Progressiv musikk - anbefaling og diskusjon

[Slimda]

Scenes From A Memory plasserer jeg på samme nivå som Six Degrees of Inner Turbulence. Den sammenhengende sangen på andre-CD-en er så episk at jeg blir klam i hakket.

 

*edit*

 

Det nye albummet høres bra ut hittil, men som nevnt tidligere, vanskelig å gjøre opp en god mening mens telefonen ringer.

Endret 9. september 2011 av Slimda

[Bytex]

Den har den røde tråden gjennom alle låtene, temaer som går igjen fra låt til låt, de avslutter med samme akkord som neste sang starter, teksten handler om en enkelt ting (en mann som går til psykolog og undergår hypnose for å finne ut hvem personen som hjemsøker ham var i fortiden, et mord er involvert og masse greier)

 

I&W er mere spredt utover, bare en samling gode låter hver for seg.

For meg er Scenes den beste plata. Eller kanskje, Live scenes from New York, det var den dobbelcd'n som virkelig fikk meg hekta på Dream Theater. Og DVD'n jeg kjøpte senere.

Endret 9. september 2011 av Bytex

[Slimda]

I&W er jeg ikke så engasjert for. Det er et flott album, men ikke like bra som SDOIT og SFAM.

["""]

Dream Theater er verdens beste band.

[Bytex]

Six Degrees handler vel om avrusningsprogrammet til Portnoy?

De tolv stegene i programmet er visst mye omhandla i låtene.

[Slimda]

Det er hovedsaklig The Glass Prison som omhandler avrusningsprogrammet til Portnoy. Avrusningsprogrammet sprer seg over flere album.

The recording is a type of concept album wherein the five songs which comprise the first disc explore different themes of lifetime struggle, such as Alcoholism, Loss of Faith, Self-Isolation, and Death. The sixth song — that is, the 42-minute song occupying the entire second disc, separated into eight parts — explores the stories of six individuals suffering from various mental illnesses. Particularly represented are bipolar, post-traumatic stress disorder, schizophrenia, post-partum depression, autism, and dissociative personality disorder. Furthermore, the title of the album may also allude to the fact that each song on the album could be seen as a different form of inner turbulence, with the six tracks making another reference to the six degrees, along with the apparent reference to the Six degrees of separation. The musical styles of each section of the title track are direct reflections of the band's large variety of influences. Classical, folk, jazz and metal styles are present within the track.

 

Jeg liker den sjette sangen best. Den er bare så... perfekt...

[Zeph]

For min del sitter no Six Degrees aldri så lite høgare enn Scenes From.

 

Og 90-tallet er i mine øyne veldig svakt, men nok ikke like svakt som 80-tallet.

At 80-talet var svakt kan nok stemma ganske bra.

Eg har album frå tre band på 80-talet. Metallica og Iron Maiden står for dei fleste, pluss Tarquin's Seaweed Farm av Porcupine Tree.

 

Litt frå 60- og 70-talet, mest frå og 90- og 2000-talet.

[Bytex]

Hadde vært morsomt om Six degrees inneholdt 7 låter istedet for seks.

Akkurat like merkelig som at Maiden's Seventh Son of a Seventh Son inneholder 8 låter, selv om 7-tallet går igjen i flere av tekstene.

 

Marillion lagde mye god-prog på de første 3 skivene også. Ikke minst en herlig Minimoog-solo på 4:10 og fremover.

 

 

Kunne postet den 20 minutter lange Grendel, men det blir for sterkt for forumet tror jeg.

Finner den i to deler på youtube.

Endret 9. september 2011 av Bytex

[wingeer]

Circus Maximus <3

Opeth

Dream Theater

 

Og sist men ikke minst Major Parkinson. Det er så langt i fra metal, men progressive så det holder, å i tillegg norsk :o Bare gi de litt tid å du vil finne et fantastisk sprengt lydbilde du aldri før har hørt

Jøss. Hadde aldri dedusert Major Parkinson utifra de tre bandene du nevner over. Ganske kult band. Elsker hvordan de lekent balanserer på grensen til galskap.

 

Dream Theater er verdens beste band.

... Og jeg er verdens beste til å løpe.

["""]

Fult mulig det.

[praystation]

Hadde vært morsomt om Six degrees inneholdt 7 låter istedet for seks.

Akkurat like merkelig som at Maiden's Seventh Son of a Seventh Son inneholder 8 låter, selv om 7-tallet går igjen i flere av tekstene.

 

Marillion lagde mye god-prog på de første 3 skivene også. Ikke minst en herlig Minimoog-solo på 4:10 og fremover.

 

 

Kunne postet den 20 minutter lange Grendel, men det blir for sterkt for forumet tror jeg.

Finner den i to deler på youtube.

 

 

Ahh....elsker den Minimoog-soloen, men synes at album-versjonen er mye kulere enn det live opptaket du linket til.

Garden Party er min favoritt på Script for a Jester's Tear plata.

 

Når det gjelder Dream Theater så er det nok I&W som er nr1 for meg. Husker fortsatt den dagen jeg var på OsloCity og kjøpte den i 1992 og den åpenbaringen jeg fikk under første gjennomspililing. Spesielt produksjonen til David Prater gjør mye for det albumet. Er et helt annet trykk og lydbilde som de dessverre ikke har klart å gjenskape senere.

[Bytex]

Har du sett Recital of the Script-DVD'n fra 1983 da? Der spiller de hele Script... fra start til stopp, og slenger inn Grendel som "bonus", selv om den egentlig bare var en b-side fra en singel. Men Grendel er jo en av deres mest fantastiske låter.

 

Det er den konserten disse youtube-klippene kommer fra. Fish var på sitt beste og babler utrolig mye rart mellom låtene på skikkelig skotsk

 

 

Slik starter herligheten. Jeg elsker delen som starter på 1:45. Så kraftig vokal og synth.

Og jaggu sniker ikke minimoogen seg inn fra 4:35 også! Fish er også en scenepersonlighet uten sidestykke, han har følelsene utpå klærne virker det som. Lever seg totalt inn i teksten, stabber seg i magen med mikrofonen, river ut hjertet sitt og kaster det på gulvet osv. Outro-delen er også herlig fra 5:50.

Endret 9. september 2011 av Bytex

[Slimda]

Endelig hjemme, og hører gjennom hele albummet på passelig lydvolum. Dette er et svært godt album. Mhmmm!

[Dellers]

Det er et meget bra album. Beste fra den kanten på minst ti år. Til tider svært, svært så hyggelig å lytte til. Er en del partier som er rett ut fantastiske. Er på tredje gjennomlytting nå, første med studio-hodetelefonene. Dette er virkelig noe helt annet enn systematisk kaos og svarte skyer.

[Slimda]

Black Clouds and Silver Linings hadde en god start og slutt, men midtmaterialet var kjedelig. ToT, Oct og SysC hører jeg nesten ikke på.

[Bytex]

Hadde Systematic Chaos på Mp3-spillern i mange måneder, og hørte på den ofte når jeg tok toget til jobb eller rusla rundt i byen.

 

Ble litt avhengig, fant ting i alle låtene som var spesielle. Har ikke sjekka den nyeste enda.

[Nerdrage]

noan som har lagt merke til intron på første låta på nyeste DT. Høres nesten ut som det er noen som sier scooby doo gjentatte ganger. merkelig.

[Slimda]

Jeg kan forstå hvor du har det ifra, men høres mer ut som strenger på gitaren.

[stud27]

Folkens, I dag slippes Arch/Matheos!!!!!!!!!!!!!!

[kjelldell]

Har nettopp hatt et par gjennomhøringer av Dream Theaters nyeste album "A dramatic turn of events" og det er en lettelse å høre at gutta har funnet tilbake til røttene fra 90 tallet! Fantastisk album som etter min mening er deres beste siden SFAM. Godt å høre at James LaBrie delvis har funnet tilbake til den stemmen han hadde på I&W.

 

Mine favoritter er "Outcry" og ikke minst "Breaking All Illusions" som er helt fantastisk! Prog rock på sitt aller beste!

Har bare hørt hørt det meste én gang, er i hvert fall enig om at "Breaking All Illusions" høres helt rått ut! Deilig også at JR har fått med mere Hammond-partier.. Bra vokal også.

 

MEN, synes også at det er alt for mye kjedelig og masete Petrucci jukking... Han har mye flotte soloer også, men hele albumet ødelegges av meningsløse "jag". Begynner å bli mektig lei av det på platene. Og det er kanskje litt mye vi har hørt før her...

Mangini har ikke fått bidratt kreativt, så kanskje neste plate blir mer spennende.

Ellers er jeg enig med flere andre at SFAM og Six Degrees disk 2 er deres beste.

 

Er spent på Opeths nye, har bare hørt en singel foreløpig. Der er det vel kanskje også mye vi har hørt før, men mye flott orgel, og mere psykedelisk 70-talls.