Verste episode i livet ditt - hva er det?

[hvorre]

Da pappa ble funnet död i natt...

[isaac elric]

Da pappa ble funnet död i natt...

kondolerer

[Gjest Guest_Andreas_*]

Må først si at jeg har på ingen måte hatt en fæl oppvekst eller noe før det jeg skal fortelle skjedde. Jeg har faktisk hatt det veldig fint. Jeg er en gutt på 18 år.

Onsdagen for snart to uker siden, kranglet jeg med stefaren min. Tidligere har jeg aldri sett på han som en voldelig type. Han har ikke vært noen spesiel type i det hele tatt, egentlig. Han har bare vært der. Som sagt, så kranglet vi. Veldig. Hva det var om, er ikke vesentlig, men jeg merket at han ble sint på en måte jeg ikke hadde opplevd før. Jeg orket ikke å diskutere med han, og skulle til å gå. Da jeg snudde ryggen fra han, merket jeg noe hardt og varmt i hodet, og så besvimte jeg. Jeg våknet av noe som svei som et helvete ved ribbeina på høyre side. Det var helt jævlig. Verre enn noe jeg hadde følt noen gang. Jeg hørte moren min skrike før jeg så blodet. Blod er ikke noe jeg takler så bra, så det var nok en av mange ting som gjorde at jeg besvimte igjen. Mer husker jeg ikke før jeg var på sykehuset. Jeg hadde visst nok våknet igjen, og mamma hadde kjørt meg til sykehuset, men det er helt borte.

Det var en stekepanne som gjorde det meste. En veldig vamr en. Stefaren min slo meg med den i hodet før han slo meg i ribbeina og der ble den. Etterpå sparket han meg i ansiktet og i magen. JEg fikk hjerneryselse, nesa mi ble helt ødelagt, jeg hadde store blåmerker i magen, og det verste; jeg fikk 3. grads forbrenning ved ribbeina. Jeg har tatt hudtransplantasjon ved å ta hud fra lårene og legge det over. Det gjorde helt forferdelig vondt da, og det gjør det fortsatt utrolig vondt.

Nå bor jeg midlertidig hos faren min, men siden han bor en annen by kan jeg ikke bo her lenger enn til sommerferien er ferdig. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, men siden mamma ikke har noen planer om å flytte fra stefaren min, drar jeg ikke dit.

Kjæresten min, vel hun prøver så godt hun kan... Hun har ikke hatt det så lett selv heller i det siste og hun er litt på kanten. Jeg prøver å oppføre meg så normalt som mulig når hun er i nærheten for at hun ikke skal ha meg å tenke på i tillegg. Det er vanskelig. Særlig siden hun bryr seg så utrolig mye om meg. Hun spør hele tiden hvordan jeg har det og hva hun kan gjøre for meg. Jeg svarer at jeg har det bra og at hun ikke trenger å tenke på det, men det er ikke sant i det hele tatt. Det at dette skjedde i det hele tatt, har akkurat begynt å gå opp for meg, og det er så ekkelt å tenke på at jeg blir kvalm. Jeg klarer ikke en gang å beskrive hva jeg føler. Det er bare... fælt, egentlig.

[Gjest Slettet+6132]

For det første: HÆ??

Moren din bor fortsatt med stefaren din? Stefaren din skulle ha sittet i fengsel, er han ikke anmeldt?

[Gjest Guest_Andreas_*]

Anmeldte han ikke da jeg vet at det hadde gjort alt tusen ganger verre for familien min. Særlig siden moren min fortsatt vil bo med han. Jeg vil ikke ødellegge ting for henne og for alle søsknene mine. Men hvis han gjør det igjen, kommer jeg til å anmelde det.

[Kazumo]

Den værste episoden jeg har opplevd var en dag for mange år siden, da vi akkurat hadde kjøpt oss nytt telt. Været så ut til og bli bra, så hvorfor ikke teste teltet tenkte vi. Kvelden kom, og det ble mørkere. Det var 2 soverom i teltet, og jeg lå sammen med en kompiss og leste guinnes rekord bok. Vi ble trøttere og trøttere og til slutt sovnet vi inn etter en hyggelig kveld...

Men plutselig våknet jeg, og jeg stirret rett opp i telt duken. Det var bekmørkt, og jeg kunne høre det kraftige regnværet slå mot teltduken. Vennen min som lå vedsiden av meg sov fortsatt. Jeg syns det nesten var litt deilig og ligge der, helt til jeg så et svakt blink, og det tordnet. Jeg var ganske ung på denne tiden, så jeg ble litt engstelig. Men litt lyn og torden var jo ikke farlig, det viste jeg. Så jeg la meg for å prøve å sove igjen, men øynene mine ville ikke lukke seg. Etter at jeg hadde ligget der en liten stund skjedde det, og alt på millisekunder. Hele teltduken ble fylt opp av et kraftig lys i samme øyeblikk som et kjempe kraftig brak brølte til oss. Det var et lyn som hadde slått ned rett ved teltet, og jeg skvatt så fælt og lurer på om jeg var i sjokk. Jeg hadde aldri vært så redd i hele mitt liv! Jeg spratt opp og ropte til de andre som da hadde våknet. Vi kom oss ut av teltet og løp i den fuktige gresset mens regnet pisket oss, døra var låst, men heldigvis hadde moren min stått opp og sto i døra.

Det å komme inn i huset igjen var en betryggende følelse, og vi la oss nede på rommet der det var trygt og godt, men jeg var allikevel litt engstelig for hva som hadde skjedd. Heldigvis slo ikke lynet ned i teltet

 

 

En annen episode hvor jeg var ekstremt redd, var når jeg var på vei hjem fra slalombakken sammen med en venn, og jeg kjørte forbi pappa sin bil som da var total vraket.. Jeg var sikker på at han hadde dødd, men heldigvis var det bare lettere skader i hånden og i panna. Det var tulling som hadde kjørt inn i feltet til faren min.

Endret 5. juli 2009 av Phase

[Monicaott]

Barndommen min var alltid dritt. Jeg slet med astma og ble stadig fraktet til sykehus med pustestopp. Min far slo meg stadig helsa løs pga så lite småstreker som at jeg ikke plukket om en leke, eller ikke tok oppvasken. En gang ble jeg fraktet til sykehus med sterk hjernerystelse og fare for nakkebrudd. Men heldigvis gikk det bra. han slo sund dører, og han slo også min mor.

 

Jeg husker etter den verste tiden med vold og slikt, så fant jeg selvmordsbrevet til min mor under sengen. Jeg har aldri vært så redd. Aldri. Verden bare falt sammen. Etter det ble jeg aggresiv og irritert. Det endte med at min morfar stengte meg ned i en stenkjeller i uttallige timer med rotter...

 

Og når jeg begynte på skolen ble vondt bare verre. For folk ble jeg freaken i klassen. Jeg hadde ingen venner. Når jeg nærmet meg klassegården for å leke, kastet de issnøballer på meg og slo meg i bakken til jeg blødde fra alle steder som det er mulig. Jeg var tykk. Jeg var visst for stygg til å leke. Jeg var for kort. for dum. for illeluktende. Og når jeg begynte på ungdomskolen, ble jeg kalt "moqtjoq", helt til det endte med anorexi.. DA, da kunne de slutte med det...

 

Etter hvert begynte ting å se lysere ut. Jeg var fornøyd med meg selv.. Men så kom voldtekten....... Etter det gikk alt bare nedover.. Etter to år, bestemte jeg meg for å ta livet mitt. Jeg klarte ikke leve lenger. Ingen likte meg, så hva hadde jeg å leve for? En morgen før alle hadde stått opp, satte jeg meg på badet, og så tok jeg 6-7 ibuxesker og noen piller til, gikk tilbake til soverommet, og la meg atme min daværende kjæreste. Jeg holdt godt irundt han. Så sovnet jeg. Mer husker jeg ikke... Men, tydeligvis gikk det bra. ikke vet jeg hvorfor. men det var nok en grunn til det... etter det har jeg begynt å fått det bedre.. plages fortsatt med spiseforstyrrelser og sosial angst, men verden blir bare bedre og bedre. jeg har to-tre venner, som jeg elsker over alt på jord, og verdens beste samboer.

 

men likevel, så tror jeg at jeg hadde min verste opplevelse hittil da min lillebror på 12 år (han har adhd), forleden kom bort til meg og sa "Monica, jeg har ikke lyst til å leve lenger. Mamma hater meg. Alle gjør det. Jeg fortjener ikke å leve". Jeg har aldri grått så mye, og holdt min bror så mye. Jeg tror jeg lå å holdt i rundt han hele natten, og fortalte han alle grunnene til at han skulle fortsette med å kjempe for å klare dette. Håper han prøver..

Endret 5. juli 2009 av Monicaott

[Opelduude]

Ser hvor bra jeg egentlig har det når jeg har lest gjenom tråden. Det værste jeg har opplevd er at jeg har fått er stort tre rett på fingern, ellers så har jeg jo mista ene bestemora mi og det ene olemora jeg fikk oppleve, men det er 2 og 6 år siden så har kommet over det nå.

Endret 5. juli 2009 av Gryterett

[hvorre]

Ting settes litt i perspektiv når en ser jævelskapen andre går gjennom, ja...

[isaac elric]

Ting settes litt i perspektiv når en ser jævelskapen andre går gjennom, ja...

sant det. man skjønner hvertfall at man ikke er aleine.

[Inaktivbruker_101125]

Ting settes litt i perspektiv når en ser jævelskapen andre går gjennom, ja...

Ja, helt sykt hvor mye andre har gått igjennom. Hadde jeg gått igjennom det samme, tviler jeg på at jeg hadde overlevd det. Det sier litt at det verste jeg har opplevd ... var vel ... nei, har aldri hatt en vond opplevelse som tilhører denne tråden. Vi «heldige» som aldri, eller, har opplevd minimalt med slike forferdelige opplevelser som er beskrevet i denne tråden, i en større eller mindre grad, ja, vi bør virkelig verdsette dette ekstremt høyt, noe som vi (vel, jeg snakker ikke for alle nå, spesielt for meg selv) dessverre ikke gjør.

 

Jeg vil bare tilføye at Monicaott er en ekstrem sterk kvinne. Det hun har gått igjennom er jo noe som jeg vil kalle umenneskelig, og kondolerer på det sterkeste hva du har opplevd.

[Monicaott]

Tusen takk, the prophet! Ja, man blir ganske sterk etter alle opplevelsene. Men det man overlever, blir man sterkere av! Og takk og lov for det.

 

Jeg blir så trist når jeg leser denne tråden. Det er så mange som har opplevd så mye langt verre. Jeg får vondt i hele kroppen når jeg leser om barne mishandling og seksuell mishandling av barn. Jeg blir rett og slett fly forbanna! De skulle alle blitt brent levende.

Endret 6. juli 2009 av Monicaott

[Karlson]

Helt utrolig hvor mye mange her har gått gjennom, imponerende hvor sterke dere er!

 

Personlig har jeg sluppet veldig billig, det verste som har skjedd i livet mitt var at hunden min døde. Hun hadde vært der hele livet mitt, men hun begynte å bli syk og slapp. Vi fant ut at det beste var å avlive henne, og vi planla å gjøre det en onsdag. Tirsdagen før kommer mamma hjem mens jeg gamer, og forteller at de hadde bestemt seg for å ta det den dagen i stedet for. Ting gikk veldig fort, og jeg følte jeg ikke fikk sagt farvel skikkelig. Vet at det er ingenting i forhold til alt det andre folk har opplevd, men det stikker fortsatt litt i hjertet når jeg tenker på det..

[PantZman]

Argh! Hadde skrevet ganske mye men kom såklart borti ene "kategorier" knappene på venstre siden så alt forsvant.

 

Synest det er spennende å lese hvordan andre har hatt det så jeg får vel komme med litt av min verste episoder.

 

- Foreldrene mine skiltes da jeg var 5-6 år mener jeg, etter mye komflikter som også gikk utover meg.

Kunne nok skrevet mye om dette men pga jeg og faren min har et ganske greit forhold i dag så er det vel best å la være.

 

- Legene fant ikke ut at jeg trengte styrke +13 briller før jeg var nesten 5 år.

dog var jeg meget raskt ute med å bruke tohjulsykkel.

 

- Jeg var mye for meg selv både på barnehage, barneskole, ungdomskole og videregående. Mye pga de psykiske og sosiale problemene jeg fikk tidlig. Jeg gikk på en slags kristen barnehage og mislikte det stort. For det meste satt jeg bortunder ett tre og gravde i jorden etter alt mulig spennende jeg kunne finne av småkryp.

- I 1.klasse ville jeg slutte på skolen fordi jeg hatet det. Jeg ble ikke mye mobbet men plassen vi bodde på var ganske liten så jeg regner med alle viste hva som hadde hendt hjemme hos oss.

- Klasseforstanderen jeg fikk i 2.klasse da jeg flyttet over fjorden gjorde det ikke bedre. Makan til gamle røy! Kjenner jeg får en intens kvalme når jeg tenker tilbake til salmene vi måtte memorisere og si opp i klassen.

Jeg med min dårlige hukomelse, konsentrasjon og lesevansker greide jo ikke å fremføre noe som helst selv om jeg fikk lese det mange ganger før det var min tur.

 

- Samboeren mamma fikk et par år etter vi flyttet fra pappa var ikke stort å samle på. Jeg og storebroren min måtte gjøre tungt hagearbeid rundt det nye huset hver sommer (eller når været var fint) i mange år mens han satt inne med pcen sin og jobbet med noe det aldri ble noe av. Vi var ikke noe særlig familie som viste følelser og slikt men av og til kom han opp fra hulen sin og ville vi skulle være familie. Kjente jeg ble kvalm av tanken av å liksom være familie med han. Forbanna kontrollfreak, twoface, femidott og psykisk terrorist.

Like før jeg angreip han da han skulle til å slå moren min mot slutten av forholdet deres. En stund etter fikk han med seg sin del av eiendelene og ble hevet på dør. Tror vi bodde under samme tak i nermere 15 forferdelige år, fleste av dem hadde jeg og min bror et intenst hat mot han. Hadde moren min hatt bedre råd hadde han nok blitt kastet på dør tidligere. Hun fikk heldigvis tatt opp lån og betalt ut hans del og kastet han til helvete på dør.

 

- Legene fant heller ikke ut at jeg hadde sterk gresspollen allergi før jeg var nesten 11 år og nesten ble kvalt en sommer etter å ha lekt i høyt gress. Tidligere fikk jeg bare vanlig øyedråper.

Jeg husker heldigvis ikke så mye fra mine yngre dager men vi har et fælt bilde liggende en plass. Så ikke ut pga allergien.

 

- På ungdomskolen begynte jeg å forstå hvilke problemer jeg hadde og gikk inn i en dyp depresjon som bare førte til enda større problemer.

Jeg fikk totalt skrivesperre og leverte stort sett blanke ark. Ved en tentamen/eksamen stil skrev jeg noe om hvordan jeg hadde det. Jeg husker ikke hva jeg skrev men skal ha den liggende en plass om jeg ikke har kastet den sammens med resten av det som har med skole å gjøre.

 

- Hadde et friår der jeg arbeidet i en butikk/verksted, noe som gikk overraskende bra.

 

- Da det var videregående sin tur utartet det seg til bøtter med selvmordstanker. Var som om jeg begynte å tenke mer men isteden for å finne løsninger ble det bare tyngre. Møtte ikke opp mer enn jeg var helt nødt til men var så langt nede mens jeg var der at jeg ikke greide å gjøre stort. Satt for det meste og tenkte selvmordstanker eller at jeg måtte komme meg vekk.

Ofte jeg kunne finne på å dra hjem midt på skoledagen fordi jeg ikke orket mer. Var en del ganger tårene trillet mens jeg kjørte hjem på moped (eller bil senere årene) mens jeg tenkte at jeg kunne få en ende på alt om jeg bare svingte litt på rattet mot et stort møtende kjøretøy eller fjellvegg.

 

- Jeg var egentlig ganske eksemplarisk i oppførselen i alle årene på skolen, veldig lite bråk og pøbelstreker fra min side. Jeg gjorde dog lite eller ingenting og spurte aldri om hjelp (tror årsaken er fra tiden mine foreldre skilte seg).

 

- Fullførte ikke videregående og gikk ut i arbeid. Butikkjobb av alle ting, noe som kanskje var min største skrekk av utvalget. Har jobbet i butikk i bortimot 6 år og kunne ikke tenkt meg noe annet nå, selv om enkelte kunder er til å ta livet av. ()

For noen år siden var det noen dager jeg kunne være så nedfor at jeg kunne sitte i bilen utenfor arbeidsplassen mens tårene trillet. Jeg greide ikke å gå inn. Ringte til moren min men greide knapt snakke.

 

- Bestefar(morfar om du vil) tapte kampen mot kreften for omtrent 3-4 år siden. Han sluttet å røyke for flerfoldig år siden men skaden var likevel gjort.

Bestefar er det nermeste familie medlemmet jeg har mistet så langt og jeg viste ikke helt hvordan jeg skulle takle det. Jeg er veldig følelsesladet men å få dem ut har alltid vært vanskeligt. Jeg felte ikke en tåre før jeg så min bestemors sorg i begravelsen, da ble det for mye for meg.

Tenker ofte på bestemor og bestefar som sitter ved kjøkkenbordet når vi kommer på besøk, men så går det opp for meg at han ikke er der lenger.

 

- Har gått relativt bra siste årene og har sluttet helt på antidepresive medisiner.

 

Feltene står i någenlunde riktig rekkefølge.

Hvilken episode som er verst er ikke godt å si, ene førte til det andre tror jeg.

Får håpe det er forståelig skrevet.

 

På tide å legge seg kanskje

Endret 7. juli 2009 av PantZman

[H.Eye]

Kudos til deg, Monicott(gidder ikke å sjekke engang til om jeg stavet navnet ditt riktig : p) at du fortsatt holder ut etter å ha blitt "dratt ned" igjen gang på gang.

[J@cob]

Anmeldte han ikke da jeg vet at det hadde gjort alt tusen ganger verre for familien min. Særlig siden moren min fortsatt vil bo med han. Jeg vil ikke ødellegge ting for henne og for alle søsknene mine. Men hvis han gjør det igjen, kommer jeg til å anmelde det.

 

GAWD. Ikke for å være frekk eller noe, men den tankegangen der kan du kaste i søppelbøtten. Anmeld han. Asap. Da får han ikke muligheten til å gjøre noe slik igjen.

 

I tilegg virker det som en grov tilitsbrist hos sykevesenet om de ikke gjør noe. Du kom inn med 3. grads forbrenning og hjernelystelse.

 

Anmeld.

Ham.

[Magnolian]

For 2 - 3 år siden mistet jeg 2 gode venner fra skoletiden . Lite kontakt , men husker fortsatt mye bra fra den tiden vi hang sammen

 

Weee for life

Endret 16. august 2009 av Magnolian

[Bobbylove]

Jeg vil ikke nevne noen av mine episoder for det er absolutt ingenting i forhold til mange av dere.

 

Men, jeg vil på det sterkeste anmode Andreas å anmelde sin syke syke stefar. Han er en fare for deg, din mor og alle andre. Hvordan regarte faren din?

[Gjest Guest_Andreas_*]

Bobbylove: Faren min er kjempe sint og mener at jeg bør anmelde det. Hvor stor fare han egentlig er, vet jeg ikke. Har bodd med han siden jeg var 4 og har aldri opplevd noen lignende.

[Inaktivbruker_101125]

Bobbylove: Faren min er kjempe sint og mener at jeg bør anmelde det. Hvor stor fare han egentlig er, vet jeg ikke. Har bodd med han siden jeg var 4 og har aldri opplevd noen lignende.

Hvor lenge du har bodd med han, hvor lenge du har kjent han eller hvor lignende situasjoner du har vært borti vedrørende stefaren din, har absolutt ingenting å si og det appelerer ikke. Han har begått et grovt lovbrudd og syns du at du fortjener det du opplevde?

Nei, det gjør du ikke. Ved at du ikke anmelder han, beviser at du har akseptert at han gjorde dette mot deg.

 

Anmeld han.