Selvmord - Noen "erfaringer"?

[LarsP]

Om jeg finner ut at noen av mine nære venner flørter med tanken om å ta sitt eget liv, så vil jeg personlig banke livskiten ut av de så de skjønner at noen faktisk bryr seg. Selvmord er det feigeste jeg vet og det gjør meg så himla forbannet.

[Camron]

Lillesøstra til en bekjent av meg, bare 14-15 år kasta seg foran toget. Det kan jeg skjønne ble litt tungt for familien..

På togreisen fra Oslo-Gjøvik?

Det er vel bare 1 uke eller 2 ei jente kasta seg forran toget på samme strekning...

Ei 17år gammel jente, hun gjemte seg bak noen busker, så hoppet hun plutselig frem da toget kom i full fart...

 

Skjedde 4km fra huset mitt...

[Ernie]

Nei,det er ikke det jeg sier

Jo, det er eksakt det du sier. Du mener det er egoistisk, ergo at man egentlig bør fortsette å leve videre av hensyn til pårørende.

 

hva med alle de pårørende som sitter igjen da? Det er en utrolig egoistisk handling,og du kan si hva du vil,men det er fortsatt en egoistisk handling,end of case!

nei,jeg sier ikke at den personen burde leve videre til hensyn av pårørende,men jeg mener at ting kan ordnes opp i,isteden for å gi opp.

 

Men,nevner nok en gang,at det er tilfeller som faller utenom.

Greit nok, men nå er det engang slik at mange (frem til august i år var det 30 til 40 stk og årlig begår cirka 500 personer selvmord i Norge) av de som begår selvmord gjør det mens de er under behandling. Dessverre finnes det lite statisikk over hva man antar var grunnen bak et selvmord, men jeg blir ikke overrasket om en del også begår selvmord fordi de er ensomme eller skiller seg fysisk ut fra mengden. Dette er ting som ikke er fult så lett å fikse, og som du ser over, det finnes de som innser at de er i en så håpløs situasjon at de begår selvmord rett og slett fordi de ikke klarer å se for seg hvordan man skal komme seg opp fra det dype krateret. Det finnes også de som skammer seg over seg selv, f.eks fordi man er homofil. Dette er såvidt jeg vet en svært vanlig grunn hos tenåringer, og som kjent er ikke homofil noe man kan fikse.

 

I tillegg er det ikke bare-bare å skaffe profesjonell hjelp. Man må faktisk brette ut hele sitt liv til et vilt fremmed person. Kort sagt, det er ikke en enkel sak å ordne opp livet. Dette innser de som begår et selvmord, og er i bunn og grunn grunnen til at folk begår et selvmord.

Endret 6. september 2005 av Ernie

[pessimisten]

ofte veldig deprimert av forskjellige grunner og har OFTE tenkt på å ta selvmord, men har kommet til at e ikke hadde lyst allikevel. jeg tenker som så at hvis vi skal dø en gang i livet, så hvorfor prøve å jobbe seg opp å få mye penger osv. nå du bare kan ta livet av deg med en gang å slippe strevet etter noe som er bedre en det du har.

 

min mening med livet er å dø(tror nå jeg hvertfall.

 

hvar en som hengte seg i et tre på skolen min for 1-2 år sia. mange sier at han ikke hadde det så bra (ikke fikk se barna sine og dårlig oppvekst++)

 

kondolerer til alle berørte!!!

 

hvis man har tenkt å ta selvmord så må man tenke på de man er glad i og de som er glade i deg, så skifter man ofte mening

[pessimisten]

Nei,det er ikke det jeg sier

Jo, det er eksakt det du sier. Du mener det er egoistisk, ergo at man egentlig bør fortsette å leve videre av hensyn til pårørende.

 

hva med alle de pårørende som sitter igjen da? Det er en utrolig egoistisk handling,og du kan si hva du vil,men det er fortsatt en egoistisk handling,end of case!

nei,jeg sier ikke at den personen burde leve videre til hensyn av pårørende,men jeg mener at ting kan ordnes opp i,isteden for å gi opp.

 

Men,nevner nok en gang,at det er tilfeller som faller utenom.

Greit nok, men nå er det engang slik at mange (frem til august i år var det 30 til 40 stk og årlig begår cirka 500 personer selvmord i Norge) av de som begår selvmord gjør det mens de er under behandling. Dessverre finnes det lite statisikk over hva man antar var grunnen bak et selvmord, men jeg blir ikke overrasket om en del også begår selvmord fordi de er ensomme eller skiller seg fysisk ut fra mengden. Dette er ting som ikke er fult så lett å fikse, og som du ser over, det finnes de som innser at de er i en så håpløs situasjon at de begår selvmord rett og slett fordi de ikke klarer å se for seg hvordan man skal komme seg opp fra det dype krateret. Det finnes også de som skammer seg over seg selv, f.eks fordi man er homofil. Dette er såvidt jeg vet en svært vanlig grunn hos tenåringer, og som kjent er ikke homofil noe man kan fikse.

 

I tillegg er det ikke bare-bare å skaffe profesjonell hjelp. Man må faktisk brette ut hele sitt liv til et vilt fremmed person. Kort sagt, det er ikke en enkel sak å ordne opp livet. Dette innser de som begår et selvmord, og er i bunn og grunn grunnen til at folk begår et selvmord.

 

enig der du. er ikke alltid det er mulig å fikse problemet ditt....og hvis du ikke har venner, familie osv. så er det nok vanskelig å se det gode som kommer seinere.

[Haraldson]

Det eneste som gjør selvmord egoistisk er at noen må rydde opp etterpå. Man bestemmer over sitt eget liv, og om man vil leve eller ikke er opp til hver enkelte person.

Selv om man bestemmer over sitt eget liv, vil et selvmord få større konsekvenser for dem rundt enn bare en «liten oppvask» som du får det til å høres ut som.

 

Tror ingen jeg har kjent noen gang har tatt sitt liv, så der må jeg si at jeg er heldig. Imidlertid tok moren til ei som jeg gikk i klasse med på ungdomsskolen livet sitt, det er attpåtil lenge siden (10 år eller noe). Ho sliter fortsatt med dette.

[BigJackW]

Det er vel bare 1 uke eller 2 ei jente kasta seg forran toget på samme strekning...

Ei 17år gammel jente, hun gjemte seg bak noen busker, så hoppet hun plutselig frem da toget kom i full fart...

 

Skjedde 4km fra huset mitt...

Skjønner ikke at folk gjør sånt

[morningstar665]

Det forundrer meg enda av historier om selvmordere som var oppfattet som livsglade før de døde. Noen sier at det var pga fylla, men nå tror jeg ikke at alle har vært dritings. Jeg tror også at det fins mennesker som faktisk kamuflerer sorgen ved å være komiske og "gøyale", og når det endelig er nok for dem og de dør så blir de etterlatte helt forvirret.

 

Jeg blir faktisk deppa av tanken på "hva er meningen med livet" og "hvorfor er jeg til". Fordi jeg stiller "hvorfor?" til disse temaene og "stripper" dem ned helt til det bare er aksiomer igjen. Og da er det bare "ingen mening med livet" og "jeg er bare til, sånn er det" som står igjen. Og da får jeg en tomhetsfølelse.

 

Jeg prøver etterhvert å tenke mer "fritt" og mener fremtiden ikke er noe som er årevis fremover, men fremtid er også i morgen. Og at det ikke fins noe ett stort mål, men utallige små mål som man oppnår så lenge man lever. Du oppnår noe så lenge du lever. Og man bør unne seg en hoppeball eller bankebrett fra lekebutikken hvis det gir deg mening der og da, men folk generelt tror du er crazy og barnslig om du leker med leker i voksen alder.

 

Selv har jeg prøvd å ta selvmord tidligere pga nettopp de "mening med livet" spørsmålene. Og fikk enda en depressiv bølge da jeg leste Freud - han er akkurat ikke av det happy lesestoffet. Men jeg tok ikke selvmord pga lesningen, men menneskeoppfatningen min fikk et kraftig knekk av ham.

 

Og jeg hater folk som forlater deg (enten de er venner eller kjæreste) hvis du er mentalt syk/nedfor. F.eks. en nevrotisk person blir dumpa nettopp fordi kjæresten ikke "gadd å være med en syk person". Det er det motsatte av hva man egentlig skal gjøre.

[pessimisten]

tenkte litt på måten å ta selvmord på, men ingen av måtene virker så enkle å gjennomføre etter som at det å hive seg forran et tog nok vil være vanskelig iom. at kroppen nok ville stritte imot.

 

har et forslag, men har ikke lyst til å poste det iom. at noen kansje vil få ideen og bli dyttet litt i feil rettning

[Bruker-33331]

Og fryse ihjel er visst det mest smertefrie

[Propaganda]

Nei,det er ikke det jeg sier

Jo, det er eksakt det du sier. Du mener det er egoistisk, ergo at man egentlig bør fortsette å leve videre av hensyn til pårørende.

 

hva med alle de pårørende som sitter igjen da? Det er en utrolig egoistisk handling,og du kan si hva du vil,men det er fortsatt en egoistisk handling,end of case!

nei,jeg sier ikke at den personen burde leve videre til hensyn av pårørende,men jeg mener at ting kan ordnes opp i,isteden for å gi opp.

 

Men,nevner nok en gang,at det er tilfeller som faller utenom.

Men ikke alle klarer det, pluss det er ikke bare og ordne opp i sånne ting heller.

igjen så sier jeg at det er tilfeller da det ikke funker.

 

Jeg snakker utifra erfaring,da min far tok livet sitt for ett par år sia.

 

Han klarte ikke å fikse problemene sine,og valgte å ta livet sitt.

 

Alle opplever en sånn situasjon forskjellig,men det er nok noen likhetstrekk.

 

ikke misforstå Bundy,jeg er ikke såpass godtroende at jeg mener at alt kan fikses osv,for det er jeg jævla klar over at ikke stemmer.

Det kommer jo ann på personen, ikke alle orker og få orden på livet sitt alene heller, da er det greit med hjelp. (Er liksom ikke "bare" og gå til psykolog )

påsto på ingen måte at man skal klare det alene.

 

Min far ble tilbudt hjelp fra alle kanter,utenom det offentlige,selvom det ble påvist at han var suicidal. Familien støttet han,barna støttet han,men det var ikke nok.

 

Det er som LarsP sier,en utrolig feig løsning,men jeg kan godt skjønne at folk ikke ser noen annen utvei.

[Propaganda]

Nei,det er ikke det jeg sier

Jo, det er eksakt det du sier. Du mener det er egoistisk, ergo at man egentlig bør fortsette å leve videre av hensyn til pårørende.

 

hva med alle de pårørende som sitter igjen da? Det er en utrolig egoistisk handling,og du kan si hva du vil,men det er fortsatt en egoistisk handling,end of case!

nei,jeg sier ikke at den personen burde leve videre til hensyn av pårørende,men jeg mener at ting kan ordnes opp i,isteden for å gi opp.

 

Men,nevner nok en gang,at det er tilfeller som faller utenom.

Greit nok, men nå er det engang slik at mange (frem til august i år var det 30 til 40 stk og årlig begår cirka 500 personer selvmord i Norge) av de som begår selvmord gjør det mens de er under behandling. Dessverre finnes det lite statisikk over hva man antar var grunnen bak et selvmord, men jeg blir ikke overrasket om en del også begår selvmord fordi de er ensomme eller skiller seg fysisk ut fra mengden. Dette er ting som ikke er fult så lett å fikse, og som du ser over, det finnes de som innser at de er i en så håpløs situasjon at de begår selvmord rett og slett fordi de ikke klarer å se for seg hvordan man skal komme seg opp fra det dype krateret. Det finnes også de som skammer seg over seg selv, f.eks fordi man er homofil. Dette er såvidt jeg vet en svært vanlig grunn hos tenåringer, og som kjent er ikke homofil noe man kan fikse.

 

I tillegg er det ikke bare-bare å skaffe profesjonell hjelp. Man må faktisk brette ut hele sitt liv til et vilt fremmed person. Kort sagt, det er ikke en enkel sak å ordne opp livet. Dette innser de som begår et selvmord, og er i bunn og grunn grunnen til at folk begår et selvmord.

tro meg,dette veit jeg alt om,har vært igjennom alt det der,så egentlig så er vi enige i grunn

[pessimisten]

Det forundrer meg enda av historier om selvmordere som var oppfattet som livsglade før de døde. Noen sier at det var pga fylla, men nå tror jeg ikke at alle har vært dritings. Jeg tror også at det fins mennesker som faktisk kamuflerer sorgen ved å være komiske og "gøyale", og når det endelig er nok for dem og de dør så blir de etterlatte helt forvirret.

 

Jeg blir faktisk deppa av tanken på "hva er meningen med livet" og "hvorfor er jeg til". Fordi jeg stiller "hvorfor?" til disse temaene og "stripper" dem ned helt til det bare er aksiomer igjen. Og da er det bare "ingen mening med livet" og "jeg er bare til, sånn er det" som står igjen. Og da får jeg en tomhetsfølelse.

 

Jeg prøver etterhvert å tenke mer "fritt" og mener fremtiden ikke er noe som er årevis fremover, men fremtid er også i morgen. Og at det ikke fins noe ett stort mål, men utallige små mål som man oppnår så lenge man lever. Du oppnår noe så lenge du lever. Og man bør unne seg en hoppeball eller bankebrett fra lekebutikken hvis det gir deg mening der og da, men folk generelt tror du er crazy og barnslig om du leker med leker i voksen alder.

 

Selv har jeg prøvd å ta selvmord tidligere pga nettopp de "mening med livet" spørsmålene. Og fikk enda en depressiv bølge da jeg leste Freud - han er akkurat ikke av det happy lesestoffet. Men jeg tok ikke selvmord pga lesningen, men menneskeoppfatningen min fikk et kraftig knekk av ham.

 

Og jeg hater folk som forlater deg (enten de er venner eller kjæreste) hvis du er mentalt syk/nedfor. F.eks. en nevrotisk person blir dumpa nettopp fordi kjæresten ikke "gadd å være med en syk person". Det er det motsatte av hva man egentlig skal gjøre.

det er mange meninger med livet. som f.eks. å få barn eller å gjøre noe for andre for å hjelpe de (enten de som lever nå eller de som kommer etter oss).

 

du kan også si at meningen med livet er å leve, eller å være glad og gjøre det beste ut av det.

 

den store meningen med livet er det nok ingen som vet, og er nok mange som tenker på det, der iblant meg.

 

har kansje litt for mange innlegg nå, men jeg tenker på sånt ganske mye.

[applemania]

To av mine venner har begått selvmord. Ene ved piller og andre ved å sulte seg til døde. Hun med pillene så man det ikke på, mens med den andre bare ventet jeg på at det skulle skje. Vært gjennom mye for å i det hele tatt kunne snakke om det...

[H4ngm4N]

Har vært inne på tanken en del ganger ja....

Når jeg var liten sto jeg en gang med en kniv mot mellomgulvet, men tørte ikke.

 

Ser ikke på det som noe alvorlig egentlig, er så lenge siden nå, husker ikke hvorfår jeg skulle ta livet mitt engagn.

 

I senere tid har det hendt at jeg har vært jævlig deppa i perioder, men tanken på de jeg var glad i holdt meg unna selvmordstankene.

[SnowDOG_]

En kompis av meg tok selvmord ved overdose heroin. Broren til en annen kompis tok selvmord på samme måte.

 

Tenkt og nesten fullført det flere ganger som 14-16åring men heldigvis gikk det bra.... eller eg fant en annen måte å få ut smerten på og det var å skade meg selv og slå ned folk og sånt. Vokste ut av det eller noe i 18års alderen. Thank god!

[Vu-caN]

I tillegg er det ikke bare-bare å skaffe profesjonell hjelp. Man må faktisk brette ut hele sitt liv til et vilt fremmed person.

Der har jeg lyst til å arrestere deg, for som regel holder det ikke med èn profesjonell hjelp. Som regel må man brette seg ut for utallige vilt fremmede personer. Ikke bare-bare nei, men det er et lite mål i seg selv å bli vant med det.

[Vu-caN]

Og jeg hater folk som forlater deg (enten de er venner eller kjæreste) hvis du er mentalt syk/nedfor. F.eks. en nevrotisk person blir dumpa nettopp fordi kjæresten ikke "gadd å være med en syk person". Det er det motsatte av hva man egentlig skal gjøre.

Hehe, da hater du ikke meg. Er tredje strake året mitt kjæresten er syk nå. Og alt står på huet hele tida. Nattesøvn, venneliv, fritid, personlige interesser osv kan jeg glemme 90% av. Men jeg nekter å gi opp. Jeg vet jeg kan få henne frisk. Ble nesten frisk etter ett og et halvt år, men plutselig oppstod det en tragedie i familien hennes, og da var det bare å starte på bunnen igjen. Så går alt etter planen er livet bortimot normalt rundt juletider.

 

 

 

Edit: Så lenge samvittigheten er ren ser jeg ikke noe poeng med å bry meg om meningen med livet. Livet vil falle på plass og finne seg til rette uansett hvor mye hodebry man gjør ut av det.

Endret 7. september 2005 av Vu-caN

[neb]

Og jeg hater folk som forlater deg (enten de er venner eller kjæreste) hvis du er mentalt syk/nedfor. F.eks. en nevrotisk person blir dumpa nettopp fordi kjæresten ikke "gadd å være med en syk person". Det er det motsatte av hva man egentlig skal gjøre.

Hehe, da hater du ikke meg. Er tredje strake året mitt kjæresten er syk nå. Og alt står på huet hele tida. Nattesøvn, venneliv, fritid, personlige interesser osv kan jeg glemme 90% av. Men jeg nekter å gi opp. Jeg vet jeg kan få henne frisk. Ble nesten frisk etter ett og et halvt år, men plutselig oppstod det en tragedie i familien hennes, og da var det bare å starte på bunnen igjen. Så går alt etter planen er livet bortimot normalt rundt juletider.

 

 

 

Edit: Så lenge samvittigheten er ren ser jeg ikke noe poeng med å bry meg om meningen med livet. Livet vil falle på plass og finne seg til rette uansett hvor mye hodebry man gjør ut av det.

Dette høres litt ut som mitt tilfelle. selv om jeg tviler på at hun har selvmordstanker så har hun veldig mye depresjoner (pga brorens selvmord). Men nå begyner hun å komme seg. Hun smiler mer, hun er mer villig til å gjøre ting som jeg vil gjøre, møte mine venner, finne på sprell etc. Og det er veldig godt og se!

Det meste kan ordnes over tid!

Endret 7. september 2005 av bigben247

[pahf]

Det forundrer meg enda av historier om selvmordere som var oppfattet som livsglade før de døde.

Det er sjelden en person virker mer deprimert før han tar selvmord, men som oftest så kan personen virke som om han er på opptur og viser glede og bekymringsløshet. det er da en kan være obs på faresignaler.

Kanskje er det følelsen av befrielse fra problemer og angst?