Hvorfor kutter noen seg selv?

[Thlom]

Jeg er 31 år, og når jeg vokste opp på seint 80 tall så hadde jeg aldri hørt om fenomenet selvskading. Det at noen kuttet seg med vilje var på en måte forbeholdt selvmordsforsøk.

 

Er det slik at det bare var godt skjult den gangen, eller har det gått litt mote i fenomenet?

Det er en kulturelt betinget lidelse. Det er mange psykiske lidelser som kun er observert i vestlige samfunn. I ursamfunn er det aldri blitt observert bl.a. spiseforstyrrelser eller selvskading. Vårt samfunn har skapt mange psykiske lidelser.

[play`ern]

Noen kutter seg fordi de har psychisk smerte....Jeg, BigJackW og tebo vet om ei som gjör det!!!

[TLZ]

Feil, feil og FEIL.

De aller fleste som begår selvmord ber ofte om hjelp først.

Det å tro att folk som ber om hjelp bare er "attention whores" er helt på tryne.

 

JA, de ønsker oppmerksomhet, men ikke fordi de kjeder seg.

De ønsker å prate med noen for å døyve på den ENORME psykiske smerten de føler.

Altså ett rop om hjelp.

Å kutte seg og be om hjelp er ikke det samme. Når en kutter seg så bare drar en seg selv lengre ned i søla, mer mot (det som ofte føles som det svært trygge) "mørket". Det finnes også en haug med folk som kutter seg ut av oppmerksomhets behov, ikke nødvendigvis oppmerksomhet for hjelp. De har kanskje plukket opp i diverse miljøer at å kutte seg er kult.

 

Som sagt er det å kutte seg å dra seg selv lengre ned i søla. Tro det eller ei, men mange med depresjon "vil" gå lengre ned. Er som viljen bli korruptert av "mørket". Å be om hjelp er jo det omvendte av dette, det er å komme seg opp. Å gjøre sistnevnte kan ofte kreve svært mye, faktisk mye mer enn å kutte seg. Skal være nevnt at i typer depresjon der folk går i mørk/lys perioder så har de en tendens til å bagataliserer problemet sitt i de lyse periodene.

 

Joda, mange som kutter seg har faktisk depresjon. Men de som kutter seg for alternativt utløp for smerte driver ikke og poster dette på forum og sprer bilder av dette til hele verden. De har som regel ikke et sykelig oppmerksomhetsbehov. Kutting er noe disse folkene gjerne bli avhengie av. I motsetnig til "motekuttere", så er ikke disse folkene noe særlig "stolte" over problemene sine og vil heller skjule kuttene(les: arrene) enn å hvise dem til hele verden eller poste dem på forum. De kan sammenlignes litt med narkomane som er avhengi av noe men skjuler det. Mange som kutter seg men ikke klarer å slutte med det, man kan faktisk bli fysisk avhengi av det. (Endorfiner er stoffet i det dette tilfellet, kroppen skiller det ut når den blir utsatt for smerte.)

 

Du skrive at de ønsker å prat med noen får å døyve de enorme psykiske smertene de føler. Dette er faktisk ikke nødvendigvis tilfelelt, som jeg tidligre skrev så er noen "ruset" på depresjon. Smertefult som det er så er dette på en rar måte "godt", fordi det føles svært "trygt" å dvele i det. (Kan jeg selv si av erfaring) Netopp derfor er det ikke alle som vil komme ut av depresjonen, men nå kommer vi tilbake til "korruptert vilje" igjen. Det er derfor det er så viktig at vedkommende bestemmer seg selv for å bli bedre eller i hvertfall lære å takle problemet sitt. Men du har helt klart rett i at det er mange som hadde hatt godt av å snakke, og en del vil nok det.

 

Det kan være utallige forskjellige scenarior av det jeg beskriver her og kan ofte være kompliserte(og ikke minst forvirrende) saker.

 

Råd til folk med prolbemer:

Bestem deg for at du skal få det bedre. (Jeg mener virkelig, ikke lyv til deg selv.)

Snakk med folk.

Oppsøk psykolog.

Prøv å slutte med evt. kutting, få hjelp til dette om nødvendig.

Ikke gjør ting som kutting med en gang du får en vanskelig sitasjon over deg.

 

Råd til folk som kjenner folk med problemer:

Snakke med ham

Ikke se ned på ham, å synes synd på folker å se ned på folk. (og det er ikke det samme som å føle med noen, eller så si at du er der for ham/hun)

Prøv å få vedkommende til å ta hjelp

Mange som sier ting som "å det er kult at du kutter deg", "du har psykiske problemer, fett". Ikke si sånt, det hjelper ikke akkurat.

 

Ble litt rotete inlegg, men tror folk skjønner hva jeg vil frem til...

Endret 7. august 2005 av TLZ

[g@bb@]

Selvskading er nok et rop om hjelp egentli, for du vil har hjelp til å takle stor psykisk smerte, og det er lettere å takle fysisk smerte fordi smerten i såret forsvinner, men arret vil allti være der, òg det vil gjøre vondt, uansett, pga det er en påminnelse om hvor dum du en gang var...

[Share the pain]

De er for mentalt svake til å utrykke sinnet/frustrasjonene på noen annen måte.

[Bruker-33331]

Hvordan hadde dere reagert hvis en av deres nærmeste kuttet seg selv? Blitt sur eller gitt trøst?

En venn av meg er skikkelig goth. Og i tilleg masse arr på armene. Sikkert kutta siden hun var 14-17..

TLZ: Helt enig.

Må legge til at samme dama viser errene skikkelig. Som en Oscar premie

Endret 7. august 2005 av Bundy

[Thlom]

De er for mentalt svake til å utrykke sinnet/frustrasjonene på noen annen måte.

Javel?

 

@g@bb@: Det er en myte at selvmordsforsøk, selvskading etc nødvendigvis er rop om hjelp.

[Demonfudge]

De er for mentalt svake til å utrykke sinnet/frustrasjonene på noen annen måte.

Ok?

 

Og det er bare mennesker fra Sverige som spiser potetmos?

 

Hadde du hatt det sinnet og de frustrasjonene som kutterne har, så hadde du f ikke sagt det der.

 

 

 

Hvordan hadde dere reagert hvis en av deres nærmeste kuttet seg selv? Blitt sur eller gitt trøst?

 

Jeg trøster og bryr meg om de jeg kjenner som kutter seg selv. Man reagerer ofte med sinne, men det hjelper egentlig ikke. Det er akkurat som spiseforstyrrelser, bare at det er mindre akseptert, og de fleste tror det bare er emo-folk og gothere som gjør det. Kuttere finnes i alle aldersgrupper.

 

Noen plager seg selv ved å rive ut håret sitt. Hvorfor går det ann, og ikke kutting? Jo, bare fordi noen folk bruker det for og få oppmerksomhet og fordi folk faktisk er uvitende om grunnene. Man ser ikke arr når man river ut håret sitt, men man ser arr på kuttere.

 

Har man anoreksia ser man resultatet mye bedre, og da får de medlidenhet. Er man kutter, sier folk herregud og himler med øynene. Det er ofte de samme følelsene som står bak, men noen ting er bare mer akseptert enn andre ting. Akkurat som homofili var absurd for 60 år siden, nå er det faktisk akseptert.

[g@bb@]

Jeg trøster og bryr meg om de jeg kjenner som kutter seg selv. Man reagerer ofte med sinne, men det hjelper egentlig ikke. Det er akkurat som spiseforstyrrelser, bare at det er mindre akseptert, og de fleste tror det bare er emo-folk og gothere som gjør det. Kuttere finnes i alle aldersgrupper.

 

Noen plager seg selv ved å rive ut håret sitt. Hvorfor går det ann, og ikke kutting? Jo, bare fordi noen folk bruker det for og få oppmerksomhet og fordi folk faktisk er uvitende om grunnene. Man ser ikke arr når man river ut håret sitt, men man ser arr på kuttere.

 

Har man anoreksia ser man resultatet mye bedre, og da får de medlidenhet. Er man kutter, sier folk herregud og himler med øynene. Det er ofte de samme følelsene som står bak, men noen ting er bare mer akseptert enn andre ting. Akkurat som homofili var absurd for 60 år siden, nå er det faktisk akseptert.

 

[$k$]

Jeg vil tro mange kutter seg selv for å få de to sekundene uten å tenke på alt det jævlige som skjer runt dem og heller konsentrere seg om smertene fra kuttet.

[cyberPanda]

hvordan ville du reagert hvis noen jeg kjente kuttet seg selv

 

for tre dager siden fortalte en jente meg over msn at hun var selvskader.

jeg fortalte henne min erlige mening "selskading er lite produktivt"

 

derreter tipset jeg henne om netstedet www.deppa.com et sted folk med depresjonrelaterte problemer kan snakke sammen (nesten som deppetråden her på forumet bare mer seriøst)

 

jeg har hat flere venner med depresjoner og lignende. selv har jeg ikke det.

jeg har som mange av dere lurt på hva som driver de til å kutte seg selv, så en dag hvor jeg satt på LAN og så et skarp objekt prøvde jeg like gjerne.

det er som å bite negler, man vet det ikke er bra men man gjør det alikell.

 

jeg sier ikke at dette er noe man bør prøve, det viktigste er bare at man ikke fordømmer folk som gjør det.

[Jonki]

faen, jeg har vondt i magen! tror jeg kutter meg litt jeg

 

fra spøk til revolver...

 

kutte seg selv, eller ta selvmord, osv osv, gå heller til en psykolog, snakk med noen som har samme problemer.

[chokke]

faen, jeg har vondt i magen! tror jeg kutter meg litt jeg

 

fra spøk til revolver...

 

kutte seg selv, eller ta selvmord, osv osv, gå heller til en psykolog, snakk med noen som har samme problemer.

hallo?!

ikke tro at man får psykolog her og nå... Er flere mnd ventetid på det. Så skal man gå rundt og "være lykkelig".

[cyberPanda]

psykologer er en bra ting, men det er ikke løsningen på alt. det samme gjelder forøvrig medisiner

[Gjest Slettet+9817234daf]

http://www.helsenytt.no/artikler/selvskading.htm

[SnowDOG_]

Eg pleide å kutte meg i 13-17års alderen. Er nok pga eg hadde det vondt at eg gjorde det og var blant annet voldelig og hadde mye problemer. Har klart å kontrollere heldigvis eller så ble eg bare voksen.

[TLZ]

faen, jeg har vondt i magen! tror jeg kutter meg litt jeg

 

fra spøk til revolver...

 

kutte seg selv, eller ta selvmord, osv osv, gå heller til en psykolog, snakk med noen som har samme problemer.

Tydelig at du forstår absolutt nada ingen verdens ting av ting som psykisk smerte.

Forøvrig er det være lang ventetid på psykolog, jeg "bestilte" psykolog i midten av vår og med dagnes ***** trege helsevesen så tar det sin tid. (Har ennde ikke fått).

 

Uansett, selvfølgelig burde folk gå til psykolog enn å ta selvmord men det er vitterlig meg ikke så enkelt som du skulle tro. Les inleggene mine så skjønner du kanskje mer.

[Coke lovin chick]

Noen er så vant til å være deprimert at en deprimert tilstand er helt normalt for dem. De melankolske, individualistene. Mange av dem trives best med melankolien. De opplever tristhet som en type sødme. Jeg vet hva jeg snakker om fordi jeg har det sånn selv. Det høres rart ut for dem som ikke vil være nedfor. Jeg har alltid vært det og søker ofte triste tanker kun for å oppleve sødmen ved å være trist. Rart kanskje, men full fakta.

 

For ett år siden var jeg så langt nede som jeg noengang tror jeg vil komme. Alt var mørkt og trist og jeg følte meg så forferdelig ensom. Om det har noe med personlighets typen min, "de vansklige tenårene" eller begge deler vet jeg ikke, men j***** var det ! Drev og kuttet meg. Ikke mye, men dypt. Ville ikke risikere at noen så det. Ville ikke risikere å bli tvangsinnlagt eller noe i den duren. Det var flaut å vite at dette var den eneste måte jeg kunne takle alt på.

 

Psykolog hjelp kunne jeg bare drømme om. Det var ingen å vende seg til. Så en dag da jeg virkelig hadde gått for langt innså jeg at dette ikke hjalp lengre. Jeg kunne enten ta det siste skrittet eller prøve å gjøre noe med elendigheten. Som sagt er jeg ikke stolt over dette, men jeg er litt stolt over at jeg greide å komme meg ut av det på egenhånd.

 

Bare en ting som plager meg fremdeles; Min egen tvillingsøster så hva jeg drev med, men gjorde ingenting for å hjelpe meg. Hun var vel bare enda en person som ikke brydde seg ...

 

Og jah..arrene er jo alltid noe jeg vil bli nødt til å forklare. Har enda ikke funnet ut hvordan jeg skal forklare det for kjæresten min. Han er så snill..som ikke presser meg.

[Demonfudge]

Ville ikke risikere å bli tvangsinnlagt eller noe i den duren.

 

Det er sånn mange av kutterne tenker. Det er ikke alltid like enkelt.

 

..men jeg er litt stolt over at jeg greide å komme meg ut av det på egenhånd.

 

Må si at det er veldig bra gjort! Fint at du klarte og komme deg ut av det.

 

Min egen tvillingsøster så hva jeg drev med, men gjorde ingenting for å hjelpe meg.

 

Kan jo godt tenkes at hun bryr seg, men hun visste kanskje ikke hva hun skulle gjøre med det. Kjenner veldig mange som heller holder kjeft istedenfor å hjelpe, og jeg vet at de ikke vet hvordan de skal reagere og hva de kan gjøre for å hjelpe til.

 

Har enda ikke funnet ut hvordan jeg skal forklare det for kjæresten min.

 

Si det til han. Si at du er ferdig med det, og at du ikke gjør det lenger. Få han til å forstå hvor jævlig du hadde det, og hvor vanskelig det var. Arrene vil alltid være der, ja, men når du ser på de kan du tenke på at du har vært veldig sterk og flink som klarte å slutte med det. Det er veldig mange som ikke klarer det vettu.

[morningstar665]

Jeg lurer på om det funker å spørre en kutter om "hva er det som du er misfornøyd med i livet?". Kanskje det blir lettere å trøste/oppmuntre hvis man vet hva "problemet" er. Ellers er jeg kanskje for godtroende