Litteratur: Hjem, kjære hjem. Et kåseri.

[bfisk]

Hjem, kjære hjem.

 

Det hendte i de dager at det utgikk befaling fra min mor, om at hele badet skulle totalrenoveres. Så drog da rørleggeren fra Stoa inn til byen, til mors hus på Brinken - han var nemlig av naboens hus og ætt - for å la badet repareres sammen med gulvleggeren, sin neste, som hadde med nytt gulvbelegg. Og mens de var der, kom tiden da gulvet skulle legges. Gulvleggeren hentet da sitt gulv, tilsynelatende sitt førstelagte, limte det, og la det på varmekablene. Slik lyder det husnissens ord.

 

Min mor og husnissen holder nemlig hemmelig familieråd fra tid til annen. Nissene vet hva de prater om; men det mistenker meg at fargen på gardiner og annet dill kommer et par-tre smuler over ?eventuelt? på sakslista. Rådet fattet imidlertid et vedtak om at fargen på badet var hinsides heslig, og at dette måtte gjøres noe med. Dessuten var det noen kronasjer til overs som lå og ikke hadde noe annet fore. Det går visst sport i å holde samfunnets hjul i gang, der i gården, og vips var håndverkerene hyret.

 

Man kan ikke si A uten å si B, sies det, og for mors del hadde ikke det kyrilliske alfabetet nok tegn. Skal man bytte gulv, må man også bytte dusjarmatur, og skal man bytte dusjarmatur, må man ha nye håndklær, sies det i et gammelt jungelord. Og så er det håndklær og kroker til å henge dem på. Og dekorsåper. Og listverk. Veggene kunne ikke forbli tapetserte. Det gamle Donald-glasset med tannbørster og den slags måtte vike til fordel for en fancy, moteriktig tannbørsteholder i børstet aluminium, med et sinnrikt oppheng min mors ingeniørvenninne måtte montere.

 

Det morsomme er jo imidlertid at dritten ikke fungerer. Etter tre mislykkede forsøk på å finne en tannbørste som er såpass ergonomisk, dyr og bulkete at den faktisk passer, begynner det å bli tomt i pengeboka. Min kvasiparanoide side begynner å fable om konspirasjonsteorier og den slags. Rema-Reitan har nok noe for seg med at det enkle ofte er det beste.

 

Imidlertid er vel ikke innovasjon bare idioti heller. Generelt er jo den norske stilen overlesset av dill, nips og juggel. Etter det uønskede besøket på Munch-museet er det ikke så mye igjen her i landet med litt klasse over. Et godt eksempel er å ta seg en tur i så godt som hvilket som helst bebygd strøk i Norge i adventstiden. I bortimot hvert eneste vindu kan du være sikker på å finne den ikke alt for originale ?sjueren?, selve definisjonen på standard julepynt, et sammensunket triangel med sju imiterte stearinlys.

 

Speaking of julepynt; jeg tror ikke det er noe annet land som diller til juletrærne sine villere enn oss. Andre steder i verden forsøker man gjerne å finne et nokså helt, pent og konisk juletre, som passer ? i det minste omtrentlig ? inn i stua. Deretter dekorerer man med hele julekuler, girlander som faktisk ikke ser ut som det ble brukt som kamuflasje under krigen, og kurver det faktisk er mulig å putte noe i. I Norge, derimot, er det visst om å gjøre å finne restene av julekulene fra i fjor, selv om det etter mange års intens bruk er minst like mye ribbefett som kuler i esken. Og ingen av disse hersens kulene har så klart kroker.

 

Fargevalg og snevet av gjennomførthet har vi for øvrig solgt på internettauksjon sammen med hytta og trommesettet, og det går sport i ha de lengste glanspapirlenkene som junior ? som nå er henimot tretti ? lagde da det fremdeles het frøken, og ikke kontaktlærer, på skolen. Og hva selve treet angår, gjelder det altså å ha et stort juletre, og uansett større enn naboen. Det er ikke så nøye om det ikke passer inn, eller ser ut som det kommer strake vegen fra Dovregubbens hall.

 

Egentlig er det jo ikke så mange strake veger her i landet, noe skogen delvis må ta på seg skylden for. Et vesentlig større problem enn svingete, smale, glatte og bratte veier skogen har på samvittigheten, er billedkunst. Alces alces post meridiem ? bedre kjent som elg i solnedgang ? er et motiv som har ødelagt mangt et ellers godt bilde, på en ellers kjedelig hyttevegg. Det er sannelig ikke bare bilene på de tidligere omtalte vegstrekningene som får kjenne vreden til skogens konge!

 

Selv om det ikke er vegdirektoratet som skal ha skylden for alle problemene med elg i hytter og geværer, har de da i det minste ansvar for en stor del av de offentlige rommet. Skattebetalte kroner har lønnet mang en kunstner som har laget utsmykking til de offentlige tjenestebygningene. Penner med logoer, installasjoner i asfalt, og velvinger i taket er med på å holde humøret oppe på arbeidsplassen.

Parkeringsplassen på biltilsynet er jo som oftest ren, og mandag til fredag mellom ni og fire spirer også de fylkeskommunale bedene rundt bygget. Hadde det ikke vært for de fandens vogntogene som ustanselig skal bruke akselvekta borte ved solveggen, kunne vi nesten sunget med Postgirobygget på deres kjempelåt ?Idyll?.

 

Når jeg tenker på det, må det vel muligens være verdens største paradoks at en gruppa som synger som solnedgang, latter, sang, sommerfri, sjø og magi, deg og meg, og alt det der, har navn etter Nord-Europas muligens kjedeligste bygg. Bortsett fra muslimenes hellige bygg Kaaba i Mekka, vet jeg ikke om noe annet bygg som er mer dønn firkanta, svart og romgeometrisk korrekt. Til og med Egypterne klarte da å lage bygg med vinkler forskjellig fra nitti grader. Hurra for norsk byggekunst!

 

Nå skal jeg ikke tagge fanden på betongveggen; det kan da umulig stå så galt til med snekringen her til lands. Det er ikke mange kilometerne du skal inn i Froland før to-tomm-fire er standard lagervare selv i kolonialforretninger. Folk bygger, og det er jo i og for seg bra. Hvordan det ser ut, er visst mindre essensielt på slike steder. Hvorfor det?

 

I takt med spredningen av mikrobølgeovnsmat fra Mexico, e-post og billige charterturer til syden uten eget sete til alkoholmoral og annen åndelig bagasje, er Ola Nordmann blitt stadig mer sydlandsk av seg. Det er altså ikke lengre så nøye om ting står litt skakt og skjevt, eller om suvenirene fra de tidligere omtalte reisene er mer vulgære enn flanellskjorter fra Byggmakker og rullings til sammen. Pyttsann. ?Det fønkærr som et uuuu-vær, og da ærre greit!? jodler Ola på sitt beste bygdemål, mens bedreviterne skylder på globalisering og hull i ozonlaget. Nuvel.

 

Man skulle tro det var bedre hjemme hos folk på for eksempel den bedre vestkant i landets hovedstad. Her bor jo alle de rike, fine og fjonge, som faktisk har råd til å bygge med vater og arkitekthjelp. Imidlertid er det gjerne sånn at de som er rike er rike fordi de tjener mye penger, eller bruker lite penger. De som tjener mye penger flytter fra femtiprosentskatt til Bahamas, eller noe i den retningen, mens de som bruker lite penger forblir rike ved å hyre polsk arbeidskraft for tjue Prince om dagen, uten å så mye som ense de stakkars arkitektene vi har i samfunnet.

 

Alt i alt er det altså langt mellom de arkitektoniske perlene i moderlandet. Ingen regel uten unntak, heter det riktignok. For eksempel er Nidarosdomen ? til tross for å være gammel, brannfarlig, og så langt fra forskriftsmessig som det er mulig å få det for en såpass sterkt besøkt turistattraksjon ? egentlig ganske flott. Det er imidlertid tydelig at ikke alle etterfølgere av denne åndelige leien har tatt hintet, og dette har resultert i en del ikke fullt så storslagne og vakre bedehus rundt forbi i det ganske land. Religion er altså noe fin-fint for sjelelivet, men er kanskje også begrenset dertil.

 

Enden på salmen må jo da bli at de tre vise konsulentene som å besøkte gulv- og rørleggeren med det nylagte gulvet, ikke burde ha med seg gull, røkelse og myrra. Badet hadde de vitterlig ikke bruk for nips, flere løsemiddelessenser eller myrra ? det er jo til forveksling likt fugemasse. Egentlig burde de da gjort vendereis med det samme, og sendt bud etter noen interiørarkitekter, som faktisk hadde vært til nytte!

 

 

--------------------------------------

For dere som ikke skjønte det, var dette besvarelsen min på en stil jeg skal levere snart, hvis oppgave lyder slik:

"Ta utgangspunkt i tekstene og bildene i heftet og skriv et kåseri med tittelen "Hjem, kjære hjem."". Heftet handlet stort sett om estetikk, pengebruk og oppfattelse av hva som er viktig og vakkert.

 

Hva synes folk? Er dette noe som går an å levere? Det er snakk om norsk på VKII allmennfag, og det er hovedmål.

 

(Hvis noen heller foretrekker å lese i word, ligger stilen min her.

[Bruker-33331]

Jeg syntes det er godt mulig og levere inn. men jeg går jo btw bare på videregående..

[Juleniss1]

tror det er bfisk som går på videregående, i motsetning til deg

[Kimius]

en gjennomført god oppgave i min mening, men sluttpoenget burde kanskje bygges litt mer opp? siste setning i et kåseri skal liksom være noe som sitter i deg i flere timer etter å ha lest det. ellers en svært god oppgave i mine øyne.

 

men nå skal jeg ikke si at en stygg gammel kjerring av en lærer ikke kan klare å sette stryk på den....

[bfisk]

Okei. Skal revidere og rette litt. Ser jeg har noen ord her og der som enten ikke skulle, eller skulle, vært der. Får drive litt prossesskriving med de andre i klassen i morra og få litt mer feedback. Men tack så mycket

[Aces]

*snip*

Endret 1. januar 2008 av Aces

[Konnis]

Tror bfisk har levert stilen for en stund siden, nærmere bestemt tre år.

 

Dvs, fin bump.

Endret 1. januar 2008 av Konnis

[Aces]

Hahaha, så ikke datoen, bare posten midt på siden. Sier litt om hvor lav aktiviteten er i dette forumet...