Verste episode i livet ditt - hva er det?

[Gjest Guest_Line_*]

Og miste folk jeg har vært glad i er det værste jeg har opplevd i livet mitt...

[InToRv]

Kan ikke si at det gleder meg å lese denne tråden, men det setter virkelig livet i perspektiv..

[Pandaboy]

Det værste jeg har opplevd i mitt liv (som forsåvidt er barnemat i forhold til mange av de andre historiene her) - er mobbing fra 1-8kl. på skolen. Jeg ble alltid mobbet fordi jeg hadde mer jentevenner enn guttevenner. Det viste seg etterhvert at jeg var homofil, og det gjorde ikke ting akkurat bedre. Jeg har et yntrykk av at barn ikke tåler forskjeller, og da er det like greit å rakke ned på de som er annerledes. Jeg gjorde aldri noen galt, men alikevell ble jeg mobbet dag ut og dag inn. Heldigvis var jeg sterk nok til å drite i det og holde meg til de vennenne jeg hadde, og det er jeg glad for idag. Nå ser man hvem som egentlig var sterkest, after all.

[Gjest jente_16]

Hmm, de andre innleggene her var sterke. Jeg føler meg litt heldig her jeg sitter, siden jeg aldri har opplevd noe skikkelig fælt i livet mitt liksom.

 

Men jeg hadde en periode hvor jeg fikk noen psykiske problemer når jeg var rundt 10-12, 13 år gammel.

Det slet på meg til hverdags, men egentlig så var det bare at jeg var redd for døden, husredd, redd for mørket, paranoid og fikk selvmordstanker (som egentlig ikke var selvmordstanker engang, fordi jeg hadde aldri i livet tenkt å utføre selvmord. Jeg var av en eller annen rar grunn redd for å ta selvmord uten at jeg ville det, og gjøre ting jeg egentlig ikke ville ..); så, jeg føler at en liten del av barndommen min er borte pga at jeg bare husker det ifra da jeg var så gammel :/ det var litt fælt, fordi jeg tenkte for mye HELE tiden på problemet mitt. Jeg lagde rett og slett et problem av ingenting .. flau fordi at jeg gikk til psykolog i en liten stund da den dag idag. følte meg som en psycho uten grunn..

[Gjest ecturanic]

Da min lillesøster på 9 år kom hylende opp trappen etter å ha oppdaget mamma i å sette en heroinsprøyte i seg selv på badet.

Vi trodde alle hun var blitt nyktern til dette skjedde helt plutselig på en mandagskveld.

Jeg har aldri følt en annen persons smerte og skuffelse så mye som da.

[Gjest ecturanic]

Da min lillesøster på 9 år kom hylende opp trappen etter å ha oppdaget mamma i å sette en heroinsprøyte i seg selv på badet.

Vi trodde alle hun var blitt nyktern til dette skjedde helt plutselig på en mandagskveld.

Jeg har aldri følt en annen persons smerte og skuffelse så mye som da.

 

Nøktern heter det vel.

Høhø.

[Ferendaz]

Som mange andre her, får jeg dårlig samvittighet for å noen ganger synes synd på meg selv pga små nederlag i livet som ikke kan måle seg med mye det andre opplever.

[Bonna86]

Mobbingen gjennom hele barneskolen, og senere videregående. Jeg er dog ikke unik på dette området, jeg er ikke den eneste som har blitt mobbet, og jeg sitter ikke bitter igjen, men det smerter meg enda, enkelte ting som ble sagt og gjort. Enkelte ting man aldri kan glemme, som jeg ikke ønsker å fortelle om her. Jeg har dog skrevet noe om det her for de som er interessert.

Endret 15. juli 2009 av yvonne2

[Penance]

Huff, mye trist lesing her. Jeg gir en god klem til alle som vil ha en!

 

Det verste jeg har opplevd (hittil) i livet mitt er at min første kjærelighet gikk fra meg. Uansett hvor teit det høres ut..

 

Jeg var for første gang dødforelsket i, og faktisk elsket, en annen person. Vi hadde det smashing sammen i flere mnd før jeg desverre gjorde noe dumt (orker ikke forklare), og han valgte å gå fra meg. Jeg hadde det helt jævlig i mange mnd. Stod ikke opp, visste aldri hvilken dag det var, spiste nesten ingenting, følte ikke annet enn smerte. Gråt og gråt og ville til slutt bare dø. Prøvde aldri(!) å ta livet mitt, men jeg skjønner at systemet fanget meg opp. Gikk til psykolog på fast basis, men synes ikke det hjalp i det hele tatt. Dette var ikke noen vanlig kjærlighetssorg, det visste jeg. Fikk dype depresjoner og klarte ikke komme meg opp selv. Ble tvangsinnlagt på psykiatrisk hvor jeg ble behandlet som en fare for meg selv. Spiste piller, ble undersøkt, snakket med nye leger og eksperter hele tiden. Til slutt kjente jeg ikke noe lengre - ikke smerter engang. Når jeg endelig kom ut igjen begynte jeg å utvikle sosial- og panikkangst. Angst, depresjoner, hat og brennende kjærlighet i en salig blanding - jeg hadde ikke glemt han enda. Tiden gikk og det fortsatte i samme bane. For å gjøre denne hittil lange historien svært kort har jeg enda ikke glemt. 7 år har det gått og jeg klarer ikke få han vekk. Det gjør det ikke noe bedre at han angrer som en hund og vil gjøre alt for å få meg tilbake. Det gjør så vondt å tenke på det, og det eneste jeg har lyst til da, er å kaste meg inn i armene hans.

 

Men jeg vet bedre. Han er ikke bra for meg. Jeg har en helt fantastisk samboer/forlovede som jeg elsker altfor høyt og som er veldig forståelsesfull, særlig mtp denne situasjonen (han vet alt om dette). Jeg sliter riktignok med depresjoner og angst enda, men jeg holder det i sjakk med trening, medisiner og mye positivitet - alt takket være samboeren min.

[LuringenOo]

Sterkt å lese mange av innleggene her. Ser at jeg har vært ganske heldig ja.

 

Har to episoder som har preget livet mitt.

Den første var å våkne av at pappa skriker i smerte, når jeg var 7-8 år gammel. Jeg sover en etasje under, med lukket dør, uten å ane hva som skjer. Det som startet med en vanlig ørebetennelse endte i et dødt øre og uføretrygd. Aldri sett han vise noe svakhet før eller etter den hendelsen.

 

I november i år, hadde jeg også en ganske jævlig opplevelse, da jeg ble lagt inn på sykehuset for en infeksjon i panna. Planen var at jeg skulle ligge et par dager på antibiotika, men det endte med 11 dager på 3 forskjellige typer antibiotika + operasjon. Rett etter jeg ble lagt inn forverra det seg plutselig og de måtte operere for å redde synet på høyre øye. Etter operasjon var det helt tett og jeg måtte ligge i flere dager før jeg kunne vite med sikkerhet at jeg ikke var blind. Uten tvil de jævligste dagene i mitt liv.

 

Heldigvis hadde jeg mongoflaks og kom fra det hele med en liten blindflekk på det ene øye, et arr på nesa og et svært, ganske badass arr i panna.

[Karlson]

Måtte du ligge i blinde etter operasjonen? Tror jeg hadde fått totalt noia av noe sånn

[LuringenOo]

Måtte du ligge i blinde etter operasjonen? Tror jeg hadde fått totalt noia av noe sånn

 

Det var jo heldigvis bare ene øyet som sto i fare. Hele trynet var hovent og jævlig, men høyre øye så jeg ikke en dritt på før 3 dager seinere. Men ja, det var noia som fan.

[Gjest Gjest]

Min værste episode må være da 2 nære venner av meg døde av overdose forran øynene mine i frankrike med 2 dagers mellomrom. Hadde 3 uker hvor jeg var høy på gud vet hva 24/7, og midt i den perioden så døde de. Han første døde på nasjonaldagen til frankrike. Da hadde vi vært og sett strippeshow og kost oss i flere timer før han tok for mye av noe, aner ikke hva. Fikk aldri lest rapporten fra obduksjonen, og han andre døde dagen etterpå da han satt 5 skudd heroin for å dempe sorgen. Han fikk hjelp til 3 av skuddene av meg. Aldri opplevd noe verre enn å sitte der, vedsiden av han og se på at han rister som faen uten å kunne bevege meg, tok 18 timer før jeg fikk nok krefter til å bevege meg, og over 2 døgn før han ble tatt med til sykehuset.

 

Har litt promille nå, så det dårlig formulert.

[MysticoN]

må vel være de årene min mor slet med kreft, var mange ganger legene mente at ho var frisk/dopet nokk til å være hjemme med oss, noe som som oftest viste seg å være feil og ho vart hentet med sykebil gang på gang.

 

Vart også friskemelt helt en gang bare for å få vite at det var feil diagnose. dette var en kamp som hun til slutt tapte.

[mushi]

At jeg ble mobbet gjennom hele skolegangen, til tross for tre skolebytter, og alt som har skjedd i etterkant grunnet det og boforholdet hjemme. Alle årene hodet mitt var føkka på kryss og tvers og all dritten det førte til for de nærmest meg. At morra mi er psykopat og faren min var uholdbar å være i samme rom med helt til jeg flyttet ut.

Den dagen søsteren min ble banket dritten ut av og jeg fløy rundt en hel dag mellom sykehuset og politistasjonen for å levere bilder og bevismaterie fordi de ikke hadde noen ledige til å gjøre det. De tre timene etter det jeg brukte på å vaske blod fra gulv, møbler og vegger, mens jeg var så kvalm at jeg holdt på å kaste opp.

Hver gang hunden min stikker av etter en fulg i skogen bare litt for lenge, og jeg står der med hjertet i halsen og er livredd for at hun ikke skal komme tilbake... Er så glad i lille hunden min.

[Bosch]

Den verste perioden i livet mitt har vært fra 4 - 10. klasse, da jeg ble mobbet og har hatt svekket selvtillitt siden da. Har vanskeligheter for å ta kontakt med nye folk, og er veldig lite sosial etter alt som skjedde med meg i skolegangen.

[Bobbylove]

At jeg ble mobbet gjennom hele skolegangen, til tross for tre skolebytter, og alt som har skjedd i etterkant grunnet det og boforholdet hjemme. Alle årene hodet mitt var føkka på kryss og tvers og all dritten det førte til for de nærmest meg. At morra mi er psykopat og faren min var uholdbar å være i samme rom med helt til jeg flyttet ut.

Den dagen søsteren min ble banket dritten ut av og jeg fløy rundt en hel dag mellom sykehuset og politistasjonen for å levere bilder og bevismaterie fordi de ikke hadde noen ledige til å gjøre det. De tre timene etter det jeg brukte på å vaske blod fra gulv, møbler og vegger, mens jeg var så kvalm at jeg holdt på å kaste opp.

Hver gang hunden min stikker av etter en fulg i skogen bare litt for lenge, og jeg står der med hjertet i halsen og er livredd for at hun ikke skal komme tilbake... Er så glad i lille hunden min.

 

 

Tårer...

[emeritus]

har hatt et par tunge tider og depresjoner opp gjennom, men det føles som ingenting i forhold til hva dere har opplevd.

 

livet føles ganske urettferdig etter å ha lest 27 sider med såpass sterkt innhold.

[Gjest Slettet-1nDPpQXNWW]

Og jeg som trudde jeg det dårlig!

 

Det verste jeg har opplevd er nok å få bli slått av stefaren min ringte til politiet men de trudde vell faen ikke på meg !!

[Gjest Gjest]

-mamma var utro med en (jævlig) fyr. Husker jeg var så redd for at foreldrene mine skulle skilles og jeg måtte flytte bort fra alle vennene mine til en ukjent mann. Hun ble tilgitt.

-pappa fikk kreft, og en del andre greier etterpå, men overlevde heldigvis. Er tungt å fremdeles tenke på, men husker lite selv om det ikke er så lenge siden, så har vel kanskje fortrengt det. Er forsatt jævlig trist å tenke tilbake på de tingene som av og til kommer opp igjen.

-morfar, som jeg var utrolig glad i døde av kreft, mens jeg var på konfirmasjonsleir. Ubehagelig å gå rundt og undertrykke sorgen på den måten. Mormor og morfar er/var naboene våre, så jeg var der nesten hver dag. Savner alle de morsomme kommentarene, og alle de kveldene vi spilte kort sammen. Var jævlig å se på at han ble tynnere og tynnere, og til sutt så dårlig at han turte å si til tanten min at han ville dø hjemme, isteden for på et sykehus. Fikk ikke tatt skikkelig farvel med han for tårene bare rant og jeg ble stum, og de var folk i samme rommet som jeg ikke ville "jage" ut. Men tok han i alle fall i den kalde hånden før jeg ro på leien. To dager etterpå fikk jeg telefon om at han var død.

-noen måneder etterpå bestemmer mamma seg for å gå ifra pappa, som fortsatt var dårlig. Hun tilstår med at hun har hatt kontakt med samme fyren hun knulla 4 år tilbake og ikke klart å glemme han. Og etter det har han bare gjort livet mitt generelt mye vanskligere. Orker ikke gå nærmere innpå det, men jg lar ikke han delegge mere for meg.

-Generelt slitt med depresjon, angst og dårlig selvtillit de siste årene.

-Et selvmordforsøk jeg hadde.