Er det lite maskulint å gråte i dagens samfunn?

[Gjest medlem-23990]

Jeg tror dette kan oppsummeres som: gråting i offentlighet er ikke godtatt, mens gråting i privat er godkjent sensitiv aktivitet.

[JBlack]

Klart det er godtatt, men spesielt maskulint er det ikke.

 

Grining er som sex, en privat greie som tar seg best ut i den private sfære.

[CannibalCorpse]

Hehe, menn som gråter ja... selv føler jeg at jeg ikke må finne på å gråte i nærheten av andre eller når andre kan høre meg, da (jeg føler at) det er temmelig upassende for en 24 år gammel "mann" å gråte.

 

Jeg gråter ikke så altfor ofte når voksne har det vondt, om det ikke er snakk om krig og slike grusomheter da. Men når det er barn i bildet er det helt uutholdelig, om det er snakk om barnemisshandling, barn som ikke får kjenne åssen det er å være mett i magen, voldtekt og ellers når våre minste verdensborgere har det vondt tar jeg fryktelig fort til tårene, og defra til nesten panikkartet gråt.

Hver jævla gang det er et nyhetsinnslag om en barnepornoring, barn som lider av voksnes idiotiske handlinger, voksnes fordømrade krangling om landegrenser og faenskap som selvfølgelig verst går ut over våre minste som vanlig.

Tiden rundt flodbølge-katastrofen trengs vel ikke nærmere beskrivelse. Mange tårevåte stunder da ja...

 

Men jeg tar også lett til tårene når det gjelder film, nå sist var vel John Q, en litt ukjent film med Denzel Washington. Denzel spiller en familiefar som opplever enhver pappas verste mareritt, at hans sønn kan komme til å dø. En desperat pappa som kjemper en kamp mot det bedritne råtne sykehusvesenet i USA som ikke kan hjerteoprerer en guttunge på 8 år fordi hans far ikke har en god nok jobb så han kan få finansiert sitt kjære barns livreddende operasjon. Men også Face/Off gav meg vond smak i munn, måtte vende blikket mot gulvet på begynnelsen når Sean Archer leker med sin sønn, får så å desperat være hjelpeløst vitne til at guttungen siger om etter å ha blitt skutt (ved et uhell) av Castor Troy.

 

Men verst er savnet etter mine onkelunger hjemme, savnet etter barna er så sterkt at jeg ofte gråter i søvne om natten, klarer ikke nevne navnet til guttungen uten å nesten bryte sammen. Snakker med a mor, dvs hans bestemor på telefon, snakker om åssen de har det, kjenner tårene triller nedover skinnet mens jeg desperat prøver å ikke knekke.

Gutten elsker traktorer da (eller "t'a'tor" som han sier hehe), er traktorer ved barnehagen han går i, han har hørt da at de store dieselmotorene ikke alltid får start med en gang, og at de ruser litt når de har fått de til å gå, så når han leker med traktorene sine er han nøye med å lage lyden så realistisk som mulig, er ikke alltid hans leketraktorer starter med en gang heller hehe. Å høre slike morsomme historier gjør savnet etter dem helt umulig å holde ut, jeg gråter og gråter og nesten roper navnet hans, som om han kan svare som bor 80 mil unna.

Savner så forjævlig å se han smile, latteren hans, de blå blide øynene hehe . Kanskje lettere å forstå for de som selv har barn.

 

Men nå i morgen drar jeg heldigvis hjemmover en tur, kommer ikke til å få brukt forumet (eller internet forøverig) på et par ukers tid, fy så godt det skal være å hilse på barna att, men jeg lurer på åssen jeg skal klare å dra derifra

[Thlom]

Klart det er godtatt, men spesielt maskulint er det ikke.

Det kan man da ikke ta hensyn til! Hvorvidt andre synes grining er maskulint eller tøft eller hva de nå enn vil definere det som lite av er irrelevant for min gråting.

[JBlack]

Klart det er godtatt, men spesielt maskulint er det ikke.

Det kan man da ikke ta hensyn til! Hvorvidt andre synes grining er maskulint eller tøft eller hva de nå enn vil definere det som lite av er irrelevant for min gråting.

Om du tar hensyn til det eller ikke er opp til deg. Jeg har ikke sagt noe annet. Om du velger å ikke kontrollere deg selv offentlig, og i stedet la tårene flyte som på en liten unge, så er det ditt valg. Men maskulint er det fortsatt ikke.

[TAAB]

Jeg er gammeldags, og oppdragelsen min henger dessverre igjen. Skulle ønske jeg var flinkere til å vise sorg, men jeg klarer ikke og akseptere tanken på at noen skal se meg gråte.

 

Jeg sliter i begravelser, men det kommer aldri en dråpe.

[viranth]

Samfunnet har blitt bedre når det gjelder det å gråte som mann. Bare se Homsepatruljen (amerikanske) der omtrent alle gråter når de ser hva de har gjort etc. Det er ikke noe problem for en mann å gråte i dag for å vise at han er glad eller lei seg, men det er vennene rundt som kanskje bryr seg om det. Det er jo ingen grunn til å si at en mann ikke skal gråte, det er bra for et menneske å få ut litt tårer en gang i blant. Som Steven Seagal så fint sa det i "The Glimmer man" - "It cleanses the soul".

 

For å si det slik, en mann som gråter åpenlyst av en eller annen naturlig grunn vil jeg se på som mer maskulin enn en som ikke gjør det. Fordi da er denne personen så trygg på seg selv at den tør gjøre det. Snakker da ikke om personen får en flis i fingern eller ikke får viljen sin eller noe slikt.

 

Har det egentlig noe å si om en mann gråter i en begravelse? På grunn av en film som vekker følelser? Om man blir far? Om man vinner lotto og er set-for-life? Vil tro denne personen har sundere mental helse og velvære enn de som holder alt inne og lar det gnage på kropp og sjel i en stund etterpå.

[JBlack]

For å si det slik, en mann som gråter åpenlyst av en eller annen naturlig grunn vil jeg se på som mer maskulin enn en som ikke gjør det. Fordi da er denne personen så trygg på seg selv at den tør gjøre det.

Jeg er trygg nok på meg selv til å gå naken på gata. Grunnen til at jeg ikke gjør det er helt andre grunner.

 

Jeg tør også å gråte offentlig, men grunnen til at jeg lar vær er at jeg synes det er en privat ting. Hvis jeg gråter så er det min private sorg, og den har ikke fremmede noe med. Og den er det ingen grunn til at jeg skal pushe på uvedkommende heller.

 

Hvorfor skal alle private ting ut i offentligheten?

 

Vær en mann. Del sorgen med de den vedkommer, ikke gud og værmann.

 

Og til dere som ikke kan lese, jeg har ikke sagt et ord om at det ikke er akseptabelt å grine offentlig.

Endret 10. februar 2005 av JBlack

[Thlom]

Nei, for menn kan ikke gråte offentlig, bare kvinner som kan gjøre det. Hva har det med det mannlige kjønn å gjøre om en skal gråte offentlig eller ei?

[swanky]

Grining er for pyser.

[TLZ]

Grining er for pyser.

Bare så det er sagt: Det at noen griner betyr ikke nødvendigvis at en er mer "mandig" og er mindre sensetiv, emosjonell osv. Det kan faktisk i noen tilfeller bety det omvendte og at vedkommende ikke er sikker på seg selv nok til å tørre det.

Det kan også bety at de har fått de tinn via oppdragelse og kultur. Er nok dessverre selv et offer der og har vanskelig for å vise følelser, og når man har mye av dem inni seg(det skjer en gang iblant) så er det jævlig og dessuten usunt og ikke la dem få utløp.

 

Uansett.. det som virkelig er pysete er å ikke tørre å bryte med kjønnsrollene!

(som forøvrig er helt på tryne)

Endret 10. februar 2005 av TLZ

[Nimzo]

Gråt kommer jo av en følelse av tristhet, altså helt naturlig. Det må jo da ha vært sånn at mannfolk ikke skal være følsomme, siden det er sett ned på at en mann gråter.

 

1. Betyr det at mannfolk igjennom historien har stort sett vært ufølsomme?

2. Har mannfolk alltid vært følsomme, men har holdt følelsene for seg selv (undertrykt dem)

 

Er nummer en tilfelle så går vi mot at mannfolk blir mer og mer følsomme, og dermed at offentlig gråting blir mer og mer akseptert.

[JBlack]

Nei, for menn kan ikke gråte offentlig, bare kvinner som kan gjøre det. Hva har det med det mannlige kjønn å gjøre om en skal gråte offentlig eller ei?

Nå handla denne tråden om det maskuline, derfor vi snakker om menn. Se topic.

 

Og hvis du leser et av mine første innlegg i tråden så vil du se at jeg påpeker at det ikke er spesielt feminint å gråte heller. Vet ikke om noen andre har hevdet det dog.

 

Og jeg gjentar, det er akseptabelt å gråte. Men maskulint er det fortsatt ikke.

[JBlack]

Gråt kommer jo av en følelse av tristhet, altså helt naturlig. Det må jo da ha vært sånn at mannfolk ikke skal være følsomme, siden det er sett ned på at en mann gråter.

 

1. Betyr det at mannfolk igjennom historien har stort sett vært ufølsomme?

2. Har mannfolk alltid vært følsomme, men har holdt følelsene for seg selv (undertrykt dem)

 

Er nummer en tilfelle så går vi mot at mannfolk blir mer og mer følsomme, og dermed at offentlig gråting blir mer og mer akseptert.

Å holde følelsene for seg selv er ikke det samme som å undertrykke dem. Man kan ha god kontakt med sine følelser uten å la seg kontrollere av dem.

 

Det er faktisk en stor fordel at man kan kontrollere sin følelser. Hvis ikke ville man fått mye uønsket og problematisk oppførsel.

 

Det er mye sunnere å ha kontakt med sine følelser og forholde seg til dem, enn det er å bare slippe dem løs.

[TLZ]

Vel, akkurat tristhet ser eg ingen problemer med å slippe løs....

[Thlom]

Nå handla denne tråden om det maskuline, derfor vi snakker om menn. Se topic.

 

Og hvis du leser et av mine første innlegg i tråden så vil du se at jeg påpeker at det ikke er spesielt feminint å gråte heller. Vet ikke om noen andre har hevdet det dog.

 

Og jeg gjentar, det er akseptabelt å gråte. Men maskulint er det fortsatt ikke.

Jeg vet ikke hvordan jeg skal tolke dette jeg:

 

Vær en mann. Del sorgen med de den vedkommer, ikke gud og værmann.

[JBlack]

Nå handla denne tråden om det maskuline, derfor vi snakker om menn. Se topic.

 

Og hvis du leser et av mine første innlegg i tråden så vil du se at jeg påpeker at det ikke er spesielt feminint å gråte heller. Vet ikke om noen andre har hevdet det dog.

 

Og jeg gjentar, det er akseptabelt å gråte. Men maskulint er det fortsatt ikke.

Jeg vet ikke hvordan jeg skal tolke dette jeg:

 

Vær en mann. Del sorgen med de den vedkommer, ikke gud og værmann.

Tolk det rett frem. Ikke forsøk å utlede noe som helst om kvinner som ikke står der. Se også første linje i det du siterer fra meg.

[JBlack]

Vel, akkurat tristhet ser eg ingen problemer med å slippe løs....

Det kommer helt an på situasjonen. Å sitte å grine er ikke direkte skadelig for omverdenen, men om du ikke har kontroll over grininga di så kan det fort skape mange uheldige situasjoner. Og det er, avhengig av situasjon, lite hensynsfullt ovenfor mennesker rundt deg. Det er ikke sikkert alle i nærheten ønsker å ta del i sorgen din.

 

Derfor hører ikke grining hjemme i den offentlige sfæren. Prøv å holde det privat, hjemme, i kirka eller andre egnede steder.

 

Følelser bør man generelt ha kontroll over. uten kontroll Over sorgfølelser risikerer man å falle inn i depresjon, og det er heller ikke sunt.

 

Det er som sagt greit å grine hvis man har en grunn. Men man trenger ikke gjøre det hvor som helst.

 

Og det er ikke usunt å ha kontroll over følelsesmessig reaksjoner. Det er mer usunt å ikke ha kontroll.

 

Men det er selvsagt menneskelig å ikke alltid ha kontroll. Og det har de fleste forståelse for. Har man plutselig hørt om et uventet dødsfall til en nær person, da kan de aller fleste reagere uforutsigbart og ukontrollert. Og de færreste vil bli klandret for det.

 

Men det er tullprat at det er farlig å kontroll over følelsene. Og det er tullprat at det er så greit å grine hvor som helst. Det er som sagt en privat ting, og når man lever i et samfunn så må man ta hensyn til at ikke alle er like interesert i å bli forstyrret av ens egne ukontrollerte følelsesmessige behov der og da.

 

Det er tøfft, i ordets opprinnelige betydning, å måtte holde tilbake sorgreaksjoner. Men noen ganger bør man gjøre det. Og fordi det er tøfft, så krever det sin mann. (Olsen: Eller sin kvinne, om du vil)

[Nimzo]

Kontrollere følelser=undertrykke følelser

[JBlack]

Kontrollere følelser=undertrykke følelser

Tullprat. Det er dessuten snakk om å kontrollere sin reaksjon.