Er Pink Floyd oppskrytt?

[TLZ]

Eg synes Syd Barett virker veldig oppskrytt.....

[FM]

Pink Floyd er langt fra oppskrytt. De har sin originalitet som får enkelte til å tvile. Vil også påstå at Pink Floyd er musikk som må høres mer enn én gang før du liker det. Og der ligger nok mye av problemet til kritikerne. Dessverre; for Pink Floyd var verdens beste band og Echoes er verdens beste låt.

[Purify]

her derimot er jeg ikke helt enig. syntes de fleste pink floyd sangene er for "lett" bygd opp, og har hvertfall ikke gjennom musikken deres kunne høre at han hever seg som en ypperlig gitarist

David Gilmour er ikke en gitarrunker som kun er ute etter å vise hvor vanvittig flink han er på gitar med å spille 265n/s. "Poenget" med Pink Floyds musikk er jo akkurat at den er enkel i oppbyggingen, og gir rom for masse "luft" - det er jo akkurat det de bygger på.

[ilex]

Jeg må rett og slett komme inn her og si at, ja det er de :]. Jeg har hørt gjennom så godt som alle albumene, og ingenting falt i smak. Eneste Pink Floyd låta jeg har er High Hopes.

[TAAB]

Objektivt sett så kan de kanskje ikke kalles oppskrytt. De er dyktige musikere som har oppnådd mer enn de fleste innen sjangeren. Subjektivt sett så synes jeg de har fått en opphøyd status de ikke har gjort seg fortjent til. Jeg har mye 70 talls PF og setter det på innimellom, men jeg har også mye musikk innen samme sjangeren som jeg personlig setter mer pris på. Det er mange som har spilt inn mer kreative og dyptgående plater med adskillig mindre ressurser.

 

Jeg vokste opp med PF i vennemiljøet, men la det litt fra meg når jeg startet og rote rundt i musikkens verden på egen hånd. Jeg tror Waters sine tekster er det jeg har sterkest forhold til når det gjelder hele PF konseptet.

[TLZ]

Objektivt sett så kan de kanskje ikke kalles oppskrytt.

Objektivt sett så vil eg si at omtrent alle band som har blitt så store at de har fått "superstatus" kan kalles oppskrytt. Ja, til og med Pink Floyd.

[TAAB]

Objektivt sett så kan de kanskje ikke kalles oppskrytt.

Objektivt sett så vil eg si at omtrent alle band som har blitt så store at de har fått "superstatus" kan kalles oppskrytt. Ja, til og med Pink Floyd.

Forsåvidt enig, men det blir vel en subjektiv definisjon av hva som kan kalles objektivt uansett?

[TLZ]

Jo det er sant, men absolutt objektivitet eksisterer ikke uansett.

Endret 7. mars 2005 av TLZ

[kengdal]

Jeg mener at Pink Floyd oppskrytt.

 

Jeg skjønner ikke hva som er så bra så det hever seg over alt annet i denne verden.

Noen Pink Floyd fans går det jo ikke ann å diskutere med i hele tatt, de er så opphengt i det, som det skulle være en religion, og det var den religionen som var den eneste riktige.

 

Se gjennom denne posten her å, så fort headcleaver sa hva han mente, kom dem med sammenligninger til Iron Maiden. Hva har det med saken å gjøre. Det er ikke det vi diskuterer her.

 

Men jeg mener ikke at Pink Flody ikke er bra, jeg hører på dem selv fra tid til annen, liker musikken dems, men jeg klarer ikke så hvorfor dette hever seg over alt annet av musikk.

[Jan]

Animals---Dogs of war

Nå roter du voldsomt.

 

Jeg klarer seriøst ikke å delta i denne tråden..

[Jan]

Shine on you crazy diamond synes jeg er den beste plata av PF.

Ja den plata ja.

[834HF42F242]

Ja, det er mange som ikke vet hva de prater om her! Trådstarter liker verken å sammenligne Pink Floyd med Iron Maiden eller å si at The Dogs of War (fra momentary lapse of reason) kom ut på Animals. Dogs derimot... Ei heller dikte opp nye album som Shine on you Crazy Diamond, som forøvrig er et gigantisk kunstverk på plata Wish You Were Here.

 

Men jeg vil gjerne vite av dere kritikere:

 

Hvor er Pink Floyd oppskrytt? Foruten at fansen selv skryter dem opp i skyene, hvilket nøytralt medie gjør det? Jeg sier det igjen; De er undervurdert! Ikke oppskrytt... Foruten visse jubileer hører vi sjeldent noe om Pink Floyd i bladene. Og skirver bladene om noe, ja så er det forbaskede The Wall de prater om.

Endret 7. mars 2005 av anth

[Sitronade]

Oppskrytt? NEI!

[Deadringer]

TLZ

å du lar være å svare på det jeg spurte om på forige side? why? det var vel bare en idiotisk påstand du ikke har noe grunnlag for!

[834HF42F242]

Dette mener jeg om skivene:

 

Karaktersettingen: 1 er lavest og 5 er høyest

 

The Piper at the Gates of Dawn - 1967

Pink Floyds debutalbum bydde på enkle og lekre låter med barnslige og geniale tekster. Syd Barrett var i sitt geniale hjørne og dannet grunnsteinen for et av verdens beste band. Fra å være jevnt over psykedelisk pop, har også albumet et par tyngre låter som Astronomy Domine og Interstellar Overdrive. Bike avlsutter det hele på en elegant måte. I samme periode kom også singlene Arnold Layne, See Emily Play, Apples and Orranges med flere ut. Arnold Layne er et skikkelig dynamisk opptak med en kvalitet mange den dag i dag hevder er den beste som finnes på bånd. En annerledes versjon av Interstellar Overdrive dukket opp på Live in London 66' 67' (også kalt Tonite let's all make love in London), en mye lengre og hardere versjon alle bør få med seg.

 

Pink Floyd A Critical Review gir skiva: 2

AMG gir den: 5

Jeg gir den: 4

 

 

A Saucerful of Secrets - 1968

Syd Barrett var nå borte for godt og bandet måtte klare seg selv. Fordi om det den gang virket praktisk umulig å få det til, klarte talentet David Gilmour å lede bandet inn på ny kurs, nemlig ved å ri på bølgene til den progressive rocken. Musikken deres var nå blitt mørkere og mer dyster, og det eksperimentelle nivået var høyere. I denne perioden gjorde de mange konserter rundt om hele verden, og vel så imponerende som studioalbumet, er det det at de klarte å gjengi musikken 99% likt på scenen gang på gang. Corporal Clegg og Jugband Blues er mine to favoritter fra denne skiva.

 

Pink Floyd A Critical Review gir skiva: 2

AMG gir den: 3,5

Jeg gir den: 5

 

 

More - 1969

Pink Floyd tjente fortsatt ikke store penger, og for å overleve som band var det nødvendig å takke ja til diverse oppdrag. More er filmmusikk laget på en uke, og albumet er der etter. Man finner uansett et par store høydepunkter på skiva som The Nile Song, Cymbaline og Green is the Colour.

 

Pink Floyd A Critical Review gir skiva: 2

AMG gir den: 2

Jeg gir den: 3

 

 

Ummagumma - 1969

Første dobbeltalbum og meget interessant. Den er delt med en livedisk og en studiodisk, hvor alle medlemmene har skrevet hver sine låter på studiodisken. Livedisken inneholder en meget rå versjon av Careful with that Axe Eugene, hvor de skriker og hyler sammen med en noe hardere Gilmour-gitarst enn vanlig. Avslutningen på konserten består av de vakreste prog-tonene bandet noen sinne har spilt inn. Studiodisken er noe svakere, men har et par høydepunkter som Waters Grantchesters Meadows og Gilmours The Narrow Way part 3, en vakker balade som de burde jobbet litt mer med og gitt en større sjanse til å nå frem. Trommestykkene på slutten av skiven til Nick Mason derimot kan skremme en hver person fra å kjøpe noe mer av Pink Floyd. At en så eksperimentell skive skulle nå ut til det store publikum, og ligge for salg i nesten alle verdens platebutikker 35 år etterpå, hadde vel ingen forventet.

 

Pink Floyd A Critical Review gir skiva: 2

AMG gir den: 3,5

Jeg gir den: Livedisk, 5 - Studiodisk, 2

 

 

Atom Heart Mother - 1970

Denne gikk rett inn på førsteplass i Storbritannia og det var vel fortjent. Selv om medlemmene i ettertid har uttalt at de hater hele skiva og at de aldri kunne tenke seg å fremføre det utrolig vanskelige tittelkuttet igjen, er skiva fortsatt akseptert blant kritikerne. De 23 minuttene første siden med et spor varer, er noe av det mest spesielle som er gjort i prog-rockens historie. Sammen med Ron Geesin komponerte de en slags rockeopera uten vokaler, som bestod av kor, hardrock, lydeffekter og korpsinstrumenter. Låtene Summer 68 og Fat old Sun er de to neste høydepunktene som sammen med spor en gjør at jeg setter den høyt på lista. Atom Heart Mother har også et fengende og mystisk cover...

 

Pink Floyd A Critical Review gir skiva: 4

AMG gir den: 3

Jeg gir den: 4

 

 

Meddle - 1971

Det første virkelig store mesterverket. Spor 1, One of These Days, er bygget opp ulikt noe annet jeg har hørt, og er litt av et rush å fyre opp når som helst. Avslutningsvis kommer sporet mange refererer til som verdens desidert beste sang, nemlig Echoes. Den er rett og slett fortryllende og inneholder flere forskjellige nivåer og stemninger. Noen tolker den sik at den starter i skumringen og tvinger deg gjennom en grøssende skummel natt før morgengry endelig roer alt ned igjen. Personlig mener jeg hele låten egentlig tar deg med under vannoverflaten dypt nede i Atlanterhavet hvor valen holder til. Sonaren i begynnelsen og lydene halvveis ut i sangen er noe av det som lett kan assosieres med valer. Tekstmessig og melodiøst sett er dette det største Pink Floyd noen gang har laget.

 

Pink Floyd A Critical Review gir skiva: 5

AMG gir den: 4,5

Jeg gir den: 5

 

Obscured by Clouds - 1972

Nok et album med filmmusikk, men som studioalbum står det også sterkt. Kanskje er det den mest undervurderte skiva til Pink Floyd. Det største høydepunktet er Childhoods End.

 

Pink Floyd A Critical Review gir skiva: 3

AMG gir den: 2

Jeg gir den: 4

 

 

The Dark Side of the Moon - 1973

Den opprinnelige mastertapen ble stjålet, og bandet måtte spille inn hele albumet på nytt. Den første versjonen av albumet ble fremført live, og de som har bootlegen vil ofte si at det var en bedre versjon. Bandet hadde mange jern i ilden og fremførte blant annet musikk som senere skulle dukke opp på Animals. Men allikevel, Dark side of the Moon er et perfekt studioalbum som ikke har et eneste dødpunkt. I det de siste sekundene tikker ut må man gispe etter luft. Et virkelig stort kunstverk som man ikke trenger å si så mye mer om. Denne er obligatorisk i en hver platesamling.

 

Pink Floyd A Critical Review gir skiva: 5

AMG gir den: 5

Jeg gir den: 5

 

 

Wish You Were Here - 1975

Nå var Pink Floyd blitt kommerse. Fortsatt kunne de det å lage et skikkelig godt album, men de var på synkende kurs.

 

Pink Floyd A Critical Review gir skiva: 5

AMG gir den: 5

Jeg gir den: 4

 

 

Animals - 1977

Lang tid gikk, men endelig kom Animals. Dette er min største favoritt av bandet. Roger Waters står bak det meste og beviser her hvilket stort geni han er. Dogs har en overgang et lite stykke ut i sangen som fortryller en hver lytter. Animals har i tillegg et av historiens mest karakteristiske cover.

 

Pink Floyd A Critical Review gir skiva: 5

AMG gir den: 4

Jeg gir den: 5

 

 

The Wall - 1979

Roger Waters Lagde to album. Det ene het The Pros and Cons of Hitch Hiking og det andre het The Wall. Bandet valgte å spille inn The Wall og ble plutselig mer kjent enn noen gang.

 

Pink Floyd A Critical Review gir skiva: 5

AMG gir den: 4,5

Jeg gir den: 3

 

 

The Final Cut - 1983

Roger Waters hadde et par kutt liggende i skuffen som ikke var gode nok til å bli tatt med på The Wall. Litt finpussing var alt som skulle til for å lage et nytt album.

 

Pink Floyd A Critical Review gir skiva: 3

AMG gir den: 3

Jeg gir den: 1

 

 

A momentary Lapse of Reason - 1987

Dette er mye av årsaken til at folk idag hevder at Pink Floyd er et oppskrytt puseband. Skiva har sine høydepunkter, men de har her ødelagt det gode ryktet.

 

Pink Floyd A Critical Review gir skiva: 5

AMG gir den: 2

Jeg gir den: 3

 

 

The Division Bell - 1994

Endelig et nytt mesterverk. Det siste sporet High Hopes beviste at det fortsatt var dyktige på studiodelen, og det uten Waters.

 

Pink Floyd A Critical Review gir skiva: 5

AMG gir den: 2

Jeg gir den: 4

Endret 7. mars 2005 av anth

[Deadringer]

oi, du har for mye fritid :!:

[834HF42F242]

Har fritid nok til å grunngi hvorfor jeg liker Pink Floyd ja. Jeg brenner så utrolig mye for det bandet, at jeg ikke kan godta at noen mener de er oppskrytt!

[Jan]

Anth, glemte 3 seksere IMO.

[Deadringer]

yhehe, du må huske at hva du mener egentlig har nada påvirkning på hva andre mener da. men det var en bra post av deg. du fikk virklig begrunnet hvorfor du liker PF så godt.

[834HF42F242]

Anth, glemte 3 seksere IMO.

FEM er høyeste karakter takk!!!