Mini-anmeldelse av det siste albumet du hørte

[Speik]

No-man - Schoolyard Ghosts

 

No-man er duoen Steven Wilson og Tim Bowness, hvor Wilson spiller instrumentene og Bowness er vokalist. Musikken på albumet Schoolyard Ghosts er myk og atmosfærisk. Akustiske instrumenter blandet med teksturer og soundscapes. Sekvensene dras ut, musikken males i brede strøk. Kalde gufs og nydelige melodier. Rolige rytmer. Schoolyard Ghosts er veldig helhetlig, og satser på å gi følelsesmessige inntrykk. Reiser i tanker. Barndomsminner og spøkelser fra lekeplassen. Dette funker. Noe så jævlig bra.

 

Se filmen hos Youtube

 

9/10

 

Steven Wilson er en produktiv jævel. I tillegg til hans mest kjente prosjekt, Porcupine Tree, har han No-Man, Blackfield, Bass Communion, IEM og en solokarriere på si'. Relevant å nevne er at han er låtskriver, vokalist, multi-instrumentalist og produsent/tekniker på de fleste av albumene som gis ut under et av overnevnte navn. Jeg anbefaler alle å sjekke ut hans enorme diskografi.

Endret 17. juni 2009 av Speik

[sandinista]

My Midnight Creeps - Histamin

 

 

 

 

Du har antageligvis hørt om den norske gruppa My Midnight Creeps. Hvis ikke, sjekk det ut!

My Midnight Creeps består av tidligere Madrugada-gitarist Robert Burås og Richocets-gitarist Alex K.

My Midnight Creeps spiller rock med en litt mer skitten og hard garasje-sound. De spiller beintøffe låter og noen mer som er rolige som i nydelige

.

Det som er så bra med dette albumet er at ingen låter er svake, de holder høy standard hele veien og det blir aldri kjedelig.

 

Høydepunkter: Shot By The Blues,

, Violet

Karakter: 8.5/10

Endret 24. juni 2009 av sandinista

[Dudlie]

Histamin ja Elsket det albumet før. Husker det var på topp ti lista mi over beste album før. Litt kjedelig i lengden...

 

Kasabian - West Ryder Pauper Lunatic Asylum

 

Sjanger: Indie,Alternative, pop, rock, en fin blanding...

 

Det som overrasker meg mest er at kasabian fortsatt greier å holde sjangeren sin, noe som burde være litt vanskelig ettersom de har(etter min mening) laget sin egen sjanger. Plata består jevnt over av sterke sanger. ikke en eneste sang som er verdt å skippe over. Det beste ved albumet er at det greier å holde stemninga gjennom hele, altså ikke en sang som skiller seg ut og ødelegger alt. Utover det er det en herlig plate med deilige rytmer og gode melodier. Rytmen i sangene er vel kanskje kasabians sterkeste side. Eneste minuset er at plata kan bli litt ensformig...

 

9/10

 

Verdt å høre!

[sandinista]

Gorillaz - Gorillaz (2001)

 

 

 

 

Da jeg var yngre hørte jeg MYE på dette albumet. Så la jeg det bort noen år, jeg hadde rett og slett glemt det av. Men så en dag tok jeg det opp igjen og hørte gjennom det. Jøss tenkte jeg, dette er jo enda minst like bra som det var før i tiden!

 

Dette albumet skiller seg ut, det er originalt og jeg vil nesten garantere deg at du ikke kommer til å syntes at det er kjedelig. Gorillaz er ganske så variert og ingen sanger likner hverandre, men det de har til felles er at alle er originale, fengende og kule enten om det er rap eller pop eller whatever.

 

Jeg som vanligvis hører på punk eller rock og det som er innenfor disse sjangrene, greier å sette stor pris på Gorillaz debutalbum. Det eneste som trekker ned er at ikke alle sangene når helt til topps, men det inneholder uansett veldig mye bra. Anbefales!

 

Sjanger: Rap, pop, elektronika etc.

Høydepunkter: Rock The House, Clint Eastwood, 5/4

karakter: 8.5/10

Endret 25. juni 2009 av sandinista

[sandinista]

CKY - Volume 1 (1999)

 

 

 

 

For to-tre år siden var dette albumet på topp av alt og 96 Quite Bitter Beings var en av mine favorittsanger, men det var på den tiden. Jeg fant ut at jeg skulle høre albumet på nytt igjen siden det er så lenge siden sist, men desverre holder den ikke i dag, ikke for meg i hverfall.

 

Volume 1, som er CKYs debuttalbum, er langt bedre enn det andre jeg har hørt av CKY, men det skal vel strengt tatt ikke så mye til. Dette albumet inneholder ni låter. Sangene er relativt mørke og harde, men samtidig fengende og ja, kanskje ikke alle er like radiovennlige, menmen. For deg som liker en litt enkel form for

hardrock/heavymetal vil du kanskje like dette albumet, nei det er ikke dårlig, men kanskje litt for kjedelig og forutsigbart, selv om ett par sanger faktisk er gode.

 

Sjanger: Alternative metal

Høydepunkter: Human Drive In Hi-Fi, Disengage the Simulator

Karakter: 5/10

Endret 26. juni 2009 av sandinista

[Speik]

Godspeed You! Black Emperor - F#A#∞

 

Jeg prøver for tiden å ta inn over meg enormiteten i GY!BE. Musikken kan sies å være den mest ambisiøse og poetiske jeg noen sinne har hørt. Kunstmusikk, vanskelig musikk. Debutalbumet "F#A#∞" er verdig de største lovord i det norske vokabular, men er ikke uten sine feil og ujevnheter.

 

Albumet består av tre lange spor, 20 minutter hver. Store komposisjoner som består av ca. 50% musikk og 50% lydlandskap og samplede mennesker som snakker etc. Sammen fungerer dette for det meste bra, og skaper en lytteopplevelse av de skjeldne. Musikken er drøy post-rock, med instrumenter som fiolin og trompet som glir inn og ut av hverandre i lange crescendoer. Lag på lag med støyete gitarer, lydeffekter og fordreide strykere skaper et lydbilde jeg aldri har hørt noe i nærheten av tidligere. Dette er følelser, folkens. Praktfullt og intenst.

 

Den første av de tre lange komposisjonene, "The Dead Flag Blues" er et mesterverk. Aldri før har en garvet lytter som meg selv opplevd å bli bergtatt av slike ekte og rå følelser som ligger bak disse tonene. "The Dead Flag Blues" er definitivt den låten som fungerer best, og den låten hvor ujevnhetene og trekkpunktene er minst tilstedeværende. Gjennom resten av albumet føles musikken til tider oppstykket og ufullendt. Lange oppbygninger som ender antiklimatisk på en uverdig måte, og de forskjellige delene av sangene er plassert etter hverandre, ikke sydd sammen. Her er det altså litt å pirke på. "East Hastings" blir litt lilleper i midten mellom "The Dead Flag Blues" og "Providence". Perioder i "Providence" når utrolige høyder, og låten er kanskje det mest interessante musikalske verket jeg har hørt. Alt er ikke like positivt, f.eks. de 5 minuttene med absolutt stillhet.

 

Gleder meg til å gå over på Lift Your Skinny Fists Like Antennas To Heaven.

Endret 22. juli 2009 av Speik

[Speik]

Godspeed You! Black Emperor - Lift Your Skinny Fists Like Antennas To Heaven

 

Et massivt album, hele 80 minutter med musikk på to skiver. Fire lange komposisjoner: Storm, Static, Sleep og Antennas To Heaven. Generelt er det mer musikk og mindre eksperimentering med stillhet og lyder enn på F#A#. Mindre betyr dog ikke at den er borte, men mer moderat, noe som er positivt. Jeg føler jeg klarte å beskrive musikken godt nok i den forrige anmeldelsen, så det er ingen vits i å gå rundt grøten: Jeg ble totalt forelsket i dette albumet!

 

Albumet er en god blanding av følelser og stemninger. Like apokalyptisk og depressivt som F#A#, men viser også en mer kraftig og aggressiv side. Lange, dynamiske strekker med lite variasjon i melodi men en byggende intensitet og innlevelse som tar pusten fra deg.

"Sleep" ble nok favoritten med én gang, men de tre andre låtene er også fantastiske. Albumet begynner med Storm, som bygger seg opp til å bli en kraftig storm av følelser og innlevelse, og avsluttes med Antennas To Heaven som var nydelig og stemningsfull. Albumet har en dybde som jeg definitivt ikke kommer til bunns i etter bare et par gjennomlyttinger, så her er det potensiale til god plassering på topplister.

[Kavinsky]

Dimitri From Paris - Sacrebleu

 

 

 

 

La oss bare få det unna, fransk-tyrkiske-greske Dimitris Yerasimos kan det han driver med. Da jeg for en stund siden ble tipset om en låt fra dette albumet ble noe vekket i meg. Jeg har nå i lengre tid vært inne i en periode bestående av rolig electronica-, lounge- og "chill-out"-musikk. Deler av denne platen er gull verdt om man liker dette. Dette er en forholdsvis lang plate som inneholder elementer fra jazz, hiphop og slapp electronica. Tidvis minner låtene om gamle Röyksopplåter og andre ganger, caféjazz. Dette er ikke en plate som har noen spesielle låter som virkelig skriker "WOW", men heller en samling av låter som bare går og går uten at du nesten en gang tenker over det.

 

Dette gjør at den kan settes på og nytes uten at du egentlig trenger å legge så merke til det, noe mange andre sjangre krever av deg. Skal du ha musikk til en kveld med venner, vin og ost, eller kanskje et cocktailparty m/ middag, denne platen kan settes på uansett anledning, NESTEN.

 

Anbefales til alle som har vært i et motehus i utlandet og lurt på hva slags musikk de spiller, til de som er opptatt av elektronisk musikk, eller de som er genuint opptatt av hvordan jazz kan blandes med andre sjangre. Dere andre får også lov.

 

8/10

Anbefalte spor: Par un chemin different, Une very stylish fille, Nothing to lose (Lounge instrumental)

Spilletid: 75 min

Endret 23. juli 2009 av Kavinsky

[CypheroN]

---

Endret 28. april 2013 av CypheroN

[Speik]

Kjapp deg, Cyph. DVD-en er pur awesomeness. Og den inneholder flere sanger som ikke fikk plass på CD-en.

Endret 23. juli 2009 av Speik

[Tomeito]

Elliott - False Cathedrals

Vakker musikk. Det er egentlig så lett å anmelde/skrive noe om denne plata. Vakkert for meg altså. Elliott spiller en slags kombinasjon av drømmepop, space'a rock og post-hardcore (bandet startet som et mer rettfram post-hardcore/90s hardcore punk band).

 

Mye av musikken hviler på vokalist Chris Hidgon, som har en veldig vakker stemme ("the voice of an angel" leste jeg et sted på nettet), men samtidig havner ikke musikken for mye i bakgrunnen. Jeg, som ikke kan spille et eneste instrument, er imponert over trommene; jeg legger ikke så lett merke til trommespillet til vanlig, mens her så er trommene ført ganske langt frem i musikken. Det samme er bassen og lead guitar'en. Dermed føres musikken godt frem i lyset. Men som sagt hviler det meste på Hidgons engleaktige stemme. Albumet er også et bevis på at man ikke trenger store plateselskap eller de beste produsentene for å lage godt produserte utgivelser; dette er kanskje den best produserte plata jeg har!

 

Tekstmessig er det kanskje ikke tidenes mest orginale materiale, det meste handler om kjærlighet og det å føle seg alene i verden (bandet nevnes ofte i en emo-sammenheng, og jeg kan forstå det), og er sjeldent veldig oppløftende. Det er alikevel dermed ikke sagt at tekstene er dårlige, låtskriverne, for det meste Hidgon, skriver både klart og tydelig men også mer kompliserte tekster. Et annet sted på nettet som har omtalt plata, allmusic.com, sier også at dette er musikk som skal nytes alene. Ok, jeg hører for det meste på musikk alene (ihvertfall er det jeg hører på rettet mot meg selv og ingen andre), er jeg sammen med andre blir mine forslag uansett stemt ned, men uansett så ville jeg ikke sette på denne plata ved en sammenkomst med andre, muligens i bilen på tur.

 

Og for å avlsutte slik som jeg startet; Vakker musikk (og det er egentlig det man trenger å vite, så alt annet her er egentlig bortkasta!)

 

8,5-9/10

Endret 24. juli 2009 av SobrietyMisfit

[vikingkylling]

 

 

King Diamond - Abigail

 

Wow... Som de fleste albumeme til King Diamond er dette et konseptalbum der hele albumet forteller en historie. Dette albumet starter med en merkelig begravelse der en liten (død) jente blir begravet og får sølvspikre hamret inn i hender, føtter og munnen for å hindre at hun våkner opp igjen. Av god grunn, skal det sies.

 

I spor 2 møter vi Jonathan LaFey og Miriam Natius, de to andre hovedpersonene i historien. De har arvet en stor herregård, men får en advarsel fra noen merkelige ryttere. (dette foregår i 1845, og det var jo ikke biler der.) De velger å drite i advarselen og flytter inn i herregården, og en stund går det helt greit. Men så var det jo lille Abigail, da. Er hun så død som folk vil ha det til? Hm... nei.

 

Teksten er nesten perfekt, og King Diamond har en meget unik stemme som lar han synge alt fra svært mørkt til så lyst at man kan tro det er en dame som synger. Gitarene er svært bra og passer perfekt inn i både selve sangen og vokalen. Dessverre varer det bare ca 44 minutter, men her snakker vi definitivt kvalitet over kvantitet.

 

Som et morsomt trivia har King Diamond klaget flere ganger over at uansett hvor bra album han lager blir de automatisk sammenlignet med dette albumet. At det i tillegg fikk en oppfølger kalt Abigail 2: The Revenge sier jo sitt.

 

Vurdering: 9.6/10

 

 

 

 

Alestorm - Black sails at midnight

 

Så var det endelig her. Det andre albumet. Det første ("Captain Morgan's revenge") var meget bra, selv om det ikke tok seg selv særlig seriøst og er på mange måter så harry som det kommer. Når det er sagt var jeg svært skeptisk til dette av mange grunner. Det første var ren piratmetall (og inkluderte sanger om "Terror on the high seas", "Death before the mast" og "Wenches & Mead"), og selv om det var bra gjennomført ante jeg ikke om de hadde materiale nok til enda et album. Ville det bare bli mer av det samme, bare dårligere? Holder det med ett album fra den gjengen? Kan de lage det like bra gjennomført som det første?

 

Ja. Helt klart. Allerede i åpningssporet begynner det rett på med tunge gitarer og så rask tromme at det kan gjøre han trommisen i Dragonforce svett, og det fenger så til de grader. Det fortsetter i samme spor gjennom resten av sangene, og refrenget på flere av sporene er veldig lett å synge med på. Det hjelper veldig mye.

 

Om du ikke er redd for litt "useriøs" metal er det bare å kjøpe begge platene og kose seg. Jeg kunne ha anbefalt å ta en halvliter eller fem med noen kamerater, men du vet polet selger Captain Morgan's Rum?

 

Vurdering: 8.5/10

Endret 26. juli 2009 av thecrow77

[thadon]

 

"...Zum tode hin" er det tyske viking-metal bandet Finsterforts andre full-lengder.

Forgjengeren Weltenkraft var et herlig album med MYE variasjon, men i dette satser de mer på å få det episk.

Sangene varer i snitt 14minutter hver og den korteste sangen på albumet varer i 11:24min, så dette er ikke et album du kan sette deg ned å høre på i en fart, men som faktisk krever at du må sette av litt tid.

 

Albumet er mye tregere og mer ensformig en forgjengeren er det første som slår meg, og trekkspillinga har blitt mer i bakgrunnen istedet for å lede melodiene. Men ensformigheten er ikke et stort problem da

sangene er såpass bra som de er.

Du kan lett merke at Moonsorrow er en stor inspirasjonskilde for dette albumet, du hører klare likheter mellom for eksempel låten "Sturmes Entre" og låten "Haaska" fra Moonsorrow.

Kan ikke si at vokalen er så eksepsjonelt bra, men den fungerer, kan bli plagsom i lengden.

 

 

Vipper mellom 6 og 7 men ender opp på en svak

7/10

Endret 27. juli 2009 av thadon

[Geogaddi]

Godspeed You! Black Emperor - Lift Your Skinny Fists Like Antennas To Heaven

Et massivt album, hele 80 minutter med musikk på to skiver. Fire lange komposisjoner: Storm, Static, Sleep og Antennas To Heaven. Generelt er det mer musikk og mindre eksperimentering med stillhet og lyder enn på F#A#. Mindre betyr dog ikke at den er borte, men mer moderat, noe som er positivt. Jeg føler jeg klarte å beskrive musikken godt nok i den forrige anmeldelsen, så det er ingen vits i å gå rundt grøten: Jeg ble totalt forelsket i dette albumet!

 

Albumet er en god blanding av følelser og stemninger. Like apokalyptisk og depressivt som F#A#, men viser også en mer kraftig og aggressiv side. Lange, dynamiske strekker med lite variasjon i melodi men en byggende intensitet og innlevelse som tar pusten fra deg.

"Sleep" ble nok favoritten med én gang, men de tre andre låtene er også fantastiske. Albumet begynner med Storm, som bygger seg opp til å bli en kraftig storm av følelser og innlevelse, og avsluttes med Antennas To Heaven som var nydelig og stemningsfull. Albumet har en dybde som jeg definitivt ikke kommer til bunns i etter bare et par gjennomlyttinger, så her er det potensiale til god plassering på topplister.

Som jeg skulle sagt det selv. Selv om F♯A♯∞ er en fantastisk skive så synes jeg LYSFLATH er hakket bedre. Du nevner Sleep, hvem kan glemme den fantastiske, dog melankolske åpningsdialogen med they don't sleep anymore at the beach.

 

Edit: Jeg så faktisk en kar på Roskilde som hadde tatovert coveret til LYSFLATH på ryggen sin, utrolig kult.

Endret 29. juli 2009 av Proper English

[Speik]

Yep. Elsker monologene til Godspeed.

 

Har nå hørt Slow Riot For New Zerø Kanada som var utrolig. Ikke uten grunn at den er ranket nr 1 EP på rateyourmusic.com Yanqui U.X.O. har jeg bare hørt gjennom én gang, men førsteinntrykket var en god del dårligere enn de andre Godspeed-utgivelsene.

[Jaffe]

Eloy - Ocean (1977, prog)

 

 

Hadde et gjenhør med dette albumet i dag, og må si at det fortsatt fenger. Dette er space-rock akkurat slik jeg liker det: Flytende stringsynther, luftig gitar, og fengende bass- og trommegrooves. En beskrivelse av lydbildet er kanskje Pink Floyd rundt 1975 (Wish You Were Here.) Albumets konsept er derimot ganske tåpelig -- i alle fall dårlig utført. Det dreier seg kort sagt om skapelsen og undergangen av Atlantis ... eller noe sånt. Problemet er at det hele blir veldig lite troverdig med vokalistens vaklende tysk-engelske dialekt, og de til tider klumsete formuleringene. Men konseptet satt til side, så er musikken meget bra, og den spacy atmosfæren passer faktisk det undersjøiske temaet. Bruk av ekko på en del lyd-effekter, inkludert trommer noen steder, bidrar også til et slags undersjøisk preg. Låtene i seg selv er langstrakte komposisjoner som vektlegger stemning og atmosfære. Det er ofte langstrakte partier med den samme bass-grooven om og om igjen, mens diverse synth- og gitardeler kommer inn. Dette kan nok være kjedelig for mange, men de som liker litt 'trippy' musikk er nok dette midt i blinken.

 

8/10

Anbefalt låt: 'Poseidon's Creation'

[someOen]

T2 - It'll all work out in boomland.

 

Genial progplate frå 1970. Minner meg om King Crimson (men med mindre mellotron), og er minst like bra som eit album av dei frå samme periode. Gitaristen var berre 17 når albumet var spelt inn, og han er heilt utruleg. Diverre spelte dei kun in dette albumet, så vidt eg veit, før ein reunion seinare. Hadde dei holdt på lengre, er eg sikker på at dei hadde vore blant dei største 70s-progbanda i dag. Ei relativt godt skjult perle. Sjekk det ut, alle som liker prog.

 

8/10.

[sandinista]

Muse - HAARP (2008)

(Live at Wembely Stadium 2007)

 

Live At Shea Stadium av The Clash har alltid vært mitt favoritt livealbum. Fram til i dag.

Jeg fikk HAARP dumpende i posten i mårrest, så jeg bestemte meg for å sette den på spilleren i kveld og nå har jeg akkurat hørt den ferdig. Jeg overbevist om at Muse er en av de beste livebanda jeg har hørt og HAARP er et fantastisk bra album. Og at alle sangene holder like høyt nivå er jo også litt artig. Faktisk greier jeg ikke å trekke fram albumets svakeste låt.

 

Høydepunkter: tja.. Kan vel si at hele greia er et eneste høydepunkt?

Karakter: 10/10 (Jeg vet man burde høre albumet flere ganger før man bedømmer det, men faen heller.

 

Gleder meg til å se DVDen når jeg får anledning

 

Edit: slenger på noen linker:

Endret 13. august 2009 av sandinista

[CypheroN]

Hehe, helt enig, beste live album ever.

[sandinista]

Føler for å få litt liv i tråden igjen

 

For en måned siden skrev jeg anmeldelse skrev jeg anmeldelse av Muse - HAARP som du ser rett over her. Nå har jeg sett DVDen også.

 

Må si jeg ble litt skuffet over denne. Ikke missforstå meg helt, musikken er jo den samme bare med noen ekstra sanger som er holder samme nivå som resten, skal ikke si på det.

 

Men det var så voldsomt med masse fancy effekter, lysshow og annet tull. Fikk helt følelsen som om de tenker at de bare pøser på med masse lys og sånt, slik at de "overskygger" at de egentlig spiller dårlig og kan imponere publikum med det. Blir liksom for mye av det gode. Virker som at de tar seg selv skikkelig høytidelig også.

I hvertfall det inntrykket jeg fikk da jeg så DVD'en

 

Jeg liker mye bedre å sette på CDen å høre på musikken får det er jo trossalt den som gjelder, og jeg står fortsatt for min mening at det er det beste livealbumet ever. (Ved siden av Live at Shea Staduim av The Clash. Så klart!)