Lykkepille = Designerdop?

[kag]

Paxil

Paxil (del 2)

 

Any skipped dose results in intense vertigo, fatigue, nausea, headaches, extreme anxiety, drastic mood swings and slower mental reflexes.

 

It didn’t take me long to put two and two together, and soon I felt as hooked to Paxil as a chain-smoker is to nicotine. Doctors assured me that I simply had a “chemical imbalance”, and that I might need to be on the drug for the rest of my life. “Don’t worry”, they told me, when I asked about its safety during pregnancy, “no studies have shown that it’s linked to any fetal abnormalities or problems.”

 

How times change. Today, despite its high profile – it’s the ninth most prescribed drug in Canada, according to stats from IMS Health Canada – Paxil is at the heart of numerous controversies.

 

The drug is the subject of 5,000 individual lawsuits in North America, and over 2,500 in Britain.

 

This past August, Health Canada put out an alert advising of “potential adverse effects of SSRIs and other anti-depressants on newborns”. In a press release dated August 9, 2004, Health Canada warned that “International and Canadian reports reveal that some newborns whose mothers took these medications [bupropion, citalopram, fluoxetine, fluvoxamine, mirtazapine, paroxetine aka Paxil, sertraline and venlafaxine] during pregnancy have developed complications at birth requiring prolonged hospitalization, breathing support and tube feeding.” The symptoms reported included breathing difficulties, seizures, muscle rigidity, jitteriness and constant crying. The symptoms could either be “a direct adverse effect of the anti-depressant on the baby, or possibly a discontinuation syndrome caused by sudden withdrawal from the drug.”

 

A year earlier, the U.S. FDA (Food and Drug Administration) recommended that no one under the age of 18 should be prescribed the drug Paxil for major depression because of an increased risk of suicide. On Friday October 15, 2004, it announced that all antidepressants must carry a so-called “black box” warning, the U.S. government’s strongest safety alert. The warning came a week after Britain issued an even stronger warning against the paediatric use of Paxil, sold there under the brand name Seroxat.

 

For its part, GSK released a statement September 14, 2004, regarding the use of antidepressants in children and adolescents. It stated, in part: “We agree with the [FDA Advisory Committee]’s call to better inform patients and physicians about he risks associated with depression and the use of antidepressants in children and adolescents. …This is a complex issue that is not easy to resolve given the often conflicting data, and an issue that cannot be ignored in the face of the serious needs of children with depression.” It ends with the words: “Neither paroxetine hydrochloride [a.k.a. Paxil] nor bupropion hydrochloride [a.k.a. Wellbutrin] are approved for use in pediatric patients. Both have been approved by the FDA for use in adults with major depressive disorder and, for paroxetine hydrochloride, also for certain anxiety disorders.”

 

A month earlier, on August 26, 2004, GSK announced that it had reached a settlement with the New York Attorney General’s office, which had filed a lawsuit regarding the disclosure of data on the use of Paxil in children and adults. In a statement at that time, the company maintained that “GSK believes the charges made in the litigation by the Attorney General are unfounded”, but that “the company has agreed to pay the State of New York $2.5 million to avoid the high costs and time required to defend itself in protracted litigation”.

 

 

On June 10, GSK voluntarily posted full study reports of all its sponsored trials regarding Paxil with children and adolescents. The company has admitted that “in the GSK studies for the treatment of major depressive disorder in pediatric patients, treatment with Paxil was not statistically superior to placebo with respect to efficacy.”

 

And a few years ago, GSK was forced to make a change to its information pamphlet concerning Seroxat – the drug’s UK name – admitting that the words “Seroxat is not addictive” could be “misinterpreted”. It now admits that there may be some cases of “discontinuation syndrome” – which, as far as I understand it, is just another way of saying “withdrawal symptoms”.

 

Colleen Fuller, PharmaWatch founder and consumer advocate, went through a life-threatening adverse drug reaction herself when, like Kathy's son, she was forced to switch to synthetic form of insulin. "One of the weakest parts of the drug policy spectrum is post-market surveillance," she says. "Drug companies push very hard for quicker drug approval, and they really don't like to have any public oversight of what's happening. ...We wanted to set up a consumer advocacy organization that would push for much better post-market surveillance and monitoring of people's experiences with drugs."

 

Designerdop

 

Bruken av "lykkepiller" eksploderer verden over. I Norge bruker nå rundt 250 000 mennesker antidepressiver.

 

Dr. Ann Blake Tracy (Prozac: Panacea or Pandora?) m.fl. advarer mot å øke serotoninnivået fordi det fører til insulintap, ødelegger blodkar (spesielt i lungene), skader hjertet m.m. Serotonin spiller en sentral rolle for søvn, appetitt, hukommelse, seksuell atferd, pust, aggresjon, motorikk, følelser, nevroendokrine funksjoner og for persepsjon (sansning).

 

Virkningsmekanismen til SSRIs tilsvarer Ecstasy og hallusinogenet LSD, som begge "fyrer" serotonin. SSRIs er dermed primært sinnsendrende, ikke stemningsendrende, preparater. Når serotoninaktiviten øker så øker også stresshormonene kortisol og adrenalin i hjernen og kroppen. Kroppen bekjemper naturlig for høye serotoninnivåer. Adrenalin mister etter hvert sin effektivitet. Resultatet er adrenalinutmattelsessyndrom som ubehandlet fører til alvorlig fysisk helseforfall. Når fastleger eller psykiatere observerer pasienter i en euforisk tilstand (adrenalinkick) må varselsklokker ringe. Symptomene er faresignaler for aggressivitet, selvskading, selvmord, drapstanker og drapsatferd.

 

Hersketeknikker fra psykiatere

"Man må være forsiktig med å snakke negativt om antidepressiva", sier leder av Norsk Psykiatriforening Bjarte Stubhaug i Aftenposten 11. november, og mange av landets aviser publiserte uken etter et debattinnlegg skrevet av spesialist i psykiatri, Olaf Bakke. Her raser han over “lykkepille-tøv” som "med 2-3 års mellomrom hjemsøker hans pasienter."

Det er litt uklart hvilket “tøv” han omtaler. Det kan være debatten som oppsto etter NRK Brennpunkt avslørte økonomisk kobling mellom leger og legemiddelindustrien, det kan være debatten om abstinensproblematikk etter danskenes gruppesøksmål mot GSK, eller det kan være NRK Puls’ reportasje om bivirkninger, skader og erstatningsproblematikk mandag 10. november. Uansett er det tankevekkende at en spesialist i psykiatri ikke innser at vi trenger denne debatten. For mens de aller fleste har god nytte av antidepressiva, finnes det en økende andel mennesker (Puls anslår 10.000) som opplever alvorlige bivirkninger, skader og abstinens etter bruk av “lykkepiller”, SSRI. Ingen vet hvorfor det skjer, ingen vet om en motkur, og ingen er villig til å gi dem erstatning for tapt livskvalitet. – Men mest av alt; ingen er villig til å lytte til dem, for all negativ omtale av antidepressiva har en tendens til å oppleves/ omtales som skremselspropaganda. Vi kan ikke stole på norske leger så lenge de kun fungerer som behandlere for de som reagerer positivt på medikamentell behandling. Tar de ikke alvorlige bivirkninger på alvor vil heller ikke medisinene utvikles og forbedres. Så lenge medisinene ikke utbedres, vil folk føle seg utrygge på om legene vet hva som er best for dem. Neste gang Bakke snakker med en av sine opprørte pasienter, foreslår jeg at han appellerer til deres innlevelsesevne. For mens de har fått et bedre liv, ligger andres liv i ruiner p.ga. legers og legemiddelprodusenters slurvete omgåelse av fakta.

 

GSKs full study report

 

Jeg vet seriøst ikke hvor jeg skal begynne. Er det folks quick fix holdning overfor SSRIs (lykkepiller) en skal være oppgitt over, eller er det legemiddelindustriens kapitalistiske preg en bør se å sette en stopper for? Gudene vet at mange kan sitte igjen med en opplevelse av at det er en pushervirksomhet en står overfor. En ting er i hvert fall sikkert; Bruk av lykkepiller blir i altfor mange situasjoner det samme som å bevisst ikke ha lyst til å lære hvordan å komme seg gjennom tøffe livssituasjoner, hvordan å stå sterkere neste gang uhellet måtte være ute, eller kanskje mye enklere sagt; å bevisst unngå de kognitive fordelene ved å la være å bruke disse medikamentene.

 

Any views whatsoever?

[tom waits for alice]

Det er mennesker som dør av psykiske lidelser. Å si at folk kan "lære hvordan å komme seg gjennom tøffe livssituasjoner" i denne sammenheng blir for enkelt. Det er rett og slett ikke sant. Det finnes lidelser mennesket ikke er istand til å takle rasjonelt, fordi lidelsen ødelegger nettopp evnen til rasjonell vurdering. Å fortelle folk at de ikke skal ta medikamenter i slike sammenhenger er uansvarlig.

 

Det er helt greit å informere om bivirkninger, men: Folk som operer ulike websider hvor de forteller mennesker at de har det bedre uten medikamenter og kan bli friske uten - fordi de selv klarte det (eller mente de klarte det) - er like uansvarlige som legene og legemiddelindustrien de angriper.

 

Vi må ikke blande folk med ulike livskriser med de som rett og slett har lidelser de ikke kan kontrollere. Ord som "designerdop", "lykkepillen" og "Prozac-generasjonen" maskerer alvorlige og relle problemer og stigmatiserer de som faktisk trenger slik hjelp.

 

Det er ingen kognitive fordeler ved å være sperret inne i sin egen leilighet fordi man ikke klarer å ta heisen ned. Det er ingen kognitive fordeler ved å ikke klare å utføre jobben sin og bli uføretrygdet. Det er - i ytterste konsekvens - ingen kognitive fordeler ved å henge i et tau fra taklampa.

 

Å angripe legemiddelindustrien for at folk bruker medikamenter er som å angripe bilindustrien for at byfolk kjører firehjulstrekkere. At vanlige folk for lett tyr til medkamenter er et samfunnsproblem. Det skal vi ta på alvor. Men det gjør vi ikke ved å bruke stigmatiserende uttrykk og forenklede påstander.

 

OBS: Jeg er ikke lege og har ingen aksjer i legemiddelfirmaer...

 

Geir

[Aeternus]

Har ingen personlige erfaringer med lykkepiller. Kan godt hende de hjelper for noen, men for hun jeg er sammen med hjelper de ingenting.

 

Hun sliter med ekstreme depresjoner til tider og får bare skrevet ut nye piller hver gang hun går til legen uten at det hjelper noe.

 

Så for meg er lykkepiller bare tull.

 

Er helt grusomt tungt og høre at man er den eneste grunnen til at hun orker å leve.

[TLZ]

Det er mange som bruker lykkepiller for å "holde seg gående" før de får psykolog.

Skal også være sagt at når man er deppressiv så kan man bli handlingslammet, eller man blir slik at man vil seg selv vondt. Problemet er at når man er på vei oppover og blir bedre(uten eller med lykkepille) så mister man handlingslammelsen eller det at en vil seg selv vondt og bestemmer seg for å komme seg ut av det livet de føler er et helvete.

Endret 13. mars 2005 av TLZ

[tom waits for alice]

Det er mange som bruker lykkepiller for å "holde seg gående" før de får psykolog.

Eller mens de går til psykolog, for å klare hverdagen til terapien begynner å hjelpe.

 

Du berører et viktig poeng der, TLZ. Medikamentene gjør ikke folk friske, de gjør dem istand til å fungere såpass at de har en sjans til å komme seg ut av det.

 

Og nei, de hjelper ikke for alle. dessverre. Men det er ingen god grunn til å avvise dem. De hjelper mange, for meg er det det viktigste.

 

Geir

[tom waits for alice]

For ordens skyld: Jeg har ingen som helst kunnskap om eller erfaring med Paxil, og ønsker ikke å vurdere påstandene som kommer frem om dette medikamentet. Det er meget mulig at de er reelle. Så var det sagt.

 

Mine kommentarer dreide seg om medikamenter i behandling av psykiske lidelser generelt.

 

Geir

[kag]

Det er mennesker som dør av psykiske lidelser. Å si at folk kan "lære hvordan å komme seg gjennom tøffe livssituasjoner" i denne sammenheng blir for enkelt. Det er rett og slett ikke sant. Det finnes lidelser mennesket ikke er istand til å takle rasjonelt, fordi lidelsen ødelegger nettopp evnen til rasjonell vurdering. Å fortelle folk at de ikke skal ta medikamenter i slike sammenhenger er uansvarlig.

 

Det er helt greit å informere om bivirkninger, men: Folk som operer ulike websider hvor de forteller mennesker at de har det bedre uten medikamenter og kan bli friske uten - fordi de selv klarte det (eller mente de klarte det) - er like uansvarlige som legene og legemiddelindustrien de angriper.

 

Vi må ikke blande folk med ulike livskriser med de som rett og slett har lidelser de ikke kan kontrollere. Ord som "designerdop", "lykkepillen" og "Prozac-generasjonen" maskerer alvorlige og relle problemer og stigmatiserer de som faktisk trenger slik hjelp.

 

Det er ingen kognitive fordeler ved å være sperret inne i sin egen leilighet fordi man ikke klarer å ta heisen ned. Det er ingen kognitive fordeler ved å ikke klare å utføre jobben sin og bli uføretrygdet. Det er - i ytterste konsekvens - ingen kognitive fordeler ved å henge i et tau fra taklampa.

 

Å angripe legemiddelindustrien for at folk bruker medikamenter er som å angripe bilindustrien for at byfolk kjører firehjulstrekkere. At vanlige folk for lett tyr til medkamenter er et samfunnsproblem. Det skal vi ta på alvor. Men det gjør vi ikke ved å bruke stigmatiserende uttrykk og forenklede påstander.

 

OBS: Jeg er ikke lege og har ingen aksjer i legemiddelfirmaer...

 

Geir

Du har rett i at det finnes folk som virkelig trenger disse medikamentene. Det jeg reagerer på er denne overbruken av folk som bare er inne i en tøff periode. Rasjonell tankegang, som du selv er inne på, er som regel det første som fyker ut av vinduet, når disse lidelsene er som verst. Ulempen med SSRIs, slik jeg ser det, er at de frarøver mennesket muligheten til å møte problemene head on. Ved å tvinge seg selv til å måtte kjenne på følelsene, og trene seg opp til å bli flink til å kjenne dem igjen, er med på å lettere forbygge eventuelle tilbakefall og nye problemer i fremtiden.

 

Jeg reagerer også på at det knapt bare er psykologer som vedkjenner denne kognitive fordelen. Psykiatere, virker det som, og psykiatriske sykepleiere, virker å være alt for raske til å skrive ut slike tabletter. Ikke at psykiatriske psykepleiere kan skrive ut tabletter, med sende forespørsel.

 

I det engelske kvinnemagasinet Woman's Own var det et oppslag for noen år siden under tittelen "Tranquillizers - the shocking truth". Budskapet var at beroligende medikamenter nok kan hjelpe på kort sikt, men de kan også gjøre deg til en viljeløs zombie og frata deg livsglede og vitalitet. Oppslaget var ett blant mange i fjernsyn, aviser og kvinnebladene som rettet søkelyset mot "the misuse of the happy pill".

 

Tror kanskje dette stemmer;

http://www.addictionbyprescription.com/book.html

[tom waits for alice]

Hei kag. Er mye enig med deg. Problemet er bare at for å kunne "kjenne på følelesene", må man evne å vurdere dem rasjonelt til å begynne med. Det er et Catch 22 der, opplagt. Enten prøver man uten medisin, da kjenner man følelsene, men evner ikke å gjøre noe med dem. Eller med medisin, da er man istand til å møte følelsene, men kjenner dem ikke.

 

Men etter min mening - som legmann - kan medikamentene deles i to: De som "kutter toppene" av følelsene, og de som "hever bunnen" av det psykiske velværet.

 

Du har de tradisjonelle beroligende midler - som Valium - som kutter toppene og dermed hindrer de lammende følelsene. Problemet er at de også kutter de positive toppene, og dermed tiltakslyst og kampvilje. Derav "Zombie-effekten". Det er denne typen medikamenter som Gadsby beskriver i sin bok, og vil jeg tippe Woman's Own.

 

Men så finnes det medikamenter som hever bunnen. I denne gruppen befinner Prozac seg etter min mening. De stopper ikke vulkanutbruddene, men de stopper heller ikke kamplysten. De gjør rett og slett hverdagen lysere og lettere å takle, og dermed er du bedre i stand til å møte lidelsene når de kommer snikende.

 

Og ja, de kan brukes til å heve bunnen av mennesker som ikke behøver det, og dermed bli et falsk lykkemiddel. Det er et problem.

 

I tillegg er det fristende når lidelsen er kompleks å behandle symptomene, og si at mennesker er friske når utslettet forsvinner. Aeternus beskriver det opplagte dillemma, at legene bruker anti-depressiva som medisin. Å skrive ut "lykkepiller" mot depresjon er som å skrive ut hostesaft mot forkjølelse. Du blir ikke frisk av noen av dem, men du hoster mindre.

 

Så jeg mener vel at vi trenger begge deler, Prozac og psykologer. Førstnevnte for å gjøre deg i stand til å kjempe, sistnevnte for å hjelpe deg å finne ut hvordan. (Jeg tror dog at det er noen lidelser som er nevrologisk betinget, og må medisineres. Men det er en annen diskusjon.)

 

Og for å ha sagt det, avhengighet er et problem med slike medikamenter, og fordrer varsomhet både fra lege og pasient. Men noen ganger blir det et valg mellom to onder.

 

Geir

Endret 14. mars 2005 av tom waits for alice

[Carnifex]

Jeg fikk skrevet ut "lykkepiller" av min gode gamle fastlege. De gikk i bosset etter kort tid. Det var så mange bivirkninger at det var bedre å være deprimert.

[Frohman]

Gud, det finnes mange 3 ordsregel brudd her på forumet du gitt!

[Kimius]

har en pakke med antiderpessiva liggende. har ikke rørt den engang. vet ikke hvordan pillene ser ut engang. nekter plent å ta dem. legen, foreldra, kompiser osv osv osv mener alle at jeg skal tygge de i meg. glem det.

 

 

antidepressiva er like gale som øl. bare glemmer problemene, og når virkningen forsvinner, er alt like jævlig.

[tom waits for alice]

antidepressiva er like gale som øl. bare glemmer problemene, og når virkningen forsvinner, er alt like jævlig.

Og derfor er det bedre å ha det jævlig hele tiden...?

 

Unnskyld at jeg spør, men hvordan vet du hvordan de virker hvis du aldri har forsøkt? Er det noe du har hørt/lest, eller er det bare noe du har bestemt deg for?

 

Jeg forstår godt at folk er skeptiske til medikamenter. Jeg vet at de ikke fungerer for alle, og jeg vet at de har ulike bivirkninger. Men jeg har levet et ganske langt liv, og i løpet av det livet har jeg møtt mennesker med ulike lidelser. Noen av dem hadde ikke vært i live uten medisinsk hjelp. Noen av dem er ikke i live lenger...

 

Man har selvsagt "rett" til å være deprimert, og til å ikke ta medisiner, hvis man foretrekker det. Men noen blir mer enn bare deprimert, de blir handlingslammet eller får tvangstanker eller angst, endog til fare for eget liv. Noen av disse foretrekker å jobbe med saken, og antideppresiva av ulike slag setter dem i stand til å gjøre det. De blir ikke friske av piller, men de blir "kampdyktige". Det blir man ikke av øl.

 

Om du klarer å takle problemene uten medikamenter, er ingenting bedre enn det. Da er du sterk og priviligert. Men ikke alle er så heldige, derfor mener jeg det er galt å fremstille livreddende medikamenter som designerdop eller lykkepiller. At noen som trenger dem skremmes fra å ta dem er like ille som at de brukes av folk som ikke trenger dem...

 

Geir

[Codename_Paragon]

Støtter tom waits for alice i kommentarene over.

 

Har spurt leger om temaet, og sporer ingen lettvintheter der. Sinnslidelser er mangfoldige, kan komme i kombinasjoner og forskjellige grader også, noe som gjør riktig diagnose vanskelig. Uansett er det en alvorlig tilstand, og bruk av antidepressiva kan ofte hjelpe, selv om en er fullt ut klar over at disse ikke er uten problemer selv.

 

Selvmord kan forekomme, jeg vil ikke tvile på det. Likevel, en som ikke bruker antidepressiva kan komme til å gjøre langt mer alvorlige ting. Bare se på dommer der begrepet "sinnsyk i gjerningsøyeblikket" blir brukt, og ikke så rent sjelden heller.

 

Journalister liker å lage store overskrifter, og da er de ikke interessert i å skrive om alle de som finner hjelp i SSRI-medikamentene. En lege fortalt meg at den pasientgruppen som var aller vanskeligst til å få til å bruke slik medisin var nettopp journalister.

 

Vil også legge til denne disclaimern:

OBS: Jeg er ikke lege og har ingen aksjer i legemiddelfirmaer...

[kag]

Selvmord kan forekomme, jeg vil ikke tvile på det. Likevel, en som ikke bruker antidepressiva kan komme til å gjøre langt mer alvorlige ting.

 

Jeg er stort sett enig med dere begge, tom waits for alice og Codename_Paragon. Journalister liker store overskrifter, og mange finner hjelp, når de virkelig trenger det, i noen av disse medikamentene. Men pasientandelen som får sykdomsbildet sitt forverret, som et direkte resultat knyttet til bruk av forskjellige SSRIs (fortrinnsvis seroxat), er alt for stor til at dette legemiddelet burde få lov til å være på markedet.

 

For eksempel har professor i farmakologi, Ivar Aursnes, i lag med redaksjonen til fjernsynsprogrammet puls på NRK1, gått gjennom dokumentasjonen legemiddel-firmaet Novo Nordisk sendte til Statens Legemiddelverk da de i 1990 søkte om markedsføringstillatelse for Seroxat.

 

Og funnene var sjokkerende.

 

(... Jeg hadde trodd at en medisin som skal hjelpe mot depresjon også ville bidra til å redusere selvmordsfaren, men vår undersøkelse viser ikke det. Tvert i mot finner vi at bruk av Seroxat fører til en to - til tredobling av selvmordsfaren ...)

 

Følgelig kunne professor i statistikk ved Universitetet i Oslo, Bent Natvig, komme med følgende konklusjon etter å ha vurdert datamaterialet pulsredaksjonen og professor Ivar Aursnes framskaffet;

 

(... Dette er alarmerende data. Uansett hvordan en regner på tallene kommer vi til at det er en 80/90 prosent sannsynlighet for at denne medisinen er verre enn narremedisin når det gjelder økt selvmordsfare ...)

 

Ivar Aursnes og pulsredaksjonen er langt ifra de eneste som har komme til denne konklusjonen. British Medical Journal omtalte senest den 19. februar, flere undersøkelser som støtter opp under det samme.

 

I en rapport fra utredningen som Statens Legemiddelverk gjorde tilbake den 29.01.91, to år før medikamentet kom på markedet i 1993, sto det blant annet at dokumentasjonen, da fra GlaxoSmithKline og andre forskningsteam, av paroxetin ikke var særlig imponerende. I knapt halvparten av undersøkelsene av paroxetin mot placebo hadde det ikke lykkes å påvise noen statistisk forskjell av betydning i henhold til virkning. Også de fant det nærliggende å frykte at seroxat kunne øke selvmordsfaren, men da i oppstartsfasen som de da fant å være mellom syv til fjorten dager, men nå ser ut til å ha gått bort fra og sier fjorten til tjueåtte dager (2 til 4 uker), i deres produktomtale under dosering og administrasjonsmåte.

 

Men spør noen meg synes jeg bare bivirkningene til mange av disse selektive-serotonin-reopptakshemmerne høres forskrekkelige ut. Og listen er lang.

 

- nevrologiske bivirkninger

 

Vanlige

• Somnolens (redusert kognisjon)
  
• Søvnløshet
  
• Agitasjon
  
• Parestesier (det er det samme som når hånden din sovner slik at det kjennes ut som at uttallige nåler stikker deg i huden)
  
• Vertigo (svimmelhet)
  
• Tremor (skjelving, rysting)
  
• Asteni (fysisk og psykisk kraftløshet)
  
• Seksuell dysfunksjon inkludert ejakulasjonsforstyrrelser, impotens og anorgasmi
  
• Hodepine
  

 

Sjeldne

• Forvirring
  
• Kramper
  
• Maniske reaksjoner
  
• Serotonergt syndrom
  

- Sirkulatoriske bivirkninger

 

Vanlige

• Palpitasjoner (hjertebank)
  
• Postural hypotensjon (blodtrykksfall)
  

- Gastrointestinale bivirkninger

 

Vanlige

• Kvalme
  
• Oppkast
  
• Diaré
  
• Dyspepsi (fordøyelsesproblemer)
  
• Forstoppelse
  
• Redusert appetitt
  
• Flatulens (i bunn og grunn fjerting)
  
• Og vektøkning.
  

- bivirkninger på for øynene.

 

Vanlige

• Mydriasis (hvilket jeg tror jeg smerte i senene rundt øynene. Du vet, hvis du holder hode rett frem mens du prøver å se mest mulig til en av sidene noen minutter)
  
• Tåkesyn
  

Sjeldne

• Akutt glaukom (stær)
  

- bivirkninger for i øre og labyrint

 

Vanlige

• Tinnitus (øresus)
  

- Forstyrrelser i immun-systemet og reaksjoner i hud og underhud (sjeldne) er.

 

Sjeldne

• Akutt glaukom (stær)
  

• Urticaria (elveblest)
  
• Angioødem (en eller annen form for utslett)
  
• Lysømfintlighet
  

- bivirkninger som resulterer som sykdommer i nyre og urinveier

 

Sjeldne

• Akutt glaukom (stær)
  

• Urinretensjon (manglende tømming av blære / gir utvidelse av blæren med smerter)
  

 

Pluss enda mer. Tok fortrinnsvis med det jeg visste var fra før, samt det som var enkelt å ut av på nettet, hva var for noe. Men alt sånn står på Statens Legemiddelverk sin hjemmeside innunder preparatomtaler. Forutsetter riktig nok at du laster ned en .doc fil, men likevel.

 

Det skal også legges til at TCA (trisykliske antidepressiva) har verre bivirkninger enn det som er skrevet ovenfor. Alle punktene ovenfor er tatt i utgangspunk ved bruk av selektive-serotonin-reopptakshemmere, som f.eks seroxat.

 

Kilder;

British Medical Journal

GlaxoSmithKline

Rapport fra Statens Legemiddelverk sin utredning

Statens Legemiddelverk

The lancet

Legemiddelsiden

[tom waits for alice]

For eksempel har professor i farmakologi, Ivar Aursnes, i lag med redaksjonen til fjernsynsprogrammet puls på NRK1...

 

Følgelig kunne professor i statistikk ved Universitetet i Oslo, Bent Natvig...

 

British Medical Journal omtalte senest den 19. februar...

 

I en rapport fra utredningen som Statens Legemiddelverk gjorde tilbake den 29.01.91...

Hmmm...

 

Jeg er som sagt ikke fagmann, og skal ikke leke en i selskap med så mange autoriteter. Jeg har ingen grunn til å betvile deres påstander. Jeg har heller ingen erfaring med Seroxat, personlig eller på annen måte. Så jeg tror jeg skal la autoritetene få rett med hensyn til virkning og bivirkninger for dette preparatet.

 

Men jeg har erfaring med venner og kjente som har brukt andre medikamenter med vekslende resultat. Og min erfaring er stort sett som følger:

 

1. De fleste (men ikke alle) blir hjulpet av medisiner. Om en ikke virker, så gjør ikke sjelden en annen det. En ansvarlig lege vil hjelpe pasienten til å finne den riktige. (Og holde et øye med bivirkningene.)

 

2. Folk som har funnet "riktig" medisin har blitt bedre, folk som har sluttet (før det er forsvarlig ut fra lidelsen) har fått det værre.

 

3. Bivirkningene er reelle, men oftest(!) ubetydelige, og langt å foretrekke fremfor tunge depresjoner og tvangstanker. Studier med placebo er viktige, men blekner litt når man ser et menneske som levde i månedsvis på en polstret "celle" for ikke å skade seg selv gå nedover Karl Johan med et pilleglass i veska, sammen med gode venner.

 

Igjen, mitt poeng var ikke om det finnes bivirkninger, det var å avfeie livreddende medikamenter som "designerdop". Det er en annen problemstilling.

 

Jeg tror jeg har sagt mitt, og lar det være med det. Ingen av oss er fagfolk, og uansett hvor interessante de er vil diskusjoner rundt artikler i BMJ neppe føre oss noen steds hen. Jeg har i hvert fall ikke forutsetninger for det...

 

Takk for diskusjonen alle sammen!

 

Geir

[kag]

Johannesurt bedre enn SSRI

 

Dette burde være et godt alternativ for noen av de som lider av depresjon, selv om studien ikke har tatt for seg kontrollgrupper med placebo, og ikke sammenliknet Johannesurteekstraktet med flere SSRIs.

 

60-70 prosent ble bedre

Resultatanalysene viste at 70 og 60 prosent av pasientene i henholdsvis Johannesurt- og paroxetingruppen svarte på behandlingen og fikk mindre symptomer. Hos henholdsvis 50 og 35 prosent letnet depresjonen. Resultatene var med andre ord klart best for den gruppen som tok Johannesurt. Forfatterne konkluderer med at Johannesurt-ekstrakt er minst like bra som paroxetin. Ekstraktet er et alternativ i behandlingen av moderat og alvorlig depresjon også fordi det tolereres bra i langtidsbehandling.

Pasientene fikk behandling enten med 900 mg Johannesurt-ekstrakt eller 20 milligram paroxetin per dag. Ekstraktet hadde standardisert innhold av virkestoffene hyperforin og hypericin. Etter to ukers behandling ble dosene økt hvis ikke pasientene responderte på behandlingen.

I begge gruppene var det enkelte som fikk bivirkninger, men færre i Johannesurtgruppen. De hyppigste bivirkningene var mage-tarmbesvær. Av etiske årsaker var det ingen kontrollgruppe som fikk placebo, heller ikke ble pasienter med selvmordstanker inkludert i studien.