Verste episode i livet ditt - hva er det?

[Bonna86]

Joda, kanskje. Men samtidig er jeg ikke sint på mine mobbere på barneskolen. Jeg føler faktisk stor sympati med dem, for de hadde det verre en meg på mange andre områder i livet. Jeg hadde en fantastisk lærer, flinke foreldre som fulgte meg opp og gode venner som jeg er venner med den dag i dag. Det var noe som drev dem til å mobbe, selv om det var feil. Etter skolen pleide jeg å gå hjem til dem, spesielt han ene og jeg lagde grøt til ham hver dag husker jeg fordi moren hans satt på puben og drakk seg full. Jeg unner ingen å bli mobbet, ikke meg selv heller, å gå gjennom den lidelsen, men det fikk meg til å bli voksen fort.

Endret 20. januar 2008 av yvonne2

[chokke]

Har dessverre en god del å velge i.. kan jo ta en kort oppsummering..

Har tatt uthevet skrift på "stikkordene" for de som ikke gidder å lese alt.

 

 

 

 

Ok, nå ble jeg lei meg inni meg. Må si at jeg ikke visste at dette foregikk i virkeligheten. Du skal vite at jeg støtter deg, selv om det kanskje er lett å si over internett, men virkelig, det gjør jeg.

 

Verste som har skjedd meg må være tapet av fetteren min. Hjernekreft. Begynner å få en tåre i øyekroken nå, men 22 år gammel så forsvant han, da hadde han vært inne til flere kurer.

Familien visste fra begynnelsen at han ikke var som alle andre, at han hadde en arvelig sykdom, som vi enda ikke vet om kommer fra faren eller moren (min side) av familien siden de ikke vil teste seg. Men han har ikke hatt det lett, vært mye på sykehus og sånt, men sommeren før han døde hadde han fått jobb som vekter igjennom samboeren til søsteren og var så stolt. Gå der i en fet jakke som sier Securitas mens sola står på som verst, men det gjorde han ingenting for det var et høydepunkt, men lykken skulle ikke vare lenge, en svulst var blitt funnet og etter diverse cellekurer så var han mer et objekt. Ingen mulighet til å snakke eller uttrykke seg. Husker jeg likte dette veldig dårlig siden jeg er overhodet ikke ansvarsfull og klarer ikke ta vare på andre og mer trengende. Men uansett, var vel på nyttårsaften så vi spiste middag og jeg holdt han med selskap og så på TV og vi så på rakettene. Det skal nevnes at både mamma, pappa, tante og onkel var der og, så det var ikke noen problemer sånn sett. Men jeg tror dette betydde veldig mye for han, at han ikke lå inne på dikemark (eller hva det heter) i en seng og ble vaska to ganger daglig og fikk næring intravenøst. Han døde litt senere på året

Nå ble jeg iaffal trist

[Prizefighter]

Mye tunge poster her inne.

 

Verste for meg må vel være noen år med psykisk mobbing på ungdomsskolen. Utviklet en form for "Social Anxiety". Unner jeg ingen.

[ButterDontFly]

Har dessverre en god del å velge i.. kan jo ta en kort oppsummering..

Har tatt uthevet skrift på "stikkordene" for de som ikke gidder å lese alt.

 

 

 

 

Ok, nå ble jeg lei meg inni meg. Må si at jeg ikke visste at dette foregikk i virkeligheten. Du skal vite at jeg støtter deg, selv om det kanskje er lett å si over internett, men virkelig, det gjør jeg.

 

Det er mange som ikke vet at sånt foregår. Det er bare en eneste laang episode i livet mitt som jeg nå prøver å bearbeide og legge bak meg. Takk for støtten.

[Kontorstol]

Det verste må være de jag mistet kusina mi for 5-6 år siden i en bilulykke, for så å miste fetteren min (som var broren hennes) i Bourbon Dolphin ulykken i fjor :/

[dysfunctional]

Da bestefar døde da jeg gikk i 5.klasse. Mamma og pappa var på sykehuset i Kongsberg mens jeg og søsteren min sov hos noen venner av familien. Dagen etter kom mamma og pappa og hentet oss, pappa sa til meg "Bestefar kommer ikke hjem igjen" Aldri grått så mye.

[Gjest Slettet+981287349]

Får egentlig dårlig samvittighet av å lese her inne.

Får bare beklage.

 

Min verste episode var 22.desember i fjor, da jeg fikk telefonhjem fra bestemor, hun fortalte at mamma å pappa hadde krasjet i 80km/h påvei hjem fra flyplassen, begge kom seg etterhvert, glemmer aldri den jula.

 

Verste var da bestemor sa " Sindre, tror du skal sette deg ned nå"

 

 

Edit : skriveper

Endret 20. januar 2008 av Slettet+981287349

[Plecto]

Leit å høre havonzid

 

Da var nevøen min død, han startet å puste selv tidligere i dag, men nå tok bare kroppen kvelden, hjertet stoppet og organene ga seg. Til de som har mistet noen nære her, hvor lang tid tar det før sorgen er delvis over, altså såpass at man går en dag uten å felle en tåre? Er vel veldig individuelt selvfølgelig, men hvor alvorlig må det være for å oppsøke en psykolog?

[chokke]

Jeg og søsteren min fikk, etter tapet av fetteren at vi skulle prøve å "glemme" det fortest mulig, ikke tenke på det og hindre en i å fungere normalt. Så jeg vil nesten anbefale deg noe av det samme. Kom tilbake til gamle rytmer, skole eller jobb. Ikke lås deg inne og vær trist i flere uker.

Om du ikke klarer å fungere normalt, for all del. Ta kontakt med noen!

[Alastor]

Flyttes til helseforumet.

[AlexGM]

Når min far døde i trafikkulykke for 7 år siden. Glemmer aldri når jeg kom inn døren hjemme og min onkel stod å stirret på meg og jeg spurte hva som var skjedd. Tenkte med engang at det var min farfar som hadde død, da mine onkler fra far siden ikke kom på besøk etter at min mor og far gikk fra hverandre. 5 sekunder etterpå kom min mor helt knust utfra stuen og sa pappa er død, per er død. Husker jeg kjente at jeg ble helt tom inni meg, den verste følelsen jeg noen gang har følt. Jeg lå i sofaen i flere timer og prøvde å drømme meg vekk mens hele familien satt der. Dette er noe jeg aldri har kommet over, og neppe kommer til å komme over. Selvom jeg skjuler det bra..

 

Ellers så døde min farfar året etter min far noe som gjorde veldig ondt da vi var veldig nær.

 

Livet skal ikke være lett

[Kontorstol]

Har dessverre en god del å velge i.. kan jo ta en kort oppsummering..

Har tatt uthevet skrift på "stikkordene" for de som ikke gidder å lese alt.

 

 

 

 

Ok, nå ble jeg lei meg inni meg. Må si at jeg ikke visste at dette foregikk i virkeligheten. Du skal vite at jeg støtter deg, selv om det kanskje er lett å si over internett, men virkelig, det gjør jeg.

 

Det er mange som ikke vet at sånt foregår. Det er bare en eneste laang episode i livet mitt som jeg nå prøver å bearbeide og legge bak meg. Takk for støtten.

 

Det der er det verste jeg har lest i hele mitt liv :S

Jeg må bare si at jeg også støtter deg! Ufattelig at noe slikt kan skje i Norge, eller i verden for den del...

[Plecto]

Prøver skole, men føler meg skvetten og ukonsentrert :S Sliten er jeg og selv om jeg ikke tenker på det. Hadde kanskje vært en ide å snakke med en psykolog? Er det dyrt? Dritt å ha prolemer på skolen nå som det er siste året på videregående og karakterene er viktiger enn noen sinne.

[Shjatå]

Jeg mistet onkel, tante og et søskenbarn i Tsunamien i Thailand.

Må være den verste perioden i livet mitt, den følelsen og gå å vente på en telefon fra dem, glemmer jeg aldri

Endret 21. januar 2008 av Catta

[øl_i_tastaturet]

Min verste episode var for 5 måneder siden. Gikk konstant deprimert etter bruddet med dama. Tok det altfor tungt og det endte i selvmordsforsøk. Men har kommet meg på bena igjen, lært at sånn er livet og har nettopp fått meg ny kjæreste, så alt er tipptopp nå.

Endret 21. januar 2008 av Bjørshol

[theoriginalAidskake]

Vet ikke helt.. Har opplevd litt forskjellig.

 

I 2004 mistet jeg en god venninne i selvmord. Det var vanskelig å takle. Vondt å vite at det er så mye man vil spørre om, men som man aldri vil få svar på.. Heldigvis har jeg lært meg å leve med det nå. Selvom smerten er der enda. Jeg savner hun, og jeg hadde gitt alt for å være den som hindret hun å ta skyte seg selv.

[Gjest Guest_gjest_*]

Opplevde selv mobbing på ungdomsskolen. De som liksom skulle være mine venner frøs meg ut og prøvde å presse meg lenger og lenger ned, både fysisk og psykisk, til jeg en dag i midten av ungdomsskolen fikk nok. Jeg startet å trene. Trente meg større og større og selvtillit vokste mer og mer til jeg til slutt greide å bare ignortere dem og de gikk lei og byttet vel til å mobbe noen andre. Vi skilte skole (familien min flyttet) på vidergående, men jeg møtte en av dem igjen 6 måneder etterpå. Jævelen var dem værste av dem og han begynte straks å snakke med en arrogant tone mot meg og prøvde å syke meg ned. Kan ikke beskrive hvor grusom han kan være. Da kokte det over for meg og det endte opp med at jeg knakk både håndleddet og nesa på han. Fikk en saftig bot, men det var søren meg verdt det. Møtte de to andre igjen 1 år etter hendelsen, kom ikke et eneste ord ut av kjeften på dem da. Er ikke en voldelig person, men ingen får lov til å fucke med hodet mitt mer.

 

Er nå 5 år siden og har ikke sett noe til dem, men hører de enda lever som tilbakestående fjortiser som drikker seg dritings flere ganger i uka, har drittjobber og lever på cola og grandiosa. What goes around comes around sier nå bare jeg.

[.Butthead.]

Det verste må være da broren min våknet meg tidlig om morgenen og sa til meg at faren min var på sykehuset, jeg fikk vite at han hadde fått "slag" som noen sier, altså blod på/i hjernen.. Jeg fikk vite av familien min at han var lam i den vestre delen av kroppen(hele) og at han bare lå i senga.. Da jeg fikk besøke ham fant jeg ut hvor gale det faktisk var, han husket nesten ingenting og ville hele tiden reise seg opp, men det kunne han jo ikke..

 

5 år senere og han er fortsatt lam, og husker ingenting fra de siste 10 årene.. Vi kan si noe til ham, så spør 5-10 sek senere, og han husker det ikke..

 

 

 

En annen ting.

 

Jeg satt og spillte noen spill på pcen, så hørte jeg dunker lyder i bakgrunnen(hadde headsett på), som vanlig gikk jeg for å åpne døra uten å tenke meg om, hvor det stod en ukjent person, tenkte det var en som skulle snakke med broren min. Etter at jeg åpnet døra spurte han etter broren min, jeg sa han sov(det gjorde han alså) så sa han at jeg skulle vekke han, jeg spurte hvorfor(er ikke så normalt at folk spør om sånt..) så sa han, Fordi jeg skal drepe han! Så tok han et skritt fram og stakk kniven inn i nedre del av brystkassa på meg(på andre siden av hjertet). Så sprang han.. Jeg visste ikke at jeg hadde blit knivstukket, lukket døren og gikk inn på rommet igjen, hvor jeg fant ut at blodet fortsatt strømmet ut av såret. Jeg fikk panikk og løp opp, hvor heldigvis mora og broren min stod.. Jeg fortalte hva som hadde skjedd og de ba meg legge meg ned til ambulanse og det der kom.

Jeg vet ikke hvor lenge det gikk før de kom( sikkert fordi jeg hadde panikk osv), men når de kom, var hele huset fullt av folk.. Noen leger stod ved siden av meg og spurte meg om forskjellige ting, samt sjekket såret mitt. Etter litt fant de ut at jeg måtte inn med helikopter, og det kom ganske fort.. Jeg ble løftet oppå en båre og trillet ut, der var det et hinder, alle utganger var stengt eller for smalt til å få senga og folka gjennom, men heldigvis var det et "smutthull" i hekken som vi brukte da vi var yngre..

Jeg ble så plassert i helikopteret(som var ganske trangt) med en lege som satt ved siden av meg, jeg fikk en maske over ansiktet(husker ikke hva det var) men det ga meg en virkelig ekkel smak i munnen, en smak jeg forbinder med det som har skjedd, og jeg vil aldri glemme den smaken.

 

Etter kanskje 15min i helikopter var vi framme ved sykehuset, jeg kjente godt at vi landet.. Luka som jeg ble ført inn i åpnet seg og jeg fikk kald luft over hele meg, jeg ble så ført inn i operasjons rom.. Der var også moren min, samt mange leger.. Det jeg husker best derifra før de dopa meg ned, var en russisk lege(tror han var russisk) som drev med sprøytene og slikt, han spurte meg hele tiden om det gjorde vondt, jeg sa nei selv om jeg kjente det ganske godt.. Det rare var at jeg ikke kjente noe særlig smerte, og jeg var bevisst hele tiden fram til operasjonen.

 

Så våknet jeg neste dag på akutten av en hyggelig dame, hun hjalp meg med å børste tennen og vaske meg.. Senere fikk jeg vite at jeg skulle opp til mage & tarm avdelinga, jeg visste ikke hva jeg skulle tro eller si.. Jeg ble plassert i et 2-mannsrom, jeg og en gammel svenske som alltid snakket, dag og natt..

 

1 eller 2 dager senere kom en ny pasient inn, han var rundt min alder og snakket veldig lite.. Han hadde visst fått blindtarmen fjernet.. Noen dager senere var han også ute. Men jeg fikk aldri være i fred, for rett etter at han hadde dratt kom en ny, han var kanskje 2-3 år eldre en meg og var veldig hyggelig, han reiste seg opp og kom bort til meg for å hilse og sa hva han het og hva som hadde skjedd med han. Han hadde en glaskrukke full av krutt i hendene, og skulle til å gjøre klar lunte, det kom en gnist eller noe sånn så smalt det. Han fikk kroppen full av glass og dritt, og huset var ikke så mye bedre det heller..

 

Vi snakket en del, gikk ned og handlet på mixen på sykehuset og slikt.. Jeg fikk dvd-spiller og 2 poser filmer av familien min, jeg fant fort ut at han likte filmer, for han hadde nesten sett hver eneste jeg hadde, samme hadde jeg..

 

Jeg måtte ha en slags poste som skulle suge ut alt grapset som kom, en på hver lunge tror jeg, og en på magen, for jeg hadde punktert en lunge, og skadet leveren.. Jeg likte ikke disse posene så godt, men heldigvis fikk jeg fjernet de 2 på lungene veldig raskt.. Den på magen hadde jeg i rundt 2 uker.. Det var forferdelig irriterende og ha den, den hang i veien når jeg skulle gå, den var i veien for klær, og verste av alt, 1 gang glemte legene å tømme den, og det var jo noe slags vakum for å dra ut veska, så når den var full fikk jeg en voldsom magesmerte, jeg måtte skrike så vondt det var, men heldigvis var de raske til å fikse det..

 

Jeg måtte ta mange tester, blodtrykk, et eller annet om hvor mye luft jeg hadde i blodet(tror jeg det var) , rønkentegn, og sånn ting som de bruker når de skal se kjønnet på barn elns, og noe som lignet på en stor trommel, man legger seg ned, tar på hodesett og blir ført inn i denne tingen, det er ganske trangt og man må ligge dønn stille, den lager også veldig høye lyder.

 

Jeg var på sykehuset i 2 uker, det føltes ut som 2 år.. Det var deilig å komme seg ut. Frisk luft, kunne gjøre hva jeg ville, sove om nettene(klarte ikke på sykehuset pga eletrisk stråling, noe jeg reagere veldig på) og være med venner..

 

Jeg hadde også veldig vondt i magen, kanskje ikke så uvanlig.. Nå går det bra, holder på med rettsak nr.2 pga et eller annet.. Så skal jeg kanskje få menerstaning(?) Pga arrene jeg har.

 

 

Kanskje veldig langt. Men godt å få det ut..

[theoriginalAidskake]

DAMN! Ble han tatt? For en jævel.

[Alastor]

Han ble tatt ja, siden de er under rettsak osv nå. Takk og lov for det .

 

Sterk historie..