Verdensrommets størrelse!

[834HF42F242]

Jeg mener det ofte stilte spørsmålene "Er verdensrommet uendelig stort?" og "Hvorfor har ikke verdensrommet en ende?", ikke er så vanskelig å besvare. Verdensrommets eksististens og utbredelse er ganske enkel å forklare.

 

Hvis vi ser for oss et vakuum (Vakuum består som kjent av ingenting), og plasserer et lite objekt på størrelse med en ert i dette vakumet, så har vi en ert omgitt av ingenting. Det eksisterer da kun noe der hvor erten er, og vi tar da utgangspunkt i at dette er verdensrommet rett etter "The Big Bang". (Jeg blander ikke inn BB-teorien, men bruker den som et hjelpe-element i denne forklaringen)

 

Vi ser nå for oss at denne erten begynner å dele seg opp i småbiter som eser ut i størrelse og sprer seg slik at vi får en økende ball av små elementer. Denne ballen blir til størrelse på en appelsin, og avstanden mellom elementene er stor. Noen elementer samler seg i lokale grupper og danner større tetthet i forhold til andre plasser.

 

Nå befinner vi oss midt i denne ballen og lurer på hvor enden på universet er, og om det kan være uendelig. Enden på universet er der hvor den ytterste partikkelen befinner seg sett i forhold til det absolutte senter i ballen. Hvis vi reiser ut til denne partikkelen, befinner vi oss altså ved enden av universet.

 

Nå kommer det interessante.

 

Hvis vi nå fortsetter denne reisen lenger bort fra sentrum, så er det vi som er det ytterste punktet. Da er det vi som definerer enden på universet, og jo lenger vi reiser utover, jo lenger ute er universet.

 

Universet er altså ikke uendelig, men defineres på grunnlag av det rom hvor det eksisterer partikler. Der hvor det ikke eksisterer noe, eksisterer det noe i det øyeblikket en partikkel befinner seg der. Altså kan vi reise så langt ut i vakuumet vi vil, men det eksisterer kun noe akkurat der vi befinner oss.

 

Dette ble en forholdsvis enkel forklaring. Tankegangen min rundt dette er noe mer omfattende, men jeg er ikke flink til å sette ord på slike ting.

 

Går utifra at flere deler det samme synet på universet her?

Endret 18. januar 2005 av anth

[Jørnan]

Det er det mest logiske jeg har hørt, men verdensrommet kan ikke stoppe bare. Det må være noe på utsiden. Men uendelig kan det heller ikke være.

 

Syns det er greit å si at verdensrommet bare er stort. Kort og enkelt.

[H4ngm4N]

Fin definisjon

 

Nå skal jeg på trening så jeg rekker ikke skrive mer, men når jeg kommer tilbake skal jeg lansere min teori, om universet, galaxer, planeter, atomer osv... Den er mulig svært usansynelig, men en artig tanke.

[farke]

Vakuum er ingenting; men det er et ingenting som eksisterer. Vakuum kjennetegnes ved utstrekning, og dimensjonalt rom (og tid) er et produkt av eksistens og ble til ved universets begynnelse.

 

Utfordringen ligger i å forestille seg og formulere noe (eller ingenting) som ikke eksisterer.

[JBlack]

Enig med deg anth. Har selv nevnt denne enkle forklaringen i 'Er verdensrommet uendelig'-tråden.

 

farke, det er forskjell på vakuum som en del av universet, der det ikke er noe fysisk, men forstatt finnes de byggesteiner som universet er bygd opp av (superstrenger eller whatever), og det som er utenfor universet der slike byggesteiner ikke finnes. I hvertfall med den tankegangen som anth presenterer her.

[H4ngm4N]

Min teori er kanskje ikke den mest sansynlige, men jeg har ikke kommet på noen måte å motbevise den på, og det er en artig tanke synes jeg.

 

Den går ut på at størrelsen på atomene verden er bygget av er relativ. Som dere kanskje visste er vi jo sånn ca 99% tomrom (90, 99, 99,99 ett eller annet i den duren der), og dette tomrommet, elle vakumet er "fylt" med magnetiske felter o.l. som holder molekyler o.l. sammen. Akkurat som verdensrommet er stort sett tomrom, med magnetiske felter. Og vi må også huske å nevne gravitasjonskreftene som holder ting sammen.

 

De atomene vi og vår verden er bygget opp av er så små at noe menneske aldri har sett dem. Så hvordan vet vi at ikke atomer er bittebittesmå planeter og stjerner, og at et molekyl kan sammenlignes med et solsystem? Og på samme måte, er kanskje vårt solsystem bare et molekyl i et større legeme så stort at det er utenfor vår fantasi? Og kanskje, fortsetter dette i begge retninger, muligens uendelig.

 

Bare en artig tanke jeg har. Kommentarer?

Si ifra hvis det er noe som er uklart..

[joda_321]

@H4ngm4N:

Jeg har faktisk tenkt tanken. Men hvordan vil du forklare at elektroner har samme fysiske (gjennomsnittlige) størrelse og krefter på protonene og de andre elektronene? mens jorden, mars og de andre planetene ikke har det? Dessuten er det heller ingen elektrisk kraft mellom jorden og solen (såvidt jeg vet).

 

Men jeg skal innrømme at tanken har streifet meg, og at den er morsom

[uberhunter]

Noe alla skapteorien som er i Men in Black

 

Min teori:

Utenfor Big Bangs vegger er det et annet univers. Big Bang fungerer som en puls, og det kommer ny Big Bang en gang iblant! Hver gang big-bang veggen passerer et univers, utsletter den alt på sin vei.

Universet på den andre siden av veggen blir skapt på nytt igjen.

Slik fortsetter det i evigheten. Og slik vil det fortsette, alt vil bli skapt på nytt, helt til en eller annen rase finner en måte å unngå det på (evt. portal til andre rom?)...

Endret 18. januar 2005 av uberhunter

[834HF42F242]

De atomene vi og vår verden er bygget opp av er så små at noe menneske aldri har sett dem. Så hvordan vet vi at ikke atomer er bittebittesmå planeter og stjerner, og at et molekyl kan sammenlignes med et solsystem? Og på samme måte, er kanskje vårt solsystem bare et molekyl i et større legeme så stort at det er utenfor vår fantasi? Og kanskje, fortsetter dette i begge retninger, muligens uendelig.

Denne teorien har også jeg tenkt. Stilig å se at andre har vært borti samme tankegang. Det er veil ikke tilfeldig at alle ting i verden er runde, og det kan ikke stikkes under en stol at solsystemet er oppsiktsvekkende likt molekylsystemet.

 

Forresten så er dette med 99% tomrom som du nevner også meget interessant.

Elektronene fyker rundt og rundt med en så stor hastighet at de danner et hardt skall. Altså danner hastighet denne massen som vi har rundt oss. Uten hastighet ville denne 1% massen fordufte mellom ingenting, noe som vil skje hvis temperaturen går ned til det absolutte nullpunkt. Hastigheten på elektronene og nøytronene er jo bestemt av temperaturen, og jo varmere det blir, jo fortere beveger dem seg. Da kan man jo si at det er temperaturen som gjør at masse eksisterer, og når temperaturen (kosmos energi) er forbrent fullstendig, så slutter verdensrommet å opphøre. Alt faller som støv i intet. Grøss...

Endret 19. januar 2005 av anth

[834HF42F242]

Og kanskje, fortsetter dette i begge retninger, muligens uendelig.

Og hvis du fortsetter den ene veien (utover mot større og større legeme) og jeg fortsetter innover (mot mindre og mindre legemer) så møtes vi i samme legeme til slutt. Nok en teori på at verdensrommet er rundt som en ball.

[audiomur]

Og kanskje, fortsetter dette i begge retninger, muligens uendelig.

Og hvis du fortsetter den ene veien (utover mot større og større legeme) og jeg fortsetter innover (mot mindre og mindre legemer) så møtes vi i samme legeme til slutt. Nok en teori på at verdensrommet er rundt som en ball.

Og på utsiden av ballen er det?

Endret 19. januar 2005 av egmur

[834HF42F242]

Det blir jo ikke en ball i den forstand. Det blir som et kjede der man beveger seg fra start til slutt uten at det er et kjede i den fysiske form vi kjenner det.

[Karmacom]

Jeg tror at det dreier seg om dimensjonalitet og reaksjons-mønstre.

 

F.eks alt av fenomener er en bi-effekta av noe overliggende eller tidligere oppstått. F.eks tyngdekraft er en bi-effekt av masse og påvirkning av masse-annsamling/tetthet mot det motsatte (dark matter).

 

Varme er f.eks en bi-effekt av friksjon og hastighet/bevegelse mellom partikler.

 

For paritkler friksjonerer og begrepet hastighet eksisterer, finnes heller ikke varme.

 

Hvis man drar det enda lenger, så er da muligens tilstanden romtid, dvs XYZT slik vi skjenner det, også bare en bi-effekt av f.eks reaksjon mellom bittesmå partikler. Før disse bittesmå partiklene reagerer med hverandre, finnes heller ikke XYZT-dimensjonalitet. Ergo må de partiklene være "formløse" på en måte. Dvs de innehar ikke egenskapene til XYZT-dimensjonalitet på egen hånd.

 

Dvs 0-dimensjonalitet.

 

0-dimensjonalitet åpner for muligheten av uendelighet, formløshet, at en ting er uendelig lite, og uendelig stort på en og samme tid og sted, og det finnes heller ikke noe tid, eller sted. Så slike partikler er overalt og ingensteder på en og samme "tid" ettersom de ikke har egenskapene / befinner seg i et miljø som innehar romtid / XYZT(tid)-dimensjonalitet.

 

På den måten kan det være mulig at universet er uendelig, det er ingenting utenfor, for grunn-"suppen" / parent-miljøet, dvs miljøet som er årsaken til at XYZT-dimensjonalitet oppstår er et 0-dimensjonelt miljø hvor det ikke finnes fysiske lover, rett og slett fordi fysiske lover ikke har oppstått enda i et slikt miljø.

 

Det åpner også for at f.eks hver gang partikler i et slikt miljø reagerer / friksjonerer, oppstår det uendelig med universer hele tiden ettersom XYZT-dimensjonalitet oppstår og skilles ut fra det 0-dimensjonale miljøet hele tiden.

 

For at 0-dimensjonale partikler i det hele tatt skal kunne friksjonere/kollidere, må det irregulæriterer til som gjør det mulig. For hvis de har en evig konstant 0-dimensjonalitet, da vil det jo heller aldri oppstå kollisjoner mellom slike partikler, siden de er formløse og er overalt og ingen steder på en gang.

 

Hva den irregulæriteten er / dvs. unntaket. Som skaper midlertidig ubalanse , har jeg ikke tenkt på enda.

 

Det er nå iallefall min teori, selvom den sikkert er helt syk, men den forklarer hvodan f.eks fotoner kan kommunisere raskere enn lysets hastighet som egentlig ikke skal være mulig i XYZT-dimensjonalitet, ved at de f.eks kommuniserer via 0-dimensjonalitet i et annet "hyperrom" (ikke kvante-fysikk hyperrom), utveksler informasjonen i et 0-dimensjonellt miljø, noe som da tilsier at det vil ta 0 tid å utveklse, for det vil i det miljøet være 0 avstand mellom dem, og så hopper ut igjen til ZYXT-romtid. Det kan også være en av årsakene til irregulæriteter som kan gi grunnlag for at unntak kan oppnåes i 0-dimensjonale miljøer, som i en kjede/loop-situasjon, spørsmålet er bare fortsatt hva som satte det i gang aller første gangen, men ettersom 0-dimensjonalitet heller ikke innhar egenskapen linær tid, er "første" gangen det samme som "siste", dvs det er ingen tid, noe som gjør det umulige mulige på en måte.

 

Det blir "litt" som en kvantefysikk-modell, men en kvantefysisk modell har alltid gått ut ifra at det er universet vårt som er grunnsuppen, og andre rom-unntak er bare midlertidige "hyperrom". Min teori bygger på det motsatte, at det er det 0-dimensjonale miljøet som er parent(_parent)/grunnstenen, og at ZYXT-miljøet vi befinner oss i er en irregulæritet / unntak fra den opprinnelsen.

 

En annen ting, som er muligens litt "far fetched" er at et slikt 0-dimensjonellt miljø også kan forklare hvorfor f.eks vi er skapt med en hjerne og tanker som er i stand til å tenke/forestille/visualisere seg ting som er bortkastet eller umulig sett fra XYZT-standpunkt. Allikevel har naturen bevist at den sjeldent, eller aldri skaper noe som ikke har enn nyttefunksjonsverdi. Dvs. Hvis alt det vi tenker, virkelig er umulig i realiteten, da er det jo heller ingen nyttefunksjon i at hjernen vår er i stand til å tenke disse tankene.

 

Eksempel: Jeg kan lukke øynene mine å tenke meg at jeg tar solen i hendene mine og spiser den. I et XYZT-miljø er dette helt bak mål, og en umulighet. Men i et 0-dimensjonellt miljø er alt mulig, siden ting ikke innehar dimensjonelle begrep.

 

Det er mulig da at tanker, egentlig er et sanseorgan for å se den 0-dimensjonaliteten, og det er alt vi kan siden vi er fysisk bundet til vårt XYZT-dimensjonelle miljø. Siden tanker er uten fysiske regler, har vi alltid gått ut ifra at de er der for "moro" skyld uten noen nytteverdi (dvs. de tankene som beveger seg mot å tenke på umulige ting selvfølgelig, ikke daglige tanker om kommunikasjon, daglige gjøremål osv.)

Hva hvis de har en nytteverdi? en funksjon opp mot et 0-dimensjonalitet vi ikke er klar over, dvs det har vært der rett foran nesa på oss hele tiden.

 

F.eks mange dyr kan "sanse" katastrofer dagesvis før de skjer, kan sanse at en epeliptiker skal få et annfall en halvtime før epeliptikeren får det.

Hva hvis de bruker tanken/hjernen som et sanseorgan som ser inn i en slik 0-dimensjonalitet, og dermed kan se ut i vårt XYZT-miljo ulinerært, dvs de kan se hva som har/skal skje via en 0-dimensjonalitet som ikke har en lineær tid.

 

Det åpner også for / svarer på at sorte hull/ ormhull gjør det mulig å reise i tid. Ettersom du kommer inn i et 0-dimensjonellt miljø, og kan derfra bevege deg ut igjen til XYZT-miljøet hvor/når du vil uten å måtte tilbakelegge noen tid/strekning i det 0-dimensjonelle hyperrommet-.

 

Når det gjelde tanke-teorien som sanseorgan mot 0-dimensjonalitet, tenk på dette:

 

Når du speiler deg i speilet, og ser deg selv, selve speilbildet ditt er jo ikke en del av det fyisiske speilet/glasset. Speilet bare gjør manifestasjonen av speilbildet ditt mulig. Men speilbildet ditt ER ikke speilet. Speilbildet ditt ligger jo i lyset som en refleksjon av bølger som blir brutt av en overflate, hvorav overflaten på speilet er manifestasjons-punktet.

 

På samme måte med tanker. Når du f.eks tenker på solen i hånden din, "hvor" er den sålen i hånden din da? Ikke i hodet ditt ihverftall, dvs, tanken / de elektriske impulsene/kjemiske reaksjonene som gjør tanken mulig å manifistere i hodet, er jo fysisk i hodet ditt, den er som speilet/glasset. men "selve" den "solen" du tenker på, blir som speilbildet ditt i speilet, den er ikke en fysisk del av hjernen, men ett sted må den jo befinne seg?

Det jeg mener da er at i det øyeblikket du tenker det, så oppstår den situasjonen/tilstanden i det 0-dimensjonelle miljøet du "ser" inn ved hjelp av tankene som sanse-orgen.

 

Men som jeg sa, det er "far fetched"-delen av teorien min, som jeg tviler på selv, den er bare for utrolig til å være sann akkuratt den delen, tror jeg

 

 

*går å tar medisinen sin*

 

 

Karma

Endret 19. januar 2005 av Karmacom

[dalheim]

Her var det masse interessante tanker .

Spesiellt dette med makro-mikro-univers - denne tanken om at solsystemer kan ligne atomer, galakser molekyler, og galaksehoper føde/materie...

dette vekker hos meg mange tanker som jeg vil fortelle dere, men uten noen faglig innsikt; jeg går bare gk på videregående...

 

Dette tanken som mange av oss har tenkt, forutsetter noen ting...

 

Det som jeg tror gjør at vi ubevisst kommer inn på tanken er at vi kjenner igjen mønstre: atomer danner molekyler som igjen danner føde/materie. Likefullt danner solsystemer galakser, som igjen danner galaksehoper (med noen få unntak).

Med dette må det være visse "steg" i universet. Størrelsen på protoner varierer ikke (så vidt vi vet (men det gjør jo allikvel baryoner generellt)), og størrelsen på planeter og stjerner varierer også kun i en viss grad. Allikvel er det ødeleggende at det ikke finnes noen større proporsjonalitet i dette systemet: Elektroner er ca én 1800-del av protonet, mens planeters masse ikke behøver å ha det samme forholde til solas masse.

 

I tillegg kan det ikke eksistere et trinnløst makro-mikro-univers, ettersom partiklers størrelse (små og store) ikke kan variere.

Vi, menneskene, lever i et mellomstadium, der vår størrelse og hvordan vi oppfører oss ikke ligner på partikler. Jeg vil enten tro at det er i dette stadiumet liv må finnes. Alternativet måtte i tilfellet være at det er flere slike mellomstadier, langt ute i makrounivers, eller langt inne i partikkelfysikken.

 

 

 

Den andre tanken jeg spesiellt gjør meg, og som er mest interessant, når det gjelder dette, er at universets størrelse ikke kan defineres. Det må finnes uendelig mange "makro-mikro-steg" i "størrelsesorden", og dette gjør at jeg kommer inn i noe som kan ligne Karmas tankegang, som forøvrig virket veldig sofistikert .

 

For det første: størrelse må være et ukjent begrep: universet er uendelig stort, uendelig lite og finnes overalt. Dette ligner litt på 0-dimensjonen som Karma skrev om, men jeg kan ikke forstå hvordan det kan finnes en rom-tid-dimensjon i tillegg; det ville vært enklest å bare slutte ved at det må være en menneskelig illusjon. Men dette er nok ikke svaret.

Hvordan har det seg at store ting beveger seg sakte i forhold til sin "størrelse" og små ting beveger seg likedan fort?

Se for dere en mus som løper i skogen, og en elefant som løper... Se hvor smidig musa er, og hvordan vi ikke engang kan se dens raske manøvre... Flytt så blikket over på elefanten som der den prøver å jogge, deiser i bakken for hvert steg og sakte men sikkert kommer seg framover. Musa tilbakelegger et godt titalls kroppslengder i sekundet, mens elefanten kanskje bare klarer å tilbakelegge to-tre. Hvorfor er det seg slik? Jo lengre en pendel er, jo større hastighet har enden, men jo lengre tid tar det før enden har tilbakelagt sin fulle vandring.

 

Dette betyr for meg at om det skulle finnes andre livsformer i et annet makro-mikro-steg lengre ut i "størrelsesordenen", ville tiden for dem antagelig vis gått så sakte, at om solsystemet vårt er et atom, der planetene er elektroner, ville de bevege seg så fort at de virket som et hardt skall, slik elektronene er for oss...

 

 

Jeg må oppsumere dette innlegget med at jeg, til tross for å ha skrevet dette, ikke tror vi mennesker vil finne noen svar på de større smørsmålene om universet; vi vil kun forstette med å komme fram til nye teorier og lure mer og mer på vår eksistens. Vår eksistens bærer på noe som er langt utenom vår forståelse.

 

 

Håper på kommentarer til tankene mine

Mvh.

 

Dalheim

[834HF42F242]

Kan komme inn på dette med hastighet i likhetsteorien!

 

Jordkloden bruker et år rundt solen mens elektronet bruker -1 kretstid (-1 = ekstremt kort tid) rundt sin kjerne.

Dette har igjen sammenheng med at tid er relativ, og ganske så relativ o forhold til størrelser.

 

Jeg skal bevise hvorfor tid er relativ med størrelser:

Alle har hørt at tiden for en flue går raskere enn tiden for oss.

 

Hvorfor:

 

Fluen er mye mindre enn oss, og når fluen har tatt la oss si 100 skritt, så har vi kanskje tatt 1 eller 2 skritt. Men det er jo selvsagt at fluen oppfatter tiden for 1 skritt på samme måte som oss når vi tar et skritt. Fluen må jo løfte føttene og sette dem ned igjen, og prosessen føles nok like lang for den som for oss.

 

Derfor ser vi fluen som fortfilm. Plutselig tar den 30-40 skritt i et øyeblikk, for så å stå stille en stund. Det blir jo det samme som at vi reiser oss, går en liten runde, og setter oss igjen. For fluen tar det 2 sekunder mens for oss tar det 1-2 minutter.

 

Fluen vil oppfatte oss som et dørgende tregt dyr, og klarer derfor ofte å smette unna før vi får klasket den ihjel.

 

På samme vis ville vi oppfattet en kjempemann på samme måte. Se for deg at en kjempe på 1000 meter i høyde, tar et skritt over fjelltoppen. Hvor mange skritt kunne du selv ha tatt i samme tidsløp? Og hvis denne kjempen snakket til deg, ville ikke da ordene gått meget sent og tonene vært veldig dype?

 

Tid er relativt, og denne teorien støtter hvorfor planetene i forhold til vårt standpunkt beveger seg i et lenger tidsspekter rundt sin kjerne enn det elektroner gjør.

[dalheim]

takk:) det er akkurat dette jeg mener:)

det som virkelig er interessant er at vi kan trekke en ganske morosm konklusjon ut av det:

 

Tid er relativt med intellekt... hvilket forteller at tid ikke finnes, men er bare en meneskeskapt fiktiv illusjon som alle er avhengige av.

 

Jeg fikk straks interesse for de som mangler begrep om tid... kanskje de har en innsikt i dette som de ikke kan forklare til oss?

 

[Karmacom]

Spørsmålet er hva som gjør tid relativt. I størrelsesskala er tiden fast per enhet. Men for en av de enhetene, er all tid for alle andre enheter like raske.

 

F.eks, la oss si at "1 sekund" er tiden du bruker på å lese "dette" ordet.

En flue vil ikke bruke noe lengre tid på å lese det ordet, heller ikke en kjempe. Tid der derfor kun relativt i fysikkens verden, og som observasjon over enhets-størrelser.

 

F.eks:

 

En kjempe vil oppleve det skrittet han tar som f.eks 2-3 sekunder,

mens vi vil se på det skrittet og se at han bruker 7-8 sekunder på det skrittet.

 

Hvis vi krymper den kjempen ned til vår størrelse, så vil han fortsatt oppleve sine egne skritt som 2-3 sekunder, og når vi iaktar det, vil vi også oppleve det som 2-3 sekunde, fordi vi er i samme enhets-størrelsesorden.

 

Dvs tiden er bøyd/aksellerert i universal skala. Men for hver enkelt enhet isolert er den fast.

 

At tid er relativt i universal skala (dvs. sett utenifra f.eks en skapning som kunne sett ned på hele universet på en og samme gang), innebærer at den aksellererer i begge retninger, altså, tiden er bøyd, akkurat som rommet bøyes av tyngdekraft og anti-tyngdekraft( dark matter).

 

Dvs. tiden har et 0-punkt et sted i midten, hvor "normalen" befinner seg, men så aksellerer den ned jo større noe er, og opp jo mindre noe er. Det kan også være en forklaring på hvorfor vi opplever universet som uendelig. rett og slett fordi alt i vårt XYZT-univers er like mye bundet til tiden som rommet. Dvs. Å se noe utover i skala, vil også innebære at vi bevitner en bøyning av tiden nedaksellerert, det vil også innebære at lyset av det vi ser, vil oppleves som nedaksellerert, og ser vi langt nok utover, vil vi derfor oppleve at det aksellerer så langt ned i hastighet at det ville brukt uendelig tid på å nå fram til vårt observasjonspunkt.

 

Ser vi innover/nedover i skala, vil tiden oppleves som aksellerert oppover, og ser vi dermed langt nok innover/nedover, vil den aksellerasjonen stige så enormt at vi ikke vil være istand til å måle/iakta det selv med de mest nøyaktige instrumenter, rett og slett fordi det raskeste vi kan lage er instrumenter som måler bølgelengder og lys sett ut fra vår størrelsesorden. Hvis lys, eller det som tilsvarer "lys" i en størrelsesorden på 0.000000000000000000001 nanometer f.eks, ville også det som tilsvarer lys i den størrelsesorden hatt en tilsvarende økt hastighet, men vår størrelsesorden kan bare observere det raskeste vi har i vår størrelsesorden, som er lys slik vi kjenner det.

 

 

Igjen bare en syk teori og mening, og jeg har absolutt ingen kilder/grunnlag for å skrive det, så ikke ta det for god fisk.

 

 

Karmacom

[dalheim]

dette er morsomme tanker, og det gir jo ganske god innsikt selv om emnet nesten ikke er virkelig... Si meg f.eks. nå hvorfor det er sannsynlig at partiklene i dagens standardmodell er fundamentale! går vi ned til et molekyls nivå ville verden vært ganske så anderledes, men hvor langt må vi gå for å finne nye livsformer? ser vi for oss en verden på molekylnivå, kan vi ikke forestille oss intelligent liv, men kanskje det er faktum at det er en livsform for hvert størrelsessteg i universet, bare at vi ikke kan forestille oss hverandre?

 

 

 

 

Jeg vil lansere en annen teori jeg har nesten holdt for meg selv lenge. Her er det som for meg er det ultimate svar på det denne tråden spør etter; Verdenrommets størrelse:

 

Jeg kan bevise at universet må være uendelig ved et tankeeksperiment!

Vi ser for oss universet som stedet der alt som finnes befinner seg (i hvert fall akkurat nå).

 

Aller først kan vi eliminere teorien at rommet i universet er endelig: Hvis det skulle være det, hvor ville universet ligge? JO, I UNIVERSET! (dette kan virke litt absurt, men når du har tenkt på det en stund, skjønner du det)

 

Hvis rommet i universet så er uendelig (for oss?), så kan jo forsatt massen i universet være endelig! svar: NEI!

Hvis massen i det UENDELIG store universet ikke er uendelig, kan vi ved en enkel ligning se at vi ikke ville ha funtes: ∞/x = 0 dersom x ≠ ∞!

Universet kan ikke være uendelig dersom massen i universet ikke er det, og vi har jo allerede eliminert teorien om endelig univers.

 

 

Dette er en vag teori, men en del teoretiske forutsetninger, men er heller ikke en teori som kan påvises eksperimentielt.

 

 

Dette medfører et nytt verdensbilde: Med unendelige mengder masse, er vi vel alle enige om at det finnes uendelige mengder av all masse, og dermed alt... Det vil finnes uendelig mange parallelle univers, og uendelig mange univers som ikke er parallelle. Det vil finnes uendelige mengder med jordkloder, der det på uendelig mange av dem sitter en som er prikk lik deg og leser akkurat det samme...

 

 

 

Dalheim

 

 

edit: en del skrivefeil.

Endret 19. januar 2005 av dalheim

[Karmacom]

Hei, dette er Karma fra et parallelt univers, bare stakk innom for å si hei

 

 

Karma

[H4ngm4N]

Dette betyr for meg at om det skulle finnes andre livsformer i et annet makro-mikro-steg lengre ut i "størrelsesordenen", ville tiden for dem antagelig vis gått så sakte, at om solsystemet vårt er et atom, der planetene er elektroner, ville de bevege seg så fort at de virket som et hardt skall, slik elektronene er for oss...

 

Som jeg skulle sagt det selv.

hvilket forteller at tid ikke finnes, men er bare en meneskeskapt fiktiv illusjon som alle er avhengige av.

Dette med tid har jeg også grublet litt over, og må si meg enig her også...