Verste episode i livet ditt - hva er det?

[Rostad]

Nei han het Bjørn Vegard, Vi kalte han BV.

Ja stemmer d..

[Strategery]

farfar fikk hjerneblødning for noen år siden. Han var helt anderledes enn han vanligvis var.

Han lå på sykehuset en stund, før han kom på et gamlehjem.

Jeg fikk vite at mormor skulle tilbringe natten på gamlehjemmet hos farfar,

den natten døde farfar.

 

Han var en flott mann. Han var en skikkelig hyggelig fyr å snakke med.

Uansett hva jeg spurte om, han visste det. Alltid.

 

 

 

 

 

[KristianF]

Har opplevd mye dritt i livet..

Noe værre enn det andre..

 

Har bl.a. vært mobba en del når jeg gikk på barneskolen (litt nå i seinere tider også)..

Har vært plagd av en sykdom hele livet som er takken til at jeg ikke gidder å gå å være med folk..

Gidder heller ikke å gå på skole neste år tror jeg pga. dette..

Har knekt et håndledd for 2.5 år siden..

Det er ennå ikke skikkelig fixa, og legen nekter å gjøre noe med det..

 

Men det værste av alt må være da Mormor døde..

En snillere person har jeg aldri møtt..

Hun er den personen jeg har vært mest glad i i hele livet mitt..

Hun er den personen som virkelig var glad i meg..

 

Hun døde noen få timer etter at jeg hadde sagt hade til henne..

Tårene kommer hver gang jeg tenker på henne..

[The Norwegian]

Det værste jeg husker er at katta mi ble påkjørt 11. september 2001 rundt klokka 3... og at bikkja mi ble påkjørt mens jeg var på senteret i elverum...

[The Norwegian]

Og: I kveld da vålrenga slo rosenborg

Endret 27. juni 2005 av AcolyteGutripper

[Share the pain]

Livet, generelt.

[Fruktkake]

Inlegg fjernet.

Endret 15. november 2006 av Tabero

[trn100]

Er som mange andre her absolutt IKKE overrasket over å finne ut at mange har opplevd vonde ting, selv blant de relativt få på HW.... Det som overrasker meg er at så mange her åpner seg og snakker ut om det...

 

Tror årsaken til at så mange bidrar i denne tråden er at mange fler enn noen skulle tro har et virkelig behov for å snakke om slike ting, og all ære til trådstarter som etter min mening er den modigste av alle....

 

Det betyr dessverre også at mange av dere enda ikke har funnet noen nærmere enn HW dere orker å dele det vonde med, eller ønsker, eller kan....

 

Jeg synes det er så ille at så mange sier "Jeg har ikke opplevd slikt, ønsker ikke å lese denne tråden lenger" osv.... Selvsagt bra at det også finnes de som stort sett har og har hatt det bra bestandig, men problemet blir ikke borte av at noen er lei seg eller ikke ønsker å vite...

 

Ikke kondoler.... Ikke vær lei deg.... Finn en hånd å holde i.... Gjelder forresten også for de som har hatt tanker om å avslutte livet sitt... Finn noen å bry deg om... Like viktig som noen som bryr seg det...

 

Denne tråden viser nettopp kanskje at for mange kunne ting ha vært bedre om noen brydde seg mer og noen lot seg bry om...

 

Kunne ha fortalt en hel masse om meg og min historie, men det betyr egentlig ingenting.... Det som er viktig er at hver enkelt av oss, som føler oss berørt av det vi snakker om her, uansett utgangspunkt, faktisk gjør noe med det...

 

En hånd og holde i er like viktig for begge hender....

[Plecto]

Mistet min jevnaldrene nevø og nærmeste venn i går. Et velykket selvmordsforsøk. Det skjedde for 3 dager siden og han ligger nå på intensivavdelingen. Fikk først i går vite om hva som hadde skjedd og det var i går legene fastslo at han ikke har noen sjans for å overleve. Oksygenmangelen var for stor for hjernen og det oppstår nå hevelser som det ikke er mulig å gjøre noe med, det er snakk om noen timer eller maks noen få dager. Dette er uten tvil det værste jeg har opplevd og jeg er ekstremt langt nede. Han har hatt problemer lenge, men har alltid vært så positiv og hadde masse planer for framtiden, dette kom som et enormt sjokk på oss alle og hele familien sitter nå med en enorm skyldfølelse siden vi ikke aner hvorfor han gjorde dette. Jeg var den nærmeste vennen han hadde og jeg føler virkelig at jeg kunne gjort noe med. Han var innlagt på psykiatrisk og jeg skjønner ikke hvorfor jeg ikke besøkte han oftere enn det jeg gjorde, bortsett fra dette hadde vi nærmest daglig kontakt om alt og ingenting. Å se han ligge der levende og dø samtidig vrir rundt på alt som sitter oppe i topplokket mitt.

[tOmma-]

Litt av en bump, gitt. Men jeg kan godt skrive hva jeg har opplevd...

 

For et par-tre år siden: Jeg og et par stykker til skulle innom en kamerat for å slå følge med ham til en fest, og han åpnet aldri døra da jeg ringte på. Dette førte til at jeg gikk rundt huset og tok meg inn gjennom vinduet hans, som var på gløtt. De to andre sto utenfor og ventet - og skjønte ingenting da jeg kom tilbake, skjelvende og bleik. "Har du sett et lik eller?" spurte den ene for å være morsom. Svaret var åpenlyst - for med en gang jeg hadde gått ut av rommet hans, fant jeg ham hengende i trappa.. Selvmordsbrevet lå i baklomma...

 

Skal ikke gå videre inn på hvordan dette var, men det var uten tvil det verste jeg noensinne har opplevd. Deretter kommer også episoder som:

- Idag er det 1 år siden morfaren min døde av naturlige årsaker.

- Katten min måtte avlives, 11 år gammel, den 1. desember 2005.

- Farmor, som jeg alltid hadde et godt forhold til, døde tidligere samme år. Var helt knust.

 

Edit: Plecto, det var virkelig trist å lese. Kondolerer, hvis det går an å si det i den sammenhengen. Har fått tårer i øynene ettersom jeg har lest meg gjennom hele tråden. Dere som har opplevd alt dette er utrolig sterke, det skal dere ha

Endret 17. januar 2008 av tOmma-

[Plecto]

Ja fytti rakkern at det skulle være så jævelig, og så så brått :S Tankene flyr alle veier om hvordan han egentlig har hatt det og hvordan han kunne gjøre dette når han var i så godt humør, han var på bedringens vei og hadde planer om både det ene og det andre i fremtiden, ny pc hadde han nettopp kjøpt seg og. Det viser seg at det faktisk er en sjanse for at han overlever så de neste tre døgnene nå er spente. Det er ingen som vet stort :S Det er en veldig spesiell situasjon, men uansett om han overlever så vil han antagelig ende opp som grønnsak, hvis han noen gang våkner opp vil han ikke være den personen han var, skadene på hjernen er skjedd og kan ikke gjøres noe med. Litt deilig å skrive om dette egentlig, forklare og sleppe det litt ut.

[Osloboer]

Leste Illustrert Vitenskap i 5 klasse på barneskolen. En koselig gjeng reiv i stykker bladet og delte ut juling og spytt.

 

Første året på ungdomsskolen gikk jeg hjem i et friminutt og prøvde å henge meg selv, var vel 14 år da. Trusler, vold og mobbing. Ellers fulgte de opp med å drive tegnestifter inn i ryggen min. Ungdom kan være så jævlige.

 

Fortalte min mor jeg var homofil og hun skreik, bli forbannet og kalle det en sykdom som kunne kureres.

[Hollywood_]

Værste episode i livet er den jeg er i nå. Muttern sier jeg må gå et år om igjen på skolen. Og pga at vi ikke veit hva som skjer med skolen, så kan jeg heller ikke trene. Har ikke gjort annet i mange uker enn å sitte på rævva inne forran pcen og tven.. Forferdelig.

 

Alle besteforeldrene mine døde, før jeg var 10 år så husker ikke så mye av hva jeg følte da.

[Plecto]

Hvorfor sier hun at du må gå et år til? Hvilken klasse går du i?

[ButterDontFly]

Har dessverre en god del å velge i.. kan jo ta en kort oppsummering..

Har tatt uthevet skrift på "stikkordene" for de som ikke gidder å lese alt.

 

 

Broren min, Aleksander. Han var fæl mot meg. Han tok tingene mine. Enten gjemte han de, eller så kastet han de. Han kom med trusler som ”hvis du ikke legger deg nå, så kutter jeg hodet av deg!”

Jeg la meg. Årene etterpå bedret han seg litt, men så var det problemene med foreldrene mine som var det største problemet.

 

Mamma & pappa? Da jeg var 4 ble jeg veldig kvalm av melk og yoghurt. Mamma sa jeg MÅTTE spise/drikke det, for næringsstoffer og slikt. Hun tvang ofte i meg mat og drikke, fordi det skulle være så sunt osv. Men jeg gråt. Hver gang jeg spiste noe. For i alt jeg pleide å få så var det melk, og det har nå i de siste årene vist seg at jeg har sterk melkeintoleranse.

 

Pappa likte ikke at jeg gråt når jeg var kvalm og brakk meg. Så han stengte meg inne. På badet. Jeg var 4-5 år da. Sov ofte på badet, med spy rundt meg. Gikk ikke i barnehage, for mamma jobbet jo ikke, så da kunne jo hun ”passe på meg.” Jeg ble behandlet som en hushjelp.

 

Så var jeg 6 år. Tid for å begynne på skole? Ja. Men så var det jo det problemet da; at jeg omtrent aldri hadde vært rundt andre folk. Pappa kjørte meg i den fine røde bilen sin. Da han parkerte foran skolen, var ordene jeg fikk ”jeg henter deg etterpå!”

 

Jeg gikk bortover til inngangsdøren. Husker fortsatt de store vinduene og all pynten i vinduene. Jeg synes det var pent, hadde aldri sett noe slikt før. Så kom jeg meg tilslutt inn den tunge døren som de andre gikk inn. Ble møtt av en glisende dame med trønderdialekt. ”Hardu ikke mamman eller pappan din me dæ?” Jeg tror ikke jeg svarte hun engang. Jeg bare så meg rundt. Husker det som om det var fra i går.

 

Husker for så vidt ikke noe mer fra den dagen, men dagen etterpå skulle jeg tilbake på skolen. Jeg husker at jeg gikk i Aleksander sine klær. Måtte det, siden vi ikke hadde noe god økonomi for å si det slik. En stor svart genser, som jeg selv synes var STYGG, med en gutt som skatet og noe. Og en shorts. Etter skoledagen gikk jeg ut på parkeringsplassen. Men pappa kom ikke. Han kom aldri. Husker ærlig talt ikke hvordan jeg kom meg hjem, men da jeg kom hjem satt mamma i hjørne av sofaen og så ut vinduet. Jeg kunne jo se at hun var trist. Det var pappa. Overdose. Død. Borte. For alltid.

 

Jeg tok det ikke inn på meg. Hadde lært meg selv at det var det beste. Men så kom Aleksander hjem. Han ble sint. Veldig sint. Knuste, slo, sparket, hylte og grein. Mamma satt der fortsatt.

 

Jada. I en alder av 12 år var broren min lenket til dataen. Han var svært attraktiv blant jentene, og alkoholen ble slukt.

 

På dette tidspunktet var jeg blitt 8 år. Mamma var aldri hjemme lenger nå. Men èn dag kom hun hjem. Hun ville ta meg med til byen. Jeg pleide sjelden å være ute, så jeg ble jo hoppende glad, for èn gangs skyld. Men mamma var ikke edru. Bilulykke. Jeg fikk et STORT kutt på ene siden av ansiktet, og mange blåmerker. Mamma fikk noen små sår og ett blåmerke.

 

Jeg kom meg tilbake på skolen mye fortere enn jeg skulle. Mamma ville ikke ha meg hjemme for hviletiden jeg egentlig skulle hatt. På skolen ble jeg mobbet. Hver dag dynket de meg i sølepytter eller noe annet som man nå ser på film. Jeg lærte at mennesker var onde. Og på dette tidspunktet nektet jeg å gå på skolen. Men mamma ville jo ikke ha meg hjemme. Så i en alder av 9 år bestemte jeg meg for å flytte hjemmefra. Men DA protesterte mamma. Jeg sa hva de gjorde mot meg, og hva de kalte meg pga såret i ansiktet. Vi kranglet. Hun sa ”ja vel, om du har det så dårlig så får du ringe barnevernet og se om det er noen der som vil ha deg”

 

Og slik ble det. Jeg fikk kontaktet barnevernet! Ble plassert hos et par i 50-årsalderen. De hadde et lite hvitt hus, og hagen var FLOTT. Damen var hyggelig, men jeg likte hun ikke. Mannen var veldig snill.

Endelig skulle jeg få det fint. Aleksander har jeg ikke kontakt med. Har ikke hatt kontakt med han siden jeg var 10 (det er 6 år siden nå). Men jeg skulle ikke få være lykkelig så lenge. Nei. For mannen fant plutselig en økende interesse for meg. Jeg fikk ikke lov å dusje uten at han fikk være med. Jeg fikk ikke lov å legge meg uten at han hadde fått ”klem” først. Og dagen før 11-årsdagen min var jeg ikke jomfru lenger. Jeg gråt som jeg aldri hadde gjort før. Hvorfor skulle JEG oppleve dette?

 

På dette tidspunktet av livet gjorde jeg ikke noe. Kjente ingen, orket ikke være med noen, ville ikke være med noen. Var alene. Men så fikk jeg datamaskin av ”tanten” min til 11årsdagen. En rik og snill dame. Hvorfor ville ikke hun adoptere meg?

 

Jeg begynte å utforske datamaskinen. Hun lærte meg det grunnleggende. Da hun hadde reist ble jeg bare sittende å stirre på skjermen. Startsiden.no. Jeg trykket på litt av hvert, det var morsomt. ”Spill.”

 

Jeg ble fort avhengig av datamaskinen. Hadde jo ikke noe annet å gjøre på. Jeg nektet å gå på skole. Hatet mennesker. Ble et nervevrak bare jeg måtte ut å hente posten. Etter en stund klarte jeg å skaffe meg MSN. Kan ikke huske hvor jeg fikk kontaktene fra, men det ble en god del gamle griser innpå, men det skjønte jo ikke jeg. Jeg snakket med en mann. Han var flink å spørre spørsmål, og jeg var flink å svare ærlig. Han sa han var 13, og at han likte meg. Etter noen dager var det bestemt at han skulle møte meg. Jeg møtte han. Han var 19. Ble voldtatt. Somlet meg hjem igjen. Fikk kjeft av Damen, som sa at jeg ikke kunne forsette slik. Hun ville skaffe meg psykolog, og hun kjeftet meg huden full om at jeg måtte bry meg mer om livet og menneskene rundt meg(wtf?!). Men ja, så røpte hun også at hun selv var hjertesyk.

 

Jeg ble sendt på rommet mitt. Kanskje like greit, jeg klarte jo aldri å si noe imot uansett. 2 måneder senere døde hun. Det var operasjon med 20 % sjanse for å overleve. Nå følte jeg meg FORLATT. Mannen begynte å drikke. Jeg holdt meg ute. Bodde på gaten, gikk ”hjem” for å finne mat. Det var da jeg ble kjent med Cato. 16 år gammel gutt med blågrønne øyne. Han hadde vært på fest. Han kom bort til meg, for ene hånden over skulderen min, og på dette tidspunktet var jeg i sjokk. Var ikke vandt til sånn ”kontakt.” Jeg skjønte ikke hva han sa, men han tok meg i hånden og leiet meg med seg.

 

I tiden etter skjedde det ikke noe spesielt mer enn at jeg bodde litt på gaten og litt foran datamaskinen. Var livredd folk. Mannen hadde vært snill nå. Ikke gjort meg noe som helst. Han var begynt å komme seg. En dag kom han bort til meg. Jeg forventet det verste, men han sa det var på tide å kontakte barnevernet. På dette tidspunktet var jeg 14.

 

Sliter fortsatt med mange traumatiske minner. Er 16. Har hjelp fra barnevernet. Holder på å skaffe meg jobb. Har leilighet for meg selv. Har begynt å bli mer vandt til andre folk[har vært totalt innesluttet].

 

Happy endig?

 

 

[Gjest medlem-122769]

den gangen jeg var alene hjemme og spiste så mye at jeg fikk blackout :| kjøleskapet var tomt da jeg kom til bevissthet igjen

[KKake]

Har ikke opplevd så mye jævlig i livet mitt, men det er en ting som jeg husker..

Og det var når jeg var rundt fem år gammel. (Ex-)stefaren min og jeg skulle dra å hente mormor og mannen hennes på flyplassen etter at de hadde vært i syden. Når vi kom frem til flyplassen måtte vi vente en stund, og så kom plutselig mormor og en mann (tror han var sykepleier elns)som trillet på mannen til mormor (han het Jan) i rullestol. Vi fikk jo vite hva som hadde skjedd, og det var at Jan hadde falt ned trappa fra flyet. Grunnen til at han hadde klart det var at han var lettere bedugget samtidig som at dette var på vinteren og det var et is-lag på flytrappa. Men det virket som om alt gikk bra med Jan, og vi dro hjem igjen. (vi bodde på den tiden sammen med mormor og Jan)

 

Men senere når vi kom hjem ble Jan bare mer og mer sliten, og på kvelden måtte stefaren min ringe til sykehuset, og de kom å hentet Jan med ambulanse. Mamma, stefaren min og mormor ble med til sykehuset, og onkel passet på meg. Så, noen timer senere ringte mamma til onkel, og sa at Jan hadde dødd. Grunnen var at milten hadde spruket når han falt ned flytrappa, og i løpet av de timene som hadde gått hadde han mistet mer og mer blod. Den sprukne milten oppdaget de ikke på sykehuset før det var på seint, men som mormor har sagt, Jan hadde nok ikke levd i dag uansett fordi han var alkoholiker, og allerede når han døde hadde alkohol begynt å ødelegge nyrene hans.

 

Ellers har jeg levd et ganske så bra liv, og den eneste "ille" episoden i livet mitt utenom den med Jan var når mamma og stefaren min skilte seg, men det har gått mindre inn på meg en det en skulle trodd, kanskje fordi han ikke var den snilleste personen som finnes, og samtidig som jeg var glad i han mislikte jeg han. Når de bestemte seg for å skille seg ble faktisk fetteren min mer lei seg enn meg..

 

EDIT: Forresten, når jeg gikk på barneskolen (3-7. klasse) ble jeg jo mobbet, men ikke så mye at jeg var redd for å gå på skolen og jeg har ingen varige mèn utenom litt svekket selvtillit, men det er kanskje fordi jeg også ikke er så tynn at det gjør noe..

Endret 20. januar 2008 av Arekey

[Piratpjokken]

Nei, herre.. Nå begynner jeg å tenke på bestefar her..

Får tårer i øynene bare av det..

 

 

 

Besten var den snilleste personen jeg visste om. Han var alltid ute og drev med treskjæring eller noe. Jeg hadde lyst til å lære meg det, men jeg var bare 6-7 år..

Etter hvert havnet han på gamlehjemmet. Jeg brukte å hate plassen, men jeg elsket å være sammen med bestefar..

En stund senere fikk pappa en telefon om at nå hadde besten ikke stort mye mer tid igjen.. Vi dro ut igjen sann ca klokken 4. Det var en varm og fin dag. Alt for fin til å se at noen dør...

Jeg satt og kikket ut vinduet, pappa holdt ham i hånden mens han døde..

 

 

Det er 11 år siden.. men, Gud så jeg savner ham.

 

 

Jeg visste ikke betydningen av ordet "død" før begravelsen.. Da jeg fant det ut var det det jævligste i hele livet mitt..

 

 

Der kom det ihvertfall noe fint.. Sitter og hører på dream theater- fatal tragedy.. På slutten av den så sier han "remember that death is not the end. It's just a transition."

 

 

 

Bestefar skulle, om ikke levd lengre, fått en god tid på det siste.

Han hadde sukkersyken, og jeg lurer på om det tærte på føttene hans.

 

Uansett.. JÆVLA NORGE KUNNE IKKE SKAFFE HAM EN JÆVLA SYKEHUSPLASS ELLER EN JÆVLA BEHANDLING. FAEN TA NORGE!

[Bonna86]

Da jeg ble mobbet på videregående. Heldigvis hadde jeg blitt mobbet gjennom barneskolen, så jeg visste hvordan jeg skulle takle det. Men det var ganske leit når min bestevenninne snudde ryggen til meg, det var egentlig det som var verst. Ikke at jeg ble mobbet, men at hun gjorde det hun gjorde. Jeg hater henne ikke, har ikke lyst til å ta på meg en slik byrde, men det betyr jo ikke at det ikke var vondt. Men det er ikke synd på meg. Jeg tenker på meg selv som veldig heldig, fordi jeg har klart meg veldig bra i livet tross alt - og jeg ser absolutt ikke på meg selv som et offer.

Endret 20. januar 2008 av yvonne2

[Plecto]

Alle mobbere der ute må ta en titt på den tråden her :@