Gå til innhold

Hvem fant på å "vrenge" gitaren?


Jaffe

Anbefalte innlegg

Videoannonse
Annonse

Å spille gitar med fuzz. Sånn rockelyd vettu.

 

Har sjekka litt rundt, sto et sted at Eric Clapton, Jeff Beck og Alvin Lee var pionerer på dette på 60-tallet. Men lurer på om ikke noen av bluesgutta var tidligere ute...skal lete litt til...

 

Forresten, det med å "vrenge" lyden har tradisjoner tilbake til afrikansk tradisjonsmusikk. På strengeinstrumentene der, har man som regel satt på noen ekstra "skranglerier", for at lyden ikke skal bli for fin. Og siden bluesen kommr fra Afrika...

Lenke til kommentar
Forresten, det med å "vrenge" lyden har tradisjoner tilbake til afrikansk tradisjonsmusikk. På strengeinstrumentene der, har man som regel satt på noen ekstra "skranglerier", for at lyden ikke skal bli for fin. Og siden bluesen kommr fra Afrika...

Jepp. Har faktisk sett folk som har festa flaskekorker i toppen av gitaren sin for å få en slik metallisk skranglelyd.

Lenke til kommentar
Jau. Leste en gang at noen klarte å sprenge et høyttalerelement og likte lyden, men det kan ha vært en myte. :shrug:

Så det på en dokumentar jeg og en gang langt tilbake i tiden, men om det stemmer vet jeg ikke. Men er jo ikke altfor usannsynlig.

Lenke til kommentar

Etter en liten runde på theforum har jeg kommet frem til dette:

 

Working local clubs and record hops in the DC and Virginia area, the Raymen quickly made a name for themselves as a top-flight instrumental combo. By miking his Sears and Roebuck amp at gigs, an unheard of practice at the time, Wray was able to make a huge, distorted noise that pushed the guitar out front.

 

The sound triggered a million seller by sheer luck one night when someone on the dancefloor requested a stroll. Wray didn't know one so, in a flash of brilliance, he made one up on the spot. That was "Rumble," a savage, three-cord monster, recorded in 1958, with a menacing sound Wray created by poking holes in his speaker with a pencil. The record was banned on some radio stations for being "too suggestive" -- a remarkable accomplishment for an instrumental.

 

kilde:http://www.worcesterphoenix.com/archive/music/98/05/15/LINK_WRAY.html

Lenke til kommentar

Link Wray var først ute med (i hvert fall den første som er kjent for) fuzz (mekanisk ved å stikke hull på membranen), å mic'e opp gitarforsterkeren videre gjennom PA/kraftigere forsterker, og til å kontrollere feedback (som oppstod i en ny form ved det lydnivået som oppstod når han sendte gitarlyden gjennom PA).

Fuzzboksen ble lagd for å emulere lyden hans uten å ødelegge høyttaleren (greit å kunne skifte til 'ren' lyd uten å måtte skifte ut giterforsterker :p ).

Fyren hadde utrolig feedback-kontroll (så ham live tidlig på '80-tallet, før han begynte med noe dvaskt gospel/soul-søl {ikke fordi gospel og soul må være søl, men dette var det IMHO}), og generell kontroll over gitarlyden.

 

Når det gjelder '60-talls-'vreng' er det i og for seg riktig at Jeff Beck og Eric Clapton ble kjent for det før Jimi Hendrix, men det beror vel blant annet på at de ga ut skiver tidligere enn ham. Hendrix ble jo kastet ut av en mengde band der han var backing fordi gitarlyden hans tiltrakk seg for mye oppmerksomhet. Har man lest/sett intervjuer med Clapton, Beck, Townsend, eller i og for seg folk som så Hendrix i NY før han dro til England, får man lett inntrykk av at han ikke lå noe bak dem.

 

 

Også verdt å huske at en god del av de effektboxene folk seinere har tatt for gitt ble lagd for å gjøre det lettere å etterligne det Hendrix, Beck og Clapton skapte av lyd på denne tida (noe de samme, spesielt Hendrix, var raskt ute med å bruke til enda nye lyder).

Lenke til kommentar

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive
×
×
  • Opprett ny...