Gå til innhold
Presidentvalget i USA 2024 ×

Liverpool F.C - Home of Klopptimus Prime


AllFather

Anbefalte innlegg

- Vi måtte sette innpå en 17 år gammel guttunge. Det er stort for ham, men det er ikke en ideell situasjon for oss, uttaler Liverpool-manageren.

 

Dalglish mener det ikke er ideelt å måtte bruke unge akademispillere på førstelaget før de egentlig er modne for det, men følte han ikke hadde noe annet valg mot tampen av dagens kamp.

 

Haha, ja for all del. La alle de store talentene råtne på reservelaget uten mulighet til å vidreutvikle seg frem til de er 20-21-22. For det er tydeligvis så gamle de må være for å få sjansen på førstelaget.

Hvis Sterling er for ung, så bruk nå en av de eldre spillerene fra reservelaget da vel. For eksempel Teixeira.

 

Men, som sagt utallige ganger tidligere, Liverpool virker ikke spesielt interesserte å i gi dem muligheten til å ta det siste steget i utviklingen sin, nemlig spill på førstelaget.

  • Liker 3
Lenke til kommentar
Videoannonse
Annonse
Gjest Slettet-w7DZlO15

Det er naturligvis ikke en ideell situasjon for Sterling å komme innpå banen mens laget jakter en utligning. En 17-åring skal helst debutere i en mer passende omstendighet.

 

Kenny Dalglish ønsker nok å roe ned forventningene til de unge. Ingen kan forvente at Sterling skal bli toneangivende og fast inventar på førstelaget når faktum er at han fremdeles er et godt stykke unna. Jeg er sikker på at spillere fra akademiet vårt har en karrierefremtid på Liverpool.

Endret av Slettet-w7DZlO15
Lenke til kommentar

Men når det er sagt, så synes jeg Sterling var positiv. Gjorde mer på de minuttene han fikk enn Kuyt presterte resten av kampen. Selvsagt et resultat av at han er ung og ønsker å vise at han faktisk er god nok. Kuyt er dessverre for gammel. Problemet vårt da er at Kuyt må erstattes av en yngre, men likevel etablert god høyreving - siden Sterling ikke er moden nok for fast førstelagsfotball enda. Hadde Kuyt hatt 2-3 sesonger igjen, kunne vi gradvis faset ham ut og Sterling inn, men istedet må vi finne en ny høyreving, og da blir det nok heller en på 22-27 år, som kommer til å holde Sterling utenfor de kommende sesongene, og Sterling lider da skjebnen til resten av talentene vi har ødelagt de siste ti årene.

Lenke til kommentar
Gjest Slettet-w7DZlO15

På ingen måte, Leo. Kuyt er en kjernekar og kan bistå med uvurderlig erfaring til den yngre garde, samt være en av de eldre gutta som tar ansvar i garderoben. At han som fotballspiller ikke holder ønsket nivå er noe jeg kan være tilbøyelig til å si meg enig i, men en potensiell erstatter behøver også nødvendig hvile. Sterling kan gradvis spilles inn i et rotasjonssystem og forhåpentligvis etablere seg på laget etter hvert.

Lenke til kommentar

Ser mange har nevnt Teixeira den siste tiden, men han har vært skadet siden han kom til klubben. Er uansett enig i at ungutta bør få flere sjangser, spesielt Coates og Shelvey bør få spille nå som andre er ute med skade.

 

Gleder meg til å få sett mer av Sterling. Kanskje den eneste ungutten (under 20) vi har som man nesten garantert kan si at kommer til å etablere seg som en PL-spiller med årene.

 

Ser forøvrig at Lucas fortsatt er den som har gjort flest taklinger for oss denne sesongen. Får bare håpe at han fortsetter der han slapp når han kommer tilbake neste sesong. =/

Lenke til kommentar

Kuyt er en likandes kar og alt det der, men han er ferdig for lenge siden. For noen sesonger siden kunne han leve på å springe rundt som en idiot, men når han har sluttet å gjøre det så har ikke han noe som helst å by på. Tviler sterkt på at han har noen slags innvirkning på garderobepraten som Nathalie er inne på. Heldigvis har vi folk som Gerrard, Carra og Reina som (jeg regner med) tar den biten.

 

Og hvor deilig er Sterling? Lett innertier. Håper i det lengste at Kenny har baller nok til å bruke noen unggutter med litt flair, og ikke bare bøsser som Spearing.

 

Hva angår Kenny så tenkte jeg at jeg skulle skrive et innlegg rundt dette nå snart og forhåpentligvis henger folk seg på og vi kan få en givende diskusjon. Tar det ila. uken.

 

Hei hopp!

  • Liker 1
Lenke til kommentar

Fra Tomkins artikkel:

 

"Liverpool’s current dreadful run of five defeats in six league games coincides with the winning of a trophy and reaching another semi-final, and so, irrespective of what Kenny did 25 years ago, he has already put some credit in his bank. That won’t last forever, and of course there are some valid concerns, but it’s getting to the point where any kind of failure is met with calls for a sacking. This is not Chelsea."

 

Min utheving. Rename tråden? :p

Lenke til kommentar

I disse mørke stunder er det greit med litt oppmuntring (jeg får iallefall gåsehud):

http://www.youtube.com/watch?v=Mv3z46ih4mI

 

Takk for inspirasjon. Ble sittende å se på videoer og endte opp med å skrive ned hvordan den kvelden føltes..

 

 

"Ståpels, tårer i øynene, klump i halsen, kaldsvette, klissvåte hender..

 

Du bryr deg kanskje ikke om fotball eller Liverpool, men les denne historien. Den definerer livet som fotballsupporter. Som Liverpool-supporter.

 

Jeg var ikke tilstede da Liverpool vant sine fire første serievinnercup-trofeer, og gikk i barnehagen da tidenes Liverpool-lag herjet på slutten av åttitallet.. Men noe sier meg at de ikke kan måle seg med Istanbul.

 

Denne maikvelden i 2005 må være det aller største som har skjedd i fotballklubbens historie. Vi kloret oss frem til finalen og fikk rundjuling de først 45. Det var beksvart. Slaget tapt. Trofeet skulle ikke få permanent bosted på Anfield enda. Etter fem mesterligatriumfer får vandrepokalen endelig fast bosted i klubbens premieskap.

 

United sanket trofeer i England og Europa med jevne mellomrom og tettet stadig det en gang så suverene trofé-gapet. Rafa var -så- nær å vekke de gamle tider til live, men det var avgjort nå. Det fikk bli med drømmen i år også.

 

Og så: Pausen ble til et kvarter med uavbrutt sang. You'll Never Walk Alone. I følge de som var der stoppet Rafa teamtalken, åpnet døra ut av garderoben og ba spillerne høre. De hørte supporterne synge klubbsangen selv om de hadde blitt slaktet de første 45. Ingen hvite flagg, ingen buing. You'll -never- walk alone. "Dere kom så langt, gå ut på banen og gjør et ærlig forsøk de siste 45. Vi er her samme hva som skjer."

 

54 minutter. Riise til Gerrard, 1-3.

 

56 minutter: Smicer banker til fra langt hold, 2-3.

 

Hva faen er det som skjer nå? Milan ser helt ferdige ut, Liverpool trykker på som besatte. Du ser gløden i spillerne, dette er deres svar på fansens hyllest i pausa. You'll never walk alone.

 

For en supporter er denne tiden helt jævlig. Du tror ikke det du ser, men håpet begynner å tennes.. Dette er Milan fra Italia. Italienske lag slipper ikke inn tre mål i en kamp, ihvertfall ikke i en mesterligafinale. Men nå har Liverpool scoret to mål på to minutter! Kan det være? Kan det skje?

 

60 minutter: Gerrard spilles nydelig gjennom, og Gattuso river ham i skuldra. Gerrard over ende. Dommeren blåser og peker til straffemerket! Jeg kan ikke tro det. Ingen liverpoolsupportere i hele verden kunne tro det. Straffe! Alonso plasserer ballen på krittmerket, stiller seg opp..

 

De neste sekundene slo meg rett ned i kjelleren, for så å slenge meg himmelhøyt opp igjen så fort at jeg nesten ikke forsto hva som skjedde.

 

Alonso plasserer ballen hardt og lavt, langt ute til siden, men Dida er god og redder! Kjeller. Heldigvis er Alonso lur og jager sitt eget skudd, så han er på riktig sted til riktig tid og hamrer ballen opp i nettaket bak en sprellende Dida.

 

3-3! Himmel.

 

Vi hoppet og spratt, jublet og gaulet! Men.. Det var fortsatt 3-3 og det var en halvtime igjen av ordinær tid. Etterhvert begynte Milan å ta seg sammen og spille ball igjen. Det gikk fort, og jeg tror Carragher fikk tærne sine til å vokse noen centimeter ut av ren viljestyrke for hver eneste takling han satte inn.

 

Milan kjørte på, og Liverpool forsvarte seg med nebb og klør. Det holdt, og vi fikk ekstraomganger.

Slik som kampen hadde endret seg nå har det bare å krysse fingrene og håpe på at vi fikk en kontring, for Milan hadde virkelig fått troen tilbake.

 

Ekstraomgangene kom og Milan brente sjanse på sjanse. Det var bare et tidsspørsmål før den satt i nota. Og så, da vi egentlig hadde resignert og bare ventet på at dommeren skulle blåse av og sende lagene ut i straffekonk, da dukket Andriy Schevchenko opp.. Først en heading og Dudek reddet, men returen spratt rett ut i beina på Schevchenko igjen.. En av tidenes mest målfarlige spillere. I det øyeblikket var det gjort. Dudek hadde enda ikke kommet seg opp fra forrige redning, og der sto han med åpent mål. Skuddet kom, og det var slutt. Milan hadde vunnet. Et hederlig forsøk fra Liverpool fikk nådestøtet etter to timers spill. Men så var det dette med guddommelig inngripen, da.

 

På et eller annet vis klarte Dudek å komme seg opp og fikk akkurat løftet armen nok til at ballen endret fartsretning med nesten 90 grader og føk over tverrliggeren til corner. Hvordan det gikk til, hvordan alle fysikkens lover og regler for mennesklig reaksjon, ballens friksjon, luftmotstand, fart og retning kunne møtes i et brøkdelssekund og bestemme at ballen skulle -over- tverrliggeren fra omtrent 0,5 meters hold er helt ubegripelig.

 

Jeg tror denne kvelden er det nærmeste jeg noensinne har vært å tro på høyere makter. I sekundene som fulgte tror jeg alle som så denne kampen sendte en tanke til sin gud og spurte "Hvordan er det mulig??"

 

Frode Øverli tegnet i ettertid en fornøyelig stripe der Gud og Jesus sitter på en sky over Atatürk Stadium, hvor Jesus mener at løpet er kjørt til pause. Gud trekker på seg en Liverpool-drakt og sier "Vi får nå se.."

 

I straffekonkurransen var det Dudek som stjal showet. Hans artisteri på målstreken sendte tankene tilbake til Bruce Grobelaar i 1984. Søk det opp. Milanstjernene ble totalt psyket ut, mens Liverpool ble styrket. Det sto til slutt 3-2 til Liverpool i straffespark, og hvem andre enn Andriy Schevchenko skulle få sin revansje for den utrolige dobbeltredningen bare noen minutter tidligere. Men Andriy føler presset. Blikket flakker, og Dudek er sprellemann på streken. Schevchenko tar fart, og jeg forbereder meg på en ny runde med straffespark, for Schevchenko bommer ikke på straffer... Men der er Dudek og slår ballen til side for mål!

 

Det umulige oppdraget er fullført! Liverpool har vunnet sitt femte mesterligatrofé, 21 år (!) etter at det forrige ble dratt i land, med kanskje tidenes mest usannsynlige mannskap. Et mannskap få trodde skulle komme seg stort lenger enn åttedelsfinalene.

 

Steven Gerrard kunne endelig gjøre som sine store forbilder fra åttitallet - Løfte den største bøtta man kan vinne i internasjonal klubbfotball.

 

Dette er snart sju år siden, men jeg husker det som om det var i går. Det vil si, jeg husker ikke stort fra kampen. Det var blackout og overspenning. Kroppen og hjernen fungerte på instinkt, normal tankegang var fraværende. Men følelsen. Gåsehuden. Kaldsvetten. Smaken av champagne og primitive brøl til nabolaget fra husets veranda. Det sitter i. Følelsen av noe stort. Å ha bevitnet en av historiens største hendelser.

 

Sir Alex, can you count to five?

 

Oppturen varte en stund. Året etter vant vi FA-cupen, som også er et gjevt trofé i fotballverdenen, kanskje det viktigste nasjonale cuptrofeet i verden. I årene som fulgte ble det ingen flere trofeer, men vi karret oss opp på andreplass i Premier League, bare noen få poeng bak førsteplassen. Neste år, tenkte vi. Da er det vår tur. Da skal vi vinne Premier League. Vi trenger bare de siste justeringene på troppen, et par klassespillere til og å være litt heldige med skader.

 

De som kan sin fotballhistorie vet at dette ikke skjedde. Klubben kollapset under kaotiske omstendigheter av ulike grunner. Det virket som om Rafa gikk sur. De forhatte amerikanske eierne prøvde å kuppe klubbsjela. Effekten av bankkollapsene i finanskrisa satte en stopper for spillerkjøp. Rafa fikk sparken sommeren 2010, og det neste halve året vil jeg ikke snakke om.

 

I januar 2011 hadde klubben allerede blitt kjøpt opp av nye amerikanske eiere, men denne gangen folk som så ut til å ta idretten på alvor, som tok klubben vår på alvor. De hadde god erfaring med å bygge idrettslag, de hadde reelle finansielle muskler og de hadde en langsiktig strategi for klubben. De gjorde sitt første grep i januar 2011. Ut med Roy "Jeg håper vi ikke taper med alt for mange mål" Hodgson, inn med mannen med stor M. Legenden. Mannen som i 1989 gråtkvalt sa opp sin stilling som manager for Liverpool FC fordi han ikke lenger klarte å fokusere på fotball etter den tragiske Hillsborough-ulykken der 96 liverpoolsupportere mistet livet. Hans folk.

 

I januar 2011 var han tilbake. Kenny "The King" Dalglish.

 

Det første året har vært turbulent, men vi har vunnet Ligacupen. I serien går det trått, men vi liverpoolsupportere husker.

 

25. mai 2005.

 

You'll never walk alone."

  • Liker 7
Lenke til kommentar

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive
×
×
  • Opprett ny...