Post dine Rome Total War historier her!

[Snorre]

Syntes det var så artig med han som lagde strategier med historier at jeg like så godt lagde en tråd for det her. Post i vei histroer gutter. Skal poste en så snart jeg har tid jeg og.

[Herr Brun]

Her er alle (de jeg kan finne) historiene vi har postet tidligere:

 

Gunfreak19:

dette er en skikkelig battle of helms deep.

 

de 3 romerske familiene har erklært krig på Germania.

 

scipii må bruke alle sine man til å slås mot Egypt, i afrika, men brutii og julii(meg) har et kappløp om å røske til seg så mange provinser som mulig. jeg hadde 5 fulle hærer med ongaers, Pretorian cavaleri, Urban cohorts, og legioner Cohorts.

 

men i kappløpet for å få flest mulige provinser ble jeg uforsiktig, jeg merket at det var en germansk by som bare hadde 240 warband. jeg tok ut 2 units av Urban, en 1 med pretorian cavaleri. samt en catapult.

 

byen ble lett tatt, slo ned en vegg meg katapulten, og sente cavaleriet in i warband folka, alle mine hadde fult med folk sløv slod og sverd, og 1 sølv strekk i experiens.

 

hestene mine gjorde kort prosses av finden, depte alle 240 av dem, og mista 18 hester.

 

men etter bare 1 omgang ble jeg angripet av 1 og 1/2 hær.

 

jeg hadde bare fått fiksa treveggen, og laget en unit med pikemen.

 

da hadde jeg altså 2 units med Urban, 1 med Auxilia pike men. og en nesten full unit med Pretorian Cavalery.

 

mot 3500 man fra germania. i form av warband, chosen axemen, chosen atchers osv.

 

jeg satt mine urban units rundt det lille flaget, i mitten av byen. med pikemen foran der igjen. hestene mine sendte jeg ut bakveien. når slaget begynnet slo de ned døra, og gikk inn i byen. men de lot alle misil unitsene stå utenfor. de sendte først 2 grupper med barbarien cavalery. som møtte sin ende i spydene mine.

 

så sende de alt de hadde på meg, det var så mange at fra sentrum av byen og ut til murene var det et hav av finder.

 

imens slager foregikk i byen hadde jeg sendt hetene mine rundt og fått dem til å ri ned misilunitene. de slagta ca. 8-9 hundre man. og hadde ca. 20 igjen.

 

mens jeg hadde holdt på med hestene, hadde alle pike folka mine stryki med, og begge unitsene med urban, var nede i ca. 100 man vær.

i et desperat forskjøk på å helpe de, sendte jeg hestene mine i ryggen på havet av finden. de ble ganske fort slaktet uten at de gjorde så mye skade. det var liksom ikke så mye jeg kunne gjøre. så jeg satt på trippel speed. og etter en stud, så jeg masse hvite flag, jeg slo på normal fart, og så at mine urban, gjorde lik av finden, etter mye mye mye, slagt, ga resten av finde hæren opp og dro hjem, mens mine units jaget dem.

 

når slaget endelig var over. var 3000 av findens hær døde.

jeg hadde 30 man igjen i den ene uniten. og 40 i den andre.

de hadde hver drept ca. 1000 man.

 

jeg ble sur på germanene så jeg tokk en hær på 1500 pretorien cavaleri og sporet opp det som var igjen av hæren, og ridde ned de 500 som var i live.

 

Dostojevski:

Takitus lente seg på spydet sitt og lot øynene følge åskammen. Her oppe fra festningsverkene kunne en se nesten til Scicilia hvis været var godt og løvverket i olivenlunden ikke var tett som nå, om sommeren. To trette øyne falt til slutt til ro på den lille gruppen med menn og hester midt der ute i det store gresshavet. Ganske ironisk egentlig, etter alt som hadde skjedd, at det skulle ende med to små grupper med forvirrede menn. Svakt gjennom vinden hørte han en ung mann rope ut odre han ikke forsto, der satte falanksen seg i bevegelse. Denne nesten vernaturlige slangen av menn, skjold og lanser, et arrig lite dyr med dødelige pigger i alle rettninger. Kanskje var det 50 grekere i den formasjonen, kanskje færre. Og der på venstre flanke sto en liten håndfull lurvete hestefolk. Også var det selvsagt de uheldige som dro rambukken. Flere var de ikke, bare en liten flokk grekere med blankt kobber og unge offiserer. For et år siden ville han ledd av disse

stakkarslige krypene, nå varslet de bare død.

 

Tre kompanier var de i byvakten. Tre kompanier på tjue mann hver. Det var greie

penger og en grei nok arbeidsplass, så da guvernøren spurte etter folk med et minimum av våpenerfaring meldte han seg. Han kunne ennå huske det lett

foraktelige blikket til kapteinen som utrustet og instruerte dem. "Dere er

ikke soldater, dere er pakk. Og det byr meg i mot å dele ut våpen til slike,

men vi skal videre, og noen må holde det pakket som er enda værre i ørene.

Lykke til." Sant nok, han var ikke soldat, og ikke så mange av de andre heller.

Et par av våpenbrødrene hadde prøvd seg som leiesoldater en kort periode, men

stort sett besto vaktstyrken av jegere og småkjeltringer. Ti timers trening

i elementær millitærdisiplin og våpenbruk var det de fikk, og når han skulle

være ærlig hadde han skjeldent savnet noe mere. De fleste uroelementene var

enten henrettet eller medlemmer av vaktstyrken. Og her sto de altså, seksti

unge menn med hvert sitt spyd og ventet på 100 krigsvante grekere.

 

Nok en gang ble han slått av ironien; de monumentale murene, krigsmaskinene,

forsvarsplanen. Alt sammen ubemannet og forlatt. Det var ennå svære revner i murene etter det romerske katapultangrepet, selv nå halvannet år etter var de ikke reparert. Han hatet virkelig adelen; Julii, Senatet, hele denne oppsamlingen

av makt og ambisjoner. Tre dager brukte de på å storme denne byen, myrde halve

befolkingen og så dra videre. Tre dager. "Sivilisasjon" hadde hans venn fra

Roma skrevet om. Hvordan barbariet må vike for fornuften. Han så lite fornuft i

dette. Hva skulle denne adelsfamilien fra nord med denne lille fillebyen?

I ti år hadde de levd under gresk styre, og hadde de ikke hatt det ganske bra?

Så kom altså Julius den Fete. Han kom, så og vant. Eller rettere sagt: han kom,

så og dro sin kos. Med byen halvt i ruiner, 4000 døde og pliktskatt til Rom.

Kanskje burde de bare sveive opp porten og hilse de der ute under kobberskjoldene velkommen.

 

Oppmerksomheten hans ble nå avledet av støy fra portplassen. Ut fra barakkene

kom den unge romerske kapteinen, tett fulgt av en liten flokk med spyd og sverd.

Histari ble de kalt, eller bare "slaktekveg". Det var ihvertfall det den unge

mannen fra Roma hadde fortalt ham kvelden før. "Vi skal liksom hjelpe dere å

holde denne byen... Og i morgen kommer Jupiter selv til å kle seg i kvinneklær

og spille lyre på dette vertshuset..." Javisst hadde Rom sendt forsterkninger,

25 unge gutter og en kaptein som ennå slet med å bære offiserhjelmen rett.

 

"Dere der oppe på muren, kom ned hit! Løp!". En liten men bestemt mann denne kapteinen. "Vi har ikke hele dagen, faktisk har vi SVÆRT dårlig tid. Hvis dere ikke vil dø i dag så får dere vise at dere ikke er kjerringer JEG TRENGER DERE HER NÅ!". To minutter senere sto de alle samen forran porten. 79 mann totalt.

 

"Jeg skal ikke tale til dere om Roms velde og stolthet, eller ære og død.

Jeg har ikke noe ønske om å dø, og det vet jeg dere heller ikke har. Hør

derfor på det jeg har å si til dere, for dette handler om liv og død: Mange

her sier at dette er håpløst, at vi blir knust før vi rekker å heve sverdet.

Jeg sier dere; det er feil. Vår fiende er sterk og djerv, men han er ikke

uslåelig. Tro meg når jeg sier at det er romerske spyd som skal drikke dypt

i dag, og ikke greske sverd."

 

Bare minutter senere sto han med ryggen mot bymuren og kjennte drønnene fra rambukken som splintret byporten. På den andre siden av hovedgaten, også de inntil muren sto den andre halvparten av styrken. Førti mann på hver side, klistret opp mot muren. Ventende. Lyden av rambukken som knuste treverket ble avløst av skrikene fra en flokk grekere som ikke greide å dukke unna den kokende oljen som nå fosset ned fra porthuset. Deretter nesten stillhet. "De trekker seg tilbake for å slippe frem falanksen og kavaleriet." Angonius sto tett ved ham og stemmen skalv av frykt. "Og så...". De forsto begge hva han mente.

 

Ti sekunder tok det grekerne å forstå hva som foregikk. Ti sekunder hvor de stormet gjennom byporten for å meie ned all motstand. Men de møtte ikke motstand, forran dem lå en øde bygate og ikke en romer var å se. Ti sekunder var et hav av tid til å storme frem og spidde angrepsstyrken fra sidene. Deretter fulgte tretti sekunder med fulstendig kaos, og så var det hele over. Noen ropte "Vi har drept kapteinen deres, han er nede!". Så skrek noen på gresk, og en håndfull gjennlevende spydmenn og tre ryttere flyktet hals over hode ut byporten.

Takitus rev spydet ut av en gresk midje og vaklet bort til muren. De hadde greid det, en flokk med byvakter og femogtjue tenåringer. Gleden strømmet frem i øynene hans, og han kunne ikke la være å omfavne mannen ved siden av. "Feire ikke for tidlig, min venn. De kommer tilbake." En ung kaptein med et skarpt hode men med hjerte av sten. Mars' vrede, han hatet virkelig romere.

 

Herr Brun:

Lederen for de romerske Julii, Gaius den mektige, var nede i Egypt for å slå ned et stort opprør og ta de to siste byene til deres tidligere brødre Scipii, som så brått hadde dolket dem i ryggen noen år tidligere. Han hadde med seg en stor hær, med hans aller beste tropper. Det var urban cohorts og praetorian cavalry, i tillegg til fire grupper med leiesoldat-bueskyttere fra kreta og seks katapulter. Dette ga ham en hær som han trodde var uslåelig. Det skulle senere vise seg å være grundig feil.

 

Opprøret ble slått hardt og brutalt ned, og innbyggerne i byene ble utryddet for å statuere et eksempel. Alt av opprørere i skogene ble slaktet av brorens lille hærgruppe med raske egyptiske leiesoldat-chariots og romersk kavaleri. Nå var det tid for å ta de to siste, og største, byene til scipii. Det var stekende sol i ørkenen, og svinkaldt om natten. De kom av og til med grupper med hestebueskyttere, som drepte en liten gruppe menn og dro sin vei. Spesielt om natten var dette plagsomt, og det sørget for å holde mennenes moral nede.

 

De kom seg gjennom ørkenen, tok den nest siste byen ganske raskt, siden hele garnisonen hadde reist for å forsvare Alexandria. Memphis var ikke på langt nær så stor som alexandria, Alexandria var enklere å forsvare. Gaius satt sin bror, som var ferdig med jakten sin på opprørere, til å holde folket i Memphis i sjakk. De reiste to dager for å nå Alexandria. De sto nå overfor den siste store hindringen før byen, en bro. De hadde ikke skip som kunne nå dit særlig raskt for å slippe flaskehalsen som broen var, og Gaius ville hjem til roma, jo før jo heller. Ved broen sto en stor hær, men Gaius' var sterkere.

 

Fiendens hær bestod av legionary cohorts og legionary cavalry, sammen med romerske bueskyttere og to grupper "cavalry auxilia". Han plasserte hæren sin som han hadde planlagt, med katapultene og bueskytterne bak en vegg med urban cohorts, og kavaleri bak der igjen. Piler begynte å fly. Gaius stod utenfor rekkevidde. Ettersom fienden ikke hadde noen general, var moralen deres laber. Bueskytterne deres rømte, samme med den ene gruppen kavaleribueskyttere. Katapultene og bueskytterne var tomme for ammunisjon, nå måtte ting skje. "chaaaaaaarge!". Stemmen hans hørtes sannsynligvis helt hjem til Roma. Bueskytterne gikk til siden, infanteriet lagde plass og tre grupper kavaleri stormet fram i pilformasjon. Dette knuste fiendens rekker, og infanteriet fikk en lett jobb med å få dem til å route. Kavaleriet drepte alle som prøvde å stikke av, og kampen var over.

 

"Broen ble tatt lettere en antatt, jeg håper de slåss like dårlig i alexandria." tenkte Gaius. Veien fram til byen gikk greit. De beleiret byen i tre dager, tre meget tøffe dager. Morgenen den tredje dagen kom forsterkninger. Alle legionene ble fylt opp, og resten av forsterkningene ventet utenfor hvis noen av troppene skulle dø, hvilket var veldig sannsynlig. Det store slaget kunne starte. "Jeg har aldri tapt et slag, men denne gangen ser det virkelig stygt ut.

 

De hadde bygget beleiringstårn, som var spredt utover et stort område. Beleiringstårnene rullet fram, og katapultene prøvde å ødelegge tårnene. Fire av fem beleiringstårn brant opp før de nådde fram. Mange av fiendens menn var blitt drept når muren ble skutt ned av katapultene. Men innenfor hullet stod det flere grupper med urban cohorts. Det var hard slossing på murene, men Gaius' menn vant etterhvert. De tok portene, og kavaleriet stormet inn. Ingen der. Fienden trakk seg tilbake tilbake til deres innerste forsvarsverker. Kavaleriet rykket fram i takt med infanteriet. På plassen stod fiendens general, 13 grupper urban cohorts, en gruppe bueskyttere og to grupper kavaleri. En av livvaktene hans sa at dette så stygt ut. Han kom med en liten tale til mennene sine, sa noe om at de var ca. like mange, fienden bare så sterkere ut. Dessuten var hans menn de beste av de beste. Alle var profesjonelle soldater som aldri hadde tapt en kamp. "Dette kan bli den første" tenkte han. Fienden var fullstendig omringet, og ingen av sidene hadde mer ammunisjon igjen. Svetten silte hos begge sider, det måtte skje. Gaius' stemme hørtes igjen, som så mange ganger før. "Chaaaaaaaaaaarge!". De stormet inn i fienden. Fienden var fullstendig omringet, hadde absolutt alt å sloss for og ville sloss til døden. Gaius menn hadde en uslåelig general som ledet dem, og nektet å gi opp. Begge sider var slitne før slaget. Det så veldig likt ut lenge. Plutselig ropte fiendens leder. Han hadde fått et sverd opp gjennom magen, og var ikke til å redde. Dette satt en støkk i fiendens hær, og det var fordelen Gaius trengte. Han beordret alle til å sloss som gale. Fienden falt som fluer. Gaius visste han hadde vunnet. Det tok to minutter fra fiendens general døde til det ikke var en eneste fiende igjen. Gaius hadde vunnet. Han ropte ut at alle skulle møtes på plassen i midten. Han talte hæren. Langt over halvparten var drept.

 

Det kom et sendebud inn på plassen med en viktig beskjed til lederen. Hans bror var tatt i bakhold, og hele hæren var slaktet av den siste store hæren. Broren hans også. Gaius hadde ikke tid til å sørge, hvis han var blitt tatt i bakhold dagen før måtte han få muren fikset. Tre dager etter stod fienden utfor dørene. Ingen tok første steget. Med forsterkningene talte hans menn 2500 akkurat. Fienden hadde tre fulle hærer, og var over ti tusen. Ti tusen leiesoldater og nye rekrutter. Han visste at dette slaget stod nesten ikke til å vinne. Men hans menn hadde klart mye, og de hadde rekruttert tre grupper bueskyttere fra de få mennene i byen som ikke var blitt slaktet som hevn for broren. Han var fullstendig utmattet. Han tenkte at fienden ikke ville angripe om natten, og gikk og la seg. Slaget kom nok på morgenkvisten, og da måtte han være opplagt. God natt, sa han til hæren. Slaget står i morgen, og kun få av oss vil vite hvordan slaget går. Mange av dere vil dø, og dere skal dø som stolte romere! Roma er stolte over dere, dere er de beste av de beste! Sloss godt i morgen mine sønner, jeg vil sloss sammen med dere! Men slaget skjer i morgen, ikke i dag. Sov godt, men sov lett! God natt kjære menn, dette kan være deres siste natt!

 

Brekkmiddel:

Stekende hete. Brennende sol. Det var glovarmt i sola og sanden sved i øynene. De hadde marsjert lang, og nå endelig sto de foran den egyptiske byen. De hadde startet som en bataljon bestående av nesten 5000 mann. Egypterne hadde angrepet dem gang på gang for å prøve å stoppe dem. Bueskytterne deres var skremmende treffsikre. De hadde mistet mange mann, men det var ikke noe stort problem. Totalt hadde de mistet kanskje 700-800 mann. Ikke så ille med tanke på at de hadde vært igjennom 4 slag. Dessuten hadde generalen deres vært smart nok til å rekrutere leiesoldater. To fulle tropper med kamelryttere. Og nå sto de altså foran den siste store byen til egypterne.

 

Det var blitt sendt inn en spion i byen litt i forveien. Leiemordere hadde også entret byen, og drept 1 general. Ett stort pluss med tanke på fiendens moral og kampformasjoner.

 

De hadde konstruert 5 store beleirings tårn, 2 stiger og 3 rambukker. Det burde holde tenkte han for seg selv.

 

Spionen deres hadde avlagt rapport, og sagt at det befant seg nesten 4000 mann i byen. For det meste lett infanteri, men også 2 tropper med chariot's. "Pokker" tenkte han. Chariot'sene til egypterne var noe han fremdeles hadde mareritt om.

 

Han blåste til angrep, og alt han hadde av beleirings utstyr begynte å rulle fremover. Tårnene hadde han spredt utover for å minske faren for at alle brant opp før de kom fram. 3 tårn og 3 rambukker ble ødelagt før de kom fram. De to tårnene han hadde sendt lengst mot høyre, hadde kommet seg helt inntil muren nå og soldatene hans stormet inn i det.. Første prioritet var å slåss seg bortover muren til inngangen. Den døren MÅTTE åpnes for alt i verden. Da lemmen på tårene raste ned, så stormet mange hundre mann opp på murene. De hadde flaks, ingen å se. Så de satte kursen mot inngangen. De kom ikke langt før fiendens soldater var over dem. Kampene fortsatte lenge før endelig de fikk jaget fienden på flukt. På denne tiden, så var alt han hadde av infanteri sendt opp på murene for å hjelpe. Igjen sto 2 kameltropper, 7 kavaleri tropper og han selv med livvaktene sine.

Han var en utmerket strategist, og var den høyest dekorerte generalen i det romerske riket. Men nå hadde han gjort en gigantisk tabbe.

 

Det han ikke viste, var at egypterne fikk forsterkninger. Over 6000 mann var på mot han bakfra. Og det var ikke hva som helst som kom. Chariots, spydmenn, bueskyttere og kavaleri. Han oppdaget dem først da en av livvaktene hans fikk en pil gjennom brystet og ramlet død om på bakken. Han snudde seg og så med skrekk og gru på synet som var der. Han hadde ingen infanterister og sende mot spydmennene. Han tenkte ett brøkdels sekund. Og beordret troppene han hadde rundt seg i 2 og ga dem ordre om og gå på hver sin side av fienden.

Med ett brøl stormet alt han disponerte, som ikke var inne i byen, mot fienden. Det tordet overdøvende når over 1000 hester kommer tordnende mot en. Spydmennene fikk ikke somlet seg til å senke spydene sine og ble regelrett løpt ned av hestene. Kameltroppene ble sendt etter bueskytterne som la på sprang det de var gode for. Han hadde ingen oversikt over slaget nå, det var bare en stor mølje av folk, hester og vogner.

 

Oppe på veggen, hadde infanteriet hans fått kontroll over hele muren. Og forberedte seg på den videre ordren. De så med forferdelse over kanten at generalen deres og kavaleriet var i undertall ihverfall 1-4. De hadde lyst til å løpe ut og hjelpe til, men de visste at slaget var tapt hvis de gjorde det. De samlet seg og begynte å sloss seg innover i byen.

 

Utenfor så det dystert ut. Med ett så ropte han det han var god for at de skulle ut av kampen og samle seg ved muren. Mesteparten hørte han og styrtet etter han. Etter ett raskt overblikk, så han at de var ca 400 igjen.. Maks. Egypterne hadde tapt nesten alle infanteristene sine. Han sa noen "go ord" og så stormet den største generalen i roma igjen ut i slaget.

 

I gatene var kampene tøffe, men det gikk fremover. De sloss stort sett det de maktet og når de endelig så plassen de skulle ta, så ga det dem litt ekstra krefter og de fikk tilslutt slått ned de resterende fotsoldatene. De var nå bare rundt 250 stykker. Foran dem sto 2 fulle tropper med chariots. De samlet seg, og stormet frem. Chariotsene kom mot dem og rullet regelrett over dem, men de fikk raskt omringet dem og slaget var i full gang. De sloss som aldri før, og da siste chariot gikk i bakken, så sto det rundt 100 slitne menn igjen. De hadde tatt byen

 

Han sloss det han var god for. Det var ikke for ingenting han var den beste generalen i Brutii klanen. Han ville vinne, han MÅTTE vinne. Men med ett ble alt svart for han og han falt av hesten. Bak han sto en egyptisk kavalerist med ett blodig sverd. En legende hadde falt. De resterende egyptiske troppene ble jaget på flukt av restene av kavaleriet hans. De hadde klart det, men til hvilken pris. Hele hæren de kom med var omtrent borte. Igjen sto det 121 legionærer og 70 kavalerister. De hadde mistet over 4800 mann i det slaget.

 

En stund senere, kom egypterne tilbake og beleiret byen med over 2500 mann. De hadde fått litt forsterkninger, men var kun 400. Slaget var omtrent over før det begynte. Byen falt til egypterne. For denne gang.

 

Corky

Jeg er general i Brutii familien. Min slekt har vært i krig i mange generasjoner. Vi gjør det for henne, Roma.

 

Vi har nettopp satt opp en leir for natten. Ute biter kulda, mine soldater er sultne og fryser. 1500 mann har vi igjen. Vi har mistet 2/3 av hæren bare for å komme oss dit vi er nå, et lite stykke unna Sparta. I morgen må vi angripe. Det er snart slutt på maten, forsterkningene ble hindret av uvær...

 

Jeg våkner tidlig, med en god følelse. I dag skal det skje, i dag skal vi angripe Sparta.

 

 

Mine soldater står i posisjon. Jeg kan se dem skjelve, men er usikker på om dette skyldes kulda eller redsel....

 

"Jeg har sett at motstanderne er i flertall. De har 5000 mann, vi er 1500. Men dere er de beste, romerrikets stolthet! I denne kampen vil strategi og mot være avgjørende. Dere fryser. Sloss dere varme. Ta over Sparta. Gjør det for henne, gjør det for verdens hovedstad, gjør det for Roma."

 

Jeg har sett at motstanderne har sine bueskyttere på toppen av murene.

Jeg sender inn infanteriet i håp om å lure fiendens bueskyttere til å bruke opp sin ammunisjon. De begynner å skyte, mitt infanteri stiller seg tett intill hverandre og beskytter hverandre med sine skjold.

Det funket. Alle de 400 bueskytterne som fienden har er uten ammunisjon. De er sårbare oppe på murene, så jeg beordrer mine menn til å komme seg opp på murene. Vi har ingen store krigsmaskiner, så her må stiger tas i bruk.

 

Deres bueskyttere er en lett match for mitt infanteri. Omsider har jeg omplassert hele min tropp og vi står på fiendens murer. Jeg beordrer mine bueskyttere til å skyte vilt på alt av fiender. Det er kaos inne i byen. Mitt infanteri gjør en god jobb med å beskytte bueskytternes flanker på murerne.

 

Utenfor murene står jeg sammen med vår kavaleri-tropp. Jeg kan høre brøl idet motstanderne får ordre om å gjenerobre murene. Nå er mine 300 bueskyttere, 200 spydmenn og 700 infanterister i stor fare. Alene mot 4600 mann.

 

Jeg beordrer raskt mine menn på murene til å prøve å få opp byens dører, de lykkes. Idet motstandernes infanteri er på tur mot trappene for å komme seg opp på murene, stormer mitt kavaleri inn i byen. Det er et blodbad. Hestene tråkker ned hundrevis av menn, og mine ryttere svinger sine sverd, nesten i takt med hestenes hover som treffer bakken. Jeg beordrer dem til å ri videre, jeg vil splitte fiendens tropp.

 

Vi lykkes. Fiendens kavaleri oppdager oss for sent, men er på tur imot oss. Mine ryttere snur raskt, og rir atter en gang igjennom fiendens infanteri. Jeg beordrer at fiendens kavaleri skal spiddes, og nesten momentant svever et par hundre spyd igjennom luften.

 

En av mennene på hesteryggen, blir truffet av et spyd. Han går rett i bakken. Fienden innser at de har mistet sin konge. Panikken i deres tropper begynner å spre seg. Men, de har fortsatt 1500 mann, vi har rundt 1200. Mine bueskyttere er i ferd med å bruke sine siste piler, og vi har ikke flere spyd.

 

Jeg sender alle mine menn i angrep. Kavaleriet rir atter en gang igjennom fiendens tropper, vi omringer dem. Fienden har panikk. Noen er sluttet å sloss i fordel for å komme seg ut av knipa, men forgjeves. Det gjør bare saken enklere for mine menn.

 

Stillheten inntar byen. Fiendens menn er døde. Sparta inngår nå i det romerske riket.

 

Sikkert noen jeg har oversett...

 

Herr Brun

Endret 8. desember 2004 av Herr Brun

[TSP]

Heroic Victory???

Hadde noen innleide soldater:

2 grupper slingers

2 grupper buemenn

2 grupper phalanx

Det ble 961 menn.

 

Beleira en by, men de i byen ble nok litt irritert over å ha en sånn liten spirrevipphær utafor byen og angrep.

Jeg satte Phalanxen først med slingers bak dem i to rekker på venstre side,

bueskytterne på høyre side.

 

Ba bueskytterne skyte ildpiler.

Regnet med å tape, men jeg sto imot det første infanteriangrepet

Dermed så jeg at hester kom på min venstre side, men dum som AIen var

sendte han den ene gruppen hester et stykke foran min phalanx.

Den andre uniten hester, sendte han gående mot mine slingers som klarte å ta dem. Dermed sendte han de andre hestene mot min phalanx, Det ble kjempet et halvt minutt, før mine phalanx vant, etter dette kom de en phalanx mot meg like før de traff min phalanx sendte jeg mine slingers (som var tomme for steiner) i angrep på dems venstre side halvparten av hans phalanxfolk døde.

Og da de kom tilbake slakta jeg resten.

 

Etter dette var de bare noen missile units, litt infanteri, og en del hester

hos fienden, disse ville stadig gå i angrep, men mistet det de hadde av kampglød hver gang når de så mine units.

 

Etterhvert rant tiden ut og jeg "vant"

Synes dette var heroic victory.

 

Ps: Kunne ikke ha løpt etter fienden når de så hæren

min på slutten i og med at jeg ville blitt skutt av bytårna

 

Etterpå overtok jeg forresten byen,

og er nå en lykkelig eier av byen Sardis.

(Som jeg sendte litt fler soldater til etterpå

 

EDIT: Bilde og siste avsnitt.

Endret 8. desember 2004 av The Strategy-player

[Gunfreak]

jeg spiller som selucid og holder på å fjerne persia, jeg beleiret hovedstaden til persia, med en ganske lunken styrke, 2 units med phalanx pikemen, 2 levi(sp) pikemen. 1 general, 2 units med arab mercenaris (de helt ubruklige), 1 unit med cataphraks.

 

men jeg trode ikke jeg ville trenge en større fordi det var nesten ingen i byen, men så fra ingen steder kommer en stor feit hær ut av ørkenen og angriper meg i ryggen. finde var på ca. 2500 mot mine drøye 1000.

 

i gjørne av kartet satt jeg generalen, cataphrakene og mercinary folka

 

og i mitten satt jeg de fire unitsene med phalanx rygg i rygg i en firkant.

 

så startet slaget de omringet pikemenene mine og begynnte å gå tilværks de holdt stand og gjorde sitt meste. i mens hadde min "hemelige" styrke kommet nærme, MEN finden så meg og sende 2 units med catafuckers rett mot mercinariesene mine, men de hadde overaskende liten effekt på de, og mens de sto fast i en grønn suppe, charget generalen og mine catawhatever inn i dem og slagtet dem 200 findlige catahorer forsvant på 1 sekund, jeg fortsatte med mine eneste 2 cavaleri units å sende dem inn i 700 arab infantry som ble holdt tilbake av mine pikemen. og når de satte på prang sende jeg generalen og catacombene etter for å slagte faction heir men han kom seg unna, istede fikk jeg tatt horse archerne som hadde plaget pikemennene mine.

 

når slaget får over hadde generalen min drept 450, og catadudene så mye som 856.

 

og når jeg endelig tokk byen var det bare 75 finder i den 30 stykker i form av en general unit(faction heir) og resten horsre archers

[Gunfreak]

spiller som gallere og driver å rydder romere av veien. jeg bestemte meg for å lure Jullii ut et: final battle.

 

hadde 2 hærer på ca. 2200 vær.

 

og angrep 3 hærer med julii. som ble tilsammen 8000.

 

først var det bare min ene hær og en hør fra julii, mine andre hær var treige på å komme.

 

den første hæren tok jeg nesten bare med foresterwarband.

 

den andre hæren var 2 ganger større en den første og n¨var jeg nesten helt tom for piler. her måtte det brukes sverd.

 

jeg hadde 8 units med chosen swordsmen 8 med forester warband, 1 general og 3 nobel cavaleri.

 

etter mye slashing fikk jeg has på den andre hæren, men da kom den siste fulle hæren til romerne, mene forsterkinger var ikke å se. men når den siste hæren så hva jeg gjorde med de 2 første hærene, snudde de og løp sin vei før de hadde kommet helt ut på slagmarken.

 

når slaget var over hadde mine 2200 man slaktet 4900 romere!!!

mine forsterkinger kom aldrig

[Choo]

Julii familiens hær hadde for noen dager siden gått iland på halvøya utenfor Carthago. Hæren var fulltallig og bestod av 8 Hepasti regimenter og 3 bueskytter regimenter i tillegg til generalen og diverse anet mercenery rask som de hadde leid rett før avgangen fra Roma.

 

Solen stekte og de sto rett utenfor Carthags mektigste by, Murene så uintagelige ut, men de hadde for flere dager siden begynt å underminere de og de antok de kom til og falle iløpe av dagen.

 

Mens de stod og ventet hørte de plutselig trommer og tramp fra en stor hær som kom fram fra en ås på deres høyre flanke og det er ingen tvil, Carthagernes støtte hær kommer for og heve beleiringen!

 

Framst i dere's linje kommer det krigs elefanter! (24) stykker! Den romerske hæren omgrupperer raskt og bueskytterne avfyrer sine første piler imot elefantene. Min nu plutselig lille romerske hær og jeg har aldri møtt elefanter før, og kjenner de bare ifra omtale og satser på at pilene som farer gjenom luften kan ta seg af de.

 

Elefantene stormer plutselig framover! Pilene borrer sig inn i dere's tykke hud men akk.. 24 Krigselefanter raser inn i mine hepastis som slåss forgjeves mot elefantene. Da, uten at noen har merket noget har Carhagernes general sneket seg over til vår venstre flanke og braser inn i bueskyttere som straks slåes på flukt! Så fort jeg kan trekker jeg et regiment av mine hepastis for og møte den nye faren. Da, desverre.. kommer elefantene seg løs, nu er de 14 i tallet.. Og løper tilbake til sine egne linjer, i panikk håper jeg. Men skjebnen er idag imot meg. Da de har kommet seg litt unna, snur de og tar løpefart og kommer som en levende bowlingkule inn i mine allerede overtrette hepasti's og slår strike.

Jeg sender inn min general og mercenary's mot elefantene men Nå har resten av den carthagenske hæren kommet nærme og charger inn i mine forvirrede spredte styrker.

Den dagen dør en av SPQR's fremste Generaler. Erobreren av Gallia, Temmeren av Spania og Jernneven ingen opprører tør møte. Ligger nå død og nedtrampet i sanden på en forblåst kyst i afrika.

[TSP]

Ingen fler som vil prøve seg ?

Skal prøve jeg også, men ville bare minne om muligheten

til å poste historier her!