Den store Slackware 10.1-guiden

[stigfjel]

***Oppdatering v2.0***

 

Siden vi allerede har en guide på Fedora og SuSE linux, tenkte jeg å skrive en aldri så liten guide som omhandler Slackware linux. Jeg kommer til å oppdatere etter hvert som nye ting kommer fram.

 

Få tak i Slackware linux

 

www.slackware.com er hjemmesiden til Slackware linux, og her kommer det info om nye utgaver av Slackware. For å laste ned Slackware, trykker man på linken "Get slack", helt til venstre på siden. Da får man listet opp alle serverne hvor man kan laste ned Slackware.

ftp.heanet.ie og ftp.slackware.no er de beste stedene å laste ned Slackware linux fra. Slackware kan selvfølgelig fås som iso-filer, og disse kan lett brennes til bootbare CD-er.

 

Gjeldende Slackware-versjon

Gjeldende Slackware-versjon pr. 13/4-2005 er 10.1, basert på Linux 2.4.29

 

Installere Slackware linux

 

Installeringen av Slackware er overraskende lett i dag. Ikke som det var før, da man måtte lage to boot-disketter, og så boote fra de. Men fremdeles gjøres det meste av konfigureringen i konsollvinduet på gamlemåten. Man setter inn CD1 og lar maskinen boote. Det første man må gjøre, er å velge hvilken kjerne man skal boote i fra. Hvis man bare skal kjøre Slackware fra en P-ATA disk, holder det med å skrive inn bare.i når man får spørsmål om hvilken kjerne man skal boote med. Her kommer en beskrivelse av de forskjellige prekompilerte kjernene man kan bruke. Jeg trekker frem de som er aktuelle. Slackware har støtte for ekstremt mye rar maskinvare, så jeg trekker frem de mest brukte. Er det ønsker, så kan jeg legge til mer senere. Hvis en kjerne heter *.i, betyr det at dette er en kjerne som kun har støtte for IDE/ATA-enheter. Men hvis en kjerne heter *.s, betyr det SCSI-støtte i tillegg. Støtte for forskjellige enheter varierer fra kjerne til kjerne. Her kommer et par kjerner det er verdt å merke seg:

 

IDE/ATA/SATA kjerner

 

bare.i:

dette er en veldig enkel kjerne med støtte for de fleste IDE-kontrollerne som finnes på markedet. Støtter selvfølgelig IDE/ATAPI CD/DVD-ROM.

 

bareacpi.i:

samme som bare.i, men også med støtte for avansert strømstyring (APM), med andre ord godt egnet for bærbare maskiner

 

ataraid.i: denne kjernen støtter en del ATA-RAID enheter, og er kjernen å bruke om man vil bruke ATA RAID. Blant annet er 3ware Hardware ATA-RAID kontrollere, Promise Fasttrak IDE RAID og Highpoint 370 software RAID.

lowmem.i: en ordentlig nedstrippet kjerne ment for bruk på ekstremt svake maskiner (386, 486, maskiner med mindre enn 8 MB RAM)

 

sata.i: Slackware har endelig fått på plass SATA-støtte out-of-the-box. Skal du bruke en SATA-disk som systemdisk, velg denne kjernen.

 

SCSI-kjerner

 

adaptec.s:

Siden Adaptec har så stort utvalg i SCSI-kontrollere, har det blitt laget en egen kjerne for bruk av Adaptec sine kontrollere. Den støtter både vanlige SCSI-kontrollere og SCSI RAID-kontrollere fra Adaptec.

 

raid.s:

Støtte for en del SCSI RAID-kontrollere (ikke fra Adaptec, da de er dekket i adaptec.s)

 

scsi.s:

Støtte for en del SCSI-kontrollere (ikke RAID, og ikke Adaptec sine kontrollere)

 

scsi2.s:

Samme som scsi.s, men støtte for andre kontrollere enn scsi.s og scsi3.s

 

scsi3.s:

Samme som scsi.s, men støtte for andre kontrollere enn scsi.s og scsi2.s

Det finnes andre SCSI-kjerner, men de inkluderer for eksempel støtte for IBM’s jfs-filsystem og SGI sitt xfs-filsystem, også med støtte for Adaptec AIC7XXX-chippen, men disse er uaktuelle for de fleste.

 

Kjerne er valgt, og nå booter maskinen. Det første valget man kommer til, er valg av tastatur-innstillinger. For oss med norsk tastatur er det en selvfølge at vi da velger no-latin1, som forteller systemet at vi har et norsk tastatur.

 

Partisjonering av disken(e)

 

Vi har logget inn som ”root”, og nå skal partisjonene settes opp. Da har Slackware et genialt diskverktøy kalt cfdisk. Men det holder ikke å bare skrive cfdisk og trykke enter. Man må skrive cfdisk /dev/*harddisk som skal partisjoneres*, for eksempel cfdisk /dev/hda (for å kunne partisjonere IDE/PATA-disk satt som ”primary master”. Nå kommer en liten forklaring på hvordan slackware navngir disker:

 

Hvis harddisken står på primærkanalen (IDE/PATA-disk) og står som ”master”, blir disken i slackware hetende hda. Disk som står som ”primary slave” blir hetende hdb. Disk som står som secondary master, blir hetende hdc. Og sånn fortsetter det. For SCSI-disker blir den disken med lavest SCSI-ID kalt sda. Den neste blir kalt sdb osv. Dette gjelder også for SATA-disker.

Vi har funnet ut hvilken disk vi vil partisjonere, så vi går inn i cfdisk for den ønskede disken. Ligger det en partisjon på den gamle disken fra før, må man slette den ved å velge ”delete” fra menyen nederst på skjermen. Da kommer det litt andre valg frem. Vi velger selvfølgelig ”New” for å opprette en ny partisjon. Vi velger da å opprette partisjonen som ”primær”. Så må vi velge størrelse i MB (merk, ikke i MiB). Hvis man vil bruke hele partisjonen, er det bare å trykke enter her. Nå har vi laget en ny partisjon, type ”linux”, noe vi skulle ha.

MERK!!! Man bør også opprette en swap-partisjon (område beregnet for virtuelt minne). Denne partisjonen kan være på ca 300-500 MB. Det ville være gunstig å lage en swap-partisjon like stor som mengen RAM i maskinen, eller mest gunstig, at man setter opp en swap-partisjon som er dobbelt så stor som den mengden RAM man har. Man partisjonerer da ikke hele systemdisken som en partisjon, men setter av plass til en swap-partisjon. Måten man gjør dette på, er å velge den ledige plassen som blir igjen etter partisjoneringen av systempartisjonen, opprette partisjonen, og så velge ”Type”. Man får da opp en del valg av forskjellige filsystemer. Her må man skrive et nummer som angir filsystemtype. Nummeret for Linux Swap er da 82. Så vet dere det.

 

Selve installasjonen

 

Etter å ha partisjonert, er tiden inne til å installere selve operativsystemet. Man kommer inn til selve installasjone ved å skrive "setup" og trykke enter i konsoll. Har man laget en swap-partisjon, er det naturlig å velge ”Initialize SWAP-partition” og følge instruksjonene man da får på skjermen. Installasjonen går slag i slag. Etter å ha satt opp swap, er det tid for å velge hvilken disk/partisjon operativsystemet skal ligge på. Man får da alternativer, avhengig av hvor mange disker/partisjoner som er partisjonert for Linux. Man velger ønsket disk/partisjon, og nå er tiden kommet for å velge filsystem. For systempartisjon anbefales at man velger å formatere disken/partisjonen i ext3, da dette filsystemet er raskest av de alternativene man har. Ext2 begynner å bli gammelt, og ReiserFS er et tregere filsystem for bruk i systempartisjon. Etter formateringen av systemdisken, skal man initalisere eventuelle andre disker/partisjoner. Er det blanke, ferdigpartisjonerte lagringsdisker som skal partisjoneres, lønner det seg her å bruke ReiserFS, for best utnyttelse av harddiskene. Etter formateringen skal man velge hvor diskene skal kunne nås fra (mount point). Siden man i Linux ikke har ”stasjoner” som c:, d: osv, men en ren trestruktur, man man få disken til å peke til en passende mappe, for eksempel /lagerdisk. Det betyr at legger man en fil i mappen /lagerdisk, så legges filen i virkeligheten på lagringsdisken som er spesifisert til å bli linket til den mappen.

Etter at man har satt opp diskene slik man ønsker, er det tid for å velge installasjonsmedia (source media). Man kan installere fra CD, harddisk-partisjon, nettverk (nfs) osv. Man velger her passende installasjonsmedia. Jeg antar at de fleste vil velge CD, da dette er klart enklest. Man kan enten la installasjonsprogrammet finne riktig CD/DVD-ROM med CD’en, skrive inn navnet på CD/DVD-enheten hvor CD’en ligger, eller velge riktig enhet fra en liste. Etter at man har valgt riktig installasjonsmedia, skal man velge hva man vil ha av programvare fra de forskjellige pakkene (a, ap, d osv). her kommer en liten forklaring på hva som er hva:

 

A: Selve basen i linux-OS. Helt nødvendig å installere

AP: Diverse nytteprogrammer for konsoll. Bør installeres

D: diverse kompilatorer. Helt nødvendig for å kompilere programmer

E: emacs, tekstverktøy

F: dokumentasjon

Gnome: grafisk brukergrenesnitt for bruk med X Window System

K: kildekode for installert linux-kjerne, nødvendig for å rekompilere kjernen, anbefales å installere

KDE: et annet grafisk brukergrensesnitt på linje med Gnome.

KDEI: pakke som får KDE til å støtte flere språk enn engelsk, foreløpig ikke norsk støtte

L: lyddrivere, glibc og andre ganske viktige biblotek. Må installeres

N: pakker relatert til nettverk. Anbefales

T: tetex og andre relaterte pakker

TCL: skriptspråk med mange innebygde funksjoner

X: Selve basen i X Window System. Versjon er X.Org 6.8.1

XAP: nyttige programmer for X Window System

Y: gamle BSD-spill beregnet for konsoll

 

For enkelhets skyld anbefales det å velge komplett installasjon. Da slipper man det problemet med at man ikke tar med pakker som kan være helt kritiske for at systemet skal virke som det skal, og man får samtidig med masse hendige verktøy. Så er det bare å sette seg ned og vente mens systemet installeres. Man må bytte CD under installasjonen.

 

Etter installasjonen skal man gjøre et par innstillinger. Første innstilling man kommer til, er å velge kjerne man skal bruke i sin installasjon. Det mest aktuelle her, er å velge en kjerne fra Slackware-CD’en. Man bruker da samme kjerne som den man bootet opp systemet med. Eks: bootet man opp med bare.i da man begynte å installere, velger man bare.i nå også. Neste spørsmål man får, er om man vil lage en boot-disk. Her står man fritt til å velge det man selv vil. Så kommer spørsmål om modem. Har man ikke modem, velger man alternativ ”no modem”. Etter det, kommer det spørsmål om man vil aktivere hotplug. Man velger selvfølgelig ”yes” her, da dette bl.a. gjør at man kan bruke USB/Firewire slik det er ment for. Så skal man sette opp LILO (LInux LOader). Man får spørsmål om man vil gjøre dette automatisk, gjøre det manuelt (expert setup) eller hoppe over. Skal man kun ha slackware på maskinen, kan dette fint gjøres automatisk. Hvis man også skal ha dual-boot, må dette gjøres manuelt. LILO lager da en fin meny hvor man kan velge hvilket OS som skal lastes. Her kommer en fremgangsmåte for hvordan manuell LILO-config gjøres:

 

1. velg ”begin” i det neste vinduet som kommer opp. Man skal selvfølgelig starte en ny header. Man får da opp valg om man vil legge til parametere. Dette er som regel ikke nødvendig.

 

2. så skal man sette opp FrameBuffer Console. Her er det bare å velge maks innstillinger for best utseende i konsoll (da kan man sette opp systemet til at man for eksempel kan spille av filmer rett i konsoll uten å gå inn i X)

 

3. deretter skal man velge hvor LILO skal legges. Det beste stedet er rett og slett å legge den i MBR (Master Boot Record) selv om det står ”possibly unsafe”. Man spesifiserer selvfølgelig den harddisken/partisjonen som operatisystemet ligger på. For eksempel hvis operatisystemet ligger på /dev/hda1 skal LILO legges i MBR på /dev/hda.

 

4. Så kommer valget om hvor lenge oppstartsmenyen skal være oppe før linux begynner å laste.

 

5. nå skal vi legge til innholdet i LILO. Vi begynner med å velge alternativet ”Linux” når vi er ferdig med å sette opp LILO header. Så skal vi skrive inn navnet på partisjonen vi har installert Slackware. Hvis vi for eksempel har installert Slackware på /dev/hda1, skal vi skrive inn /dev/hda1. I vinduet etter skal vi velge navn på dette valget. Det kan være hva som helst, bare man ikke har mellomrom i navnet. Navnet kan heller ikke være uendelig langt. Så går man tilbake til hovedvinduet for LILO. Har man windows-partisjoner, velger man bare ”Windows” og gjør tilsvarende som for ”Linux”. Når man er ferdig, og kommer tilbake til hovedvinduet for LILO, velger man ”Install LILO”. LILO legges da i harddiskens MBR.

 

Så kommer man til musvalg. Alternativene man her får opp, er egentlig selvforklarende. Etter valg av mus, får man spørsmål om GPM skal lastes. GPM tillater at man kan bruke musen til en viss grad i konsoll. Man kan trygt svare ”Yes” her.

 

Etterpå skal man sette opp nettverk. Man velger først ”hostname”, navnet på maskinen. Deretter velger man domenenavn. Er ikke maskinen koblet til Internet, kan man sette hva som helst her. Er maskinen derimot koblet til Internet eller et lokalnettverk, er det greit å synkronisere domenenavnene. Følg instruksjonene. Så får man spørsmål om man vil konfigurere ethernet via DHCP, statisk IP eller loopback. Man velger det som passer hver enkelt. Etter at nettverk er satt opp, skal man velge hvilke nettverkstjenester som skal kjøres. Gode valg her er inetd, samba og SSH hvis man bare skal ha en enkel maskin. Skal man for eksempel ha en webserver, må man også velge httpd, som starter Apache web-server, som følger med installasjonen. Etter at man har satt opp nettverkstjenester, får man spørsmål om man vil prøve ut forskjellige fonter til konsollen. Dette er etter min mening ingen vits i å kaste bort tid på, da den fonten som kommer som standard er mer enn bra nok. Tidssone skal også settes opp, og her er det bare å følge anvisningen på skjermen. Enkelt og greit. Etter at tidssonen er satt opp, skal man nå velge seg hvilken desktop for X man skal velge. Anbefalt er KDE og Gnome, fordi disse tilbyr funksjonalitet som overgår de andre desktop’ene. Siste man skal gjøre nå, er å sette opp et passord til bruker root, som er maskinens allmektige bruker. Root har i linux/unix-verdenen mer makt enn det administrator har i windows-verdenen. Et passord for root anbefales på det sterkeste. Merk: systemet merker om man tar et enkelt ord, og skriker ut hvis man for eksempel velger ”password”. Etter det er man ferdig, og er endelig ferdig med å installere Slackware 10.

 

Jeg jobber med å utarbeide en feilfri prosedyre på å oppgradere en slackware-installasjon til Linux 2.6, men jeg må få det til å virke 100% hos meg først før jeg skriver en guide om det og legger den ut her. Hvis noen har noen spørsmål, så er det bare å poste her, eller gi meg en PM, så skal jeg prøve å svare etter beste evne. Jeg følger med på forumet hver dag.

 

Installasjon av ATI-drivere i Linux

 

Mange av oss, blant annet meg selv, har et ATI-kort på maskinen. Og da vil vi gjerne få hardware 3D-aksellerasjon. Måten dette gjøres på, er følgende:

1. Gå inn på www.ati.com sin driveravdeling og last ned linux-driverne. Per 9/12-2004 skulle siste versjon være fglrx-3.14.6.

2. Denne pakken kommer i rpm-format. Slackware liker rpm-pakker dårlig, så denne bør gjøres om til *.tgz. Gjør da en rpm2tgz *navnet på pakken*.rpm

3. pakken må da installeres. Det gjøres ved å gjøre en installpkg *navnet på pakken*.tgz

4. Gå så inn i mappen /lib/modules/fglrx/build_mod og gjør en sh make.sh

5. Gå et hakk opp, altså til /lib/modules/fglrx og gjør så en sh make_install.sh

6. Start fglrxconfig og følg anvisningen på skjermen

7. Gå inn i /etc/X11 og gjør filen XF86Config-4 om til xorg.conf ved enten "cp XF86Config-4 xorg.conf" eller "mv XF86Config-4 xorg.conf". Man bør også lese denne siden, som handler om POSIX-delt minne, krevd for fglrx-3.14.6 og fremdidige versjoner, altså aktivering av tmpfs.

Har man gjort det riktig nå, skal man ha fått til hardware 3D-aksellerasjon i X. Selv om driveren er ment for XFree86 4.3.0 fungerer den også på X.Org 6.7.0, som Slackware 10 bruker. En måte å teste om driverne fungerer, er å åpne terminalvinduet i X og skrive fglrxinfo. da skal man få følgende output:

"OpenGL vendor string: ATI Technologies Inc.

"OpenGL renderer string: *Navnet på skjermkortet*

"OpenGL version string: 1.3.4641 (X4.3.0-3.14.1)

Får man denne output'en er driveren konfigurert riktig.

 

Installasjon av nVIDIA-drivere i Linux

Installasjonen av drivere for skjermkort fra nVIDIA-drivere i Linux er enkel. Her er fremgangsmåten:

1. Last ned linux-driverne fra nVIDIA sin linux-side.

2. gå til mappen man har lastet ned filen, kjør kommandoen sh *fil*

3. Følg anvisningene på skjermen.

4. Les README-filen for hvordan man setter opp XF86Config/xorg.conf.

Endret 14. april 2005 av stigfjel

[Bøb]

Finfin guide

 

Angående migrering til 2.6, skulle ikke Slackware 10 være klart for det ut av boksen (oppgradert module_init_tools, etc fra Slackware 9 iallefall)? Jeg husker at alt jeg gjorde var å ta en installpkg av kjernen som lå i testing/ på et av mirrorene.

[stigfjel]

Finfin guide

 

Angående migrering til 2.6, skulle ikke Slackware 10 være klart for det ut av boksen (oppgradert module_init_tools, etc fra Slackware 9 iallefall)? Jeg husker at alt jeg gjorde var å ta en installpkg av kjernen som lå i testing/ på et av mirrorene.

Joda. En ferdigkompilert 2.6.7-kjerne ligger i /testing på CD2 som er klar til installering. Men det er viktig at du leser /boot/README.initrd før du starter på nytt etter å ha installert 2.6.7-pakkene.

[kyrsjo]

Flott guide! *stemmer for prioritering*

 

Nå mangler vel bare litt om programvareinstallasjon etc. Hvis du har mulighet, hadde det vært morro med noen skjermskudd også (jeg skal i alle fall ha det i FC3-guiden)

 

installsjon er en ting - bruk av systemet?

 

Må man installere slackware fra en terminal, eller har du en "veiviser"?

[stigfjel]

Jeg kommer med en oppdatering som forteller hvordan man installerer programmer, samtidig som man oppgraderer til 2.6-kjerne, siden Slackware 10 bruker 2.4.26. Nå fikk jeg kernel 2.6.9 til å fungere, og etter litt feilkorrigering fungerer alt helt topp. HyperThreading + highmem-støtte (støtte for minne opp til 4 GB) fikk jeg til å fungere nå. 2.6.9 kompilerte jeg fra source.

Endret 27. oktober 2004 av stigfjel

[kilogram]

Tråden er no prioritet.

[kyrsjo]

*Grattulerer!*

[stigfjel]

***Tillegg v1.5***

 

Nå kommer en liten beskrivelse av hvordan man installerer programmer.

I Redhat/Fedora, SuSE og de fleste kommersielle distroer er dette rimelig enkelt. Man bare klikker på en pakke, og vips, så er programmet installert. Så enkelt er det ikke i Slackware, da det fins få ferdigkompilerte pakker man kan bruke på slackware. Det betyr selvfølgelig at man må kompilere fra source på egen hånd. Men dette er egentlig en del lettere enn man først tror. Man kan installere et verktøy som heter checkinstall, som lager en Slackware-pakke av programmet man vil installere. Dette betyr at man enkelt kan administrere alle programmer man installerer på maskinen, også de hvor man egentlig må kompilere programmet fra source. Da blir det også mye enklere å oppdatere programmet ved en senere anledning, eller avinstallere med pkgtool. Checkinstall kan lastes ned her. Her er hva man ofte gjør:

 

1: Last ned kildekode til ønsket program (du laster ned et arkiv hvor kildekoden er komprimert)

 

2: dekomprimer det arkivet du lastet ned. er det et tar.bz2-arkiv, gjøres dette ved å gi kommandoen "tar jxvf *program*.tar.bz2". Hvis det er et tar.gz-arkiv gis kommandoen "tar zxvf *program*.tar.gz".

 

3: gå inn i den første mappen som inneholder de filene som pakket seg ut fra arkivet.

 

4: gi kommandoen ./configure

 

5: så skriver man inn "checkinstall"

 

6: programmet er nå installert. en tgz-pakke med det ferdigkompilerte programmet er lagt i samme mappe som man pakket ut kildekoden til programmet. Denne kan tas vare på og brukes ved en senere anledning. Denne prosedyren vil fungere på de fleste programmer som man må kompilere, men går ikke det, må man skrive "make" før man gir kommandoen "checkinstall".

Disse prosedyrene vil fungere på de fleste programmer hvor man kompilerer fra source. For øvrig anbefales det å ta en titt i filen readme eller install, som ofte følger med kildekoden. Der står prosedyre spesifikt for det aktuelle programmet, men de følger som regel prosedyren jeg nettopp ga. Som sagt, har noen spørsmål, er det bare å komme med dem, så skal jeg prøve å svare etter beste evne.

Hvis programmene kommer i *.tgz-format, betyr det at programmene er ferdigkompilert, og at de enkelt kan installeres ved å gi kommandoen "installpkg *navn på program*.tgz, så installeres programmet på et par strakser, avhengig av prosessorhastighet. Det finnes mange ferdigkompilerte pakker på www.linuxpackages.net.

Det finnes også oppdateringsprogrammer, som swaret og slapt-get.

Endret 9. desember 2004 av stigfjel

[Mr.Elendig]

Forsag:

 

Checkinstall er kanskje det første programmet man bør installere etter å ha lagt inn slac.

Det er eit genialt programm, som holder orden på program man instalerer via kildekode. Det gjør det mykje enklare å holde orden på dep o.l. + at avinstalering/oppgradering vert eindel enklare.

 

checkinstall følger med i slackware sit pakkesystem, både som pakke på slackware.org og i swaret.

 

Edit: CheckInstall

Endret 28. oktober 2004 av Mr.Elendig

[Gronz]

Forslag:

 

Flere avsnitt, overskrifter og mer fet skrift?

Ellers meget bra.

[stigfjel]

*tester*

[Gronz]

[Mr.Elendig]

Kom seg -/-<

[Goophy]

Flott guide dette.

 

Men jeg har fortsatt til gode å få et ATI kort til å fungere på et nf2-kort med slackaware 10.

Har kun prøvd 2.6.7 og 2.6.9 kjernene da...

[Nicklas]

Hvorfor skal man i det heletatt gidde å installere slackware? Du sa at hele greia hang seg opp hvis harddisken var tilkobla en spesiell plass elns.

[stigfjel]

Men jeg har fortsatt til gode å få et ATI kort til å fungere på et nf2-kort med slackaware 10.

Har kun prøvd 2.6.7 og  2.6.9 kjernene da...

Med kernel 2.4.26 fikk jeg ATI-kortet mitt (Radeon 9700 Pro) til å fungere med ATI sine egne drivere på min AMD-maskin i Oslo som har et nForce2-kort. Jeg skal hjem til Oslo, hvor jeg har AMD-maskinen stående med et nForce2 Ultra-400. Denne har Slackware 10 med 2.4.26-kjernen installert. Jeg skal oppgradere til 2.6.9, og jeg skal legge ut resultatet på denne siden. Hovedkortet er forøvrig et Asus A7N8X-E Deluxe.

 

Edit: systemdisken er forøvrig en SATA-disk som er tilkoblet en Silicon Image-kontroller som Asus satte på hovedkortet i tillegg, da den revisjonen av nForce2 Ultra-400 ikke har SATA integrert i sørsiden.

Endret 28. oktober 2004 av stigfjel

[Teh Hoboman]

Hvorfor skal man i det heletatt gidde å installere slackware? Du sa at hele greia hang seg opp hvis harddisken var tilkobla en spesiell plass elns.

Fordi Slackware > deg, elns.

[Ripz911]

Slackware er en linux distro for personer som vil lære seg ekte

harbarka linux..

Flott guide...

 

stå på

[stigfjel]

Tenkte jeg skulle legge ut noe info om ATI-kort sammen med nForce2, men min AMD-maskin med nForce2 hk hadde visst tatt kvelden . Den er inne på service, og når jeg får den tilbake, skal linux inn på denne, og kommer tilbake med mer info om dette, for de som måtte lure på det.

[olear]

Har installert Slackware på maskiner (nForce2) med integrert SATA og med eksterne SATA kontrollere....ingen problem.