En frekk moderator endret tittelen!

robB · 9. november 2004

(1)(1)

(2)(2)

(3)(3)(3)(3)(3)(3)(3)(3)(3)(3)

:hmm:

Jonki · 9. november 2004

TTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTT

TTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTTT

Nicklas · 9. november 2004

mislykka

Endret 9. november 2004 av Nicklas

mbskywalker · 9. november 2004

Veslefrikk med fela

Det var engang en husmann som hadde en eneste sønn, og denne gutten var skrøpelig og hadde måtelig helse, så han ikke orket å gå på arbeid. Han hette Frikk, og litenvoren var han også, så kalte de ham Veslefrikk.

Hjemme var det lite både å bite og brekke, så gikk far hans ut på bygda og ville feste ham bort til gjeter eller visergutt. Men det var ingen som ville ha gutten hans før han kom til lensmannen; han skulle ta ham, for han hadde nylig jaget visergutten sin, og det var ingen som ville til ham, for han hadde ord for å være en skarv. Det var bedre noe enn ikke noe, tenkte husmannen, maten fikk han da, for hos lensmannen skulle han tjene for kosten; og lønn og klær ble det ikke talt om. Men da gutten hadde vært der i tre år, ville han reise, og da ga lensmannen ham hele lønnen med én gang. Han skulle ha én skilling for året; mindre kunne det ikke være, sa lensmannen; så fikk han tre skilling i alt.

Veslefrikk syntes nok det var store penger, for han hadde aldri eid så mye; men han spurte om han ikke skulle ha noe mer.

"Du har fått mer enn du skal ha," sa lensmannen.

"Skal jeg ikke ha noe til klær da?" sa Veslefrikk. "Det jeg hadde da jeg kom hit, har jeg slitt av meg, og jeg har ikke fått noe igjen," og nå var han så fillete at fillene hang og slang om ham, sa han.

"Når du har fått det vi er forlikt om, og tre skilling attpå, så har jeg ikke mere med deg," sa lensmannen. Men han skulle da få lov til å gå ut i kjøkkenet og få litt mat i nisteskreppen sin, og så gikk han på byveien og skulle kjøpe klær. Han var både lystig og glad, for han hadde aldri sett en skilling før, og rett som det var, så kjente han etter om han hadde dem alle tre.

Da han hadde gått langt og lenger enn langt, var han kommet inn i en trang dal med høye fjell på alle kanter, så han ikke syntes det var noen vei til å komme fram; han tok til å undres på hva som kunne være på hin siden av disse fjellene, og hvordan han skulle komme over.

Men han måtte opp, og så la han i vei; han orket lite og måtte hvile stundomtil, og da regnet han etter hvor mange penger han hadde. Da han kom opp på det høyeste, var det ikke annet enn en stor mosefly; der satte han seg og skulle se om han hadde skillingene sine igjen, og før han visste av det, kom det til ham en fattigmann, og han var så stor og lang at gutten satte i å skrike, da han riktig fikk se hvor stor og lang han var.

"Vær ikke redd du," sa fattigmannen, "jeg gjør deg ikke noe, jeg ber bare om en skilling i Guds navn!"

"Bære meg," sa gutten, "jeg har bare tre skilling, og dem skulle jeg til byen og kjøpe klær for," sa han.

"Det er verre for meg enn for deg," sa fattigmannen; "jeg har ingen skilling, og jeg er enda mer fillete enn du."

"Ja, så får du få den da," sa gutten.

Da han hadde gått en stund, ble han trett og satte seg til å hvile igjen. Da han så opp, så var det en fattigmann der igjen, men han var enda større og styggere enn den første, og da gutten riktig fikk se hvor stygg og lang han var, så satte han i å skrike.

"Vær ikke redd for meg, jeg gjør deg ikke noe, jeg ber bare om en skilling i Guds navn," sa fattigmannen.

"Bære meg så sant," sa gutten; "jeg har bare to skilling, og dem skal jeg til byen og kjøpe klær for, hadde jeg møtt deg før, så -."

"Det er verre for meg enn for deg," sa fattigmannen; "jeg har ingen skilling og større kropp og mindre klær."

"Ja, så får du få den da," sa gutten.

Så gikk han en stund igjen til han ble trett, og så satte han seg og hvilte, og da han vel hadde satt seg, kom det til ham en fattigmann igjen; men han var så stor og stygg og lang, at gutten så oppetter og oppetter til han så like til himmels, og da han riktig fikk se hvor stygg og fillete han var, satte han i å skrike.

"Vær ikke redd for meg du, gutten min," sa mannen; "jeg gjør deg ikke noe, for jeg er bare en fattigmann som ber om en skilling i Guds navn."

"Bære meg, så sant," sa Veslefrikk, "jeg har bare én skilling igjen, og den skal jeg til byen og kjøpe klær for; hadde jeg møtt deg før, så -."

"Ja, jeg har ingen skilling jeg, og større kropp og mindre klær, så det er verre for meg enn for deg," sa fattigmannen.

Så fikk han få skillingen da, sa Veslefrikk, det var ingen råd for det; for så hadde hver sin og han hadde ingen.

"Ja, siden du har slikt et godt hjertelag at du har gitt bort alt det du åtte," sa fattigmannen, "så skal jeg gi deg et ønske for hver skilling." -det var den samme fattigmannen som hadde fått dem alle tre; han hadde bare skapt seg om for hver gang, så gutten ikke kunne kjenne ham igjen.

"Jeg har støtt hatt slik hug til å høre fela låte, og se at folk var så lystige og glade at de danset," sa gutten, "så - får jeg ønske det jeg vil, så vil jeg ønske meg en fele, som er slik at alt som har liv, må danse etter den," sa han.

Det skulle han få, men det var et skrøpelig ønske, sa fattigmannen; "du får ønske bedre for de andre skillingene."

"Jeg har støtt hatt slik hug til å jakte og skyte," sa Veslefrikk, "så får jeg ønske det jeg vil, så vil jeg ønske en børse, som er slik at jeg treffer alt jeg sikter etter, om det er aldri så langt borte."

Det skulle han få, men det var et skrøpelig ønske, sa fattigmannen; "du får ønske bedre for den siste skillingen."

"Jeg har støtt hatt hug til å være i lag med folk som var snille og godhjertet," sa Veslefrikk, "så fikk jeg det som jeg ønsker, ville jeg ha det så, at ingen kan nekte meg det første jeg ber om."

"Det ønsket var ikke så skrøpelig," sa fattigmannen, og så strøk han inn mellom haugene og ble borte, og gutten la seg til å sove, og neste dagen kom han ned av fjellet med fela og børsa si.

Først gikk han til landhandleren og ba om klær, og på en bondegård ba han om en hest, og på en annen ba han om slede, og ensteds ba han om finnmut, og det var ikke nei å få for ham; om det var aldri så store knipere, måtte de gi ham det han ba om. Til sist reiste han gjennom bygda som en staselig storkar og hadde både hest og slede.

Da han hadde reiste et stykke, møtte han lensmannen som han hadde tjent hos.

"God dag, husbond," sa Veslefrikk med fela, han stanset og hilste.

"God dag," sa lensmannen; "har jeg vært din husbond?" spurte han.

"Ja, kommer du ikke i hug det, at jeg tjente hos deg i tre år for tre skilling?" sa Veslefrikk.

"Du verden, så du har kommet deg i en hast da," sa lensmannen. "Hvordan har det gått til, at du er blitt slik en storkar?"

"Å, det var nå så det," sa veslen.

"Er du så vellystig at du farer med fele også?" sa lensmannen.

"Ja, jeg har støtt hatt hug til å få folk til å danse," sa gutten; "men det gjeveste jeg har, er denne børsa her," sa han; "for det faller mest alt det jeg peker på den med, om det er aldri så langt borte. Ser du den skjæra som sitter i grana der borte?" sa Veslefrikk. "Hva setter du, at jeg kniper den her vi står?" sa han.

Det ville lensmannen gjerne, om det skulle være, sette hest og gård og hundre daler på at han ikke var god for; men han skulle da sette alle de pengene han hadde på seg, og hente den skulle han, når den falt; for han trodde aldri det var råd å rekke så langt med noen børse. Men med det samme det smalt, falt skjæra ned i et stort klungerkjerr, og lensmannen strøk bort oppi kjerret etter den, og tok den opp og ga den til gutten. I det samme la Veslefrikk til å stryke på fela, og lensmannen til å danse så tornene slet i ham; og gutten spilte og lensmannen danset og gråt og ba for seg, til fillene føk av ham og han nesten ikke hadde en tråd på seg.

"Ja, nå tenker jeg du er så fillete som jeg var da jeg reiste av tjenesten hos deg," sa gutten, "så nå får du slippe med det;" men først måtte lensmannen gi ham det han hadde veddet på at han ikke skulle treffe skjæra.

Da gutten kom til byen, tok han inn på et vertshus. Han spilte, og de som kom dit danset, og han levde både lystig og vel; det var ingen sorg for ham, for ingen kunne si nei til det første han ba om.

Men som de var i beste leken, kom vekterne og skulle dra gutten på rådstuen, for lensmannen hadde klaget over ham, og sagt at han hadde overfalt ham og plyndret ham og nesten tatt livet av ham, og nå skulle han henges; det var ikke å be for. Men Veslefrikk hadde råd for all uråd han, og det var fela. Han tok til å spille på den, så måtte vekterne danse til de lå der og gapte. Så sendte de soldater og vakt i veien. Men det gikk ikke bedre enn med vekterne; da Veslefrikk fikk fram fela, måtte de til ådanse, så lenge han orket å få den til å låte; men de var klar lenge før.

Til sist så lurte de seg på ham og tok ham mens han sov om natten, og da de hadde fått ham, ble han dømt til å henges straks, og det bar avsted til galgen med det samme. Det stimlet sammen en mengde folk som skulle se dette vidunderet, og lensmannen var også med, og han var så sjeleglad for han skulle få rett for pengene og skinnet sitt og få se at de hengte ham.

Men det gikk ikke fort; for Veslefrikk var skrøpelig til å gå, og skrøpeligere gjorde han seg; fela og børsa dro han med seg også, det var ingen god for å få fra ham dem; og da han kom til galgen og skulle klyve opp på stigen, hvilte han for hvert trin. På det øverste satte han seg, og spurte om de kunne nekte ham et ønske, om han ikke kunne få lov til én ting: han hadde slik lyst til å låte en låt og leike en leik på fela før de hengte ham. - Nei, det var både synd og skam å nekte ham det, sa de; det var ikke nei til det han ba om. Men lensmannen ba for Guds skyld, at de ikke skulle la ham få lov til å klunke på en streng, ellers var det ute med dem alle sammen; skulle gutten ha lov til å spille, måtte de binde ham til den bjerka som sto der. Veslefrikk var ikke sen om å få fela til å låte, og alle som var der, til å danse, både de som gikk på to og de som gikk på fire, både prost og prest, skriver og fut, og lensmann og mestermann og bikkjer og svin. De danset og lo og skrek om hverandre; somme danset til de lå som døde; noen danset til de datt i svime. Galt gikk det med dem alle; men verst gikk det med lensmannen, for han sto gjuret til bjerka og danset og skurte store stykker av ryggen sin på den. Det var ikke noen som tenkte på å gjøre noe med Veslefrikk, og han fikk gå med børsa og fela si som han ville, og han levde vel alle sine dager, for det var ingen som kunne si nei til det første han ba om.

Soria Moria slott

Det var engang et par folk som hadde en sønn, og han hette Halvor. Like fra han var smågutt, ville han aldri ta seg noe til, men satt bare og raket i asken. Foreldrene satte ham bort i mange slags lære; men Halvor stanset ikke noensteds, for når han hadde vært borte i noen dager, rømte han av læren, løp hjem og satte seg i grua til å grave i asken igjen. Men så kom en gang en skipper og spurte Halvor om han ikke hadde lyst til å bli med ham og fare til sjøs og se fremmede land. Jo, det hadde Halvor lyst til, da var han ikke lenge uferdig.

Hvor de seilte, har jeg ikke hørt; men langt om lenge kom det en sterk storm, og da den var over og det ble stilt igjen, visste de ikke hvor de var; de hadde drevet opp mot en fremmed kyst, som ingen av dem var kjent på.

Da det var så stilt at det ikke rørte seg en fjær, ble de liggende her, og Halvor ba skipperen om han fikk lov å gå i land og se seg om, for han ville heller gå enn ligge og sove. "Synes du du kan vise deg for folk," sa skipperen, "du har jo ikke annet til klær enn de fillene du står og går i." Halvor ble ved sitt han, og så fikk han da lov til slutt; men han skulle komme tilbake igjen når det blåste opp. Så gikk han da, og det var et vakkert land; overalt der han kom fram, var det store sletter med åkrer og enger, men folk så han ingen av. Så tok det på å blåse, men Halvor syntes ikke han hadde sett nok ennå, og han ville gjerne gå litt lenger, for å se om han ikke kunne finne folk. Om en stund kom han på en stor vei, som var så jevn at en gjerne kunne trille et egg på den. Denne veien gikk nå Halvor etter, og da det led på kvelden, så han et stort slott langt borte, og det lyste det ut av. Han hadde gått hele dagen og ikke hatt noe videre niste med seg heller, og han var dyktig sulten; men dess nærmere han kom til slottet, dess reddere ble han også.

I slottet brant det på varmen, og Halvor gikk inn i kjøkkenet, som var så gildt at han aldri hadde sett så gildt et kjøkken; der var kjørel både av gull og sølv, men folk var der ingen av. Da Halvor hadde stått der en stund, og ingen kom ut, gikk han bort og lukket på en dør; der inne satt en prinsesse og spant på en rokk.

"Nei, nei da!" ropte hun, "tør det komme kristne folk hit? Men det er nok best du går igjen, dersom ikke trollet skal sluke deg; for her bor et troll med tre hoder."

"Jeg er like glad om han hadde fire òg, så skulle jeg ha lyst til å se den karen," sa gutten, "og jeg går ikke, jeg har ikke noe vondt gjort; men mat får du gi meg, for jeg er fælt sulten."

Da Halvor hadde spist seg mett, sa prinsessen til ham at han fikk prøve om han kunne svinge sverdet som hang på veggen; nei, han kunne ikke svinge det, han kunne ikke løfte det engang.

"Ja," sa prinsessen, "så får du ta deg en slurk av den flasken som henger ved siden, for deg gjør trollet når han skal ut og bruke sverdet."

Halvor tok seg en slurk, og straks kunne han svinge sverdet som ingen ting. Nå mente han, skulle trollet komme tidsnok.

Rett som det var, kom trollet susende; Halvor bakom døren.

"Huttetu! her lukter så kristen manns blod!" sa trollet, og satte hodet inn igjennom døren.

"Ja, det skal du bli var," sa Halvor, og hugg alle hodene av det.

Prinsessen ble så glad for det hun var frelst, at hun både danset og sang; men så kom hun til å tenkte på søstrene sine, og så sa hun: "Gi nå søstrene mine også var frelst!"

"Hvor er de henne?" spurte Halvor.

Ja, så fortalte hun det; den ene var inntatt av et troll på et slott som var seks mil borte, og den andre var inntatt på et slott som var ni mil bortenfor det igjen.

"Men nå," sa hun, "må du først hjelpe meg å få ut dette skrovet her."

Ja, Halvor var så sterk; han subbet allting bort og gjorde det ryddig og rent i en ruff.

Så levde han godt og vel, og neste morgen la han avsted i grålysningen; han hadde ingen ro på seg, han gikk og han sprang hele dagen. Da han fikk se slottet, ble han litt redd igjen; det var mye gildere enn det andre; men her var det heller ikke et menneske å se. Så gikk Halvor inn i kjøkkenet, og han stanset ikke der heller, men gikk like inn.

"Nei, tør det komme kristne folk hit da?" ropte prinsessen. "Jeg vet ikke hvor lenge det er siden jeg kom hit; men i all den tid har jeg ikke sett et kristent menneske. Det er nok best du ser å komme avsted igjen, for her bor et troll som har seks hoder."

"Nei, jeg går ikke," sa Halvor, "om han så hadde seks til."

"Han tar og sluker deg levende," sa prinsessen.

Men det hjalp ikke: Halvor ville ikke gå, han var ikke redd for trollet; men mat og drikke ville han ha, for han var sulten etter reisen.

Ja, han fikk så mye han ville ha; men så ville prinsessen ha ham til ågå igjen.

"Nei," sa Halvor, "jeg går ikke, for jeg har ikke noe vondt gjort, og jeg har ikke noe å være redd for."

"Han spør ikke etter det," sa prinsessen, "for han tar deg uten både lov og rett; men siden du ikke vil gå, så prøv om du kan svinge det sverdet som trollet bruker i krigen."

Han kunne ikke svinge sverdet; men så sa prinsessen at han skulle ta seg en slurk av flasken som hang ved siden av det, og da han hadde gjort det, kunne han svinge det.

Rett som det var, så kom trollet; det var så stort og digert at det måtte gå på siden for å komme inn gjennom døren. Da trollet fikk det første hodet inn, så ropte det: "Huttetu! her lukter så kristen manns blod!" Med det samme hugg Halvor av det første hodet, og så alle de andre. Prinsessen ble så glad at hun ikke visste hva ben hun skulle stå på; men så kom hun til å tenkte på søstrene sine, og så ønsket hun at de også var frelst. Halvor mente det kunne nok bli råd til det, og ville avsted straks; men først måtte han nå hjelpe prinsessen med å få bort kroppen av trollet, og så ga han seg på veien den andre morgenen.

Det var langt til slottet, og han både gikk og sprang for å komme fram i tide. I kveldingen fikk han se slottet, og det var mye gildere enn de andre to. Nå var han nesten ikke det grann redd, men gikk gjennom kjøkkenet og like inn. Der satt en prinsesse som var så vakker at det ikke var måte på det.

Hun sa nå like ens som de andre, at der ikke hadde vært kristne folk siden hun kom der, og ba ham gå igjen, for ellers slukte trollet ham levende; det hadde ni hoder, sa hun.

"Ja, om det har ni til de ni, og enda ni til, så går ikke jeg," sa Halvor og ga seg til å stå ved ovnen.

Prinsessen ba ham så vakkert at han skulle gå, men Halvor ble ved sitt, han, og sa: "La ham komme, når han vil."

Så ga hun ham trollsverdet, og ba ham ta seg en slurk av flasken så han kunne svinge det.

Rett som det var, kom trollet så det suste av det; det var enda større og digrere enn begge de andre to, og det måtte også gå på siden for å komme inn igjennom døren. "Huttetu! her lukter så kristen manns blod," sa det. Med det samme hugg Halvor av det første hodet, og siden alle de andre, men det siste var det seigeste av dem alle, og det var det tyngste arbeid Halvor noen tid hadde gjort, å få det av, enda han nok syntes han skulle ha krefter også.

Nå kom da alle prinsessene sammen på slottet, og de var så glade som de aldri hadde vært i all sin tid, og de var glad i Halvor og han i dem, og han kunne få den han best kunne like; men den yngste var mest glad i ham av alle tre.

Halvor gikk der og var så rar av seg; han var så stur og stille; så spurte prinsessene ham hva det var han stundet etter, og om han ikke likte å være hos dem. Jo, det likte han nok, for de hadde jo nok å leve av, og han hadde det godt og vel i alle måter, men han stundet så hjem, for han hadde foreldre i live, og dem hadde han slik hug til å se igjen. Det mente de vel kunne la seg gjøre; "du skal komme uskadd både fram og tilbake igjen, dersom du vil lyde vårt råd," sa prinsessene. Ja, han skulle ikke gjøre annet enn det de ville. Så kledde de ham opp, så han ble så gild som en kongssønn, og så satte de en ring på fingeren hans, og den var slik at han kunne ønske seg både fram og tilbake med den; men de sa han måtte ikke kaste den bort, og ikke nevne navnene deres, for så var det slutt på hele herligheten; og da fikk han aldri se dem mer.

"Gi jeg nå var hjemme, og hjemme var her!" sa Halvor, og så som han hadde ønsket, gikk det også, han sto utenfor stuen hos foreldrene sine før han visste ord av det. Det var i mørkningen om kvelden, og da de så det kom inn en slik gild, staselig fremmedfant, ble de så rent forfjamset og tok til både å bukke og neie.

Halvor spurte om han ikke kunne bli der og få hus natten over.

Nei, det kunne han slett ikke; "vi har det ikke slik," sa de, "vi har hverken det ene eller det andre som en sånn herre kan være tjent med; men det er best han går opp på gården; det er ikke lange stykket, han kan se skorsteinspipa herfra - der har de fullt opp av allting."

Halvor var ikke mye for det, han ville bli; men folkene ble ved sitt, at han skulle gå opp til gården, for der kunne han få både mat og drikke, mens de ikke hadde en stol å by ham å sitte på engang.

"Nei," sa Halvor, "der opp vil jeg ikke før i morgen tidlig; la meg nå få være her i natt, jeg kan da få sitte i peisen."

Det kunne de da ikke si noe imot, og så satte Halvor seg i peisen og til å grave i asken, slik som han gjorde da han lå hjemme og latet seg.

De snakket om mangt og meget, og fortalte Halvor både det ene og det andre, og så spurte han om de aldri hadde hatt noe barn.

Jo, de hadde hatt en gutt som hette Halvor, men de visste ikke hvor han vandret, og ikke visste de enten han var død eller levende heller.

"Kunne det ikke være meg da?" sa Halvor.

"Det vet jeg visst," sa kjerringa og lettet på seg; "han Halvor var så lat og doven at han aldri gjorde noen verdens ting, og så var han så fillete at den ene filla slo den andre i svime på 'n; det kunne aldri blitt slik kar av han, som du er, far."

Om litt skulle kjerringa bort i peisen og rake i varmen, og da gloskinnet lyste på Halvor, likesom da han var hjemme og karet i asken, så kjente kjerringa ham igjen.

"Jamen er det du da, Halvor!" sa hun, og det ble slik glede på de gamle foreldrene at det ikke var måte på det, og han måtte nå fortelle hvordan det hadde gått ham, og kjerringa ble så glad i ham at hun ville ha ham opp på gården straks på timen og vise ham fram for jentene, som alltid hadde vært så kaute på det.

Hun gikk da føre og Halvor etter. Da hun kom der opp, fortalte hun at han Halvor var kommet hjem igjen, og nå skulle de bare se hvor gild han var; han så ut som en prins, sa hun.

"Det vet jeg visst," sa jentene og slo på nakken, "han er vel den samme fillefanten han alltid har vært."

I det samme kom Halvor inn, og så ble jentene så forfjamset at de glemte igjen serken i peisen, der de satt og loppet seg, og fløy ut i bare stakken. Da de så kom inn igjen, var de så skamfulle at de nesten ikke torde se på han Halvor, som de alltid hadde vært så store og kaute imot før.

"Ja, De har nå alltid syns De var så fine og vakre, De, at ingen kunne være liken Deres; men De skulle bare se den eldste prinsessen som jeg har frelst," sa Halvor; "mot henne ser De ut som gjeterjenter, og den mellomste er enda vakrere; men den yngste, som er kjæresten min, er vakrere enn både sol og måne, gi de bare var her; så skulle De se!" sa Halvor.

Han hadde ikke før sagt det, før de sto der; men da ble han så ille ved, for nå kom han i hug det de hadde sagt. På gården ble det både holdt gjestebud for prinsessene og gjort stas av dem; men de ville ikke bli der. "Vi vil ned til foreldrene dine," sa de til Halvor, "og så vil vi ut og se oss om." Han fulgte da med dem. Så kom de til et stort vann utenfor gården. Tett ved vannet var det slik en vakker grønn bakke; der ville de sitte og hvile en stund, for de syntes det var så vakkert å sitte og se ut over vannet, sa de.

De satte seg der, og da de hadde sittet en stund, sa den yngste prinsessen: "Jeg får vel lyske deg litt jeg, Halvor." Ja, Halvor la hodet i fanget hennes, så lysket hun ham, og det varte ikke lenge før Halvor sov. Så tok hun ringen av ham og satte en annen i stedet, og så sa hun: "Hold nå i meg, som jeg holder dere, - og gi vi så var på Soria Moria slott!"

Da Halvor våknet, kunne han nok skjønne han hadde mistet prinsessene, og satte i å gråte og bære seg, og han var så rent mistrøstig at de slett ikke kunne stagge ham. Alt det foreldrene ba ham, ville han ikke bli, men tok farvel, og sa at han visst aldri fikk se dem mer, for fant han ikke prinsessene igjen, syntes han ikke det var verdt å leve.

Tre hundre daler hadde han igjen; dem tok han i lommen og ga seg på veien. Da han hadde gått et stykke, møtte han en mann med en skikkelig hest; den ville han kjøpe, og tok på å tinge med mannen.

"Ja, jeg har riktignok ikke tenkt å selge den," sa mannen, "men når vi kunne bli forlikt, så -"

Halvor spurte da hva han ville ha for den.

"Ikke mye har jeg gitt for den, og ikke mye er den verd heller; det er bra hest å ri på, men til å dra duger den ikke stort, men alltid så orker den nok matsekken din og deg også, når du går stykkomtil," sa mannen.

Til sist ble de da forlikt om prisen, og Halvor la sekken sin på hesten, og så gikk han stykkomtil, og stykkomtil red han. Om kvelden kom han til en grønn voll, og der sto et stort tre, som han satte seg under. Der slapp han hesten, og han la seg ikke til å sove, men tok fram matsekken sin. Da det lyste av dag, dro han avsted igjen, for han syntes ikke han hadde noen ro på seg. Så gikk han og så red han hele dagen bortigjennom en stor skog, der det var mange grønne flekker, som lyste så vakkert bortimellom trærne. Ikke visste han hvor han var henne, og ikke visste han hvor det bar hen, men han ga seg ikke mer tid til å hvile enn hver gang hesten fikk litt i seg, og han selv fikk opp skreppen sin, når han kom til en av de grønne flekkene. Han gikk og han red, og aldri syntes han det ble noen ende på skogen.

Men i mørkningen andre dagen så han det lyste mellom trærne. "Gi det nå var folk oppe, så jeg kunne få varmet meg og få litt å leve av!" tenkte Halvor.

Da han kom dit, så var det en liten ussel stue, og gjennom ruten så han et par gamle folk der inne; de var så gamle og grå i hodet som en due, og kjerringa hadde en nese så lang at hun satt ved peisen og brukte den til glo-rake.

"God kveld!" sa Halvor.

"God kveld!" sa kjerringa. "Men hva ærend har du da, som kommer hit?" sa hun; "her har ikke vært kristne folk på over hundre år."

Ja, Halvor fortalte da at han skulle til Soria Moria slott, og spurte om hun kjente veien dit.

"Nei," sa kjerringa, "men rettnå kommer månen, så skal jeg spørre ham, og han vet det nok, han må vel se det, for han skinner på allting."

Da så månen sto lys og blank over tretoppene, gikk kjerringa ut. "Du måne! du måne!" skrek hun, "kan du vise meg veien til Soria Moria slott?"

"Nei," sa månen, "det kan jeg ikke, for den gangen jeg skinte der, sto det en sky for meg."

"Vent litt ennå," sa kjerringa til Halvor, "rettnå kommer vestenvinden; han vet det visst, for han guster og blåser i hver krok."

"Nei! nei! har du hest også du?" sa kjerringa, da hun kom inn igjen; "å slipp det stakkars krøtteret ut i havnehagen, og la det ikke stå her ved døra og sulte! Men vil du ikke bytte bort den til meg?" sa hun; "vi har et par gamle støvler her, som du kan ta femten fjerdinger i hvert steg med, dem skal du få for hesten, så komme du før til Soria Moria slott."

Det var Halvor straks villig til, og kjerringa var så glad i hesten at hun var ferdig til å danse, "for nå kan jeg komme til å ri til kirken, jeg også," sa hun.

Halvor hadde ingen ro på seg og ville straks avsted, men kjerringa sa det hadde ingen hast. "Legg deg på krakken du, og sov litt, for noen seng har vi ikke til deg," sa kjerringa; "jeg skal nok passe på når vestenvinden kommer."

Rett som det var, så kom vestenvinden durende så det pep og knaket i veggen. Kjerringa ut.

"Du vestenvind! du vestenvind! kan du si meg veien til Soria Moria slott? Her er én som skal dit."

"Ja, den vet jeg vel," sa vestenvinden, "nå skal jeg nettopp dit og tørke klær til bryllupet som skal stå; er han rask til bens, kan han være med meg."

Halvor ut.

"Du får skynde deg, vil du ha følge," sa vestenvinden, og avsted bar det langt bort over heier og åser og fjell og fjære, og Halvor hadde nok med åfølge.

"Ja, nå har jeg ikke tid til å være med deg lenger," sa vestenvinden, "for jeg skal bort og rive ned et røfte med granskog først, før jeg kommer til blekvollen og tørker klærne. Men når du går langs med åskanten, så kommer du til noen jenter som står og vasker klær, og da har du ikke langt igjen til Soria Moria slott."

En stund etter kom Halvor til jentene som sto og vasket, og de spurte om han ikke hadde sett noe til vestenvinden; han skulle komme dit og tørke klær til bryllupet. "Jo," sa Halvor, "han er bare borte og bryter ned et røfte med granskog, det varer ikke lenge før han er her," og så spurte han dem om veien til Soria Moria slott. De satte ham da på veien, og da han kom fram mot slottet, var det så fullt av hester og folk at det yrte. Men Halvor var så fillete og sundreven av det han hadde fulgt vestenvinden både gjennom busker og kjerr, at han holdt seg avsides og ikke ville gå fram før siste dagen, da de skulle ete middag.

Da de nå, som skikk og bruk var, skulle drikke bruden av jentelaget, og skjenkeren skulle drikke dem til alle sammen, både brud og brudgom og riddere og svenner, så kom han da langt om lenge til Halvor også. Han drakk skålen, slapp ringen som prinsessen hadde satt på fingeren hans da han lå ved vannet, oppi glasset, og ba skjenkeren skulle hilse bruden og bære den fram til henne. Da sto prinsessen opp fra bordet med én gang. "Hvem har vel best fortjent å få en av oss," sa hun, "enten den som har frelst oss, eller den som sitter brudgom?"

Det kunne det ikke være mer enn én mening om, mente alle, og da Halvor hørte det, var han ikke lenge om å få fantefillene av seg og pynte seg til brudgom.

"Ja, der er den rette!" ropte den yngste prinsessen da hun fikk se ham, og så skjøt hun den andre for glugg og holdt bryllup med Halvor.

Hemulen89 · 9. november 2004

...bryllup med Halvor.

Hemulen89 · 9. november 2004

Logg inn

En frekk moderator endret tittelen!

Anbefalte innlegg

robB

Lenke til kommentar

Videoannonse

Jonki

Lenke til kommentar

Nicklas

Lenke til kommentar

mbskywalker

Lenke til kommentar

Hemulen89

Lenke til kommentar

Hemulen89

Lenke til kommentar

Populær nå

Marius Borg Høiby og vold 1 2 3 4 57

Krigen mellom Israel og Hamas 1 2 3 4 997

Hvem er aktive 0 medlemmer