Verste episode i livet ditt - hva er det?

[halnes1]

Min værste er når jeg vart dratt inn i en maskin på jobb for 4 år siden.

Fikk høyre hånd inni slo hodet og var halveis i svime.

Hånden gikk av mitt på biceps og rundt 9 ganger sier legene.

Rykket alle 5 hovednerver av fra ryggmargen.

Overlevelses innstinktet slo inn og klarte å slite meg ut igjen med 2 nesten av kuttet ører.

Landet på gulvet å våknet, halvsvime trodde armen var av og kjente blodet rann ned ansiktet.

Var så sikker på at nå dør jeg.

Men aldri følt meg så rolig i mitt liv.

Ambulansepersonal og lege prøvde å få i meg smertestillende men fant ikke blodårer.

klippet opp alle mine klær men de klarte ikke finne blodåre.

Helikopterene var opptatt så låg 40 min i ambulanse før jeg kom til sykehus og en anestilege som fikk i meg smertestillende.

Det går ikke å beskrive smertene som kom 10 min etter ulykken skjedde.

Skrek hele veien til sykehus.

Unner ingen en slik opplevelse.

[fluffy_1]

Halnes: Hørest helt forferdelig. Hvordan er armen din nå?

[halnes1]

Den er desverre lam

[Sitronsaft]

Dette satt mine fjortis- og ungdomsproblemer i perspektiv. Jeg innser at jeg har svært få ordentlige problemer sammenlignet med mange her inne. Kondolerer til alle dem som har mistet noen som står dem nær, og til alle andre som har opplevd fæle ting.

[Gjest en_annen_gjest]

Vel, jeg ble kraftig mobbet helt frem til vgs pga at jeg var overvektig(ikke veldig mye, men 10 kg for mye). Da jeg gikk på barneskolen så fikk jeg hele tiden høre av min far: "hvorfor er ikke du syltynn som de andre jentene? det er jo slik jenter skal se ut", kan legge til at han var 20 kg overvektig og så fødeferdig ut. Da jeg ble litt eldre så fikk jeg til stadig høre fra min mor: "du får 500 kr dersom du går ned 5 kg" og mine besteforeldre på min fars side kalte med lubben, påpekte klær jeg ikke burde gå med og forskjelsbehandlet meg da jeg var sammen med søskenbarna mine. De fikk servert boller og brus og diverse, jeg fikk ingenting. Kan legge til at dette var på barneskolen, og jeg visste ikke hva slanking var en gang. Mine foreldre prøvde aldri å endre på kosten eller prøve å få meg med på aktiviteter. Fikk bare høre hvor feit jeg var og at jeg skulle få penger for å slanke meg.

 

Da jeg begynte på vgs slanket jeg meg kraftig, og er like tynn/slank den dag i dag, dette er nå 6 år siden. Fortsatt så ser alle på meg som den overvektige jenta enda jeg er 1.71 høy og veier 57 kg. Har i dag ikke noe normalt forhold til mat, spiser selvfølgelig og trener, men klarer aldri slappe av. Hver gang jeg snakker med foreldrene mine eller er på besøk så snakker de kun om hva og hvor mye jeg spiser, og jeg er flink til å trene osv.. Klarer aldri å være meg selv når jeg er med familien, og det å flytte hjemmefra for å studere har vært en enorm lettelse, men jeg gruer meg hver gang jeg må snakke med dem eller dra på besøk. De er tydeligvis livredde den dag i dag for at jeg skal bli overvektig igjen.. Det er så slitsomt.. Tenker til stadighet på å pakke alle tingene mine og reise bort og aldri komme hjem igjen.. Hadde det ikke vært for min fantastiske samboer, så vet jeg ikke hva jeg hadde gjort...

 

Ble langt innlegg dette, men selv om ingen gidder å lese, så føles det godt å få skrevet det ned.

 

En klem til andre som har opplevd vanskelige ting.

[Bella86]

Det verste jeg har opplevd er når faren min døde. Var hos min daværende kjæreste når min mor og stefar banket på døren, og jeg så med en gang på ansiktet til mamma at noe var galt. Når hun sa at pappa var død føltes det ut som at hele min verden bare raste sammen i gangen der og da. Så satt vi oss i bilen og hentet søsteren min på kjøretime, var ikke særlig godt å sitte å se ut av vinduet og se reaksjonen hennes heller når mamma fortalte det.