hvordan har funsjonshemede det i norge?

[jænzsn]

vi har fått en oppgave som går over ca. 40 timer. vi har i oppgave og finneut hvordan funsjonshemede har det i norge, er det noen som har erfaringer eller vet noe om det, eller liknende? historier, fortellinger og fakta tas i mot med åpne armer.

Endret 28. februar 2005 av jænzsn

[sluffy]

Snakk med sykehus eller legekontor, få lånt deg en rullestol, og prøv å være funksjonshemmet en dag. Skal love deg at du blir overrasket.

[PlatinumFlyer]

De har det veldig bra i No, tross alt.

[Ø.B.]

Snakk med sykehus eller legekontor, få lånt deg en rullestol, og prøv å være funksjonshemmet en dag. Skal love deg at du blir overrasket.

En kamerat som går på NTNU hadde prosjekt av noe slag på skolen. Gjorde noe av det samme. Prøvde å være blind i butikk også. Var visst ikke så greit hele tida.

[sluffy]

En jeg kjenner gjorde det med rullestolen, det skjedde da en del rare ting med han. I tillegg til at alt ble mye vanskeligere (måtte "gå" en hel del omveier, og kom seg ikke fram/inn alle steder), begynnte enkelte å snakke mye høyere, saktere og tydligere til han, som om han skulle ha problemer med å skjønne hva de sa,

[ikkeno]

Som nok en utgave av Henriks 24-konsept skulle han og Daniel den 9. juni 2004 tilbringe et helt døgn — 24 timer — i hver sin rullestol. Fra klokken 09:00 til 09:00 er det ikke føttene, men muskelløse armer og noen hjul, som styrer hvor man ender opp. Rullestolbrukere verden over, her kommer vi for å sjekke hvordan dere har det og se verden fra deres ståsted, eller skal vi si sittested? HAHAHA! Rull! Rull! Rull!

 

Rull, rull, rull

[Heimen]

Som nok en utgave av Henriks 24-konsept skulle han og Daniel den 9. juni 2004 tilbringe et helt døgn — 24 timer — i hver sin rullestol. Fra klokken 09:00 til 09:00 er det ikke føttene, men muskelløse armer og noen hjul, som styrer hvor man ender opp. Rullestolbrukere verden over, her kommer vi for å sjekke hvordan dere har det og se verden fra deres ståsted, eller skal vi si sittested? HAHAHA! Rull! Rull! Rull!

 

Rull, rull, rull

Denne hadde jeg tenkt å legge til

 

Uansett, jeg tror hvor fint funksjonshemmede har kommer veldig mye ann på hvor dedikerte familien og venner er for å lage livet bra for den funksjonshemmede.

[Gjest Slettet+9817234daf]

Flyttes til Politikk, religion og samfunn.

[K3rb3r0z]

Kan jo komme med noen synspunkter fra en som er funksjonshemmet. Man kan ikke uten videre se at jeg har en funksjonshemning.

 

Jeg har en muskeldystrofi som medfører at jeg er svekket i muskulaturen i overkroppen. Dette medfører at dagligdagse ting som å løfte og bære blir problematisk. Jeg kan stå og gå, men om jeg bærer en sekk på 1 (en) kilo vil jeg bli sliten og få smerter i rygg og nakke etter et par hundre meter.

 

Historien frem til diagnose: Min mor oppdaget tidlig at jeg ikke var helt som andre barn. Jeg var tregere i motorikk og ble fortere sliten. Da var jeg 2 -3 år. Hun tok meg med til lege som igjen sendte meg videre til Rikshospitalet. Der fant de ikke noe galt så jeg fikk i stedet diagnosen lat og at jeg bare trengte stimulering. Heldigvis nektet min mor å gi opp så når jeg var 12(!) år traff vi en lege som trodde på min mor og sendte oss til en av Europas beste nevrologer på Karolinska sjukhuset i Sverige. Han brukte en time og så fikk jeg diagnosen muskeldystrofy.

Her hadde det norske helsevesen brukt 10 år og ikke klart å gi en diagnose.

 

Etter at diagnosen var klar begynte kampen med trygdekontoret for å skaffe meg hjelpemidler. De aller fleste ganger vi har søkt har vi måttet gå til trygderetten for å få gjennomslag.

 

I dag er jeg 26 år og klarer meg selv takket være hjelpemidlene jeg har mottatt. I dag har grunnstønad og hjelpestønad sats 1 som er en månedlig pengesum på grunn av ekstra utgifter. I tillegg har jeg fått stønad til kjøp av handicapbil. Jeg bor for meg selv og har en flott samboer. I tillegg har jeg fast jobb som it-konsulent. Men det har kostet mange krefter å komme hit. Følelsen av ikke å bli trodd på at du har en sykdom er vond å bære.

 

Fremdeles må jeg til tider slåss for å beholde de "godene" jeg har oppnådd. På grunn av et større prosjekt jobber jeg for tiden 4 dager i uken i Danmark. Denne jobben er tilrettelagt med taxi og leilighet like i nærheten av arbeidsplassen. På grunn av dette vurderer nå trygdekontoret om jeg er "syk nok" til å motta ovennevnte hjelpestønad. Det sliter å måtte forsvare seg på dette området hele tiden når jeg forsøker å jobbe og betale tilbake litt av det samfunnet har gitt meg. Måten jeg betaler tilbake på er via skatteseddelen som alle andre.

 

I tillegg dømmer mange meg og kjefter når jeg parkerer på handicapparkering. Det er særlig eldre mennesker som gjør dette. (Ja jeg har parkeringstillatelse for bevegelseshemmede.)

 

Så hvis jeg skal konkludere litt. Dersom du mangler en arm eller et ben eller sitter i rullestol er det etter min oppfatning lagt opp faste og gode rutiner for å hjelpe deg i samfunnet. Men dersom du har en genetisk muskelsykdom eller andre lidelser som ikke synes så godt må du jobbe mye og lenge for å bevise at du har krav på/behov for hjelp. For min egen del tok det 10 år og i det hele tatt få en diagnose i Norge, 5 år å få grunnstønad, 4 år å få stønad til bil og nå må jeg "sloss" igjen fordi jeg jobber for å betale litt tilbake til samfunnet.

 

Dette ble mye negativt, men alt i alt er jeg glad jeg bor i Norge. I mange land hadde ikke mulighetene eksistert i det hele tatt. I Norge stimulerer man til at mennesker skal kunne klare seg selv om de får litt hjelp og det er jeg glad for i dag.

[2ndUSmarines]

var noen folk som gjprde det med rullestol sjekk denne linken dude

 

http://www.tragisk.com/index.php?id=irr044

[PlatinumFlyer]

Kan jo komme med noen synspunkter fra en som er funksjonshemmet. Man kan ikke uten videre se at jeg har en funksjonshemning.

 

Jeg har en muskeldystrofi som medfører at jeg er svekket i muskulaturen i overkroppen. Dette medfører at dagligdagse ting som å løfte og bære blir problematisk. Jeg kan stå og gå, men om jeg bærer en sekk på 1 (en) kilo vil jeg bli sliten og få smerter i rygg og nakke etter et par hundre meter.

 

Historien frem til diagnose: Min mor oppdaget tidlig at jeg ikke var helt som andre barn. Jeg var tregere i motorikk og ble fortere sliten. Da var jeg 2 -3 år. Hun tok meg med til lege som igjen sendte meg videre til Rikshospitalet. Der fant de ikke noe galt så jeg fikk i stedet diagnosen lat og at jeg bare trengte stimulering. Heldigvis nektet min mor å gi opp så når jeg var 12(!) år traff vi en lege som trodde på min mor og sendte oss til en av Europas beste nevrologer på Karolinska sjukhuset i Sverige. Han brukte en time og så fikk jeg diagnosen muskeldystrofy.

Her hadde det norske helsevesen brukt 10 år og ikke klart å gi en diagnose.

 

Etter at diagnosen var klar begynte kampen med trygdekontoret for å skaffe meg hjelpemidler. De aller fleste ganger vi har søkt har vi måttet gå til trygderetten for å få gjennomslag.

 

I dag er jeg 26 år og klarer meg selv takket være hjelpemidlene jeg har mottatt. I dag har grunnstønad og hjelpestønad sats 1 som er en månedlig pengesum på grunn av ekstra utgifter. I tillegg har jeg fått stønad til kjøp av handicapbil. Jeg bor for meg selv og har en flott samboer. I tillegg har jeg fast jobb som it-konsulent. Men det har kostet mange krefter å komme hit. Følelsen av ikke å bli trodd på at du har en sykdom er vond å bære.

 

Fremdeles må jeg til tider slåss for å beholde de "godene" jeg har oppnådd. På grunn av et større prosjekt jobber jeg for tiden 4 dager i uken i Danmark. Denne jobben er tilrettelagt med taxi og leilighet like i nærheten av arbeidsplassen. På grunn av dette vurderer nå trygdekontoret om jeg er "syk nok" til å motta ovennevnte hjelpestønad. Det sliter å måtte forsvare seg på dette området hele tiden når jeg forsøker å jobbe og betale tilbake litt av det samfunnet har gitt meg. Måten jeg betaler tilbake på er via skatteseddelen som alle andre.

 

I tillegg dømmer mange meg og kjefter når jeg parkerer på handicapparkering. Det er særlig eldre mennesker som gjør dette. (Ja jeg har parkeringstillatelse for bevegelseshemmede.)

 

Så hvis jeg skal konkludere litt. Dersom du mangler en arm eller et ben eller sitter i rullestol er det etter min oppfatning lagt opp faste og gode rutiner for å hjelpe deg i samfunnet. Men dersom du har en genetisk muskelsykdom eller andre lidelser som ikke synes så godt må du jobbe mye og lenge for å bevise at du har krav på/behov for hjelp. For min egen del tok det 10 år og i det hele tatt få en diagnose i Norge, 5 år å få grunnstønad, 4 år å få stønad til bil og nå må jeg "sloss" igjen fordi jeg jobber for å betale litt tilbake til samfunnet.

 

Dette ble mye negativt, men alt i alt er jeg glad jeg bor i Norge. I mange land hadde ikke mulighetene eksistert i det hele tatt. I Norge stimulerer man til at mennesker skal kunne klare seg selv om de får litt hjelp og det er jeg glad for i dag.

Du har rett. Nok et bevis på et offentlig helsevesen som ikke duger. Hadde en svakhet i ryggen som måtte oppereres. Men ingen forstod det hos fastlege ol. Vi drev på hos ham et halvt år, med diverse tester etc. Deretter drog vi til Volvat, som ikke ville si noe sikkert. Så bodde vi et år i USA, og drog til et hospital der. 1,5 time, alle nødvendige røntgen tatt, og diagnose stilt. Operert uken efter.

 

Norsk helsevesen fungerer fint? Ikke i det hele tatt. Da heller betale det det koster, og få saken ut av verden etter en uke i US...

[K3rb3r0z]

Du har rett. Nok et bevis på et offentlig helsevesen som ikke duger.

 

Norsk helsevesen er veldig bra på mange områder, men dersom du har en lidelse litt utenom det vanlige så er du prisgitt at legen tror på deg og setter i gang et større apparat for å stille diagnosen. Jeg tror mange leger er blitt litt skeptiske da mange går til legen for de minste ting. Så når du da kommer med en reell lidelse kan du bli møtt med skepsis og må "bevise" at du har et problem.

 

Etter at jeg fikk diagnosen har jeg opplevd at legestanden er på "min" side når jeg siden måtte kjempe med trygdevesenet. Denne delen av det norske samfunnet burde vært myket opp litt mener nå jeg. I dag er de veldig paragrafryttere og svært firkantete i tolkningene sine.

[kag]

Som nok en utgave av Henriks 24-konsept skulle han og Daniel den 9. juni 2004 tilbringe et helt døgn — 24 timer — i hver sin rullestol. Fra klokken 09:00 til 09:00 er det ikke føttene, men muskelløse armer og noen hjul, som styrer hvor man ender opp. Rullestolbrukere verden over, her kommer vi for å sjekke hvordan dere har det og se verden fra deres ståsted, eller skal vi si sittested? HAHAHA! Rull! Rull! Rull!

 

Rull, rull, rull

Hahaha!

 

Godt mulig den beste artikkelen jeg har lest på lenge. Føler virkelig med dem. :!:

[PlatinumFlyer]

Du har rett. Nok et bevis på et offentlig helsevesen som ikke duger.

 

Norsk helsevesen er veldig bra på mange områder, men dersom du har en lidelse litt utenom det vanlige så er du prisgitt at legen tror på deg og setter i gang et større apparat for å stille diagnosen. Jeg tror mange leger er blitt litt skeptiske da mange går til legen for de minste ting. Så når du da kommer med en reell lidelse kan du bli møtt med skepsis og må "bevise" at du har et problem.

 

Etter at jeg fikk diagnosen har jeg opplevd at legestanden er på "min" side når jeg siden måtte kjempe med trygdevesenet. Denne delen av det norske samfunnet burde vært myket opp litt mener nå jeg. I dag er de veldig paragrafryttere og svært firkantete i tolkningene sine.

Vet nå ikke det. Jeg går fast til min amerikanske lege, en gang i året, for en fullstendig helsesjekk, som inkluderer alt av tester og en psykolog-prat. I tillegg går jeg til legen når jeg føler meg dårlig, har vondt i ryggen (har en sykdom i den..) ol. Ellers klarer jeg meg selv med utenlandske anti-biotikaprodukter.

 

Norske leger har rett og slett ikke nødvendig utstyr. Dette er tilfellet i nesten alle offentlig helsevesen, verden rundt. Jeg har tidligere lagt ved et notat fra av alle ting, Tom Clancy, angående dette. Jeg skal forsøke å finne dette igjen.

 

EDIT: Her er sitatet fra boken, som jeg synes illustrer så godt:

 

Sitat fra Røde Kanin:

... Argonlaseren her var ny, men ikke så ny som den på Johns Hopkins, og først om to uker ville de få en xenonbuelaser, som hun var den beste på John Hopkins til å betjene.

 

Ulempene var lokalene. Helsevesenet i Storbritannia var statlig. Alt var gratis. Og her som alle andre steder i verden fikk man det man betalte for. Venterommene var atskillig simplere og mer nedslitt enn Cathy var vant til, og det bemerket hun.

"Javisst", sa professor Byrd trett. "Det er nedprioritert".

"Den tredje pasienten jeg hadde i formiddag, Mrs. Dover, hun hadde stått på venteliste i 11 måneder - og det for en undersøkelse av grå stær som tok meg tyve minutter. Herregud, Albert, hjemme ville primærlegen hennes bare ringt sekretæren min, og så ville jeg undersøkt henne tre fire dager senere. Jeg jobber hardt på Hopkins, men ikke for hardt til å rekke noe sånt."

"Hvor mye ville du tatt?"

"For det der? Tja... to hundre dollar. Siden jeg er førstelektor ved Wilmer-instituttet, koster jeg litt mer enn en fersk kandidat." Men, lot hun være å tilføye, hun var en god del skarpere enn vanlige kandidater., mer erfaren, og raskere. "Mrs. Dover trenger en operasjon for å rette på der", sa hun. "Skal jeg gjøre det?"

"Komplisert?" spurte Byrd.

Hu8n ristet på hodet. "Rutineinngrep. Omkring halvannen times arbeid på grunn av alderen hennes, men det er ingenting som tyder på at komplikasjoner vil oppstå."

"nåja, Mrs. Dover må i alle tilfeller settes på venteliste."

"Hvor lenge?"

"Det er ikke øyeblikkelig hjelp," sa Byrd. "Ni til ti måneder, tenker jeg."

"Det kan ikke være mulig!", utbrøt Cathy. "Så lenge?"

"Det er omtrent som normalt"

"Men det er ni til ti månder da hun ser for dårlig til å kjøre bil!"

"Hun vil aldri få noen regning," påpekte Byrd.

"Nydelige greier. Hun må gå nesten et år uten å kunne lese aviser. Albert, dette er jo forferdelig!"

"Det er det nasjonale helsevesenet vårt", forklarte Byrd

"Skjønner", sa Cathy, men egentlig gjorde hun ikke det. Legene her var dyktige nok, men de foretok bare litt over halvparten så mange operasjoner som hun og kollegene gjorde ved Johns Hopkins - og hun hadde aldri følt seg overarbeidet der. Visst arbeidet hun hardt. Men folk trengte henne, og jobben hennes var å gjennopprette og forbedre synet til folk som trengte hjelp av de beste leger- og for doktor med. Caroline Ryan, aut. kirurg, var det som et religiøst kall. Ikke at de britiske legene var dovene, saken var bare den at systemet ikke gav dem mulighet - nei, OPPMUNTRET dem - til å la humlen suse. Hun var kommet til en ny medisinsk verden, og den var ikke så vidunderlig at det gjorde noe.

Noen CT hadde hun heller ikke sett. Slike var nærmest oppfunnet i England av EMI, men en eller annen regnskapsnisse i britisk forvaltning - Innenriksdepartementet, sa de - hadde funnet ut at landet bare trengte noen få slike instrumenter, og dermed ble det til at de fleste sykehus tapte lotteriene. CT-røntgen hadde sett dagens lys bare noen få år før hun begynte medisinstudiet ved Johns Hopkins, men i løpet av de ti påfølgende årene var CT blitt en like selvfølgelig del av medisinen som stetoskopet. Praktisk talt hvert eneste sykehus i Amerika hadde et slikt instrument. De kostet en million dollar stykket, men pasientene betalte for bruken av dem, og de tjente raskt inn anskaffelseskostnaden. Bare en sjelden gang trengte hun CT-røntgen - for å studere svulster rundt øyet, for eksempel - men når man først trengte det, var behovet sterkt.

Og ved Johns Hopkins ble gulvene vasket hver dag.

Endret 4. mars 2005 av JoachimR

[Ø.B.]

I tillegg dømmer mange meg og kjefter når jeg parkerer på handicapparkering. Det er særlig eldre mennesker som gjør dette. (Ja jeg har parkeringstillatelse for bevegelseshemmede.)

Kjefter de selv om du har slik handicapskilt på bilen også altså? Hvis det var det du mente med parkeringstillatelse. Da er det jo bare å kjefte tilbake, ta igjen med samme mynt

[K3rb3r0z]

Kjefter de selv om du har slik handicapskilt på bilen også altså?

 

Ja noen gjør det. Mange beklager når de ser at jeg har gyldig parkeringstillatelse for bevegelseshemmede, men jeg møtte en gammel, sur gubbe i Risør som truet med politianmeldelse fordi jeg i følge han hadde forfalsket lappen. Han hadde forøvrig parkeringstillatelse selv og....

 

Og ta igjen med samme mynt? Er det ikke bedre om vi levde etter regelen "Vær mot andre som du vil at andre skal være mot deg" Jeg gjør i hvertfall det så godt jeg kan og ber de som kjefter på meg om å være så snill å se i frontruta mi.

Men det er selvfølgelig sårt når "alle" gir deg stygge blikk når du parkerer på reservert plass.

 

Norske leger har rett og slett ikke nødvendig utstyr.

Det er sant nok, men kunne en løsning på dette ha vært mer samarbeid mellom forskjellige helsevesen over landegrenser?

Så som at det norske helsevesen var spesialister på kardiologi og det svenske var gode på kreft?

 

Det bør ikke stikkes under en stol at helse koster penger og at driften blir ineffektiv hvis alle land skal bruke penger på alt...

 

Jeg er klar over at dette hadde blitt en lang politisk prosess før et slikt samarbeid kunne igangsettes, men selv synes jeg tanken er interessant. Forøvrig er kanskje den såkalte pasientbroen et første steg mot dette?

[PlatinumFlyer]

Privatisér helsevesenet. Moral og grunnen ser du i Tom Clancys historie over.

 

Er det offentlig slipper man å betale, men man må vente leeeenge på et ineffektivt helsevesen. Min farmor hadde veldig vondt i hånden sin, og gikk til fastlegen sin. Hun kunne få det utført i Norge, men måtte ha ventet ca. 4 måneder. Hun tenkte å ta det neste gang de skulle til USA, men det ble uutholdlig. Hun drog derfor til Volvat, som oppererte dagen etter.

 

Poenget er at vi har gode nok og effektive leger, men det offentlige helsevesenet er ikke flinke nok til å oppmuntre til effektivitet. Dessuten er det mangel på røntgenutstyr etc. Når jeg tar min fullstendige helsesjekk i US engang i året, benytter de ultralyd og røntgen for å være sikker på at det står bra til med meg.

 

En fullstendig helsesjekk i No. inneholder neppe det.

[K3rb3r0z]

Men en av de viktigste fordelene med offentlig helsetilbud er at det og fanger opp de svakeste gruppene i samfunnet. Akkurat som i USA er det mange som ikke har råd til privat helseforsikring. (Du får arrestere meg nå hvis jeg har misforstått systemet, men slik jeg har forstått det så er prinsippet en årlig forsikringssum som dekker eventuelle utgifter ved sykdom, skade og utredninger)

 

I tillegg kan det jo nevnes at jeg ikke fikk innvilget livs- og uføreforsikring når jeg søkte om det. Rett og slett på grunn av min funksjonshemning. Så om helsevesenet hadde vært privat i Norge hadde jeg hatt kjempeproblemer med å få hjelp...

 

Så en privatisering er jeg ikke enig i, men en effektivisering og et bedre samarbeid over landegrenser skulle jeg likt å se.

[PlatinumFlyer]

Fordi vi i min familie ser inn i fremtiden, har alle vi, også barna, tegnet livs og uføre-forsikringer. Jeg sliter med en liten sykdom i ryggen, men jammen fikk vi ikke tegnet likevel. Vi har også tilleggsforsikring som kan tas i bruk dersom det er mer enn tre ukers ventetid på operasjoner på offentlig sykehus.

 

I USA blir de svakeste omfattet av den offentlige helseforsikringen MediAid. Om det går "til helvete" med dem; kan de få utbetalt en begrenset pensjon fra MediCare. Dermed har man også en løsning for "de svakeste". Alle sykehus er, også i USA, nødt til å ta imot alt av akuttpasienter.

[K3rb3r0z]

Jeg ønsket også å tenke inn i fremtiden, men avslaget kom med en eneste gang. Det offentlige skal ikke klandres for det, men forsikringsselskapene i Norge ønsker mest mulig "perfekte" mennesker da disse er billigst.

 

Personlig tror jeg og de svakeste er bedre "beskyttet" i Norge enn i USA.

 

I tillegg lurer jeg på en noen ting. Hvordan avgjør man om man kommer under MediAid? Og hva skjer om man ikke har forsikring og blir syk og ikke kommer inn under MediAid? Og hva hvis du blir akutt syk og har forsikring. Må forsikringen din dekke dette hvis så skjer? Beklager dumme spørsmål, men jeg har aldri satt meg veldig inn i det Amerikanske helsevesen.