Verste episode i livet ditt - hva er det?

[WarpX]

Er utrolig hvor mye fysisk drit og faenskap andre folk skal ha deg til å gjøre når du er ung, inkludert militæret. Når man blir eldre er det bare å vise fingern.

[TheExcalibur]

Men får å innrømme det så er den verste opplevelsen jeg har hatt den jeg er i nå. Jeg er schizofren og har vært det i fire år nå. Merkelig at jeg snakker sånn som dette her men jeg innrømmer det og det er det ikke mange folk som har dette som gjør. Så jeg er på godt vei og har blitt mye friskere. jeg skal legges inn og teste ut nye medisiner så det blir nok siste innspurt før jeg bøir frisk. det blir deilig. Bli fri igjen selv om jeg er "fri" nå som jeg ikke jobber eller går på skole. Men jeg snakker ikke om den friheten. Friheten til harmoni med hodet og seg selv. Det er det jeg snakker om. Ikke noe å anbefale. For å sies kan det sies å være det verste sykiske problemen ever. Ikke får å skryte men noe av min schizofreni går litt ut på å ha litt av alt sykiske problemer. Så da er det klart værst. Ikke noe om å gjøre her men bare ikke noe å anbefale.

Endret 2. mai 2008 av PhoenixHunter

[elZiko]

Det verste som har hendt i livet midt hete kl. 07.10 den 22. Desember 2006

 

Jeg hadde sovnet foran tvn oppe på stua den natta, kl 07.10 Hører jeg ett forferdelig smell, jeg så ut det ene vinduet, der så jeg lynet, rett ved vinduet. lyset gikk og lillesøstra mi som da var 5 år begynte å hylskrike. Min pappa hadde akkurat dratt på jobb så han var ikke hjemme, Mamma gikk ned i 1. etasje for å trekke ut strømmen til pcn, var jo egentlig ikke noe vits, men tenkte ikke så lang. Da hun kom ned så hun gjennom dørsprekka at det var mye lys i kjellerstua, der pcn sto. "Det brenner, det brenner, kom med brannslukningsapparatet" , ropte hun til meg, jeg sprang for å hente det med søstra mi hengende fast i føttene mine. Jeg sprang inn mot flammene og tømte brannslukningsapparatet. men flammene var der fortsatt. Mamma og lillesøstra mi hadde da allerede sprunget opp. den fæle røyken begynte å kjennes i halsen. Jeg gikk ut døra og prøvde å finne meg fram. så sa jeg til meg selv:"Døra, jeg må lukke igjen døra". Så måtte jeg føle meg tilbake for å få lukket døra så flammene ikke fikk mere oksygen. Da jeg hadde tatt igjen døra måtte jeg komme meg ut, jeg klarte nestn ikke å puste og jeg falt ned på gulvet, besvimte heldigvis ikke. Så måtte jeg krype til utgangsdøra, det var ikke lett og kjenne hvor man var henn, men fant fram tilslutt. Jeg ropte opp til mamma "Jeg springer til naboen", Så sprang jeg bortover til nermeste nabo, ca hundre meter over ei ekre. Vis jeg hadde tatt tiden på den hundremeteren hadde jeg satt ny pers. rekord. Da jeg kom inn til naboen sa hun at hun allerede hadde sett brannen, og prøvd å ringe til brannvesenet, men lnet hadde tatt knekken på båre telefonnettet og mobilnettet. Så spurte hun hvor de andre var. "de er inne i huset", svarte jeg. Hun fikk panikk og sa jeg måtte løpe tilbake for å få de ut. Jeg sprang tilbake og ropte på de. De hadde kommet seg ut, de sto litt lengre opp i gårdsveien i bare undertøy. det regnet og var kaldt. Derretter sprang vi opp til min onkel som også bor 100 meter unna. Jeg tok brannslukningsapparatet hans og dro han med meg, sprang ned bakken for å komme til huset litt kjappere. Da vi kom ned var det bare ei sofapute som brant, vi tok å slukket den. Prøvde å ringe brannvesenet også, hadde ett lite signal på mobilen. Fikk til slutt tak i de og de kom etter 20 minutter.3 brannbiler, politi, og ambulanse. Ambulansepersonalet tok oss med til legevakten for en sjekk. Legen ville sende oss inn til St. Olavs i Trondheim pga. røykforgiftning, men det ble så vi droppet det.

 

I ettertid har jeg tenkt på mye på hva som kunne skjedd vis jeg ikke hadde visst hvordan ett brannslokningsapparat skulle brukes, hvis jeg ikke hadde lukket døra til rommet der det brant. Vis jeg ikke hadde gjort det tror jeg det hadde vært slutten for huset.

 

Det var bare 1 rom som ble totalskadd. men hele huset var røykskadet.

Vi flyttet inn til sommeren 2007 igjen.

 

Edit; var 13 og ett halvt år når dette skjedde.

Endret 2. mai 2008 av elZiko

[Timeo]

Har opplevd en del i livet, men hvis jeg skal trekker ut ting som virkelig utmerker seg på en negativ måte må det være episoder med panikkangst. Her er en av episodene:

 

Jeg ligger og sover halvveis i sengen min, i åttende etasje i en høyblokk. Plutselig våkner jeg av at det er noe under dynen som spreller vilt, som en blanding av en fugl og et annet villt dyr som f.eks. en ilder, med energien til en makrell som nettop har havnet på land. Jeg kaster meg ut av sengen og løper bort til kjøkkenskuffen og drar frem den største kniven jeg finner. Jeg står lenge der og kikker i panikk mot sengen, hjertet hamrer vilt. Etter en stund, husker ikke hvor lenge, lister jeg meg forbi sengen i stuen med kniven rettet mot sengen, og så løper jeg inn på badet. Der blir jeg sittende i flere timer tror jeg med kniven rettet mot døren, med ingen tanker i hodet, bare en intens frykt, overbevist om at ett eller annet ondskapsfylt har gått til angrep på meg og ligger i sengen og venter under dynen. Til slutt lister jeg meg ut i stuen igjen og løfter dynen ut av sengen med kniven, og så husker jeg ikke mer etter det. Hadde drukket brennevin hver dag i rundt en uke i denne perioden, og røykt en hel del hasj innimellom.

[Gjest Slettet-XHLacM]

Jeg husker ærlig talt ikke det værste jeg har opplevd. Derfor forteller jeg like godt om noe jeg opplevde i dag. Sent i natt våknet jeg av at jeg lå litt dårlig plassert i senga. Jeg vrei hodet rundt for bedre plassering og hørte et "knekk"; akkurat som når du knekker fingrene. Jeg tenkte ikke noe mer over det, og sovnet.

Da jeg våknet i dag tidlig, greide jeg nesten ikke bevege hodet. Jeg prøvde å se meg rundt, men greide det ikke. Det var også umulig å reise seg opp uten at det gjorde forferdelig vondt. Etter en halvtime greide jeg å stå opp. Jeg greier enda ikke gjøre noe spesielt, så jeg må ha sovet i en utrolig vond stiling.

Noen som har noen tips?

Endret 3. mai 2008 av Slettet-XHLacM

[AllanPallan]

Har vondt i magen etter å ha lest i denne tråden.

 

Føler meg på ingen måte "glad for at jeg har det så bra" nå. Synes ikke jeg fortjener livet mitt så mye som dere andre her.

[Gjest anonym94]

Det verste som har skjedd meg, er nok mobbing. Har alltid blitt mobba på barneskolen, men på ungdomsskolen ordnet faktisk alt seg. Jeg fikk mange venner, ble populær. Jeg valgte å henge med de "populære", og jeg var med dem i hele sommeren 08, og til ca. desember 08. Nå snakker de dritt om meg, og ingen vil være venn med meg lenger. Mer og mer går imot meg, og det helt uten grunn. Jeg kan også nevne at jeg på ungdomstrinnet også har vært mobber.. Angrer noe jævlig nå, nå vet jeg hvordan det er..

[Niram]

Uff, utrolig å lese om alt som har hendt.. Er så fælt å lese, og det er helt ufattelig at det skal være så mye vondt!

 

Verste jeg har opplevd må vel være at en kamerat på 18 kjørte seg i hjel i fjor.. Det var forjævlig..

 

Ellers tok en på fotball- laget selvmord for mange år siden. I fjor gjorde en bekjent på skolen det samme. Syns det er tragisk at ikke folk forstår at det faktisk er hjelp å få! Tenk så mange liv som kunne vært reddet..

 

Syns verden er fæl, og urettferdig..

[Pixl.]

Min verste episode var natten da lillesøsteren min døde (2 mnd'r gammel)

[Sapid]

-Snip_

Endret 3. januar 2013 av Sapid

[andre3028]

oktober 2007 var jeg i en trafikkulykke. Satt bakpå en lett mc, så låste bremsene seg og en buss kjørte i oss på siden og traff siden min og jeg fløy i grøfta å ble liggendes. Ble henta av helikopter og låg på haukeland i 2 uker. Fikk 14 brudd, indre blødning så måtte opperere milten vekk, og opperert 2 ganger i albuen.

 

Den perioden der når jeg låg på sykehuset er det værste som har hendt i livet mitt. Var i store smerter, følte meg ensom og sleit både fysisk og psykisk. Fikk noen panikkanfall av og til og det hendte jeg begynte å gråte om nettene, ikke pga smertene, men fordi eg var så ensom og tenkte over det som faktisk hendte og hvorfor det hendte med meg. Var sengeliggendes i en ukes tid før jeg klarte å gå på krykker, hadde bare så lyst å hoppe opp av sengen å løpe hjem igjen, men klarte det ikke.

 

Har gått til psykolog etter hendelsen og det hjalp, men er perioder forsatt hvor jeg sliter med å sove om nettene og jeg føler bare for å gråte. Men men, det går no greit nå, er bare om nettene når jeg ikke får sove å begynner å tenke at den ulykken alltid popper først opp i hodet mitt.

[cuadro]

Jeg har hatt noen større og mindre porsjoner med skuffelser, smerter, deprimerende tanker og overbevisninger, og ellers andre opplevelser som på forskjellige tidspunkt har 'knukket' meg. Ja, noen av hendelsene er så godt fortrengt at jeg ikke husker de engang, mens andre har jeg ikke beholdt bevisstheten gjennom. Allikevel setter mange av disse opplevelsene store spor i min oppførsel og kunnskap, og ofte hvordan personer flest ser på meg. Stunder der jeg sperrer meg selv inne har gjort meg både fjern og rar, og et lite hakk smartere enn hvordan jeg ville vært foruten.

 

Jeg nyter stunden jeg klarer å unngå å samle tankene om hendelser for å ligge de frem her - intill den dagen vil jeg føle meg et lite kakestykke bedre, for nå kan jeg reflektere over hva som er fremfor hva som har vært.

 

Edit: Formulering.

Endret 19. januar 2009 av cuadRo

[Andzel]

Kondolerer til alle som har mistet en i familien sin eller en kjent person.

 

Men dere må alltid huske at det finnes alltid et lys uansett hvordan du ser livet ditt på der og da. Om du blir mobbet også videre er det alltid noen der ute som blir din venn en dag

 

Men igjen RIP til alle som har dødt, forferdelig tråd som jeg kommer til å forsette å lese i!

[Gjest =>]

Kappkjøring.. Begge bilene hadde over 160Km/t i det de forlot veibanen..

[Dunsay]

Min nåværende livssituasjon, etter et psykisk brutalt samlivsbrudd med min sjelevenn gjennom hele ungdomstiden, og tidligere samboer og forlovede i slutten av september. Alt var tilsynelatende i orden og vi hadde begynt å prate om å kjøpe oss en leilighet eller liten bolig. Selve sjokket varte nesten en måned og var tilsynelatende eneste grunnen til at jeg fungerte på jobb, selv husker jeg ingenting av hva jeg gjorde den måneden. Da sjokket sakte, men sikkert begynte å gå over og det i samme tempo gikk opp for meg hva som var skjedd kom angsten som gjorde at jeg til slutt ble 100% sykmeldt.

 

Jeg er i utgangspunktet positiv, livsglad, optimistisk og utadvendt, og hadde et sunt kosthold og gode søvnvaner.

Nå preges hverdagen min av forskjellige typer angst, insomnia og dårlig matlyst. Jeg spiser nok og riktig til faste måltider, men jeg har overhodet ikke matlyst og føler jeg spiser utelukkende fordi jeg vet jeg må.

 

Begynner behandling på traumepsykiatrisk senter antagelig i løpet av et par uker og satser på jeg kan få den hjelpen jeg behøver der.

 

 

 

Også mistet jeg farfar og "reservefarfar", svogern hans, for ca. halvannent år siden... Farfar var syk lenge, ble senil, glemte oss og mistet etter hvert også evnen til å prate. Svogern hans overtok derfor mye av den rollen farfar hadde. Det at reservefarfar døde først var ikke lett på meg, brodern og søss, var godt å ha dem før, under og etter begravelsen. Bare et par uker senere døde farfar selv. Jeg, fatter, og en av fatters to fettere bar ene sida av kista, vergen til farfar brodern og fatters andre fetter bar andre sida av kista. Vi bar nok ikke mer enn kanskje 15 kilo hver, men jeg har aldri båret noe tyngre. Søss brøt sammen etter å ha vært med på to "farfar-begravelser" på bare et par måneder, brodern sa ikke et eneste ord på over ei uke etter begravelsen. Husker ikke så mye av hva jeg selv gjorde, utenom da vi bar kista. Rekkefølge, antall skritt osv.

 

 

Men jeg er en livsglad optimist på bunn, og livet går jo videre! Tunge tider er en del av livet, men de gode tidene gjør de dårlige verdt det når alt kommer til alt! At least, that's my opinion...

 

Kondolerer til alle andre som har mistet noen nære...

Endret 20. januar 2009 av Dunsay

[Derfern]

da fadern va savna på fjellet etter skitur. Et Seaking hellikopter fant han heldivis.

[Applebee]

Pretend im not here!

Endret 14. februar 2009 av Applebee

[Mikkel™]

17 Mai. 1999... Hadde vært i Trondheim og feiret med Bestefar, faren min, onkelen min og begge tantene mine. Klokka var 6 på kvelden og vi skulle hjem. Pappa kjørte meg og broren min til Støren hvor mamma plukket oss opp. Onkelen min kjørte MC og var 20 minutter bak oss. Da vi hadde kjørt en stund og var nesten kommet til Ålen ved Røros kommer det en tulling i hundre og helvette i en stor firhjulstrekker ned ifra en privat vei, kjører ut og treffer oss nesten. Vi kom hjem og minutter senere ringte bestefaren min og sa at onkelen min ble påkjørt og drept ikke langt ifra Ålen av en uvettig fyllekjører. Moren min får høre at det faktisk var samme mann som nesten kjørte på oss og stod som vitne i rettsalen mot han.

[Gjest Leverfortsatt]

Verste dagen i mitt liv ?

.

Etter flere år med depresjon og utbrenthet, bestemte jeg meg for å endelig ta mitt eget liv. Jeg satte en frist til slutten av uka og var fast bestemt på å gjennomføre det.

Jeg var faktisk veldig lettet over at jeg endelig skulle dø.

 

Samme dag gjorde jeg også et spontanforsøk på å søke på en folkehøgskole bare dager før den begynte. Bare dager senere begynte jeg på skolen , hvor jeg fikk et veldig bra år.

Jeg slet fortsatt endel med depresjon (noe jeg fortsatt gjør)og hadde 2-4 små perioder hvor selvmordstankene kom tilbake.

Alikevell var dette en stor forbedring fra før jeg begynte.

[Gjest Live Alive]

Det begynte allerede ganske tidlig. Lungene mine klappet sammen da jeg ble født, og jeg svevde mellom liv og død i 3-4 dager. Jeg ble bare tatt fra moren min og ført inn på et annet rom. Hun så meg for første gang etter 4 dager.

 

Begynte etterhvert i barnehagen, og der ble jeg mobbet fra dag 1. De som liksom skulle passe på oss dreit egentlig i det, og da de stod med ryggen til ble jeg banket opp, mobbet og holdt utenfor av de andre ungene.

 

Etter et par år var det på tide å begynne på barneskolen. Ble holdt utenfor og mobbet ut hele året, da vi til slutt flyttet. Ca et år før jeg begynte på barneskolen så fikk moren min fikk seg en kjæreste, som etterhvert skulle vise seg å være et realt rasshøl. Jeg ble ofte seksuelt misbrukt og jeg ble banket opp nesten hver dag i 2 år. Ble truet med at moren min drept om jeg fortalte noe til henne. Fyren var en en skikkelig psykopat, og fikk manipulert moren min til å tro at ting skulle være som de var. Etterhvert som grepet hans festet seg så gikk han løs på moren min.

Jeg så at hun også ble banket opp. Noe vi fikk vite et par år senere var at den samme fyren voldtok faktisk eks kona si med en pistol mot tinningen hennes, banket sønnene sine såpass mye at de ikke kunne gå på skolen på grunn av alle blåmerkene og truet diverse personer med våpen. Folk som visste hva som pågikk.

Etter 2-3 år så kom vi oss vekk fra han. Han fortsatte med trusler, prøvde å drepe oss, brøyt seg inn i leiligheten vår, slo inn løpet på hagla til moren min - noe som kunne fått et dødelig utfall om moren min ikke hadde oppdaget det.

 

Vi flyttet etterhvert 50 mil vekk fra han. Ting begynte å gå bedre for oss begge helt til mobbingen startet igjen. Dette pågikk i nesten 4 år. Så kom ungdomsskolen. Jeg fikk meg flere venner, et godt nettverk rundt meg og jeg var godt likt av de fleste.

 

I sommerferien mellom 9. og 10. klasse døde faren min. Det som var en koselig filmkveld ble plutselig snudd over til at faren min fikk hjerteinfarkt, men vi har aldri fått helt svar på hva som var dødsårsaken. Mens kjæresten til pappa ringte til ambulansen, var jeg i stua der jeg så at faren min døde. Jeg så det skummet rundt kjeften hans. Jeg så krampetrekningene kroppen hans gjorde. Den store, trygge faren min var plutselig ikke der lenger. Han var borte.

 

Så begynte jeg på det siste året på ungdomsskolen. Plutselig var det ingen som ville ha noe med meg å gjøre lenger. Sannsynligvis fordi de ikke visste hvordan de skulle takle situasjonen. Folk jeg hadde vært gode venner med i 5 år +, var plutselig ikke der lenger. Til slutt var det bare 2 kamerater igjen.

Jeg stengte meg inne og klarte meg merkelig nok gjennom det siste året.

 

Da jeg skulle begynne på VGS, så kom jeg inn på en skole som var 2-3 timer unna kamerater, mamma og det siste jeg hadde av trygghet. Jeg satt 5-6 timer på toget hver dag. Begynte på en skole hvor jeg ikke kjente noen. Jeg utviklet etterhvert sosial angst, og det sliter jeg fortsatt med den dag i dag. 8 år senere.

 

Et par år fram i tid og jeg sluttet på skolen etter å ha prøvd meg fram i en god del forskjellige retninger.

Begynte i en matvarebutikk, der jeg etterhvert ble mobbet av medarbeiderne mine. Sa ifra til ledelsen, men de snudde bare ryggen til. De drittsekkene tok bort det siste jeg hadde av styrke.

 

Sluttet til slutt der, etter 3 år. Prøvde å begynne på nytt igjen.

 

I fjor døde farfar. Jeg var der da han døde, og jeg kjente hvordan kreftene hans bare ble borte. Jeg kjente krampetrekningene i kroppen hans. Hm. Det virket kjent. Jeg fikk meg etterhvert en kjæreste. Ei jente som skulle vise seg å ha psykopatiske trekk. Jeg ble innesluttet, mistet kontakten med venner og var under hennes kontroll.

 

For et halvt år siden klarte jeg å rive meg løs. Jeg flyttet nærmere kameratene mine. Og mamma. Fikk leid meg et lite hus og fikk meg jobb. Og det er der vi er nå.