En forfatter i magen? -Amatørforfatternes krok

[Fisker]

Vi fikk i oppgave på skolen å skrive en fortelling ut ifra en liten tegneserie, der man ser jenten Sol som er upopulær og har ingen venner. En dag går hun bort til noen av jentene som røyker. Rimelig standard, altså. Jeg prøvde å være original, og ved litt hjelp fra SteffyPants, endte jeg opp med følgende:

 

Sol kremter for å tilkalle oppmerksomheten fra de elitiske tøytene som har valgt å forpeste lungene samtidig som de øker sjansene betraktelig for å ende på trygd, og ser lederen i øyet. ”Du er irriterende nok uten at du blåser røyk i ansiktene til uskyldige elever”, hvisker Sol. ”Hold kjeft, tispe”, kom det fra lederen, Måne. Sol brydde seg ikke om kommentaren. ”Du visste vel ikke at hvis du røyker, dobler du sjansen for å få kreft? Nesten 90 % av de som får lungekreft er røykere, og jo tidligere du begynner jo større er sjansen for at du skal dø ung. Du var vel ikke klar over dette når du stappet det eksosrøret i kjeften?” Måne spyttet ut røyken hun hadde i munnen. ”Pøh, det har du bare lest på internett. Læreren min sier at vi ikke bør stole på alt som står der. Det er bare skremselspropaganda uten rot i virkeligheten.” Sol himlet med øynene på den mest fjortisjente-aktige måten hun kunne. ”Du vil ikke si det der når du ligger død og begravd seks fot under.” Hun var tydelig fornøyd med den setningen. ”Herregud, Sol, du ser altfor mye på TV!” En av de andre jentene, som hadde både briller og regulering gikk mot Sol. ”Du snakker ikke sånn til oss. Vi er de kule på skolen, vi røyker, du er upopulær, du røyker ikke.” SMEKK! Brilleslangen slo til Sol med et realt jenteslag. Sol kunne ikke la vær å gjøre noe, så hun glemte alt det faren hennes hadde lært henne, og gikk til motangrep. Mens hun lugget både jenten med brillene og Måne, skrek hun ut; ”Annenhver røyker dør tidlig på grunn av tobakksrøyk! Siden dere er tre stykker kommer minst en av dere til å dø tidlig! Tenk på det! Tenk på det!”

Sol slapp taket. De har nok fått en lærepenge, tenkte hun. Selvsikker og med hodet løftet gikk hun ut av skoleplassen, med en tanke om at hun ikke kom til å se de røyke flere ganger. Hun hadde riktignok fått et par blåmerker og kloremerker, men det var prisen hun måtte betale for å redde livene deres.

Sol vandret selvsikkert hjem, mens hodetelefonene dunket emosjonell rock på full guffe. Selv om hun ikke hadde fått noen venner, hadde hun fått et bedre selvbilde.

 

Utenfor huset hennes stod det en feit asiat med en sigar i munnen. ”Når kommer dine foreldre hjem?”, spurte han. Sol svarte at hun ikke visste, men antok at de kom hjem i firetiden. ”Jeg kan vente”, sa den skumle mannen og tok av seg de mørke solbrillene og ventet til foreldrene kom hjem.

 

De hadde snakket i nesten en time. Da de kom ut sa ikke den store japaneren ett eneste ord, og gikk bare rett ut døren. Moren til Sol gråt, og faren hadde blitt kuttet av armen.

Han anstrengte seg for å skrike til datteren. ”Hva har du sagt til datteren til Mr. Jong på skolen i dag?!” Det tok et par sekunder før Sol skjønte hva som hadde skjedd, og begynte å gråte. Hun fortalte at hun begynte å krangle med noen jenter. ”Hva med alt det jeg har lært deg?” Dette var en svart dag i familien til Sol.

 

Da Sol gikk til skolen dagen etter, var hun mer nervøs enn noen gang. Hun hadde ingen venner, og var nå hatet av hele skolen, etter at Måne og vennene hennes hadde spredd rykter om at Sol samlet på Pokémon-DVDer. Til og med læreren, frøken Stjerne var slem med Sol nå, hun overså henne hele tiden og lot de andre få svare på spørsmålene. Sol visste at frøken Stjerne var en røyker, hun hadde sett henne flere ganger på vei til skolen, og det lå ofte spor etter aske når hun fikk prøvene igjen. Det gjorde til og med rektoren, Sky, og flere av de andre lærerne som Himmel, Planet, Venus og Mars. Inspektøren på skolen, Pluto, hadde tidligere ringt hjem til Sol sine foreldre og sagt at datteren deres hadde vært i slåsskamp, så det var stor sjanse for at røyking var det store temaet på lærerrommet den dagen.

Sol merket det. Alle så rart på henne da hun gikk gjennom gangen. Hun visste ikke om det var Pokémon-ryktene eller røykingen, men noe var det. Dette gjorde bare at Sol sitt liv ble verre. Hun ble fullstendig utestengt fra vennekretsen, dårlig behandlet av lærerne, og faren, som bare hadde én arm, slo henne hele tiden. Slikt skjer når man er villig til å si hva man mener. Sol lurer fremdeles på hva som hadde skjedd hvis hun hadde spurt om å få være med å røyke den dagen.

[Deadringer]

Har en forfatter i meg jeg også, men dessverre er det kanskje bare dag i løpet av en måned som jeg kan sett meg ned og virkelig skrive noe som høres bra ut. Resten av gangene jeg prøver blir det bare noe kjedelig tull, uten flyt eller underholdningsfaktor.

[J@cob]

Her er mitt bidrag:

 

Hei jeg er fjorten år, nå skal jeg fortelle deg historien om den gangen den forpulte stigen knakk, faren min ble drept og en nazi jævel stakk meg ned, det hele skjedde I en 50år gammel brakke fra andre verdens krig.

 

Det begynte slik:

 

”Baam”, ”Faaaeeeen”. Jeg åpnet øynene eter kraftskriket, kjente blodsmaken kombinert med 50år gammelt loftstøv I munnen. Vondt, jeg hadde vondt. Den forpulte stigen knakk mens jeg gikk opp, skulle jo bare skifte sikring, så skjer dette! Dette dritet her og med meg. Faen og. Verre dag skal man lete lenge etter: Først en mislykket dag med skole hvor jeg hadde en mislykket norsk prøve kombinert med ett mislykket forsøk på humor I den siste delen, blir det garantert stryk. ”Jajaaa”, sa jeg lavt til meg selv. Jeg mannet meg opp igjen.

 

”Den filmen var skremmande, den var ekkel, og den var dårlig, men eg må sjå slutten!” Eg reiste meg og såg ned i golvet, ein knust stige møtte synet mitt. Eg såg opp til tak luka. ”Korleis i helvete skal eg klare dette”, tenkte eg. Eg kunne så vidt skimte den kvite sikringsboksen. Eg banna høgt og gikk ned. Nedanfor møtte eg min far. ”Jacob, kva skjedde?” ”Den forpulte stigen knakk.” ”Ikkje bann, for faen.” Knakk den?” ”JA, og det burde vore fellingstillating på dei som monterar sikringsboksar.”

 

Jeg gikk ut mot skuret. Stigen ble funnet fram, jeg skulle til den sikringsboksen, koste hva det ville! Pappa kom ut, han prøvde å stoppe meg. ”Jacob, det er farlig i dette været, du vet aldri hva du kan finne der oppe!”. ”Gi faen a”, svarte jeg irritert. Jeg bar stigen bort til loftsvinduet og begynte ferden. Etter litt klatring kunne jeg betrakte vinduet, for ett makkverk det var. Ett typisk brakkevindu, en gjenlevning fra andre verdenskrig. Jeg slo det opp og krabbet inn.

 

”Pssshhh”.

 

Det var mørkt, eg såg ikkje ein drit. Det gikk kaldt nedover ryggen på meg. Kva var den lyden? ”Pssshhh.” Eg blei meir og meir engsteleg nå, folma med armane i mørkret ”pssshhh”, eg kunne jo ikkje sjå ein drit.

 

Mobilen! Ah, den geniale oppfinnelsen! Jeg fikset den opp av lommen ”pssshhh”, ”Gi faen a”, skrek jeg høyt ut i rommet og skrudde på mobilen, den lyste fint opp. Alt for fint. Jeg skrek ut, men var lammet av frykt. Hva var det jeg nettopp så? Hva faen var den, den, den, DEN TINGEN DER?! Jeg åpnet øynene mine igjen ”pssshhh”, ”Hva er det du vill?”, stemmen min var komt delvis tilbake, men ingen svarte. ”Det var bare vinden”, tenkte jeg og gikk bort til skapet. ”Faen”, skrek jeg. Flere bein ramlet ut av skapet, kjente bein, bokstavelig talt: Familiære bein. Både skjellet bein, kjøttfylte bein, og stolbein og to par sko, to usannsynlig stygge converce sko, ”Hva FAEN?!”, tenkte jeg, plutselig! Det skjedde noe! Kroppen frøs til is igjen, jeg ble lammet av frykt. Hva var det? En man som skrek etter hjelp? Kanskje det var pappa. Jeg springfart mot vinduet, bære eller briste tenkte jeg og hoppet ut. Heldigvis var det bare 2meter høyt, brakker er ikke så høye.

 

Eg vart møtt av eit grufullt, vonbrytande syn. Rett framfor meg låg pappa, min eigen far, drepen, valdteken, skamslått, æra hans vonbroten, kroppen hans knust, beina hans ikkje til stades, borte vekk! Avkappa, flådd, skinnet hans hang på veggen, han var naken, hårlaus, augo rulla kraftig opp i hovudskallen, eg var vonbroten, vonbroten, VONBROTEN FOR FAEN! Tungen hang ut av skallen som eit slakt, flådd.

I ryggen sat det ein ørneforma kniv, ein kniv med bokstavane: ”SS”, inngravert. Kniven var rosa, dandert med litt blod, bokstavane skrevne i gilde turikise fargar. Ekte Nazi fargar. Nazi fargar: ”By the book,- How to be a god damned good looking son of a nazi bitch.” (av Adolf H /m Goebells)

Eg snudde meg rundt, men eg var for sein. Framfor meg stod det ein ekkel skikking, Kva var det? Den såg ut som ein soldat frå andre verdskrig med gassmaske og trenchcoat. ”Dü bist einer kleiner drenge”, sa den. Det var det siste eg fikk høyra. Han var rask, den vesle jævelen.

 

Grunnen til at det er nynoreg, aka; Nynorsk med, er fordi jeg skrev den om da jeg fikk i oppgave å lese en selvskrevet historie høyt med noen andre. Vi fant det passende å bytte mellom nynorsk og bokmål, ettersom klassen er delt på det punket.

 

Har original versjonen ett sted, uten noen nynorske innslag, men det er ett helvete å finne den

Endret 18. februar 2007 av J@cob

[-Turin_Turambar-]

Har en liten historie jeg driver og rabler på, eller, den begynner å bli ganske stor da. Navnene er litt harry, stort sett anagrammer og forvrengte alviske ord...

Currently_unnamed.doc

[Fruktkake]

Nei, kun en blogger. Men faren min er forfatter, så det ligger vel litt trykksverte i blodet.

[Devi]

Det bor en liten forfatter i meg, som skriver små fantasy noveller. Av en rar grunn får jeg det ikke til å virke intr nok for meg selv å lese det, så derfor slutter jeg og hiver det bort..

[alva]

her er noe jeg skrev nå ( i skrivende stund

 

" Jeg hadde nettopp gjort ferdig artikklen, som skulle gå i trykk. Jeg så opp og så på de mange ansiktene som hang på veggen. De var alle kjente journalister. De hadde alle gjort noe stort, og fancy. Jeg missunet dem ikke, kanskje jeg en gang fikk en sjansen . Mobilen min ringte. Jeg svarte og hørte at det var en mann med en lav og mørk stemme. Jeg skjønnte ikke helt hva han sa. Det hørtes ut som han snakket latinsk, eller italiensk. Jeg var ikke så god med språk. "hallo, sa jeg snakker du engelsk". han svarte:" møt opp utenfor CIA byggningen 1700 imorgen, kom alene.... og ta med noe og skrive med", så la han på. Jeg la fra meg mobilen, men forsatte og stirre på den.

 

Jeg tenkte på samtalen jeg nettopp hadde hatt, mens jeg gikk bortover mot verandan. Jeg så meg omkring.. det var et utrolig syn her oppefra, i tiende etasje. Rett ned en for hadde det blitt bygd et basseng. Det var ganske fint. Ute stod barn å lekte i veien, naboer snakket med hverandre for første gang. Det var ganske deilig. Jeg snudde meg for å gå inn, men støttet på en mann med en pistol i hånden. Han siktet mot meg og sa, " du skulle aldri ha tatt den telfonen". Det siste jeg hørt var lyden av kulen som boret seg in i hjernen min. Før jeg falt ned fra verandan.

 

gi litt kritiske kommentarer.

ikke heng dere opp i skrive feil.

vil dere høre forsetelsen så kommer den på www.alva33.tk

Endret 2. mars 2007 av alva

[Speik]

"Jeg så opp og så på de mange ansiktene som hang på veggen. " Kanskje du burde vurdere noe slikt som dette: "Øynene skuet ydmykt over ansiktene på veggen."

Ellers starter du for mange setninger med ordet "jeg". Prøv å ombygge setningene, eller finn ett annet pronomen du kan bruke. Personlig liker jeg ikke å skrive i jeg-form, nettopp grunnet for mange jeg-er.

 

Ellers, potensialet! Faktisk ganske bra, men trenger en del arbeid.

[saluttknall]

Her er noe jeg har skrevet for et år siden: Jeg har aldri likt felleskap, det krampeaktige samholdet i tykt og tynt gjør meg kvalm. Dette mener jeg, Jens Brem fordi jeg har gått på Kveslabekken barneskole. Det var også der jeg fant ut at jeg ville bli noe eget, noe ingen andre kunne identifisere seg med. I hvert fall ikke noe alle kunne identifisere seg med. En ubetydelig person i de store masser. Lærerne støttet alltid opp der jeg ville klare meg selv og trodde de kunne gjøre venner av uvenner med å si ”ta hverandre i hendene og unnskyld det som har skjedd” men slik er det ikke. Det bunder i at jeg liker å kunne gjøre ting selv ikke alltid få hjelp av noen som ikke har peil. Jeg høres kanskje overlegen ut nå men fakta er fakta. Det var som sagt på barneskolen jeg ville rive meg løs, bare være meg. Rive meg løs fra samfunnet og fellesskapet. Jeg husker fortsatt den første dagen på barneskolen.

Klokka var 11.30 da det ringte inn. Jeg stod og knuget meg fast i buksebeinet til pappa. Så kom rektor, en svær bredbeint mannsperson som presenterte seg som Carl Eskil Unbru Berg Holmensten.

 

Hvorfor han brukte hele navnet, det aner jeg ikke. Mamma kom og sa at det var rektor Holmensten. Jeg liker ikke når ting ikke blir som de skal, når folk sier noe og det ikke skjer. Det er en svikt i midt opparbeidete system. Det er ikke logisk at en som kalder seg Carl Eskil Umbru Holmensten egentlig skal kalle seg rektor Holmensten.

 

Vi gikk opp i klassen og ble tildelt en frøken. Hun het Christina Johanson og var svensk. Hun hadde langt mørkt hår med en svak rødtone. Hårfestet satt ganske langt nede så den lange luggen pisket henne i ansiktet når hun gikk. Hun hadde lysebrune avlange øyne som skjelte svakt. Nesen var ganske lang med oppstopper. Munnen var smal og hele tiden glisende på en litt fårete måte. Haken var hardt og kontant utstikkene i front. Ansiktsformen var ganske avlang. Selve kroppsbygningen ga henne en smal positur der hun vagget foran oss som en oppblåst and. Armene var lange med korte brede hender. Fingrene var ganske stive. Jeg forutså ikke før noen år etterpå at hun kunne ha leddgikt. Midt ordforråd var ikke stort nok til at jeg ante hva leddgikt i det hele tatt var.

Det var først da vi var kommet opp i klassen jeg oppdaget Raymond Pedersen.

 

I de senere år har Raymond falt for fristelsen å være ”tøff” og smugrøyker nå bak skolen i hvert friminnut. Jeg liker ikke folk som røyker. Dvs. personene kan være sykt hyggelige folk men bare å måtte stå hjelpeløs og se på hva han foretar seg er i bunn og grunn forferdelig. Jeg kunne sikkert klart å få han til å slutte, men jeg har aldri vært en kløpper til å ta kontakt. Jeg har rett og slett ikke mot nok til det. Tenk om personen ikke er noen god venn? Da er det litt bortkastet tid spør du nå meg.

Hva ellers Raymond angår så er vi rake motsetninger.

Han prøver stadig å gjøre så mye av seg i motsetinin til meg som er en stille og fredelig gutt.

På fritiden går Raymond ut med venner mens jeg som den stillferdige og veslevoksne gutten jeg er sitter og ser på dårlig amerikansk Realety og for ikke å glemme det aller viktigste: Raymond er flink på skolen, jeg er det ikke.

I syvende var Raymond en helt annen person enn i første. Han stjal fra butikker og knuste ruter og det kom ikke som noen overraskelse for noen av oss at han som tennåring ble med i en av byens råeste motorsykkelgjenger.

Ja, slik er det og resten kan du vel gjette deg til selv.

 

Jeg har ikke likt Raymond siden, men denne første dagen prøvde jeg likevel og ta kontakt med ham. Jeg har i senere år funnet ut at jeg har dårlig selvtillit noe som absolutt kommer frem av at jeg bare prøvde en gang.

 

I første time leste frøken en elendig spøkelseshistorie. Så var det friminnut. Jeg stakk bortom Raymond i dette friminuttet. Jeg fant ham borte med gjerdet der han sto alene og forkommen skuende ned mot fotballbanen der noen eldre gutter spilte fotball.

”Hva heter du?” spurte jeg sjenert. ”Raymond” visket han hest til svar. Han var tydeligvis like sjenert som meg. I så fall varte ikke det mange dagene. Den høyreiste massive skikkelsen til Raymond passer ikke sammen med den lille forskremte gutten som stod ved siden av meg. ”Æ ø å æææææh eeeeeeh liker du musikk?” spurte jeg prøvende. ”Ja jeg digger jo selvsagt Wam og Bonnie M” svarte Raymond litt høyere enn i sted. ”Så du liker ikke Motsart, Bethoven eller Dwaarschac. ”Er du helt noldus eller?” spurte Raymond høyt så noen sjetteklassinger kom bort. De håpet antagelig på en slåsskamp som aldri kom. ”Hva betyr noldus?” spurte jeg. Sjetteklassingene lo hånlig og kom nærmere. ”Vet ikke” svarte Raymond. Selvfølgelig måtte sjetteklassingene blande seg. ”Hvorfor sier du det da lille pjokk?”

ropte en av dem høyt. ”Fikk lyst” svarte Raymond prøvende.

Da gjorde jeg noe jeg aldri skulle ha gjort.

 

Brått ble jeg revet ut av tankene av at skoleklokken ringte dagen ut. Skraping av stoler, høylytte stemmer, klassen som løp hujene og hojene ut. Jeg var som vanlig siste mann. Jeg trakk på meg lua og stakk hurtig beina ned i skoene. Det var vel på tide og... Brått kom det en lyd bakfra. Det var læreren. ”Jens?” sa han. ”Jeg vil gjerne ha en prat med deg om din

Nå, hva synes dere?

[alva]

"Jeg så opp og så på de mange ansiktene som hang på veggen. " Kanskje du burde vurdere noe slikt som dette: "Øynene skuet ydmykt over ansiktene på veggen."

Ellers starter du for mange setninger med ordet "jeg". Prøv å ombygge setningene, eller finn ett annet pronomen du kan bruke. Personlig liker jeg ikke å skrive i jeg-form, nettopp grunnet for mange jeg-er.

 

Ellers, potensialet! Faktisk ganske bra, men trenger en del arbeid.

8065183[/snapback]

 

tok det på sparket, men takk

[Gjest Bruker-95147]

Bumper denne fordi jeg skal pålegge meg selv å komme med noe ... I løpet av Påsken.

[SpecialForce]

kom det en lyd bakfra. Det var læreren. ”Jens?” sa han. ”Jeg vil gjerne ha en prat med deg om din

Nå, hva synes dere?

8066821[/snapback]

 

hva konkret mener du med "jens?" sa han jeg vil gjerne ha en prat med deg om din?

 

er nok en leif du trenger og rette opp så vi kan forstå noe

[Aiven]

kom det en lyd bakfra. Det var læreren. ”Jens?” sa han. ”Jeg vil gjerne ha en prat med deg om din

Nå, hva synes dere?

8066821[/snapback]

 

hva konkret mener du med "jens?" sa han jeg vil gjerne ha en prat med deg om din?

 

er nok en leif du trenger og rette opp så vi kan forstå noe

8460633[/snapback]

Stykket virker litt halvferdig ja, om det skal bli bra må du gidde å skrive det ferdig

 

Men likte godt karakterbeskrivelsen av den svenske frøkna.

[Zeph]

Ein del innlegg frå ein anna tråd med same emne er flytta over her.