Verste episode i livet ditt - hva er det?

[Konnis]

Dæven. Når jeg leser hvor jævlige episoder folk har, innser jeg at jeg har hatt det veldig, veldig greit hittil i livet.

 

EDIT: Det var en episode her for et halvt år siden. Det var på en konfirmasjon, og plutselig blir faren min helt borte. Altså, helt fjern. Vi slet med å få kontakt med ham, og det så ut som om han døde. Det gikk heldigvis bra, fant senere ut at det var blodtrykksfall

Endret 23. januar 2008 av Konnis

[MendE]

Er i samme tilfelle som konnis, har liksom hatt det veldig greit hittil.

Den verste episoden må være når mamma og pappa var skikkelig uvenner, men det gikk jo da veldig bra.

[Nimh]

Sykt, Butthead, sykt...

[.Butthead.]

Det var 5 stykker, men jeg så kun 1 men hørte kanskje 1-2 i lenger bak i trappa..

 

Grunnen for rettsak nr.2 var at de som gjorde det, han som fikk med folk og la planen tror jeg, hadde klagt på straffen.. Men han som hadde gjort dette mot meg, fikk 3 års fengsel og han klager ikke.. Det sies også at de skal ha ADHD og at de hadde drukket litt.

 

Han som planla det kjente jeg fra før, broren hans gikk i samme klasse som meg.. Broren sluttet i klassen vår fordi det var noe problem med faren elns. Før de flyttet hadde vært på en hytte iallfall noe form for ferie, da hadde han kastet en stein i frontruta på bilen deres når foreldrene letet etter han når han hadde gått ut.. Litt psycho spør du meg..

Endret 23. januar 2008 av !Butthead!

[Kenny McCormick]

herremann, forbanna idiot folk

det at de har adhd og har drukket er INGEN unnskyldning for det de gjorde

burde fått lengre straff, spesielt siden det var planlagt på forhånd

[.Butthead.]

De tok 1 utenom meg også, men det var kun slossing og kutting, ikke stikking.. Han måtte også på sykehuset, og de sa at han var heldig for de kunne ha truffet noe som kunne gjort han lam.

 

Hvis dere vil lese litt til :

http://www.jbl.no/modules/module_123/proxy...;iDisplayType=2

http://www.jbl.no/modules/module_123/proxy...;iDisplayType=2

 

Btw, det er ikke vårt hus

Endret 23. januar 2008 av !Butthead!

[Gjest skjult_bruker]

Jævligste tiden må være nå i det siste, jeg har hatt en operasjon som har gått helt skeis. Har havnet på akuttmedisinsk de iløpet av den siste uken og smertene forsvinner ikke.

 

Det skulle være et helt normalt inngrep som utartet seg til noe helt grusomt.

 

Det har tatt skikkelig på. Og det er ikke siste gang jeg er inne, diagnosen finner de nemmelig ikke.

[Gjest Gjest]

Min verste episode er når barnevernet hentet mine barn i barnehagen og skole og tok omsorgen

 

Jeg VET at jeg ikke var verdens beste far. Og jeg VET at jeg på den tiden hadde problemer med rus, men kunne de ikke hjulpet meg i stedet?

[L4r5]

MIN verste episode har jeg INGEN planer om å skrive om uten å være anonym

[Nimh]

Ingen som nekter deg det vel? =) Å være anonym?

[L4r5]

edit

Endret 24. januar 2008 av L4r5

[Nimh]

Luring =)

[Datasmurf]

Min verste episode tror jeg var da jeg og en kompis satt og hvilte oss i blomsterbedet deres - som var rett ved veien, men likevel ikke så nærme at det ville være noe fare om en bil kom - etter å ha vært ute hele kvelden og akt og lekt, og mora til bestevenninna mi rygga ut fra gårdsplassen til naboen, men rygga helt feil i forhold til hvordan alle andre rygger der, og rygga over meg og kompisen min.

Kompisen min fikk hengerfestet i hodet og slapp unna med hjernerystelse, mens jeg fikk først støtfangeren i hodet så det ble kastet bakover mot en sånn strømboks-sak (hadde heldigvis hjelm på, av typen heldekkende for ski, så hodet mitt var ganske ok) og like etterpå fikk jeg høyre bakhjul over låret og opp på magen.

 

Jeg blekka ut, våkna til og trodde jeg var blind for jeg så ingenting, så trodde jeg jeg var død, husker mamma, pappa, søstrene mine og besteforeldra mine sto over meg og klippa opp klærne mine for å komme til (mamma og pappa er leger), en tur i ambulanse til det lokale sykehuset, at jeg kasta opp på operasjonsbordet, en tur i ambulanse til RiT (nå, St. Olav, sykehuset i Trondhjem), mye smerte som gjorde at jeg blekka ut igjen og noen jævlige dager. Var der heldigvis bare 6 dager, men det føltes som mye lenger for en liten sjuåring.

Generelt en jævlig opplevelse, og merra som gjorde det, mista ikke lappen engang.

Aner ikke om jeg fikk noen oppreisning for det, alt jeg fikk var en blomsterkvast fra henne, samt et god bedrings-kort fra dattera. Yay mer som.

 

Ellers så har det stort sett gått i mobbing gjennom nesten hele barneskolen, stort sett av kids noen år yngre og flere år eldre enn meg, samt noen i klassen min (tatt hevn mange ganger på særlig en av de i ettertid ved å gi ham juling for at han mobba meg), noe som førte til depresjoner og at jeg prøvde selvmord o.l. da jeg ble eldre (samt at det sikkert er grunnen til at jeg er rimelig fucked up nå). Så var det tid for psykolog, uten at det hjalp meg noe særlig. Skulle få noen piller, men de fikk jeg aldri.

 

Andre jævlige opplevelser, må være da farfar døde.

Han var den personen jeg likte aller best, så mest opp til etc. Farfar var mitt favorittmenneske her i verden. Jeg husker enda oktober 2005, da farmor ringte og fortalte at farfar var lagt inn på sykehus med slag - han hadde hatt det noen ganger før, samt infarkt, men kom seg da stort sett godt gjennom det, men denne gangen gikk det ikke så bra. Han ble liggende på sykehuset noen måneder, før han havna på et sykehjem i desember. Jeg dro nedover til Stavanger og var hos ham hver dag til han døde.

Jeg husker jeg bare satt der og det var så jævlig og jeg klarte ikke gråte, før om natten. Da gråt jeg hele tiden og fikk ikke sove. Det var en jævlig periode. Han klarte ikke ta til seg næring, fordi han hadde et magesår eller noe, som han ikke fikk operert fordi det var en stor sjanse for at han døde, så han bare gav opp og lå i senga hele tiden.

Julaften 2005 kom resten av familien nedover og vi feira jul der hos ham. Det var trist og jævlig julaften. Noen uker senere var han død.

Jeg blir fortsatt satt ut av å skrive om og tenke på det.

Jeg har opplevd at morfar, to-tre grandonkler og tre oldeforeldre døde, og det har vært trist, men det har ikke vært det samme. Jeg klarer fortsatt ikke gå på kirkegården og besøke farfar, det er for sterkt. Jeg bryter sammen utenfor.

 

edit: Kan også nevne at jeg hadde det ganske jævlig den dagen da harddisken min med 48.000 MP3er døde.

Jeg gråt og drakk om hverandre store deler av kvelden, både før og etter venna mine fant meg og tok meg med ut for at jeg skulle få annet å tenke på.

Må få sendt den inn på reparasjon snart...

 

Høsten 07 var jeg ute på livet her i Steinkjer med to venner hjemmefra (Orkdal) og endte opp med å bli drapstrua av en fjortis-gjeng med sprettkniv for et eller annet kompisen min tydeligvis hadde gjort.

Følte meg skikkelig nede og redd etterpå, ville bare hjem (men det ville ikke kompisene mine, de ville drikke videre), og da jeg endelig kom hjem, var alt bare jævlig.

Dagen derpå var jeg heller ikke i noe videre form, og tror ikke jeg var ute på byen på en måned. Var ille nok å gå på skolen, siden jeg visste at kidsa gikk på vgsen jeg måtte passere for å komme meg dit. Endte stort sett med at jeg tok taxi til og fra skolen.

Endret 24. januar 2008 av Datasmurf

[thomassit0]

Det verste jeg har opplevd er vel kanskje når bestefar døde under en rutine operasjon, bare 67 år gammel, og når broren min brakk lårbenet når han kjørte blades.. Han var mer eller mindre bevisstløs i 3-4 dager og skikkelig dopa når han våknet, av morfin og whatnot. Og når mormor fikk kreft for ett års tid siden. Heldigvis ble hun helt bra igjen.

[Karlstad]

En post og en kommentar er fjernet etter oppfordring fra personen som skrev posten.

[Gjest Disorder]

Så var det min tur da! Hvor skal jeg begynne? Det er mye jeg ikke husker, men har blitt fortalt. Men det er vel en grunn til at jeg ikke husker det antar jeg.

 

Foreldrene mine skilte seg da jeg var liten. Faren min pleide å ta meg med på sykkelturer i fylla. Dette var på vinteren og det var iskaldt, men likevel greide han altså å sykle nesten 80 km meg meg bakpå. Han pleide jo også droppe meg av hos venner og bekjente når han skulle drikke seg drita på byen.

Har noen flashbacks av at jeg lekte med alle de tomme ølflaskene, men ikke så mye mer enn det.

 

Mamma mente at han hadde lusket rundt huset vårt (hun hadde sett fotspor i snøen). Hun var veldig redd for ham, og ikke minst for at jeg kunne komme til skade. Derfor ble de sammen igjen. Hun trodde at da kunne hun få kontroll over situasjonen eller noe i den duren. "Jeg ville bare det som var best for deg" og alt det der.

 

Så var jeg 9 år gammel ca. Mamma og søsteren min skulle ut på byen og kose seg. Jeg var alene med ham. Han drakk seg selvfølgelig dritings. Det var da han fant ut at han skulle ta meg med ut på fyllekjøring. Jeg var et barn. Jeg gjorde som han sa og ble med. Husker bare bruddstykker av episoden. Men jeg kan fremdeles se for meg de vassene øynene hans, de stive bevegelsene og ordene. De stygge, ubehagelige ordene som fosset ut av munnen hans. "De er horer! Hører du hva jeg sier?". Han var ikke pappa.

Han kom opp på rommet mitt dagen etter. Lovet meg at det aldri skulle skje igjen. Og det tok meg vel noen år før jeg fortalte det til mamma.

 

De skilte seg igjen. Jeg husker faktisk hvilken stol jeg satt i, hva jeg hadde kjøpt den dagen og hva de sa. Men jeg var fornøyd. En lettelse. Men nå spoler vi litt.

 

Jeg dro fortsatt til ham i helgene. Han drakk seg full omtrent hver gang. Dro sammen med meg til butikken og kjøpte fristelser. At han kunne synke så lavt? Jeg husker at han pleide å gjemme dem. Men jeg fant dem alltid, og jeg fant kviteringene. På den måten visste jeg alltid når han var inne i "perioden". Men jeg var ung, redd, svak.

Han pleide å fylleringe meg. Det var så vondt å høre den snøvlete stemmen hans. Jeg ville redde ham. Men hva kunne vel jeg gjøre? Vi spoler mer.

 

Han hadde flyttet fra det store, fine huset med den flotte hagen. Flyttet til en leilighet i sentrum. Jeg kom ikke på besøk like ofte lenger. Men han drakk da jeg var hos han. De få gangene. Ga meg bare kortet sitt og ba meg kjøpe det jeg hadde lyst på. Jeg fikk alt jeg pekte på, men aldri en ordentlig pappa.

Husker den gangen jeg våknet opp til at han hadde drukket igjen. Han drakk vin, og påsto at det var cola. Jeg helte vinen ut i vasken (det var deilig) og ga ham vann. Med de stive, ekle bevegelsene, sølte han mesteparten ut på duken. Han fortalte meg løgner. Sa ar han skulle dø og at han var redd. Jeg gikk inn på do, tårene presset på. Men jeg tørket dem vekk med håndbaken, og gikk ut igjen. Vi spoler igjen.

 

Det var i julen. Jeg skulle bare stikke innom for å utveksle gaver. Han satt der i sofaen. Sliten og dradd. Han hadde store sår på kroppen. Det hadde visst vært et slagsmål, og en eller annen hadde slått ham i hodet med en ølflaske. Han var redd. Hadde tatt piller for å dempe angsten. Jeg så det på bevegelsene hans. Men han er ikke typen til å sloss. Selv ikke i fylla. Det gjorde meg bekymret. Hva hadde han rotet seg borti? Var det bare en fyllefight eller noe alvorlig? For første gang i livet mitt var jeg skikkelig, skikkelig redd. Tror aldri jeg har vært så redd. Ikke for ham, men for at han skulle dø. Forvinne, Forlate meg.

 

Jeg er eldre nå. Jeg er ikke voksen, men jeg er ikke et barn. Jeg er sterkere, men langt fra sterk nok. Han har flyttet igjen. Det er langt derfra og hjem. Så sist gang noe slikt skjedde, endte jeg opp langs veien. Alene i regnet. Jeg gråt tror jeg. Men jeg gikk. Jeg gjorde det som var best for meg. (Selvfølgelig hentet mamma meg, men det tok en stund å kjøre dit).

 

Jeg er ikke sur på han. Jeg er utrolig glad i han. Skulle ønske at jeg kunne passe på han og beskytte han. Fjerne problemene og gi ham et lykkelig liv. Men jeg kan ikke. Jeg skal ikke. Det er ikke mitt ansvar.

Moren min er heller ingen engel, men hun holder livet mitt sammen. Jeg setter pris på henne uansett hvor mye vi krangel. Hun er den jeg kan stole på.

 

Dette tok sin tid. Og ble visst langt, men det måtte ut. Hele livet mitt kort fortalt.

[Gjest Disorder]

Beklager at jeg tok med flere episoder, men alle var like jævlige. Kunne rett og slett ikke velge.

[Datasmurf]

Sterke greier.

Det høres for jævlig ut

 

Kan ikke engang tenke meg hvordan det må være å vokse opp med en sånn far.

Aldri liksom pappaen ens. Huff =/

[Sweetshit]

Guest_Disorder_*

 

Det var utrolig bra skrevet! Ble inspirert til å ha noe slikt som tema i skole-novellen min.

Foresten så var det veldig trist å høre...

[Gjest Disorder]

Bra det kommer noe godt ut av det da^^. Og tusen takk. Jeg er glad i å skrive. Men stilene mine er alltid like triste. De bærer et preg av fortiden min antar jeg.