Fordeler og ulemper ved fri kapitalisme.

[Penneknekt]

Takk for svar. Synes dette avsnittet var interessant.

 

There is a second way in which the proposed reconciliation fails which can also be explored without reference to the occurrence of real conflicts of interest. Assume, once again, that there is an egoist whose interests never, in fact, conflict with those of anyone else. Assume further that, in her case, there are no ties – some non-rights-violating course of action is always superior to any rights-violating course of action.

 

Thus, judged by criteria of respect for libertarian rights, her calculations of what is in her interests always generate “the right answers.” Still, the compatibility of egoism and libertarian rights is not secured unless “the right answers” are generated for the right reasons. If egoism is assumed to be her basic moral position, then the objection to any proposed course of action that ought not to be taken is that it is either incompatible with or not the best way to achieve her well-being. That is, such an action is, with respect to her goals, either not effective or not efficient.

 

Apply this to a choice-situation in which the rights of others are not at issue: She ought to take daily exercise for the sake of her health. But suppose she doesn’t. She has then failed to live up to her professed egoism, has failed to do the best that she could to promote her own interests. No one, however, is entitled to impose a penalty upon her on that account. The penalty for failing to act optimally in one’s own interests is: not achieving what is in one’s interests.

 

Now consider a choice-situation in which someone else’s libertarian right – say, the right not to be murdered by her – is at stake. Is the sole objection to the other party’s being killed by her that it is either an ineffective or inefficient means to the egoist’s goals? If that is the sole objection, it seems that there is no occasion for the imposition of any penalty other than or apart from the natural consequences of the egoist’s miscalculation – namely, its failure to optimally serve her interests.[57]

 

This is what I meant by suggesting that, even in the favorable case in which it is always clearly in one’s interests to respect the rights of others, this generates the right answers for the wrong reasons. At least part of what is wrong with the contemplated murder is that it is a harm to the victim quite apart from how it may or may not mesh with the egoist’s other plans and goals. There is a deep sense in which, though the egoist never in fact finds it to be in her interests to engage in rights-violating-behavior, she does not really respect anyone’s rights. To respect someone’s rights is to regard something about that person – such as his welfare or freedom – as having an independent claim to one’s respect – that is, it is to cease to be an egoist; it is to cease to calculate the range of permissible actions solely in terms of self-interest.

[JBlack]

Now consider a choice-situation in which someone else’s libertarian right – say, the right not to be murdered by her – is at stake. Is the sole objection to the other party’s being killed by her that it is either an ineffective or inefficient means to the egoist’s goals? If that is the sole objection, it seems that there is no occasion for the imposition of any penalty other than or apart from the natural consequences of the egoist’s miscalculation – namely, its failure to optimally serve her interests.[57]

 

This is what I meant by suggesting that, even in the favorable case in which it is always clearly in one’s interests to respect the rights of others, this generates the right answers for the wrong reasons. At least part of what is wrong with the contemplated murder is that it is a harm to the victim quite apart from how it may or may not mesh with the egoist’s other plans and goals. There is a deep sense in which, though the egoist never in fact finds it to be in her interests to engage in rights-violating-behavior, she does not really respect anyone’s rights. To respect someone’s rights is to regard something about that person – such as his welfare or freedom – as having an independent claim to one’s respect – that is, it is to cease to be an egoist; it is to cease to calculate the range of permissible actions solely in terms of self-interest.

Et interresant argument. Men det å henvise til andre menneskers rettigheter medfører for meg et enda mer interresant spørsmål: Hvordan forholder objektivismen seg til slike subjektive elementer som rettigheter, verdier og etikk.

 

Det finnes som kjent(?) ikke noen naturgitte verdier eller etikk. Og rettigheter er noe mennesker gir hverandre. Verken verdier, etikk eller rettigheter oppstår fordi trærne er grønne, fordi smerte er vondt, fordi kvinner føder barn, fordi månen går rundt jorden og jorden rundt solen, fordi 1+1=2, fordi true and false = false eller noe annet sted i naturen.

 

Ordet objektivisme antyder at subjektive verdier ikke finnes. Og således finnes heller ingen rettigheter, og objektivisten står fritt til å drepe hvem han/hun vil så lenge det er i egen-interesse (les: kan tjene på det, og unngår å bli oppdaget av andre).

[PelsJakob]

En interessant innvending, dog jeg ikke forstår hvorfor han prater om «libertarian rights». Rand var ingen libertarianer; tvert imot var hun en kraftig kritiker av libertarianismen. Les for eksempel Peter Schwartz' Libertarianism: The Perversion of Liberty.

 

Jeg oppfatter dette som essensen i argumentet:

 

There is a deep sense in which, though the egoist never in fact finds it to be in her interests to engage in rights-violating-behavior, she does not really respect anyone’s rights. To respect someone’s rights is to regard something about that person – such as his welfare or freedom – as having an independent claim to one’s respect – that is, it is to cease to be an egoist; it is to cease to calculate the range of permissible actions solely in terms of self-interest.

Det forfatteren her gjør feil, etter min mening, er at han ser på hvert enkelt tilfelle isolert sett. Egoisten vurderer hvert enkelt tilfelle, og kommer frem til at rettighetskrenkende atferd ikke er i hans interesse, og følgelig respekterer han ikke rettigheter, han velger ganske enkelt bare å la være å krenke dem.

 

Dette resonnementet er helt logisk gitt premissene. Spørsmålet er om premissene er riktige. Det er viktig å huske på at Objektivismen er et komplett filosofisk system. En feil mange gjør, er å ta et objektivistisk standpunkt og sette det inn i sine egne referanserammer. Det er dette Rand kaller «the fallacy of frozen abstractions».

 

Jeg oppfatter det slik at forfatteren gjør nettopp dette: Han tar Rands prinsipp om egoisme og setter det inn i sine egne (pragmatiske?) referanserammer. Rands argument for at rettighetskrenkende atferd er uegoistisk, handler, slik jeg forstår det, ikke om å vurdere i hvert enkelt tilfelle hvorvidt man skal ty til atferd eller ikke; det handler om at følge visse prinsipper som er i ens egeninteresse. Et slikt prinsipp er individuelle rettigheter. Ved rettighetskrenkende atferd krenker man ikke bare én persons rettigheter; man krenker prinsippet om individuelle rettigheter. Ettersom det er i ens egeninteresse å ha rettigheter, er det ikke i ens egeninteresse å krenke dette prinsippet. Jeg vil hevde at man da respekterer andres rettigheter, da man respekterer rettigheter qua prinsipp.

 

Forfatterens definisjon på respekt finner jeg noe problematisk:

 

To respect someone’s rights is to regard something about that person – such as his welfare or freedom – as having an independent claim to one’s respect – that is, it is to cease to be an egoist; it is to cease to calculate the range of permissible actions solely in terms of self-interest.

Det er en noe knotete definisjon, og jeg har problemer med å forstå hva vedkommende egentlig mener. Mener han at rettigheter må ha intrinsikal verdi for at de skal kunne respekteres? I så fall skylder han å vise at intrinsikale verdier eksisterer, ettersom Objektivismen avviser dette.

[PelsJakob]

Hvordan forholder objektivismen seg til slike subjektive elementer som rettigheter, verdier og etikk.

Den hevder at de er objektive.

 

Ordet objektivisme antyder at subjektive verdier ikke finnes. Og således finnes heller ingen rettigheter,

Eventuelt er rettigheter objektive.

[JBlack]

Javel, det var interresant. Hvilke objektive rettigheter finnes, og hvordan begrunner man disse?

[Suppelars2k]

Den hevder at de er objektive.

Ganske morsomt at den hevdelsen er subjektiv, da.

[PelsJakob]

Hvilke objektive rettigheter finnes,

Retten til liv og dens derivativer: retten til frihet, eiendom og streben etter lykke.

 

og hvordan begrunner man disse?

Det følger av identitetsloven. A er A – og mennesket er menneske. Menneskets rasjonelle natur krever at det har rettigheter.

 

Mennesket må produsere for å leve, og for å kunne produsere, må det ha frihet til å handle på grunnlag av sin egen dømmekraft – det må ha rett til frihet. Men en rett til frihet er ingenting verdt uten retten til å beholde hva man produserer – man må ha eiendomsrett. Disse rettighetene har imidlertid ingen verdi uten at mennesket har et mål å strebe etter – man må ha rett til streben etter lykke.

 

Den fulle begrunnelsen kan finnes i Leonard Peikoffs Objectivism: The Philosophy of Ayn Rand.

 

Ganske morsomt at den hevdelsen er subjektiv, da.

Egentlig ikke. Dessuten er det bare din subjektive mening.

[JBlack]

Jeg fulgte linken, men fant ikke noe interresant.

 

Det følger av identitetsloven. A er A - og mennesket er menneske. Menneskets rasjonelle natur krever at det har rettigheter.

En stein er en stein, men har ikke rett til å ikke bli knust av den grunn, så første setning alene er klart ikke nok. Hva nestesetning betyr er vanskeligere å forholde seg til. At mennesket er rasjonelt kan diskuteres, her avhenger det av hvordan vi definerer rasjonelt.

 

Hvis vi mener rasjonelt, som i å alltid følge de fysiske naturlovene, avhengig av naturens determinisme, så gir ikke det mennesket noe mer rettighet til liv enn en gjennomsnittlig stein har rett il å ikke bli knust.

 

Hvis vi mener rasjonelt som å være i stand til å vurdere alle situasjoner og alltid gjøre en korrekt og riktig vurdering, så er denne påstanden feil. En slik rasjonalitet vil forutsette en alltid korrekt fungerene hjerne, som alltid prosesserer informasjon korrekt. Det burde være helt kalrt at noen slik hjerne finnes ikke. Så mennesker er ikke rasjonelt etter denne definisjonen.

 

Hvis mennesket er rasonelt i den forstand at det sporadisk vil gjøre rasjonelle valg, da kan man akseptere et rasjonelt menneske.

 

Men det at man har mulighet til å gjøre et rasjonelt valg, medfører ikke på noen måter retten til å gjøre slike valg. Et riktig valg for en selv medfører ikke noen rettighet ovenfor andre mennesker. En rettighet for en persom som er alene er helt uten verdi. Naturen bryr seg ikke om retten til å leve. Fryser du ihjel ute i nature, så nytter det lite å påberope seg noen rett til å leve.

 

En rettighet gjelder kun ovenfor andre mennesker, som en relasjon mellom mennesker. Men det at du er rasjonell, det gir ikke deg noen rettigher ovenfor en fremmed, dersom denne fremmede ikke velger å gi deg rettigheten. Om du og en fremmed som ikke har innrømmet rettigheter befinner seg i en snøstorm, du holder på å fryse ihjel og han har ekstra varme klær, så har ikke du noen rettigheter som tilsier at han skal redde livet ditt ved å tilby varme klær. Ikke med mindre han innrømmer deg en slik rettighet. Men det er han subjektive valg.

 

Mer direkte, om du treffer på en fremmed som er større og sterke enn deg. Om han velger å slå deg ned, så har ikke du noen rettigheter som kan hjelpe deg. Det blir som å kreve at snøstormen skal spare livet ditt.

 

Retten til liv kan du bare ha om andre mennesker gir deg en slik rett. Om den fremmede, utifra sitt subjektive verdisyn mener det er galt å la noen død, galt å drepe, da vil han kunne innrømme deg retten til liv. Og han vil være moralsk forplitket til å hjelpe deg med varme klær, ikke slå deg ned og forsøke å hindre at andre, som ikke har innvilget deg rettiheter, prøver å slå deg ned.

 

Mennesket må produsere for å leve, og for å kunne produsere, må det ha frihet til å handle på grunnlag av sin egen dømmekraft - det må ha rett til frihet. Men en rett til frihet er ingenting verdt uten retten til å beholde hva man produserer - man må ha eiendomsrett. Disse rettighetene har imidlertid ingen verdi uten at mennesket har et mål å strebe etter - man må ha rett til streben etter lykke.

Mennesket må ikke produsere for å leve. En slave kan holdes i live, uten at slaven trenger å produsere, ha frihet eller noe som helst annet. Så her mangler det logikk.

 

Rettigheter og verdier er og blir subjektive størrelser.

[PelsJakob]

Jeg fulgte linken, men fant ikke noe interresant.

Nei, du må nok kjøpe boken.

 

En stein er en stein, men har ikke rett til å ikke bli knust av den grunn, så første setning alene er klart ikke nok.

En stein er en stein. Et menneske er et menneske. Med dette mener jeg kun å si at steiner har en bestemt natur, og at mennesker har en bestemt natur. Steiners natur impliserer ikke at de skal ha rettigheter; menneskers natur gjør det.

 

Hva nestesetning betyr er vanskeligere å forholde seg til. At mennesket er rasjonelt kan diskuteres, her avhenger det av hvordan vi definerer rasjonelt.

Med det mener jeg at mennesket innehar evnen til å tenke rasjonelt.

 

Hvis vi mener rasjonelt som å være i stand til å vurdere alle situasjoner og alltid gjøre en korrekt og riktig vurdering, så er denne påstanden feil. En slik rasjonalitet vil forutsette en alltid korrekt fungerene hjerne, som alltid prosesserer informasjon korrekt. Det burde være helt kalrt at noen slik hjerne finnes ikke. Så mennesker er ikke rasjonelt etter denne definisjonen.

Fornuften fungerer kun på grunnlag av den informasjonen man har tilgang på, det vil si i en gitt kontekst. I en slik kontekst kan man ved hjelp av fornuften komme frem til den rette konklusjonen – men den gjelder i den gitte kontekst, ikke nødvendigvis i den fulle kontekst. Mennesket er ikke allvitende, men det kan like fullt oppnå sikker kunnskap. Når vi får mer kunnskap, utvider vi vår kunnskapskontekst, men det endrer ikke på det vi fant i en snevrere kontekst.

 

Men det at man har mulighet til å gjøre et rasjonelt valg, medfører ikke på noen måter retten til å gjøre slike valg. Et riktig valg for en selv medfører ikke noen rettighet ovenfor andre mennesker.

Dersom mennesket ønsker å leve, må det produsere, det vil si: Det må bruke fornuften. Objektivismens argument for rettigheter er at mennesket er en bestemt type skapning – det har en rasjonell natur – og dette impliserer at det må leve på en bestemt måte, med sitt liv som sin moralske standard, hvilket fører til retten til liv.

 

En rettighet for en persom som er alene er helt uten verdi.

En person som er alene trenger ingen rettigheter. Rettigheter blir først nødvendig når mennesker lever sammen i et samfunn.

 

Naturen bryr seg ikke om retten til å leve. Fryser du ihjel ute i nature, så nytter det lite å påberope seg noen rett til å leve.

Jeg skrev retten til liv, ikke retten til å leve. Jeg snakker da om den negative retten til ikke å bli fratatt sitt liv. Retten til å leve er en positiv rettighet som innebærer at andre mennesker skal tvinges til å opprettholde andre menneskers liv.

 

En rettighet gjelder kun ovenfor andre mennesker, som en relasjon mellom mennesker. Men det at du er rasjonell, det gir ikke deg noen rettigher ovenfor en fremmed, dersom denne fremmede ikke velger å gi deg rettigheten.

Men da blir spørsmålet: Når en fremmed respekterer dine rettigheter, er det først da at du får rettigheter, eller har du dem hele tiden, men han lar være å respektere dem?

 

For å ta et eksempel: Når Amnesty kritiserer menneskerettighetsbrudd rundt omkring i verden, kritiserer de også menneskerettighetsbrudd i land som ikke har ratifisert menneskerettighetserklæringen. De mener altså at mennesket har visse rettigheter qua menneske. Således blir en stats valg ikke hvorvidt innbyggerne skal ha rettigheter eller ikke, men derimot hvorvidt rettighetene deres skal respekteres.

 

Om du og en fremmed som ikke har innrømmet rettigheter befinner seg i en snøstorm, du holder på å fryse ihjel og han har ekstra varme klær, så har ikke du noen rettigheter som tilsier at han skal redde livet ditt ved å tilby varme klær. Ikke med mindre han innrømmer deg en slik rettighet.

Jeg har heller aldri hevdet at noen har rettigheter som pålegger andre mennesker positive plikter.

 

Men det er han subjektive valg.

Nåvel, det kan også være et objektivt valg.

 

Mer direkte, om du treffer på en fremmed som er større og sterke enn deg. Om han velger å slå deg ned, så har ikke du noen rettigheter som kan hjelpe deg.

Rettigheter har selvsagt ingen verdi i seg selv. De må også respekteres, og det må eksistere en instans som sørger for at rettighetskrenkende atferd slås ned på. Denne instansen er staten.

 

Retten til liv kan du bare ha om andre mennesker gir deg en slik rett.

Jeg vil heller si det slik: Mennesket har rett til liv qua menneske, men retten har ingen verdi så lenge andre ikke respekterer denne retten.

 

Mennesket må ikke produsere for å leve. En slave kan holdes i live, uten at slaven trenger å produsere, ha frihet eller noe som helst annet. Så her mangler det logikk.

Det mangler ikke logikk, men det mangler presisjon. Å leve er ikke det samme som ren fysisk overlevelse.

 

Rettigheter og verdier er og blir subjektive størrelser.

Eller objektive.

[JBlack]

Jeg lar være å svare punktvis, det blir for oppstykket og man mister fort helheten.

 

Rasjonelt menneske?

Først, menneskes evne til å tenke rasjonelt er begrenset. Muligheten for å innhetne korrekt informasjon er begrenset. Muligheten for å korrekt vurdere innhentet informasjon og gjøre de beste valgene er også begrenset. Hjernen er langt fra ufeilbarlig, og vil gjøre en rekke feilaktige vurderinger. Men den evner å nå og da gjøre gode rasjonelle valg.

 

I en slik kontekst kan man ved hjelp av fornuften komme frem til den rette konklusjonen - men den gjelder i den gitte kontekst, ikke nødvendigvis i den fulle kontekst.

Hvert menneske har sin egen kontekst. Slik verden oppfattes er alltid i kontekst med hva man har opplved tidligere (erfaringer lagret i hjernen) og hvordan ens sansesystem og hjerne oppfatter virkeligheten, noe som vil variere fra person til person. To persjoner kan altså vurdere en konkret virkelighet/situasjon svært ulikt, altså subjektivt. Og personenes rasjonelle valg, gitt at de er i stand til det der og da, vil være forskjellige, subjektive.

 

 

Rettigheter

Rettigheter er kun relevant i relasjon til andre mennesker, der ser det ut som om vi er enige.

 

Når Amnesty kritiserer menneskerettighetsbrudd rundt omkring i verden, kritiserer de også menneskerettighetsbrudd i land som ikke har ratifisert menneskerettighetserklæringen. De mener altså at mennesket har visse rettigheter qua menneske.

Ja, det mener jeg også. Det kommer av mitt subjektive verdisyn, og en pragmatisk holdning/rasjonell vurdering av hva som er det beste for mennesker og meg selv ut fra mitt subjektive verdisyn.

 

Men da blir spørsmålet: Når en fremmed respekterer dine rettigheter, er det først da at du får rettigheter, eller har du dem hele tiden, men han lar være å respektere dem?

Ja, det er et godt spørsmål. Jeg har argumentert for min positive påstand og vist at i hvertfall noen rettigheter er subjektive rettigheter, gitt av et subjekt til et annet. Jeg har vist at naturen ignorerer rettigheter. Men objektivisten i denne diskusjonen har enda ikke backet opp sin positive påstand og vist en klar sammenhengen med menneskers natur og menneskers naturlige rettigheter, eller hvorfor rasjonalitet medfører rettigheter.

[PelsJakob]

Først, menneskes evne til å tenke rasjonelt er begrenset. Muligheten for å innhetne korrekt informasjon er begrenset. Muligheten for å korrekt vurdere innhentet informasjon og gjøre de beste valgene er også begrenset. Hjernen er langt fra ufeilbarlig, og vil gjøre en rekke feilaktige vurderinger. Men den evner å nå og da gjøre gode rasjonelle valg.

Evnen til å tenke rasjonelt er ubegrenset. Det som er begrenset, er det informasjonsgrunnlaget man baserer rasjonelle vurderinger på. Det endrer ikke på det faktum at mennesket innehar evnen til rasjonell tenkning, ei heller at fornuften er dets overlevelsesverktøy.

 

Hvert menneske har sin egen kontekst. Slik verden oppfattes er alltid i kontekst med hva man har opplved tidligere (erfaringer lagret i hjernen) og hvordan ens sansesystem og hjerne oppfatter virkeligheten, noe som vil variere fra person til person. To persjoner kan altså vurdere en konkret virkelighet/situasjon svært ulikt, altså subjektivt. Og personenes rasjonelle valg, gitt at de er i stand til det der og da, vil være forskjellige, subjektive.

Forskjellig vurdering innebærer ikke nødvendigvis subjektivitet. De forskjellige vurderingene kan begge være objektive (det vil si: i overensstemmelse med virkeligheten) i to forskjellige kontekster. For å ta et eksempel: Newton mente at legemers masse var konstant. Senere fant man at massen økte med hastighet. Det impliserer imidlertid ikke at Newton tok feil; hans konklusjon ble imidlertid sluttet i en snevrere kontekst: lave hastigheter.

 

Ja, det mener jeg også. Det kommer av mitt subjektive verdisyn, og en pragmatisk holdning/rasjonell vurdering av hva som er det beste for mennesker og meg selv ut fra mitt subjektive verdisyn.

Er hva som er best for mennesker subjektivt? Dersom jeg sier at det er bedre for mennesket å leve i velstand enn i fattigdom, er det objektivt riktig.

 

Jeg har argumentert for min positive påstand og vist at i hvertfall noen rettigheter er subjektive rettigheter, gitt av et subjekt til et annet.

De rettigheter som jeg ikke støtter, ja. Jeg har aldri hevdet at de er objektive.

 

Jeg har vist at naturen ignorerer rettigheter.

Jeg har aldri hevdet noe annet.

 

Men objektivisten i denne diskusjonen har enda ikke backet opp sin positive påstand og vist en klar sammenhengen med menneskers natur og menneskers naturlige rettigheter, eller hvorfor rasjonalitet medfører rettigheter.

Nå kan det diskuteres hvorvidt jeg er objektivist, men det er en annen sak. Objektivismens begrunnelse for rettigheter er en komplisert sak som er vanskelig å oppsummere i få ord, så det beste er å lese Peikoffs begrunnelse i ovennevnte bok. Objektivismen er et komplett filosofisk system, hierarkisk i sin oppbygning, og følgelig bygger rettighetsteorien på alt som kommer før.

 

Prinsippet om rettigheter bygger på prinsippet om egoisme – det prinsipp at menneskets liv er dets moralske standard, det vil si: at mennesket har rett til å leve slik det finner det formålstjenlig. Prinsippet om egoisme bygger igjen på menneskets natur som rasjonelt vesen, på det faktum at fornuften er menneskets middel for kunnskapservervelse.

 

Rettigheter er en forutsetning menneskets natur setter. For at mennesket skal kunne leve qua menneske, det vil si i overensstemmelse med sin rasjonelle natur, trenger det rettigheter. Det trenger frihet til å produsere, og rett til å eie produktet av sitt arbeid. Dette bygger som sagt på egoisme – menneskets rett til å handle på grunnlag av sitt liv som sin moralske standard.

 

Begrunnelsen for at liv er den moralske standard bunner i verdiers essens. En verdi er noe man handler for å skaffe og/eller beholde, og uten liv er dette ikke mulig. Ethvert valg er fundamentalt sett et valg mellom liv og død. Derfor bør mennesket ha sitt liv som sin moralske standard. Den fulle begrunnelsen kan som sagt finnes i ovennevnte bok.

 

David Kelleys tilnærming kan gjerne også være grei å ta med:

[Penneknekt]

PelsJakob: Du sa tidligere at Kelley ikke var objektivist?

 

Hvert menneske har sin egen kontekst. Slik verden oppfattes er alltid i kontekst med hva man har opplved tidligere (erfaringer lagret i hjernen) og hvordan ens sansesystem og hjerne oppfatter virkeligheten, noe som vil variere fra person til person. To persjoner kan altså vurdere en konkret virkelighet/situasjon svært ulikt, altså subjektivt. Og personenes rasjonelle valg, gitt at de er i stand til det der og da, vil være forskjellige, subjektive.

Nettopp. Å avskrive en subjektiv virkelighetforståelse er nesten det samme som å avskrive menneskeheten.

 

Edit: Synes dette var en saklig og fin tråd.

Endret 23. november 2004 av Antikapitalist

[PelsJakob]

PelsJakob: Du sa tidligere at Kelley ikke var objektivist?

Det stemmer, men hans bøker er like fullt interessante så lenge man er oppmerksom på at det man leser ikke nødvendigvis er i overensstemmelse med Objektivismen. Det jeg lenket til ovenfor er imidlertid dét.

 

De som vil lese Leonard Peikoffs begrunnelse for at Kelley ikke er objektivist, kan lese den her: Fact and Value.

 

Å avskrive en subjektiv virkelighetforståelse er nesten det samme som å avskrive menneskeheten.

En merkelig påstand. Hvordan har menneskeheten kommet dit den er i dag? Ved å forkaste virkeligheten eller ved å strebe etter kunnskap om den? Ved hjelp av gjetteleker eller ved hjelp av fornuft og forskning?

 

Objektivitet er grunnlaget for all viten. Når man streber etter viten om et objekt, må man åpenbart ta utgangspunkt i objektet. Når man søker et svar på spørsmålet om steiner kan fly, hjelper det ikke hvor meget man enn ønsker at de skal kunne fly; utgangspunktet må være i det en oppfatter av virkeligheten. Ens virkelighetsoppfatning kan være begrenset, men det betyr ikke at man ikke kan være tro mot det lille man faktisk vet. Objektivitet handler ganske enkelt om å være tro mot virkeligheten.

 

Edit: Synes dette var en saklig og fin tråd. 

Enig.