fremtiden som gir svaret på HVA universet er og HVORDAN det arter seg, så vil vi allikevel aldri få svaret på det ultimate spørsmålet, rett og slett fordi det ikke kan besvares med matematikk, logikk, vitenskap eller fantasi: HVORFOR eksisterer universet/eksistensen selv/vi, hva er hensikten/poenget?

 

 

Problemet, og begresningen, og bremsningen med dagens forskning og teknologi på dette feltet, er at det har hengt seg opp i en "genre", og få er i stand til å tenke utenfor den boksen rett og slett fordi de er så spesialisert og dermed opphengt i den genren de har teorisert om i evigheter allerede selvom disse teoriene er fulle av huller. Ingen av dem har prøvd å tenke ut teorier ut i fra nye radikale tanker, som f.eks dimensjonsløshet.

Alle belager seg på at vi skal brette rommet med ormhull eller tektonisk aksellerasjon for å oppnå å reise i lysets hastighet osv. Å tenke i de tradisjonelle banene vil neppe føre til det resultatet, rett og slett fordi disse beregningene bygger på allerede hullete teorier, og da blir det kostbart å prøve målrettet å utvikle teknologi som skal utnytte noe man egentlig allerede har slått huller i / bevist at ikke kan stemme 100%.

Den "seriøse" tunge delen av forskningen har blitt feige rett og slett, og holder seg i den trygge "Einstein-sonen" i frykt for å ikke bli sett ned på eller utstøtt.

En annen ting er at vi må huske at selvom forskere tror/mener at matematikk er et universelt språk, så er allikevel vår matematikk begresnet til vår 4-dimensjonelle lokale sandkasse, og dermed er det ikke sikkert det språket er så universelt lenger hvis universet plutselig viser seg å ha en dimensjonsløs grunnform eller f.eks bestå av 8000 dimensjoner som vil snu opp ned på formler som 1+1=2/og/eller/1/og/eller0.

 

Forskningen jobber også på prinsipper om oppløsning, dvs ledd/planer, f.eks 0, 0.1, 0.2 osv og belager seg på at det må finnes en minste enhet/oppløsning på alt mulig som er endelig og derfor definerbar. Hvis de f.eks i realiteten ikke bare er uendelighet utover i størrelse, men også innover, så forsvinner all matamatisk formeloppbygning ned i do før noen rekker å si "1+1", ettersom da vil det som helhet/objektivt være umulig å definere "1" , og matematikk vil da kun være gjeldende lokalt/subjektivt, men også der vil man møte på problemer, for uansett hva man da bruker som lokal referanse for enheten 1, så er den referansen også udefinerbar i sin uendelige utstrekning innover i størrelsesorden. F.eks: En blyant er 1 blyant, men en blyant består av 400.000.000 karbonatomer, som igjen består av 10i8 elektroner som igjen består av 40i8 kvarker, som igjen består av.. som igjen består av.. hvis det f.eks er uendelig med mindre og mindre byggestener og aldri ender innover, vil man aldri kunne definere med 100% sikkerhet hva / hvor mye en "blyant" egentlig matematisk skal regnes for å være med vår begrensede 4-dimensjonelle matematikk som brukes i dag.

 

Skal man bruke en matematikk som forholder seg uten slike lokale begrensninger / udefinerbarheter, holder det ikke å bare bruke 0-9, f.eks 1 er ikke bare 1 og er ikke alltid det samme, og man må derfor ikke bare definere 1, men man må definere i hvilken sammenheng 1 bruker, i forhold til hva 1 brukes, i hva slags miljø/omgivelse 1 brukes som identifiserings-faktorer, slik at ved gjentatt/senere/annen bruk kan en formel lett oversettes fra et miljø til et annet, fra en type bruk til en annen type bruk, men for å oversette en formelt fra f.eks miljll A->B, må man vite utgangspunktet og definisjonene for hvor,hvorfor,hvordan,i hvilken skala/størrelsesforhold, og i forhold til hva den formelen ble brukt for på tallnivå. Dagens matematikk inneholder ikke disse faktorene og definisjonene på tallnivå.

 

F,eks, når man regner i dimensjoner, så er ikke 1+1 alltid 2, f.eks, en 3-dimensjonell 1-verdi, er ikke nødvendigvis det samme som en 2-dimensjonell 1-verdi, og når man da får utlevert 1+1=2, det eneste man da vet er at alle de 3 verdiene opererer i samme miljø, samme størrelsesforhold, men man vet allikevel ikke i hva slags miljø eller størrelsesforhold de 3 tallene ble brukt opp mot.

f.eks 1(2D)+1(2D)=2(2D) er ikke nødvendigvis det samme som 1(3D)+1(3D)=2(3D), for 1(3D)+1(3D) kan også være 12(2D), hvor miljøet var flater, en kube+ en kube = 12 flater i reell 2D, mens i 3D vil svaret bli reelt 2 kuber. ettersom flater finnes ikke i 3 dimensjoner. i 4D vil svaret være 2(i X), ettersom tid bringer faktoren dynamikk inn i bildet, og i 4D finnes det ingenting som heter "statisk" / "stillestående", tid og bevegelse vil alltid eksistere i et 4D miljø osv osv. Vår begrensede matematikk faller på at den tar utgangspunkt i at 1 alltid er 1, uansett miljø/faktorer/bruk.

 

Matematikken holder selvfølgelig ved vår daglige bruk i vårt lokale 4-dimensjonelle miljø ut ifra den størrelsesorden vi opplever rundt oss visuelt og målbart diretke / indirekte hittils, men når vi skal regne utenfor/utover det, så holder den ikke mål lenger.

Endret 30. januar 2006 av Mr.Locke