Verste episode i livet ditt - hva er det?

[Mountain]

Jeg innser nå hvor heldig jeg har vært i livet mitt. Trur aldri jeg har opplevd noe som er skikkelig jævlig.

 

Samme her, men er fortsatt bare 16, men tviler sterkt på noe kommer til å skje egentlig. Men hvorfor er det bare fåtall som ikke opplever jævlige ting?

 

Forstår ikke at noen av dere holder ut, dere må være veldig sterke.

[Quote]

Quote:

 

En utrolig strist historie du fortalte her. Det er nok umulig for oss andre å sette oss inn i den situasjonen du var oppi med å prøve å redde din kamerat. Jeg håper du klarer å gå videre å tenke på at kompisen din aldri glemmer deg og det du gjorde den kvelden. Han må ha vært stolt.

Nei det er nok ikkje særleg enkelt å sette seg inn i denne situasjonen. Men håper at nokon kan lære av feilen me gjorde.

I etterkant har foreldra og andre sagt at det vi gjorde var heilt utrulig bra, med tanke på at vi var litt berusa så var det alltid nokon og passa på han. (Unntatt når vi gjekk å la oss då)

 

Det heile kunne enda mykje verre, med tanke på at det var snø og kaldt ute den kvelden. Han kunne godt ha fryst i hjel ute, men istadenfor så fekk han vere saman med bestekompisane sine dei siste timane i livet sitt. Dette er ein tanke eg liker å tenke på..

Takk for støtta.

 

 

Jeg innser nå hvor heldig jeg har vært i livet mitt. Trur aldri jeg har opplevd noe som er skikkelig jævlig.

 

Samme her, men er fortsatt bare 16, men tviler sterkt på noe kommer til å skje egentlig. Men hvorfor er det bare fåtall som ikke opplever jævlige ting?

 

Forstår ikke at noen av dere holder ut, dere må være veldig sterke.

 

 

I historia mi så var eg 14 år (fylte snart 15). Er snart 16 nå.

Det er så vanskelig å forstå korleis nokon greier å komme seg igjennom sånt når ein ikkje har opplevd sånt sjølv.

 

Personlig så synst eg det ikkje har noko særleg å gjere med å vere "sterk". Eg er absolutt ikkje ein "sterk" person, men eg har blitt hjulpe igjennom dette ved hjelp av samtaler og at eg har snakka om det.

 

Å kunne snakke om det er derimot ein av dei største problema for mange. Personlig så synst eg det verste ein kan gjere er å halde det 100% inni seg. Har ein kompiser ein kan snakke med, snakk med dei!

Endret 5. april 2008 av Quote

[TheClown]

Jeg innser nå hvor heldig jeg har vært i livet mitt. Trur aldri jeg har opplevd noe som er skikkelig jævlig.

 

Samme her, men er fortsatt bare 16, men tviler sterkt på noe kommer til å skje egentlig. Men hvorfor er det bare fåtall som ikke opplever jævlige ting?

 

Forstår ikke at noen av dere holder ut, dere må være veldig sterke.

 

Me 3. Ingenting av det jeg har opplevd kan sammenlignes med alt det andre her. Føler virkelig med dere.

 

Tho, jeg er ikke så sikker på om "ingenting kommer til å skje" i fremtiden. Ting kan skje *bam* just like that. Mange av tingene som er fortalt her skjedde helt uten vidre

[Gjest Cyra]

Jeg og min far var på vei til vår hytte 2 timer utenfor vårt faste tilholdsted. Vi kjørte utover og hadde det veldig fint den helgen. Fisket og hadde det rett og slett koselig. Far og sønn.

På hjemturen kjørte selvfølgelig min far bilen, helt uventet springer det en elg rett ut i veien (vi lå i 90km/t +), bilen får sleng og blir kastet av veibanen. Vi havner på taket i grøfta langt borte fra elgen. Min far var da bevisstløs, jeg var utrolig nok bare skadet (brakk armen og knuse skulderen). Jeg fikk dratt han ut av bilen, og da kom han til seg selv.

 

Glemmer aldri det han sa til meg før jeg kunne se han forsvinne: ''Pass godt på din mor. Jeg er glad i deg.''

Så forsvant han, han sovnet inn og kom aldri tilbake igjen.

 

Dere har ingen anelse hvordan noe slikt føles. Når din egen far ligger foran deg, ber deg ta vare på familien din og sier han er glad i deg. Så sovner han inn, og du vet: Du ser han aldri igjen, du får aldri prate med han igjen, aldri se din egen far smile til deg og si han er stolt over deg.

 

Dette er 2 år siden og jeg klarer fortsatt ikke slutte å klandre meg for at jeg kjørte den bilen, eller droppet det dobesøket før jeg dro.

 

Pappa.

[relaps3]

Fy faen sier jeg bare.

Får helt frysninger når jeg leser det du sier Guest_Cyra.

Huff, håper at det går bedre med deg med tid.

[TheClown]

Fy faen så jævelig Cyra Føler virkelig med deg.

 

En ting du ikke skal gjør er å klandre deg selv. Lykke til vidre, håper det blir bedre med tiden

[TheExcalibur]

Jeg kræsja med bil en gang. det som skjedde da støtet kom var at jeg ble så ophisset at jeg ikke klarte å puste. jeg bare higstet etter luft men klarte det ikke. senere fikk jeg vondt i brystet en god stund etterpå. men ingen alorlige skader heldigvis.

[Platium91]

Jeg kræsja med bil en gang. det som skjedde da støtet kom var at jeg ble så ophisset at jeg ikke klarte å puste. jeg bare higstet etter luft men klarte det ikke. senere fikk jeg vondt i brystet en god stund etterpå. men ingen alorlige skader heldigvis.

 

Det kan være like ille det.

Det er en sjokkopplevelse som du får med en gang og det er ikke uvalig at du får pusteproblemer.

Godt å høre at det gikk så bra med deg.

[Gjest Guest_minstemann_*]

Hittils har livet mitt vært jævlig. Kansje ikke like ille som for mange andre i denne tråden, men ille nok.

Det hele begynte med at moren og faren min ble skilt. Jeg savner alt og alle der borte der faren bor. Hvorfor valgte jeg å bli med mor?! Kan jo flytte tilbake, men det er dumt med tanke på jobben... Jeg begynte å drikke for å få tiden til å gå, ble alkoholisert og det er jeg fortsatt. Ble så lei av alt sammen at til slutt helte jeg innpå med bortimot 1 liter sprit og satte ei dobbeltløpa hagle under haka, og klemte av begge avtrekkerne slik at begge løpa skulle gå.....Men jeg hadde ladet med tompatroner i stedet for uskutte. Alkoholen reddet meg faktisk der...

Men nå har jeg bestemt meg. Jeg skaffer meg ny jobb, og kommer meg herifra.

[jayplay]

Det værste som har skjedd med meg må være den dagen min lillesøster ringte meg og sa at hun sto i fare for voldtekt. Hun hadde låst seg inne på badet mens tre gutter stod utenfor og prøvde å komme seg inn.

 

Det er derimot det beste jeg har opplevd når jeg og to brødre ankommer leiligheten og ser at de tre guttene fortsatt ikke har kommet seg inn...

 

Dette var første og eneste gang jeg virkelig har skadet noen andre mennensker. De ble sendte på akutten alle tre med brukket kjeve, ribbein osv. Vi hadde våpen og de var fulle...

 

Andre jævlige ting var når jeg og min venn ble delvis mobbet av to andre personer på barneskolen.

Heldigvis bestemte vi oss for å ta opp kampen. Neste dag de slengte dritt fløy vi de og gav de så det suste. Etter det har jeg aldri hørt noe

Endret 14. april 2008 av jayplay

[Erasus]

Har egentlig opplevd veldig få situasjoner i livet som kan betegnes som jævlig, ville heller ha definert de som ubehagelig. En av de episodene som jeg husker godt fra ungdomsskolen, jeg gikk i 8 og plutselig helt ut av det blå begynte to gutter fra 10 klasse å mobbe meg. Når jeg f.eks ankom skolen og gikk gjennom gangen til klasserommet, så tok han ene tak i sekken min bakfra og slengte meg mot veggen, de opptrådte alltid frekt og truet meg når de så meg. Prøvde å finne ut hva jeg hadde gjort dem, men det var visst ikke vits, viste seg at de var skolens pøbler, tøffe gutta boys.

 

Etter noen dager med denne mobbingen som jeg hadde håpet ville gå over om jeg ignorerte dem, begynte dem på nytt, bare den gangen der fikk en kompis av meg også gjennomgå fordi han var med meg. Så da bestemte jeg meg for å ta en telefon til en av mine eldre kamerater. Han kom ned til skolen, fant de to pøblene, tok tak i begge i halsen, heiste dem opp mot veggen og sa noe ala. "Hør her rasshøl, jeg så mye som hører et pip om at dere ypper dere mot småtroll, så blir dere kastrert". Han ene sluttet på skolen en måned senere og han andre så i gulvet hver gang jeg møtte han. Det triste er at jeg kunne faktisk ha knust trynet på begge to om det var nødvendig, men en trussel fra andre hold gjorde susen, så konflikten løste seg likevel.

 

En annen episode som jeg også husker godt og som jeg alltid ler godt av var fra sjette klasse, det var foreldremøte av noe slag og etter den var ferdig og alle skulle hjem, så sto jeg utenfor og prata med en venn. Da kom det 3 andre gutter som jeg kjente pent lite, men som tydeligvis ikke likte meg noe særlig fordi jeg var populær blant jentene. Da startet de med å provosere meg med å slenge dritt, jeg avfeide alt med å slenge dritt tilbake og le av de. Så ropte en av dem "Moren din er en hore!". Han rakk så vidt å si ferdig setninga, jeg hadde allerede styrtet mot han, hoppet opp og sparket han så hardt jeg kunne i skinka. Det som fulgte etter var han som lå og grina på asfalten og de to tøffe kompisene hans som løp motsatt vei og skrek lungene av seg. Svært ubehagelig, men nok er nok.

Endret 14. april 2008 av Erasus

[Jennifer]

Det værste som har skjedd med meg må være den dagen min lillesøster ringte meg og sa at hun sto i fare for voldtekt. Hun hadde låst seg inne på badet mens tre gutter stod utenfor og prøvde å komme seg inn.

 

Det er derimot det beste jeg har opplevd når jeg og to brødre ankommer leiligheten og ser at de tre guttene fortsatt ikke har kommet seg inn...

 

Dette var første og eneste gang jeg virkelig har skadet noen andre mennensker. De ble sendte på akutten alle tre med brukket kjeve, ribbein osv. Vi hadde våpen og de var fulle...

 

Oj.. hvordan gikk det videre? ble det rettsak/politianmeldelse? Fikk dere straffa de jævlene som nesten gjorde det mot søsteren din? Merker jeg blir sinna på dine vegne.. Bra at dere banka de opp! jævler!!!

[GrandMa]

Jeg har besvimt 3 ganger uten å ane hvorfor. 2 ganger skjedde det etter jeg hadde kuttet meg litt i fingeren. Den siste hendte fordi jeg ble slått i skrittet. Jeg forstår at smerte kan gjøre slik at man besvimer, men jeg har verre smerter og større kutt en de første 2 gangene og det er derfor jeg ikke forstår hva som skjer.

 

Nå er ikke dette spesielt ille, men heller ekkelt fordi jeg aner ikke hvorfor det skjer.

[ShaNickolas]

som 12 åring var jeg på sommerferie hos et søskenbarn i nord. han behandlet meg som dritt i 3 måneder. psykisk terror, sadistiske apestreker han morret seg noe utrolig over. han skremte meg , løy om alt mulig. Gjorde meg paranoid. Trykte brødskiva jeg nettopp hadde smurt i trynet på meg flere ganger. Jeg var en slave i 3 måneder.

 

Samtidlig måtte jeg være vitne til at han daglig slo, lugget , kjeftet eller kastet schæfertipsa han hadde i plattingen eller veggen.

 

Når jeg knakk sammen i gråt nest siste dagen sendte han meg til en venn av seg i tromsø, der jeg lå natten over før jeg måtte finne veien til bussen å flyplassen selv . helt fuckings alene uten å vite hvor i helvete jeg skulle begynte jeg å gråte utenfor en kiosk i Tromsø( dette var i 1997 , mobil var begrenset) Fikk tilslutt hjelp av en dame som bare kom bort til meg å begynte å prate, hun hjalp meg fram til flyplassen. evig takknemlig.

 

Var ikke helt stabil etter den sommeren , tror det var rundt da jeg fikk noe utrolig til angst for alt.

 

 

Hater det søskenbarnet mitt like sterkt enda

Endret 14. april 2008 av =Iko=

[Puppet]

Vanskelig å velge ut en ting. Var en veldig ille, kaos-aktig barndom. Pappa er manisk-depresiv, og holdt på i lang tid med å rømme til utlandet og finne på mye rart. Han prøvde også å ta selvmord, men en fisker på en eller annen øy i Sør-Amerika klarte heldigvis å stoppe han. På den tiden slet mamma med migrene samtidig som hun skulle lete etter pappa, og farmor som er en forjævelig person fikk dermed sneket seg mer inn i familien med barnepass og lignende. Husker at han bl.a slo søsteren min fordi hun når hun dekket bordet lå gaffel og kniv på feil side og når pappa var ung spilte hun barna der opp mot hverandre, så alle de fire søsknene har fortsatt psykiske problemer og er bittre mot hverandre.

 

Jeg ble veldig innesluttet noe seks år med mobbing på barneskolen ikke akuratt gjorde noe bedre. Så ble søsteren min voldtatt, som førte til flere år med bulimi og kranglinger mellom mamma og søsteren min som skapte en elendig stemning i huset. Alt har heldigvis endt bra. Jeg fikk flyttet ut og begynt et nytt liv på folkehøyskole og universitet, pappa har gått på medisiner i en haugvis av år og er bra, og søsteren min er over bulimien og er forlovet, og farmor er død, men ja var en veldig ille periode i livet.

Endret 14. april 2008 av Puppet

[WarpX]

som 12 åring var jeg på sommerferie hos et søskenbarn i nord. han behandlet meg som dritt i 3 måneder.

Hvorfor reiste du ikke bare vekk derfra før?

[ShaNickolas]

Fordi pappa mente jeg burde være der lengst mulig for og få mest mulig ut av sommeren. Jeg var så rar når jeg kom hjem at det tok meg 5 år før jeg fortalte det som hadde skjedd den sommeren.

 

Da fortalte pappa han viste at onkelbarnet sitt var merkelig , men ikke at han drev på slik mot barn (slekt)

 

Hørte han var hjemme en tur før julen, glad jeg ikke møtte på han. har kommet til og tatt hevn. selv om det skjeldent er det beste så bærer jeg endel nagg mot han

[IntelAmdAti]

Jeg vil anbefale alle å lese en bok som er skrevet av en jødisk lege som overlevde opphold i flere konsentrasjonsleirer.

 

http://en.wikipedia.org/wiki/Man%27s_Search_for_Meaning - Denne boken eller muligens en nyutgivelse av den.

 

"We who lived in concentration camps can remember the men who walked through the huts comforting others, giving away their last piece of bread. They may have been few in number, but they offer sufficient proof that everything can be taken from a man but one thing: the last of the human freedoms—to choose one's attitude in any given set of circumstances, to choose one's own way."

 

Det verste jeg vet om er forresten å få håp og drømmer knust, da må man finne nye ting man kan streve like energisk etter.

Endret 17. april 2008 av Pycnopodia

[Devolder]

Min verste episode skjedde i 2004. Var en normal ukedag i midten av januar. Jeg gikk i 8kl og skulle på skolen dagen etter. Vi hadde besøk av min tante. Min lillesøster hadde vært å stått alpint i nærheten. Hun fortalte om en ulykke som hadde skjedd. Hun hadde sett ambulansen komme. Vi trodde det kanskje var en person som hadde falt og slått seg.

 

Dagen etter våkner jeg av at pappa vekker meg og forteller at min nære fetter på 18 år er død. Han hadde vært på jobb og var på vei opp en av bakkene på snøscooter for å sjekke heisen som stod stille. På vei opp hadde en alpinist hoppet over en kul og truffet fetteren min med skia rett i hodet. Han var livløs momentant og ble frakta til Ullevål der han ble bekreftet død. Jeg kunne ikke forstå det og da jeg kom på skolen fortalte rektor alt for klassen. Jeg begynte å skrike og hele dagen var bare helt forferdelig.

[Gjest lasse_15]

verste periode i mitt liv var i dag.. det var psykisk.

 

takler ikke å være oppned, og jeg måtte på en hinderløype, der den første øvelsen var å stupe kråke. det endte med at jeg trakk meg. fordi jeg var på randen av nervøst sammenbrudd. adrenalin, ganget med frykt, + konkurranseinstinktet og skammen. det var jævlig.