Spøkelseshistorier. hvilke har du på lager?

[ophylicious]

Dere kan selvsagt ta en tur innom Barton Mansion og Paranormal

 

Står mye bra der

Endret 11. juli 2006 av ProxymuZ

[WaterMarked]

Her er min historie,dette er ikke noe eg finner på,men hva eg opplevde.

 

Eg var vell rundt 10år då er var hoss min kjære farmor, hu var ute og klippet plenen nå eg opplevte dette.

 

Eg holdt på å lage meg någe mat,brød og smelta ost viss noen lurte.

mens eg stod å ventet på at dette skulle blir ferdigt så fikk eg plutseligt en utrulig ekkel følelse

over at noe var galt,meiner det føltes ut som eg døde innvendig.

Denne følelsen blei bare sterkere og sterkere,og eg meiner eg blei utruligt redd bare av det.Med det samme så høyrer eg en lyd,beste måten eg kan beskrive det på er at det høyrtes ut som fin sand som rant gjennom et glassrøyr,og denne lyden blei sterkere.

 

Må og si at eg stod på kjøkkenet rommet på siden av er stova bare en skyvedør som skiller disse 2romma.

 

Eg stod då på kjøkkenet og trudde eg skulle dø.

Men det mest skremmende var nå denne lyden kom bak meg på en måte,så snudde eg meg.Då såg eg en hvit skikkelse så kom mot meg,kan beskrive det som en hvit sky på ca1,70cm høy og hadde en merkelig form,lignet litt på et person men ikke mye,og en annen ting eg kunne se gjennom dette og det hadde ikke direkt kontakt med gulvet.

 

Eg fikk jo tottalt pannik og sprang HYLENDE ut uten sko eller noe,og eg sa dette til min farmor nå hun lurte på hva som hadde skjedd,men hu trudde meg ikke.Typisk det,men du trur det ikke selv før du har opplevt det.Og trynet mitt var vell ca slik en uke etterpå--->

 

Og den følelsen håper eg at eg aldri får igjen,det er noe av det jævligeste eg har kjent.Eg sa det føltes ut som eg skulle dø,men ikke bare det,eg kjente på meg at noe var utruligt feil.

 

Utruligt skremmende opplevelse for å si det slik,men nå treger eg litt på at eg fikk panikk,skulle heller sett hva det var.Men igjen dn følelsen eg fikk tydet ivertfall på at det uikke var noe bra,så kan sikkert være glad for at eg sprang ut og.

 

En annen ting eg kan fortelle om var nå vi bygget huset rett ved siden av min farmor.

Kvar kveld nå ingen holdt på med det så banket det på 2etasjen....

Var konstant banking kvar jævla dag og det sluttet kvar gang min mor eller far eller noen andre var i nærheten.Litt skremmende egentligt,skulle opp å se ein gang,men nå eg var på vei opp så smalt det så eg fant ut at det beste var å løpe ned til veien for å se.Såg ingen bankinga var der,og huset hadde ikke vegger eller noe så du såg rett in,og ingen var dr.

 

 

Så her er mine 2uforklarlige opplevelser...

Ta det som dere vill,men begge fortellingene er sanne.

Men igjen så kan eg forstå at mange er skeptiske,eg hadde vært det selv viss noen hadde fortalt meg noe slik....

[kakemonster7]

http://video.google.com/videoplay?docid=-5...4769612&pl=true

 

Sikkert flere som har sett denne.. For dere som ikke har, få med dere det som skjer etter ca 9-10 min... Det er helt drøyt..

[Sensurert]

http://video.google.com/videoplay?docid=-5...4769612&pl=true

 

Sikkert flere som har sett denne.. For dere som ikke har, få med dere det som skjer etter ca 9-10 min... Det er helt drøyt..

6473251[/snapback]

 

Helt random at det begynte å blinke i lyset på rommet mitt litt uti denne filmen?

[Neptun_]

Faen terhi, skummel historie den første der altså. Samme med Dwagon sin, slike ''uhell'' muret inn vegger med tilhørende babyskrik er ingen ny sak.

Bring 'em on

[haakie]

Skummelt alt dette, nå skipper jeg og pusse tennene og gjøre meg klar for natta, går heller direkte til senga som er en halv meter bortenfor datan...

God natt.

Endret 11. juli 2006 av haakie

[Gjest Slettet+56132]

Personlig er jeg ikke overtroisk eller særlig skvetten av meg, noe som har ført til litt merkelige situasjoner. Jeg skal se hva jeg klarer å få frem:

 

Som mindreårig var det noen trapper utenfor hytta vår, selvfølgelig var disse falleferdige og fra andre verdenskrig. Første natten kunne jeg høre noen som gikk ned trappene, konstant, uhyre plagsomt syntes nå jeg. Siste natten, når jeg overnattet der kollapset hele tingen, og under trappen var det en tysk skyttergrav med diverse saker der, blant annet en hjelm.

 

Når jeg begynte i åttende var noe av det første vi gjorde å dra på en tur til en gammel hytte. Det første som skjer er at noen klarer å låse seg inne, senere den turen skulle vi ta og løpe rundt i en lysløype. Dette endte selvfølgelig opp med masse redde jenter som klang seg på de mer populære guttene. Jeg og en annen i klassen løp rundt løypa og bestemte oss for å løpe etter dem igjen. Vennen min er ikke akkurat det naturmennesket jeg håpte han var. Livredd for spøkelser og brukte lommelykta konstant. Samtidig merket jeg at noen kom etter oss, omkring 20 meter, noe som var en jente fra klassen som skulle skremme oss. Noe hun ikke klarte. Faktisk ble hun skremt da jeg reiste meg sakte opp fra bak en stein, hun ble manisk og hylte. Jeg måtte si at det var meg før jeg fortsatte.

 

Jeg fortsatt innover i skogen etter restene av klassen (vi begynte som grupper men endte opp som en eneste stor flokk) mens venninna og vennen min hang etter. Etterhvert måtte jeg slå av lykten for ikke å bli sett, noe vennen min ikke tenkte på. Han ble sett med en gang og ble med resten av gjengen på vei tilbake. I det de passerer en gammel skole (mer om den etterpå) blir venninna mi sett, og blir med dem. Det er da jeg får en støkk i meg, jeg hører to raske fotter, med korte skritt komme opp bak meg og plutselig forsvinne. I samme øyeblikk hører flokken føttene og jentene får nesten panikk. I all forvirringen detter jeg ned i en liten kanal bak noen vedkuber så alle hører meg. I samme øyeblikk dukker føttene opp igjen, denne gangen fra andre siden av banen. Jeg klarer ikke å forstå helt hva som skjer med jenter som hyler, gutter som ser etter meg/"spøkelset" og uglelyder.

 

Det er da jeg hører føttene igjen, denne gangen kommer de bakfra og rett mot meg. Da blir situasjonen enda rarere, alt blir helt stille, helt stille, og føttene forsvinner. Jeg klarer selvfølgelig i ren avledningsmanøver å løpe i full fart langs kanalen og opp på andre siden av banen. Alle hører meg og de to andre føttene, men de ser oss ikke. Det siste jeg gjør er like før hytten når alle har roet seg er å hoppe opp fra bak en stein og si hallo så noen av jentene nesten besvimmer. Og, ja, jeg var ikke redd, jeg var veldig forvirret mens dette skjedde. Samme natt påstod jentene at en gutt hadde tatt selvmord på rommet deres, oi oi oi

 

Men, nå må jeg vel si litt om skolen der borte. Hele klassen gikk inn i skolen og det begynte med at jentene mente at figurene på bildene flyttet på seg, ting flyttet på seg og dørene gikk opp og igjen. Selvfølgelig bryr jeg meg ikke særlig og går lengre innover, til alle andres skrekk. Bare for tull lager jeg et skrik og roper om hjelp. Alle kommer løpende etter meg, og det første jeg gjør er å skremme livet av hele hurven. Og i samme øyeblikk smeller inngangsdøren igjen så hardt at hele huset ristet. Spooky? Nah...

 

Tja, jeg kommer sikkert på mer, men det tar jeg en annen gang.

[WaterMarked]

Egentligt har eg aldri vore en slik person som trur på spøkelser osv,men eg har aldri benektet det.Det synes eg viser manglende respekt for personen som prøver å forklare det han såg og høyrte.

Men det jentene påstod di såg trur eg finner eg lite troverdigt,meiner det med dørene som klikket osv.

Men det du beskriver finner eg meget sannsynligt.

 

Eg har aldri opplevt noe lignende seinere i livet,det er bare di 2tinga dr.

Eg blei aldri noe direkte skremt av dn bankinga i huset,men igjen så var eg jo litt redd,men det var litt morsomt og syntes eg.Men eg opplevde aldri dn følelsen eg fikk dn gangen eg skulle lage mat,det er det som har gjort mest inntrykk på meg og det er det eg husker best.

 

 

Synes og det som er merkeligt er at det eg opplevte var mitt på dagen,meiner sola var oppe og det var fint vær og sommer.Noe som er sjeldent pga føler 90% av spøkelsehistorier er om kvelden nå det er mørkt ute.

 

Min tante er meget inntresert i dette,ikkje slik at hu trur på alt som blir sagt,men hun er ikke en av di som seier ''HAHAHA,dette har du funnet opp,tosk..''

 

Hun snakket om en gang hun sykklet heim så var det som noen tok tak bak sykkelen så hu måtte stoppe.Heilt naturligt så trodde hu at det var noen bak som stoppet henne og,men nå hun snudde seg så var det ingen dr,men likevell var det noen som holdt sykkelen.Litt snodigt egentligt,har gått sykklet samme veien mange ganger,men aldri opplevt det selv.Men det hadde vore opplevelse viss det hadde skjedd.

Men får eg dn føleslen igjen så tar eg beina fatt og springer til det nærmeste huset eg ser,for så utruligt ekkel følelse vill eg ikke finne ut hva er eller hva det advarer meg mot,men igjen vill eg det?

 

D har ivertfall gitt stort inntrykk,og det er noe eg aldri kommer til å glemme...

 

Merkeligt at det er bare meg og min tante som har opplevt dette og som faktisk finner det som troverdige historier,meiner eg trur på henne og hu trur på meg,mens resten av fammilien tar dette som en spøk,egentligt ireterende,selv om eg har holdt meg til dn historien og forteller samme detaljene kvar gang så vill di ikke tru på meg.Det vill liksom si at eg ikke er troverdig pga det er noe som di selv ikke kan forklare.Det er jo liksom ikke normalt å komme løpende og hyle som faen uten sko,og fortelle noe så detaliert viss det er noe eg hadde oppdiktet mens eg ventet på noe mat...Og å si det til folk eg kjenner gidder eg ikke en gang.

Endret 12. juli 2006 av terhi

[Mr.SS]

http://video.google.com/videoplay?docid=-5...4769612&pl=true

 

Sikkert flere som har sett denne.. For dere som ikke har, få med dere det som skjer etter ca 9-10 min... Det er helt drøyt..

6473251[/snapback]

 

Veldig bra den videon.

[Nik0]

Ser det er en veldig gammel tråd, men ble inspirert til å skrive noe som skjedde da jeg kanskje var ti år gammel. Og som er helt sant.

 

På hytta vår, som ligger helt alene på en topp midt i skogen har vi en gammel stor klokke fra 1812. Denne har ikke virket i det hele tatt i den tiden familien min har eid hytta, fra kanskje 1970-tallet. En natt, tror det var vinterferie, nøyaktig klokken TOLV begynte klokka og lage dongelyder, som når den slår et visst antall ganger hver time. Mamma og pappa kommer jo selvfølgelig inn til meg for å spørre om jeg hadde vært nede, men nei, jeg lå jo og sov.. Og ingen var nede heller. Klokka har forresten aldri fungert etterpå heller.

[Abnegation]

Dette er en sann historie, som gjenforteller en russisk vitenskapelig test fra 1940. Teksten er på engelsk og lang, men absolutt verdt å lese.

 

 

The Russian Sleep Experiment

Russian researchers in the late 1940's kept five people awake for fifteen days using an experimental gas based stimulant. They were kept in a sealed environment to carefully monitor their oxygen intake so the gas didn't kill them, since it was toxic in high concentrations. This was before closed circuit cameras so they had only microphones and 5 inch thick glass porthole sized windows into the chamber to monitor them. The chamber was stocked with books, cots to sleep on but no bedding, running water and toilet, and enough dried food to last all five for over a month.

 

The test subjects were political prisoners deemed enemies of the state during world war II.

 

Everything was fine for the first 5 days, the subjects hardly complained having been promised (falsely) that they would be freed if they submitted to the test and did not sleep for 30 days. Their conversations and activities were monitored and it was noted that they continued to talk about increasingly traumatic incidents in their past, and the general tone of their conversations took on a darker aspect after the 4 day mark.

 

After five days they started to complain about the circumstances and events that lead them to where they were and started to demonstrate severe paranoia. They stopped talking to each other and began alternately whispering to the microphones and one way mirrored portholes. Oddly they all seemed to think they could win the trust of the experimenters by turning over their comrades, the other subjects in captivity with them. At first the researchers suspected this was an effect of the gas itself...

 

After nine days the first of them started screaming. He ran the length of the chamber repeatedly yelling at the top of his lungs for 3 hours straight, he continued attempting to scream but was only able to produce occasional squeaks. The researchers postulated that he had physically torn his vocal cords. The most surprising thing about this behavior is how the other captives reacted to it... or rather didn't react to it. They continued whispering to the microphones until the second of the captives started to scream. The 2 non screaming captives took the books apart, smeared page after page with their own feces and pasted them calmly over the glass portholes. The screaming promptly stopped.

 

After 3 more days passed. The researchers checked the microphones hourly to make sure they were working, since they thought it impossible that no sound could be coming with 5 people inside. The oxygen consumption in the chamber indicated that all 5 must still be alive. In fact it was the amount of oxygen 5 people would consume at a very heavy level of strenuous exercise. On the morning of the 14th day the researchers did something they said they would not do to get a reaction from the captives, they used the intercom inside the chamber, hoping to provoke any response from the captives they were afraid were either dead or vegetables.

 

They announced: "We are opening the chamber to test the microphones step away from the doors and lie flat on the floor or you will be shot. Compliance will earn one of you your immediate freedom."

 

To their surprise they heard a single phrase in a calm voice response: "We no longer want to be freed."

 

Debate broke out among the researchers and the military forces funding the research. Unable to provoke any more response using the intercom it was finally decided to open the chamber at midnight on the fifteenth day.

 

The chamber was flushed of the stimulant gas and filled with fresh air and immediately voices from the microphones began to object. 3 different voices began begging, as if pleading for the life of loved ones to turn the gas back on. The chamber was opened and soldiers sent in to retrieve the test subjects. They began to scream louder than ever, and so did the soldiers when they saw what was inside. Four of the five subjects were still alive, although no one could rightly call the state that any of them in 'life.'

 

The food rations past day 5 had not been so much as touched. There were chunks of meat from the dead test subject's thighs and chest stuffed into the drain in the center of the chamber, blocking the drain and allowing 4 inches of water to accumulate on the floor. Precisely how much of the water on the floor was actually blood was never determined. All four 'surviving' test subjects also had large portions of muscle and skin torn away from their bodies. The destruction of flesh and exposed bone on their finger tips indicated that the wounds were inflicted by hand, not with teeth as the researchers initially thought. Closer examination of the position and angles of the wounds indicated that most if not all of them were self-inflicted.

 

The abdominal organs below the ribcage of all four test subjects had been removed. While the heart, lungs and diaphragm remained in place, the skin and most of the muscles attached to the ribs had been ripped off, exposing the lungs through the ribcage. All the blood vessels and organs remained intact, they had just been taken out and laid on the floor, fanning out around the eviscerated but still living bodies of the subjects. The digestive tract of all four could be seen to be working, digesting food. It quickly became apparent that what they were digesting was their own flesh that they had ripped off and eaten over the course of days.

 

Most of the soldiers were Russian special operatives at the facility, but still many refused to return to the chamber to remove the test subjects. They continued to scream to be left in the chamber and alternately begged and demanded that the gas be turned back on, lest they fall asleep...

 

To everyone's surprise the test subjects put up a fierce fight in the process of being removed from the chamber. One of the Russian soldiers died from having his throat ripped out, another was gravely injured by having his testicles ripped off and an artery in his leg severed by one of the subject's teeth. Another 5 of the soldiers lost their lives if you count ones that committed suicide in the weeks following the incident.

 

In the struggle one of the four living subjects had his spleen ruptured and he bled out almost immediately. The medical researchers attempted to sedate him but this proved impossible. He was injected with more than ten times the human dose of a morphine derivative and still fought like a cornered animal, breaking the ribs and arm of one doctor. When heart was seen to beat for a full two minutes after he had bled out to the point there was more air in his vascular system than blood. Even after it stopped he continued to scream and flail for another 3 minutes, struggling attack anyone in reach and just repeating the word "MORE" over and over, weaker and weaker, until he finally fell silent.

 

The surviving three test subjects were heavily restrained and moved to a medical facility, the two with intact vocal cords continuously begging for the gas demanding to be kept awake...

 

The most injured of the three was taken to the only surgical operating room that the facility had. In the process of preparing the subject to have his organs placed back within his body it was found that he was effectively immune to the sedative they had given him to prepare him for the surgery. He fought furiously against his restraints when the anesthetic gas was brought out to put him under. He managed to tear most of the way through a 4 inch wide leather strap on one wrist, even through the weight of a 200 pound soldier holding that wrist as well. It took only a little more anesthetic than normal to put him under, and the instant his eyelids fluttered and closed, his heart stopped. In the autopsy of the test subject that died on the operating table it was found that his blood had triple the normal level of oxygen. His muscles that were still attached to his skeleton were badly torn and he had broken 9 bones in his struggle to not be subdued. Most of them were from the force his own muscles had exerted on them.

 

The second survivor had been the first of the group of five to start screaming. His vocal cords destroyed he was unable to beg or object to surgery, and he only reacted by shaking his head violently in disapproval when the anesthetic gas was brought near him. He shook his head yes when someone suggested, reluctantly, they try the surgery without anesthetic, and did not react for the entire 6 hour procedure of replacing his abdominal organs and attempting to cover them with what remained of his skin. The surgeon presiding stated repeatedly that it should be medically possible for the patient to still be alive. One terrified nurse assisting the surgery stated that she had seen the patients mouth curl into a smile several times, whenever his eyes met hers.

 

When the surgery ended the subject looked at the surgeon and began to wheeze loudly, attempting to talk while struggling. Assuming this must be something of drastic importance the surgeon had a pen and pad fetched so the patient could write his message. It was simple "Keep cutting."

 

The other two test subjects were given the same surgery, both without anesthetic as well. Although they had to be injected with a paralytic for the duration of the operation. The surgeon found it impossible to perform the operation while the patients laughed continuously. Once paralyzed the subjects could only follow the attending researchers with their eyes. The paralytic cleared their system in an abnormally short period of time and they were soon trying to escape their bonds. The moment they could speak they were again asking for the stimulant gas. The researchers tried asking why they had injured themselves, why they had ripped out their own guts and why they wanted to be given the gas again.

 

Only one response was given: "I must remain awake."

 

All three subject's restraints were reinforced and they were placed back into the chamber awaiting determination as to what should be done with them. The researchers, facing the wrath of their military 'benefactors' for having failed the stated goals of their project considered euthanizing the surviving subjects. The commanding officer, an ex-KGB instead saw potential, and wanted to see what would happen if they were put back on the gas. The researchers strongly objected, but were overruled.

 

In preparation for being sealed in the chamber again the subjects were connected to an EEG monitor and had their restraints padded for long term confinement. To everyone's surprise all three stopped struggling the moment it was let slip that they were going back on the gas. It was obvious that at this point all three were putting up a great struggle to stay awake. One of subjects that could speak was humming loudly and continuously; the mute subject was straining his legs against the leather bonds with all his might, first left, then right, then left again for something to focus on. The remaining subject was holding his head off his pillow and blinking rapidly. Having been the first to be wired for EEG most of the researchers were monitoring his brain waves in surprise. They were normal most of the time but sometimes flat lined inexplicably. It looked as if he were repeatedly suffering brain death, before returning to normal. As they focused on paper scrolling out of the brainwave monitor only one nurse saw his eyes slip shut at the same moment his head hit the pillow. His brainwaves immediately changed to that of deep sleep, then flatlined for the last time as his heart simultaneously stopped.

 

The only remaining subject that could speak started screaming to be sealed in now. His brainwaves showed the same flatlines as one who had just died from falling asleep. The commander gave the order to seal the chamber with both subjects inside, as well as 3 researchers. One of the named three immediately drew his gun and shot the commander point blank between the eyes, then turned the gun on the mute subject and blew his brains out as well.

 

He pointed his gun at the remaining subject, still restrained to a bed as the remaining members of the medical and research team fled the room. "I won't be locked in here with these things! Not with you!" he screamed at the man strapped to the table. "WHAT ARE YOU?" he demanded. "I must know!"

 

"Have you forgotten so easily?" The subject asked. "We are you." "We are the madness that lurks within you all, begging to be free at every moment in your deepest animal mind." "We are what you hide from in your beds every night. We are what you sedate into silence and paralysis when you go to the nocturnal haven where we cannot tread."

 

 

The researcher paused. Then aimed at the subject's heart and fired.

 

The EEG flatlined as the subject weakly choked out "so... nearly... free..."

 

Endret 24. mars 2010 av Abnegation

[Inaktivbruker_101125]

Angående den russiske testen fra 1940: Jeg har lest at den stammer fra /x/ (altså 4chan,) og er ikke ekte. Kilder: husker ikke akkurat URL, men var en artikkelside. Kan hende den er ekte -- men tviler på det.

[Abnegation]

Angående den russiske testen fra 1940: Jeg har lest at den stammer fra /x/ (altså 4chan,) og er ikke ekte. Kilder: husker ikke akkurat URL, men var en artikkelside. Kan hende den er ekte -- men tviler på det.

Selvfølgelig er den ikke ekte. Men folk blir mye mer oppslukt når de hører den og tror det er ekte.

[Inaktivbruker_101125]

Dette er en sann historie

Selvfølgelig er den ikke ekte.

 

Så du sa bare at den var ekte fordi da ville folk funnet den mer spennende? Labert.

[Abnegation]

Hvorfor quoter du ikke resten av innlegget mitt hvor du får svar på det du spør om?

 

Men folk blir mye mer oppslukt når de hører den og tror det er ekte.

 

Og dette er en tråd for spøkelseshistorier. Hvis jeg skulle fortalt den historien, så ville jeg åpnet med den slik, "dette er en sann historie". Ville jo ikke sagt "Du, dette er bare reinspikka bullshit, finnes ikke et snev av sannhet, men lat som om dere blir litt skremt likevel da".

 

Du er laber.

[Inaktivbruker_101125]

Forstår ikke helt hvorfor en spøkelseshistorie skal bli så plutselig mye mer skummel hvis man blir manipulert med at "dette er sant". For all del, en historie er skrevet for at man skal leve seg inn i den, og hvis den er godt skrevet (noe den historien du siterte faktisk er,) så har det ikke særlig mye å si.

 

Men for all del, skal være litt diplomatisk nå, jeg forstår godt hva du mener. Syns det bare virket veldig uklart.

[djgudleif]

For å spore av litt igjen kan jeg vel fortelle om noe som skjedde med meg.

Dette er bare en av flere titalls ting som stammer fra min barndom, men alt har nok naturlige forklaringer. Men jeg er såppas nostalgisk at jeg ikke vil finne ut av det.

 

Men hvertfall.

Jeg var vel rundt 12-13 år når dette skjedde.

Hadde nettopp kommet hjem fra skolen, og satte meg ned i sofaen.

Ingen hadde kommet hjem enda, så jeg var helt alene i huset.

 

I den stua var sofaen plassert slik at man kunne se ut til gangen gjennom en dør.

 

Skal til å skru på TV-en før jeg ser en slags skikkelse i sidesynet.

Vender på hodet og ser ut i gangen, og der stod det faen meg en gutt i døråpningen, i sånn 1-2 sekunder!

 

Første jeg gjorde var å springe som faen ut av huset.

 

Seriøst, tror aldri jeg har vært så redd før.

Måtte jo også løpe gjennom gangen der jeg så denne gutten for å komme meg ut.

Herregud, det var faen meg skummelt.

 

Er veldig skeptisk til sånt nå, men det var utrolig skummelt den gang!

Endret 24. mars 2010 av bollerbrus